Olsok, nasjonalisme og Olavsarv

29.juli. Olsok.

Stiklestad. Et av landets mest symboltunge steder. «Slaget her la grunnlaget for det moderne Norge vi ser i dag», sa statsminister Jens Stoltenberg i forrige uke. En stor reportasje i Aftenposten i dag tar utgangpunkt i en strid om en ni meter høy NS-bauts med solkors og scener fra slaget - reist i 1944, revet ned og begravet etter fredsslutningen ett år senere. Noen ønsker å grave steinen frem igjen for å skape ny debatt om denne delen av vår historie, om norsk nasjonalisme. 

«Delvis avdekking av  bautaen vil medføre en synliggjøring av at politisk ekstremisme finnes i vårt samfunn», sier førsteamanuensis i historie, Tor Einar Fagerland. Et annet aktualiseringsforslag kommer fra biskop Gunnar Stålsett, som foreslår å opprette et senter for multireligiøs dialog om felles verdier nettopp på Stiklestad. Et samlingssted for verdensorganisasjonen "Religioner for fred".

Også dette skaper reaksjoner. En motaksjon vil hegne om Stiklestad som et kristent minnesmerke, og tar avstand fra det som den kaller «misbruk av dialog for å introdusere fremmede religioner».  Mange av argumentene  har fellestrekk med kristenfundamentalistiske synspunkter Anders Behring Breivik har fremmet. «Man må gjerne ha interreligiøs dialog, men ikke her» sier aksjonens leder, Eivind Lundager. Mens lederen av Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Per Steinar Raaen, fremholder at Stiklestad bør være et sted hvor meninger skal brytes. «NS-bautaen bør avdekkes delvis, for å vise alle lag av historien».

Jeg har sans for forslaget til Gunnar Stålsett.

I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis - blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.

Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret. 

Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.
Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så. 

Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andre religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom. Korstog-ideologien og kristning gjennom politisk makt, hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbeherskelse og kritisk refleksjon. 

Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positivt til å 

fremheve lange linjer og fremfor alt til å fremheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fåes ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til  å

* vise lange linjer og dype røtter i norsk kultur

* bevisstgjøre kristenarven, "Stiklestadslaget var et symbol for et samfunn som var i endring fra hedendom til kristendom", som statsminister Stoltenberg sier 

* skjerpe viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover 

* minne om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvalitet

Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirke