Olsok, nasjonalisme og Olavsarv

29.juli. Olsok.

Stiklestad. Et av landets mest symboltunge steder. «Slaget her la grunnlaget for det moderne Norge vi ser i dag», sa statsminister Jens Stoltenberg i forrige uke. En stor reportasje i Aftenposten i dag tar utgangpunkt i en strid om en ni meter høy NS-bauts med solkors og scener fra slaget - reist i 1944, revet ned og begravet etter fredsslutningen ett år senere. Noen ønsker å grave steinen frem igjen for å skape ny debatt om denne delen av vår historie, om norsk nasjonalisme. 

«Delvis avdekking av  bautaen vil medføre en synliggjøring av at politisk ekstremisme finnes i vårt samfunn», sier førsteamanuensis i historie, Tor Einar Fagerland. Et annet aktualiseringsforslag kommer fra biskop Gunnar Stålsett, som foreslår å opprette et senter for multireligiøs dialog om felles verdier nettopp på Stiklestad. Et samlingssted for verdensorganisasjonen "Religioner for fred".

Også dette skaper reaksjoner. En motaksjon vil hegne om Stiklestad som et kristent minnesmerke, og tar avstand fra det som den kaller «misbruk av dialog for å introdusere fremmede religioner».  Mange av argumentene  har fellestrekk med kristenfundamentalistiske synspunkter Anders Behring Breivik har fremmet. «Man må gjerne ha interreligiøs dialog, men ikke her» sier aksjonens leder, Eivind Lundager. Mens lederen av Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Per Steinar Raaen, fremholder at Stiklestad bør være et sted hvor meninger skal brytes. «NS-bautaen bør avdekkes delvis, for å vise alle lag av historien».

Jeg har sans for forslaget til Gunnar Stålsett.

I Norge kommer vi fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Enhetskulturen møter mangfoldet. En 1000-årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Formelt og i del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i har praksis opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den har vært under angrep både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.

Norske kirkeledere har i løpet de senere årene – og ikke bare av det mer aktive kristenfolket men også på mer folkekirkelig basis - blitt beskyldt for naivitet og ”lefling” med islam og muslimer. Noen tar til orde for å fremheve de uforsonlige sider av islam, særlig sammenblandingen av religion og politikk på en måte vi i Vesten og ut fra en kristen/protestantisk forståelse ikke har lett for å forstå eller akseptere. Retorikken som benyttes er den samme som den gang muslimer var ”der ute” og vi var ”her hjemme”.

Men den største utfordringen i dag er ikke å konfrontere islam i Vesten, men å skape et samtaleklima som fremmer forståelse og gjensidig respekt på alle steder hvor mennesker med ulik tro møtes: i nabolag, på skoler og arbeidsplasser. Da er det like viktig å understreke det vi har felles som det som splitter. I et samtaleklima der alle kjenner seg trygge og respektert, vil det også være mulig å snakke om de tingene som vi finner problematisk ved andre religioners praksis, akkurat som vi selv må tørre å bli utfordret. 

Vi må ikke overlate til de mest ekstreme å ta opp kritiske spørsmål i religionsmøtet. Dialogviljen handler ikke om naivitet, men om et ønske og et behov for å skape et samfunn her i Norge med vilkår for samtale og dialog om spørsmål knyttet til religion og samfunn.
Vi må aldri bli fanget av retorikken om at det vi nå opplever er sivilisasjoner som støter sammen. Kristne så vel som muslimer farges av de samfunn de er en del av. Det finnes ikke en muslimsk og en kristen verden, bildet er mye mer nyansert enn som så. 

Betoningen av religionsmangfoldet i Norge viser at det ikke går noen rettlinjet utvikling fra et religiøst til et sekularisert samfunn. Nettopp ved å vise åpenhet mot andre religiøse uttrykk, bidrar Den norske kirke til å sikre at religion fortsatt får ha sin naturlige plass i det offentlige rom. Korstog-ideologien og kristning gjennom politisk makt, hører til en arv vi neppe kan hente noe fra, annet enn selvbeherskelse og kritisk refleksjon. 

