Si unnskyld til krigsseilerne!

Han kom tilbake til Norge etter mange års krigsinnsats for Marinen under krigen.  Takk for innsatsen? Han ble etterlignet med krav om tilbakebetaling av kost- og losjipenger for årene i de norske styrkene i Storbritannia» .

«Min far fikk 2 medaljer og diplomer sendt i posten engang på slutten av 70-tallet! Det var Norges takk for 3 års aktiv tjeneste under krigen.... 

Noen opplevde å bli trukket for restskatt fra 1939 da de kom hjem etter krigsinnsatsen.

«Vi var ca 100 krigsveteraner fra Handelsflåten som kom inn til Tromsø. Vi lå der i mange, mange dager. Det var to aviser i byen, Tromsø og Nordlys, men ikke en av dem nevnte vår ankomst med et eneste ord. Det kunne nesten virke som om vi hadde vært på gal side,. Vi var ikke verdsatt for to flate øre noen av oss».

Det dreier seg om krigsseilerne. Behandlingen av dem er noe av det mest skammelige vi har opplevd i norsk krigshistorie. «Staten bør si unnskyld! Og det helst mens det fortsatt er noen igjen å beklage til» (Jarle Andhøy i Dagens Næringsliv» 16.2 2013)

Krigsseilerne – de som seilte med alt fra mat og materialer til flybensin og soldater under andre verdenskrig. Innsatsen går for å være det viktigste norske bidraget til alliert seier. Ttyske militære styrker gjorde mye for å stanse frakten. Tyske ubåter ble noe av det sjøfolkene fryktet aller mest. Men de hadde også all grunn til å frykte bombefly, miner og krigsskip, som kapret eller senket handelsskip. 649 norske skip gikk ned. Totalt omkom 4134 norske sjøfolk fra handelsflåten og den norske marinen.

De seilte i usikkerhet. Nettene var verst. Da skjulte mørket det som var rundt dem, og de visste aldri hvor fienden lurte på dem. Ubåtene dukket opp til alle døgnets tider, og sende sine dødbringende torpedoer mot konvoiene. Fiendtlig fly slapp sin dødbringende bombelast over skipene.

Ble en båt i konvoien truffet, var det forbudt for de andre båtene å stoppe opp for å forsøke å plukke opp sjøfolka som lå og kjempet for livet i sjøen. Iblant i et hav av flammer.

Hver båt var pålagt å holde sin plass i rekken og de måtte seile forbi og la sjøfolkene ligge igjen. Synet meislet seg fast for alt tid hos mange av krigsseilerne. Det var bare de heldigste som overlevde.      

Hver tiende mann måtte dø

De ble sviktet av Norge etter krigen, nærmest umyndiggjort.  Svartelistet fra yrkeskontorene,  få muligheter til å jobbe.  Ingen form for erstatning, trygd eller pensjon som følge av senskader. De måtte selv bevise at disse skadene var direkte knyttet til krigen. Traumer og andre mentale sår ble ikke akseptert som grunnlag for ytelser. Kompensasjonen krigsseilerne fikk engang på slutten av sekstitallet var ikke engang halvparten av det de hadde samlet inn i form av månedlige trekk i egne lønninger selv under WWII.

Mange ble alkoholiserte og bostedsløse. Eller de tok sitt eget liv. Krisepsykiatri og ”krigsseilersyndrom” var ukjente begrep.
Var det rart at mange fikk en livskvalitet hvor angst, depresjoner, kraftløshet, søvnforstyrrelser, og et ustabilt følelsesliv var blant ingrediensene hver eneste dag.
Familier ble splittet fordi far hadde angst og mareritt, fløy oppe om nettene, fikk alkoholproblemer og mistet nattesøvnen, osv.
 

Både i Norge og andre tyskokkuperte er hjemmefronten glorifisert. Mye av innsatsen til gutta på skauen er forstørret. Sjøfolkenes innsats var derimot substansiell.

Tirsdag skal et 20-talls krigsseilere og noen av enkene etter dem kommer til et privat arrangement. Det skal løfte krigsseilernes sak til et nasjonalt nivå. Senere i år skal de møte forsvarsministeren.

I fjor beklaget den norske statsministeren og politidirektøren behandlingen norske jøder fikk under andre verdenskrig. Partisanene i Kiberg mottok kong Haralds beklagelse i 1992 for måten de var blitt behandlet på etter andre verdenskrig.

 "Moral obligations have no terms of limitations", sier Simon Wiesenthal. Nei, det er ikke for sent. Krigsseilerne fortjener en unnskyldning fra den norske stat. Da vil de få gjenlevende og deres familier få et viktig støtte på veien for å kunne legge historien bak seg, forsone seg med den og gå videre.

 

Samlivsetikk i endring

Bør samboere (hetero eller homofilt)  kunne vigsles eller  ordineres? Nei.  5-4.

