Kirkekamp mot det som kan bli
oljeleting i Lofoten og Vesterålen? «Jeg håper mange krefter i kirken nå vil
stå sammen med miljøbevegelsen i kampen for varsomhet i disse prosessene. Jeg
tror både kirkelige organisasjoner og miljøbevegelsen vil være opptatt av
klimaets betydning» sier biskop Tor B.
Jørgensen i Sør-Hålogaland. Og biskopen i Møre, Ingeborg
Midttømme, mener klimaspørsmål setter hele kirken på dagsorden: «Dette handler
om vår alles framtid».
I min tid som leder i Kirkerådet behandlet Kirkemøtet i 2003 en sak med overskriften ”Vern om havet”. Bakgrunnen var ikke minst Den norske kirkes engasjement mot farene ved de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Vi hadde da et særlig søkelys på sårbarheten for de livsviktige gyteområdene for torsk i Lofoten, om viktigheten av å være føre-var.
Daværende olje- og energiminister prøvde å avspore debatten med å henvise kirken til det som ble kalt ”indre anliggender”. Men teologien har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.
Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.
Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.
Det er dette som vi nå ser i stadig større grad rundt om i verden, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.
Jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Hva skal vi utnytte av ressurser med de kunnskaper og den teknologi vi har i dag - og hva skal vi la ligge til våre etterkommere? Dette spørsmålet besvares ofte med: Vi gjør det som er økonomisk lønnsomt.
Fra et kristent ståsted kan det gis et annet svar: La oss gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere. Dette er et avgjørende verdivalget vi som mennesker står overfor!
Alvorlige rapporter fra FNs klimapanel gir en vitenskapelig begrunnelse for at global oppvarming er en miljøutfordring i særklasse.
Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.
I verden anno 2013 roper både de og naturen og mennesker i fattige og sårbare land.
høyt til oss: Rovdrift, ødeleggelse og forurensing er i ferd med å nå yttergrensene av det som tåles.
Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.
I min tid som leder i Kirkerådet behandlet Kirkemøtet i 2003 en sak med overskriften ”Vern om havet”. Bakgrunnen var ikke minst Den norske kirkes engasjement mot farene ved de radioaktive utslippene fra Sellafield i England. Vi hadde da et særlig søkelys på sårbarheten for de livsviktige gyteområdene for torsk i Lofoten, om viktigheten av å være føre-var.
Daværende olje- og energiminister prøvde å avspore debatten med å henvise kirken til det som ble kalt ”indre anliggender”. Men teologien har en grunntenkning om skaperverket, og miljøspørsmålet er det aller, aller viktigste verdispørsmålet i årene som kommer.
Gud har betrodd menneskene oppgaven som forvaltere av skaperverket. Dette oppdraget har verden sviktet. Vi registrerer klare sammenhenger mellom menneskelig aktivitet og klimaendringer.
Mennesket er både forvalter og samtidig innfelt i skaperverkets vev. Dersom vi fjerner oss fra skaperverket, fjerner vi oss også fra Skaperen.
Det er dette som vi nå ser i stadig større grad rundt om i verden, og det er først og fremst de neste generasjoner og de fattige landene som vil få de negative utslagene.
Jorden er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker.
Vi er satt til å forvalte skaperverket på en måte som gjør at vi kan levere jorden videre til generasjoner etter oss på en forsvarlig måte. Hva skal vi utnytte av ressurser med de kunnskaper og den teknologi vi har i dag - og hva skal vi la ligge til våre etterkommere? Dette spørsmålet besvares ofte med: Vi gjør det som er økonomisk lønnsomt.
Fra et kristent ståsted kan det gis et annet svar: La oss gjøre det som er forsvarlig for miljøet og våre etterkommere. Dette er et avgjørende verdivalget vi som mennesker står overfor!
Alvorlige rapporter fra FNs klimapanel gir en vitenskapelig begrunnelse for at global oppvarming er en miljøutfordring i særklasse.
Atmosfæren er et globalt fellesgode. Klimaforandringene som følger av for store utslipp av forurensende gasser rammer alle. Men de rammer ikke likt. Og ansvaret for utslippene er ulikt fordelt. Igjen er det slik at det er de fattigste land og regioner som er mest utsatt. FNs klimapanel har anslått utviklingslandene til å være dobbelt så sårbare for klimaendringene, som det i-landene er. Samtidig er det uten tvil de rike landene som står for mesteparten av forurensningen. Også klimapolitikken er et spørsmål om global rettferdighet.
I verden anno 2013 roper både de og naturen og mennesker i fattige og sårbare land.
høyt til oss: Rovdrift, ødeleggelse og forurensing er i ferd med å nå yttergrensene av det som tåles.
Moder jord har nok til alles behov, men ikke til alles grådighet.
Kanskje man skal være forsiktige med å mene sterkt om temaer man ikke har tilstrekkelig kunnskap om?
SvarSlettBare for å slå det fast med en gang. De relativt små mengdene med petroleum man kan finne utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja vil selvsagt aldri sette planeten i fare. Til det er volumene alt for små dersom man ser det i en globale sammenheng. Det brennes store mengder kull på kloden hver dag. Og det er et langt større problem for klimaet enn norsk petroleum.
Det blir alt for smått å mene sterk bare om oljeutvinning i Lofoten. Skal dette gi mening må man også gå i mot forbrenning av kull i f.eks. Asia. Konsekvensene av de meningene som kommer fram her er at man nekter store deler av befolkningen på jorden tilgang til energi, og dermed muligheter til å komme seg ut av fattigdom.