Det nasjonalistiske i Olavsarven er ikke noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positivt til å 

fremheve lange linjer og fremfor alt til å fremheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fåes ved enhver ideologisk kiosk. Den kan brukes til  å

* vise lange linjer og dype røtter i norsk kultur

* bevisstgjøre kristenarven, "Stiklestadslaget var et symbol for et samfunn som var i endring fra hedendom til kristendom", som statsminister Stoltenberg sier 

* skjerpe viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover 

* minne om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvalitet

Den norske kirke må alltid være en Kristus-sentrert kirke og ikke en kirke som knyttes opp til makt, prakt og pompøsitet. Olavsarven må da forankres i og utfolde seg som en økumenisk åndelig arv, med forgreninger til det europeiske pilegrimsnettverk og den verdensvide kirke

Bedre personvern i EU enn i Norge?

Venstre, KrF og Frp vil fortsette sitt arbeid mot EUs omstridte datalagringsdirektiv (DLD) etter valget, også i en borgerlig regjering med Høyre, forteller Nationen i dag. SV jobber for at DLD ikke blir innført, og tok sammen med Sp dissens i regjeringen om saken som ble vedtatt etter et kompromiss mellom de to mest EU-vennlige partiene, Ap og Høyre.

Stortingsvedtaket innebærer at alle norske tele-tilbydere skal lagre informasjon om hvem du har kontakt med på e-post og telefon, hvor du har det, og når du har det. I tillegg skal det registreres når og hvor du kobler deg på nettet, både via mobil og PC. Alt skal lagres i seks måneder. Innføringen av DLD i Norge er utsatt flere ganger, og skal etter planen innføres her til lands fra 1. januar 2015

Jeg satt i styret for organisasjonen Nei til Datalagringsdirektivet, og der ble det stilt spørsmål om lovligheten av EUs direktiv. Og EU-domstolen skal nå vurdere direktivet opp mot  EU-charter of Fundamental Rights som blant annet skal sikre borgernes personvern og ytringsfrihet. Er inngrepene i borgernes rettigheter er større enn sikkerhetsnytten av direktivet? Saken kan resultere i at DLD-vedtaket i EU annuleres. Det behøver imidlertid ikke å bety at det annuleres også i EØS-landet Norge. Sier EU nei og Norge fortsatt ja vil  nordmenn i så fall ha et dårligere personvern enn andre i Europa.

At Ap ville ha DLD innfør i Norge, var ingen overraskelse. Men det var skuffende at bare fem  representanter i Høyre brøt ut i stortingsbehandlingen. Og enda mer skuffende er at nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, ikke tror at en borgerlig regjering vil gå inn for å stoppe DLD fra å bli innført i norsk lov. «Det er god tradisjon i Norge for å respektere Stortingets vedtak, så DLD blir nok stående med en borgerlig regjering». Selv om det altså skulle bli kjent ulovlig fordi det svekker personvern og ytringsfrihet for mye. Og har vi ikke hittil i valgkampen hørt en rekke ytringer om vedtak og lover som skal endres?

Terrorismen er en betydelig utfordring for våre samfunn, men det er en utfordring som må besvares uten å undergrave det man ønsker å verne. Borgerlige rettigheter må stå i første rekke også i dette spørsmålet. Kriminalitetsbekjempelse og personvern er ikke motsetninger. Virkemidlene må være målrettede og ikke generelle. Den såkalte krigen mot terror – som har skapt mer krig og mer terror – er et eksempel på hvordan det kan gå når ikke virkemidlene tilpasses de problemer man ønsker å løse. 

Frykten for terrorisme utløste direktivet. Det er derfor vi har fått det groteske systemet på flyplassene, der 12-åringens julegave til bestefar kastes i søpla fordi det er etterbarberingsvann, der multer regnes som flytende substans. Derimot har man ingen kontroll med ankomst til landet pr. tog eller båt. 

