Katastrofer, media og langsiktighet

"Mange av giverlandene og organisasjonene var opptatt av å få publisitet", skriver Jonathan M. Katz i boken «The Big Truck That Went By. How the World Came to Haiti and Left Behind a Disaster».  I en artikkel i Aftenposten mandag 22.juli kommer det frem hvordan givernes korrupsjonsfrykt i liten grad har bygget opp Haiti etter det store jordskjelvet i 2010, der mellom 200.000 og 300.000 mennesker mistet livet og 1,5 millioner mistet hjemmet sitt. En av hans konklusjoner er at FN og giverland må samarbeide bedre med dem som skal ha hjelpen.

 Og når verdens medier trekker seg tilbake fra katastroeområder, trenger landene langsiktig utviklingsinnsats. Den langsomme, men vel så smertefulle katastrofen og elendigheten i Afrika trenger det samme. Og som Kai Eide, FNs spesialutsending i Afghanistan, har sagt: "Internasjonale givere må satse på mer langsiktige og varige prosjekter. Giverne er for opptatt av raske resultater".

Det er i slike sammenhenger jeg håper at verden tenker og handler som Frelsesarméens Anna Kristine Herje som langsiktig arbeidet i Mellom-Amerika i 40 år, mesteparten av tiden på barnehjemmet "Lykkens hjem"  i Port-au-Prince på Haiti. Da president Aristide flyktet og Haiti falt i hendene på væpnede bander, ble utlendinger evakuert i all hast. Men major Herje fra Åfarnes i Romsdal nektet:"Det ville være forferdelig å reise fra alle barna på barnehjemmet".

Jeg har vært styreleder i Kirkens Nødhjelp. Før katastrofen hadde  organisasjonen vært til stede på Haiti en rekke år i samarbeid med lokale partnere. Da er det lettere å koordinere katastrofeinnsats dit det trengs mest. Samarbeidet har dreid seg bl.a. om å forebygge vold i utsatte, urbane områder gjennom utdanning og fritidstilbud for unge, migrasjon og situasjonen til hjemvendte flyktninger og migranter, støtte til umiddelbare behov og til langsiktig reetablering, forbedring av levekår i utsatte områder i Port-au-Prince, og å bidra til stabilisering ved å  heve kompetansen til demokratiske institusjoner gjennom opplæring av forskjellige aktører og spesielt politiske partier. I tillegg hadde  KN og partnerorganisasjoner arbeidet i flere år med katastrofeberedskap og -respons. Etter jordskjelvet i 2010, ble innsatsen styrket. KN åpnet et lokalt kontor i hovedstaden og i fjor ble det etablert et feltkontor i byen Leogane, vest for Port-au-Prince (les mer)

Langsiktig utviklingsarbeid er ikke spektakulært, skaper ikke de store oppslagene. Men det er mer nødvendig enn noensinne. På Haiti var det de som allerede har vært til stede over år og som samarbeider med lokale organisasjoner, som kunne  være de mest effektrive i katastrofehjelpen. Når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Etter hvert vil alle katastrofers dimensjoner minke, sett fra et norsk perspektiv, og verdens tv-kameraer slås av. Da er det viktig at vi forblir solidariske med alle som er rammet, at vi har et globalt perspektiv som utgangspunkt. Verdenssamfunnet har opplevd en naturkatastrofe av enorme dimensjoner.. Og aller verst rammet er som vanlig de fattigste. Katastrofebildene avdekker nøden, herjingene, men også den store urettferdighet i verden. 

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok konstruktivt i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

Det ledende medisinske tidsskriftet The Lancet har påpekt at store organisasjoner ofte er i konkurranse med hverandre, og at de er "besatt av å skaffe penger gjennom å profilere sin egen innsats. (...) Mediedekning er et mål i seg selv, og er ofte målet for aktivitetene."

En amerikaner fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.

Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok Men på sikt er den langsiktige innsatsen enda viktigere.

For noen år siden sto jeg på en flyplass i Lokichoggio i Turkana i Kenya, på grensen til Sudan, og så hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.. 

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt.