31 uker igjen

Meningsmålingene så langt bærer ikke bud om det oppsving Ap har håpet på/regnet med siste halvår før valget.  Men mange har ikke bestemt seg, og stadig er det slik at alvoret er større i valgboksen enn et svar i telefonen. Mine spådommer 31 uker før valget er i øyeblikket slik:

Sjansen til seier for opposisjonen er nå 60-40, men begge tall vil krype ned og opp mot 50.

Ap vil fortsatt være landets største parti.

H + Frp vil ikke være i nærheten av 50 pst til sammen

Fire partier har  sperregrensen i syne, størst avstand har trolig KrF

Størst usikkerhet: Frp og Venstre, meningsmålerne vekter ulikt (2009, 2011) 

Regjeringsbildet etter valget er uklart, Jeg ser disse mulighetene:

1. Fortsatt rødgrønt flertall
a) Regjeringen  fortsetter som før.

b) Mindretallsregjering av Ap.  Jeg tror at i Ap vil en god del foretrekke dette.  Med litt fleksibilitet kan det etableres ulike flertall i ulike saker, for eksempel med Frp og H i oljeboring. 

Mest realistisk: a).

Fortsatt rødgrønt flertall oppnås neppe uten at SV/Sp får minst 11-12 pst.

2. Opposisjonen får flertall
Høyre har sagt at man er åpen for samarbeid med alle de tre andre. Frp vil ikke støtte en regjering partiet ikke deltar i, har man sagt så langt, men dette vil Siv Jensen bli plagsomt konfrontert med. Kan en stemme til Frp også innebære en stemme til Jens?

Både KrF og Venstre vil samtale med H og Frp, men sier samtidig at de politiske forskjellene i noen viktige saker er så store at det er vanskelig å se for seg en slik regjering.  Ønsket om regjeringsskifte er sterkest uttrykt i Venstre: «Jeg opplever ikke at dagens regjering inviterer til noe samarbeid, da må vi søke samarbeid med de som ønsker samarbeid» (Trine  Skei Grande).

De to viktigste sakene for KrF og V tror jeg blir asyl- og miljøpolitikk. Begge partier synes Ap er omtrent like ille som Frp  i asylpolitikken (Frp’s største triumf i norsk politikk er kanskje at partiet har drevet Ap til en stadig mer restriktiv holdning i asylpolitikken.

a) H + V + KrF + Frp overvinner store forskjeller og går sammen i en flertallsregjering. Det blir et tøft løp. Der det er vilje er det alltid en vei, men jeg tror det vil bli for vanskelig for Frp å komme KrF/V langt nok i møte når det gjelder asyl og klima.

b) H + V + KrF danner en mindretallsregjering. Det skal nokså mye til før en slik konstellasjon kan få flertall. I en tall-lek vil eksempelvis resultatet Ap 27,5 H 33,0 Frp 14,8, Sp 4,8, SV 3,8, KrF 5,2, V 6,8. R 1,8, Andre 2,2 – forutsatt samme tendens riks og fylke – gi H + V + KrF 81 mandater, 4 unna rent flertall. (Med Sp på laget ville det bli 89 og flertall).  En enkelt måling i høst hadde tall som ville en slik regjering ha flertall. Den vil bli dratt inn mot sentrum.  

c) H + Frp får flertall alene. Etter mitt skjønn svært lite sannsynlig, men en teoretisk mulighet. Og jeg er ikke sikker på at Høyre vil finne dette alternativet særlig attraktivt.

d) Forhandlingene blir så vanskelige at V og KrF setter seg på sidelinjen, og H + Frp danner mindretallsregjering. Forsiktig sagt: En slik regjering vil gi en ytterst vanskelig tilværelse, kompromissene alltid må søkes til i retning sentrum.

e) H danner mindretallregjering og satser på vekslende støtte fra høyre og venstre.

f) Sp er et pragmatisk parti og ønsker innflytelse. Ola Borten Moe vil kunne si at «landet er i en vanskelig situasjon, det er viktig med et stabilt regjeringsalternativ, det er viktig å holde Frp utenfor». H pluss det gamle sentrum danner flertallsregjering. Mulig? Neppe, men ikke utelukk alternativet.

Mest realistisk tror jeg vil være alternativene b) eller d).

I to perioder har Norge nå hatt flertallsregjering. Det har sine fordeler, men både flere saker fra regjeringen og partier som føler seg fristilt fra vedtak de selv har vært med på, gir grunn til å stille store spørsmålstegn ved rødgrønne ord om fast styring og alle andre alternativer som kaos og rot.

En mindretallsregjering gir i alle fall Stortinget muligheter til å spille den rolle det var ment å skulle gjøre, den vil på en helt annen måte kunne ta i bruk den kompetanse og ikke minst geografiske bredde som stortingsrepresentantene har, og den vil også gjøre det offentlige ordskifte mer spennende. Trolig også mer konstruktivt.

Vi vil oppleve mange forsøk på tallfesting og beskrivelse a mulig politisk program for en mer eller mindre sterkt blåfarget regjering. Om dette er nok til  å skremme velgerne tilbake til rødgrønt, er jeg svært usikker på. Audun Lysbakken forsøkte seg i helgen med på si at «løftet om å bidra til regjeringsskifte til høsten ikke er  forenlig med holdningen KrF Folkeparti og Venstre har til oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen».
Da må han tro at SV har større påvirkningskraft overfor Ap enn KrF/V overfor Høyre og Frp. Erfaringene  fra  Klimaforliket tyder slett ikke uten videre på at dette er riktig. 

Om symbolsaken Lofoten tror jeg følgende:
Ap +Sp + SV = nei. Ap i mindretall = ja. H +Frp + V + KrF = nei. H + V + KrF = nei. H + Frp = ja.

Rødgrønne som vil verne Lofoten bør stemme SV, opposisjon som vil verne, bør stemme KrF eller V. Intet alternativ har større sannsynlighet for å lykkes enn det andre.

Et fromt håp er at politiske saker vil dominere debatten fremover, at  partiene vil  bære mer opptatt av å presentere egen politikk enn å fremstille andres basert på mer eller mindre tvilsomme forutsetninger, at mediene vil dyrke faktasjekk mer enn dramaturgi og politisk spill.
Men hvorfor skulle 2013 bli annerledes enn 2009, 2005, 2001…….