En overvåkning som derimot blir mer og mer påkrevet, er medienes forhold til makter og myndigheter. Her er kilder en uvurderlig hjelp. DDLs ja til innsamling og oppbevaring av trafikkdata, også fra e-poster og annen kommunikasjon som i dag ikke registreres, vil ytterligere true kildevernet og påvirke pressens mulighet til å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Kildevernet er ikke ”pressens kildevern”, det er publikums. Pressens organisasjoner er alle opptatt av at kildevernet skal sikre den enkeltes anonymitetsrett, og bidra til at kritikkverdige forhold kommer for dagen uten at kilden skal risikere straffeforfølgelse. Uten et effektivt kildevern vil kilder tørke ut. 

Viktig samfunnsinformasjon vil aldri se dagens lys, men forbli skjult for offentligheten. Derfor beskytter pressefolk sine kilder. Derfor må kildevernet være absolutt. Og derfor har Høyesterett ikke bare uttalt at ”et omfattende kildevern medfører at flere kritikkverdige forhold blir avdekket enn om kildevernet hadde hatt et mer begrenset omfang, men langt på vei akseptert pressens egen understreking av kildevernets betydning. ”

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen.
Den som er villig til å bytte noe av sin frihet mot økt sikkerhet fortjener ingen av delene!

 

Katastrofer, media og langsiktighet

"Mange av giverlandene og organisasjonene var opptatt av å få publisitet", skriver Jonathan M. Katz i boken «The Big Truck That Went By. How the World Came to Haiti and Left Behind a Disaster».  I en artikkel i Aftenposten mandag 22.juli kommer det frem hvordan givernes korrupsjonsfrykt i liten grad har bygget opp Haiti etter det store jordskjelvet i 2010, der mellom 200.000 og 300.000 mennesker mistet livet og 1,5 millioner mistet hjemmet sitt. En av hans konklusjoner er at FN og giverland må samarbeide bedre med dem som skal ha hjelpen.

 Og når verdens medier trekker seg tilbake fra katastroeområder, trenger landene langsiktig utviklingsinnsats. Den langsomme, men vel så smertefulle katastrofen og elendigheten i Afrika trenger det samme. Og som Kai Eide, FNs spesialutsending i Afghanistan, har sagt: "Internasjonale givere må satse på mer langsiktige og varige prosjekter. Giverne er for opptatt av raske resultater".

Det er i slike sammenhenger jeg håper at verden tenker og handler som Frelsesarméens Anna Kristine Herje som langsiktig arbeidet i Mellom-Amerika i 40 år, mesteparten av tiden på barnehjemmet "Lykkens hjem"  i Port-au-Prince på Haiti. Da president Aristide flyktet og Haiti falt i hendene på væpnede bander, ble utlendinger evakuert i all hast. Men major Herje fra Åfarnes i Romsdal nektet:"Det ville være forferdelig å reise fra alle barna på barnehjemmet".

Jeg har vært styreleder i Kirkens Nødhjelp. Før katastrofen hadde  organisasjonen vært til stede på Haiti en rekke år i samarbeid med lokale partnere. Da er det lettere å koordinere katastrofeinnsats dit det trengs mest. Samarbeidet har dreid seg bl.a. om å forebygge vold i utsatte, urbane områder gjennom utdanning og fritidstilbud for unge, migrasjon og situasjonen til hjemvendte flyktninger og migranter, støtte til umiddelbare behov og til langsiktig reetablering, forbedring av levekår i utsatte områder i Port-au-Prince, og å bidra til stabilisering ved å  heve kompetansen til demokratiske institusjoner gjennom opplæring av forskjellige aktører og spesielt politiske partier. I tillegg hadde  KN og partnerorganisasjoner arbeidet i flere år med katastrofeberedskap og -respons. Etter jordskjelvet i 2010, ble innsatsen styrket. KN åpnet et lokalt kontor i hovedstaden og i fjor ble det etablert et feltkontor i byen Leogane, vest for Port-au-Prince (les mer)

Langsiktig utviklingsarbeid er ikke spektakulært, skaper ikke de store oppslagene. Men det er mer nødvendig enn noensinne. På Haiti var det de som allerede har vært til stede over år og som samarbeider med lokale organisasjoner, som kunne  være de mest effektrive i katastrofehjelpen. Når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Etter hvert vil alle katastrofers dimensjoner minke, sett fra et norsk perspektiv, og verdens tv-kameraer slås av. Da er det viktig at vi forblir solidariske med alle som er rammet, at vi har et globalt perspektiv som utgangspunkt. Verdenssamfunnet har opplevd en naturkatastrofe av enorme dimensjoner.. Og aller verst rammet er som vanlig de fattigste. Katastrofebildene avdekker nøden, herjingene, men også den store urettferdighet i verden. 

Den store utfordringen til oss er at det ikke blir med flotte skippertak, men at vi hele tiden deler. Vi må overvinne vår nærsynthet og selvopptatthet. Våge å vende et kritisk blikk mot oss selv, som medansvarlige.

På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok konstruktivt i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

Det ledende medisinske tidsskriftet The Lancet har påpekt at store organisasjoner ofte er i konkurranse med hverandre, og at de er "besatt av å skaffe penger gjennom å profilere sin egen innsats. (...) Mediedekning er et mål i seg selv, og er ofte målet for aktivitetene."

En amerikaner fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.

Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok Men på sikt er den langsiktige innsatsen enda viktigere.

For noen år siden sto jeg på en flyplass i Lokichoggio i Turkana i Kenya, på grensen til Sudan, og så hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Men WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.. 

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt. 

 

Ulogisk taxfree

Vinmonopolet ønsker å overta alkoholsalget på flyplasser hvis mulig. Begrunnelsen er at vinsalget på polet faller, mens det øker i taxfreebutikkene.

Prisvirkemidler de mest effektive for å redusere forbruket av alkohol. Norsk alkoholpolitikk har tatt slike virkemidler i bruk gjennom alkoholavgifter. Videre er det forbudt å selge alkoholholdig drikk med rabatt. I tillegg reduserer reklameforbudet aktørenes muligheter til å bruke pris som lokkemiddel.

Pris som lokkemiddel. Taxfree?

Du har vært i Europa på interrail og tar toget fra København til Oslo. Står det en taxfree-butikk på Oslo S og venter på deg?

Nei.

Flyr du fra Frankfurt til Sola, venter det da et lite supermarked på deg som du nesten må brøyte deg igjennom for å få ut bagasje?

Ja.

Du har besøkt en sønn med hytte i Sverige, Bussen tilbake passerer Svinesund. Men vil tollerne kunne finne en taxfree-pose hos deg?

Nei.

Drar du derimot til Strømstad og tar ferje til Sandefjord, kan du da handle kvote? 

Ja.

Snakker en del norske politikere varmt om ”Forurenser betaler”-prinsippet?

Ja.

Viser forskning at flytrafikken er et alvorlig miljøproblem?

Ja.

Gjør taxfree at Avinor kan holde avgiftene overfor flyselskapene lavere
enn de reelle kostnadene? Subsidieres start- og landingsavgifter med å bruke overskuddet fra den kommersielle virksomheten? Er dette er å betrakte som subsidier som fremmer økte klimautslipp?
Ja.

Er det slik at de som har høyest inntekt og reiser ofte belønnes av staten får subsidiert luksusforbruk?

Ja. 

Fjern taxfree-ordningen, sier Legeforeningen. På medisinsk grunnlag. Fjern taxfree-ordningen, sier  Kreftforeningen.

Er det grunn til å tro at en rødgrønn regjering vil gjøre noe med dette?

Nei.

Vil en borgerlig regjering foreslå avvikling av ordningen?

Tror du på julenissen?

For et par år siden måtte et Norwegian-fly til Barcelona nødlande på Rygge. En av passasjerene forteller: "Det var ingen panikk om bord. Enkelte var faktisk mest opptatt av å få med seg taxfreeposene sine fra hattehyllene før de gikk ut på nødsklien. Jeg ville i sklia, men kom meg ikke frem. Jeg måtte stå og vente på folk tullet rundt i bagasjehyllene”.

Hva gjør EU? Avviklet ordningen for snart 10 år siden.

Henrik Ibsen har sagt mye om mangt. Også om taxfree?

 I alle fall har doktor Relling. Han er i ”Vildanden” talsmann
for at mennesker har det best om de blir skånet fra sannheten. Han snakker om «livsløgnen» som en medisin. 

Taxfree er en ulogisk ordning, en uheldig ordning. Men tar du taxfree fra en nordmann, tar du livsløgnen fra henne.

.

Større velgerinnflytelse

Burde Høyre-velgerne i Oslo hatt anledning til å velge  Astrid Nøklebye Heiberg fremfor en av kandidatene foran henne på listen?  Ap-velgere i Oslo  foretrekke Håkon Haugli fra homonettverket fremfor fagbevegelsens  Truls Wickholm?  KrFerne i Vest-Agder foretrekke Dagrun Eriksen foran nominasjonsmøtets utpekte førstekandidat Hans Fredrik Grøvan? Har lokal partiledelse, nominasjonskomiteer, og -møter for stor makt? Er dette med på å svekke valginteressen? 

Jeg stiller spørsmålene fordi Dagens Næringsliv i dag skriver  om at det bør være lov til å gi personstemmer (kumulering) ved stortingsvalg. Slik som det er ved lokalvalg.  Dette  vil flytte demokratisk makt fra partiene over til velgerne. Støtte blant velgere bør bety mer for sjansene til å komme inn på Stortinget enn kandidatenes årelange nettverksbygging internt i partiene, eller deres nære forbindelser til nominasjonskomiteer.

Dette er ikke nye tanker. Foran valget i 2009 hadde både Kristin Clemet og Ola Borten Moe slike tanker. ”Vi bør ha et system der alle kan melde sin interesse for å delta i den nasjonale politikken. Dermed blir det viktig for partiene å sørge for at de har folk på listene sine som velgerne liker”, mente Borten Moe, og pektge på at det dsa ville bli vanskeligere å bli gjenvalgt for politikere som ikke leverer. ”I dag er det nok for meg å holde meg inne med styret i partiet og nominasjonskomiteen for å bli gjenvalgt”.

Veien til Tinget skal ikke være noen autostrada. I realiteten er det svært få mennesker som bestemmer hvem som skal bekle de politiske vervene.

Medlemstallet i de politiske partiene synker nesten like sterkt som interessen for skøyteløp. Det blir stadig færre medlemmer i politiske partier.  Og skal vi tro forskningen – en del ganger skal vi det – er det under to prosent av befolkningen som i praksis bestemmer hvem som skal stille til valg. Dermed avgjør denne lille gruppen også til syvende og sist hvem som velges – fordi valgordningen er slik at når nominasjonsmøtet har sagt sitt, har velgerne ingen innflytelse på personvalget.

Vi trenger partiorganisasjoner og en nominasjonsprosess der velgerne ikke fikk fritt valg mellom alle listekandidater. Men det burde kunne åpnes for at alle medlemmer får være med på å bestemme på nominasjonsmøtet, ikke bare delegatene. Eller at et visst antall partimedlemmer med utgangspunkt i partilisten kunne stille med en annen/andre toppkandidater, og at så det samlede stemmetall bestemte antall mandater og hvem som skulle få det/dem. Kanskje ville det kunne øke interessen for nominasjonsmøter og skape større valgdeltakelse? 

Forslaget om personstemmer har sine svakheter - geografi (by-land), alder, ikke minst kjønn, og faren for tillitsmannssvikt - men fortjener avgjort å drøftes videre i en debatt om det norske demokratiet fungere godt nok. La oss i tillegg til spørsmålet om personstemmer se på hele systemet med styringstillegg til partier, tilfeldighetene med utjevningmandater, og mandattall fra fylkene, Og ikke minst om folkelig delaktighet i politikken.

 Når valgutspillerne er blitt hese og løftene er druknet i glemselens hav, bør et være tid for en meningsfylt debatt om demokratiets fremtid.