Likekjønnet ekteskapsinngåelse: Ja.  6-3.

Forbønnsliturgi for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap: Ja. 7-2

Biskopen har selvstendighet og uavhengighet i sak om avgjørelse om ordinasjon og vigsling:. Ja. 9-0.

Dette er kortformen av mer en tre års drøfting av teologiske, etiske og ordningsmessige aspekter ved spørsmål knyttet til ekteskap og samliv. Kirken har vært utfordret av synspunkter og praksis som har gjort seg gjeldende i samfunnet. Normer og holdninger knyttet til seksualitet og samlivsformer har vært i stor endring, og mye av dette er også gjenspeilet i lovendringer.
 

Bispemøtets samlivsutvalg (3 biskoper, 2 prester, 2 fra Teologisk fakultet, 1 fra Menighetsfakultetet og 1 fra Misjonshøyskolen) har i mer enn tre år utredet Den norske kirkes forståelse av ekteskapet som institusjon i et teologisk, kulturelt og rettslig perspektiv. Utvalget har lagt premisser for kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning, og for vedtak som Bispemøtet og Kirkemøtet senere vil fatte.

Det er ikke vanskelig å tenke seg at nettopp disse spørsmålene vil bli energitappende kampsaker ved valg til nye bispedømmeråd og dermed Kirkerådet.

Utredningen skaper ikke enighet. Men forhåpentlig er den et skritt på veien til økt forståelse. Og den understreker århundrers erfaring: I noen sammenhenger er det som tidligere ble oppfattet som ”Guds klare og entydige ord”, blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Fremdeles vil det rå sterk uenighet om samlivsetiske spørsmål i Den norske kirke.

Fremdeles vil Den norske kirke bestå. Dette er ikke en sak om det kirken står og faller med: evangeliet om rettferdiggjørelsen ved troen på Jesus Kristus.

Først og sist dreier det seg om hvordan man leser og forstår Bibelen. Det handler om spenningen mellom bevaringsvilje av det vi har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Mange opplever at det nye synet på homofilt samliv bryter med deres egen overbevisning om Bibelens status som norm for liv og lære. Men også vi som befinner oss på den andre siden, føler at vårt standpunkt bygger på Jesu liv og lære. Vi  kjenner i økende grad at dette er et standpunkt som har mye felles med en situasjon man har opplevd tidligere – nemlig at et tradisjonelt syn gradvis endres.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det som den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Kirken har endret syn i mange forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse, selvmord  og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd. 

Men det er også viktig å minne om at menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.
 

Jeg mener at i altfor stor grad har vår kirke forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk?

Noen bruker bibeltekster  mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet. Andre mener er det er nettopp dette det bibelske syn på mennesket forkynner.

I en uttalelse noen år tilbake erkjente Den norske kirke lærenemnd at kirkens tro og praksis i Skriftens lys kan vise seg å være feilaktig. ”Det at Skriften betraktes som øverste norm, må føre til at kirken hele tiden arbeider med å forstå Skriften og dens budskap. Dette henger sammen med at lesning av Skriften også alltid innebærer fortolkning”.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen.  I arbeidet med å forstå Bibelens tekster  hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.  I historiens løp har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. 

Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. Lærenemndas flertall  har sagt det slik: «En direkte overføring av de tekstene som omhandler homofil praksis til vår tid, uten øye for denne kulturforskjellen, vil etter vår mening være en feiltolkning. Trusselen mot ekteskapet i dag er imidlertid mer den heterofile samlivspraksis som råder, enn at homofile kvinner og menn gis kirkelig aksept på å leve ut sin kjærlighet i trofaste og ansvarlige parforhold.  Å frata mennesker denne muligheten til å utfolde sin kjærlighet på en ansvarlig måte, kan oppleves som en krenkelse av deres menneskeverd. Det er viktig for kirken at homofile også kan forstå seg selv positivt som skapt i Guds bilde og under Guds omsorg med sine liv.»

Fem  refleksjoner rundt den debatten om samlivsetikk som kommer etter den aktuelle utredningen:

1. Når det i kirken etter hvert blir nye flertall i vanskelige spørsmål, f.eks. kirkelig vielse av likekjønnede,  bør man passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som f.eks den lenge lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester, ble møtt av det daværende overveldende flertall.

2. Det nye flertall må passe seg for den intolerante toleransen, passe seg for at man blir så opptatt av toleranse at man ikke ser ens egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.

3. Mens det tidligere var vanskelig å inneha det som er kalt en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted (i den grad slike merkelapper har noen mening). Det er i offentligheten mindre rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

4. Det må ikke være mediers og andre meningsbæreres ”korrekt politiske sentrumsekstremisme” som definerer kirkens ståsted og holdning.

5. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

"Vi skal overlate fortiden til Guds nåde, nåtiden til Guds barmhjertighet og fremtiden til Guds ledelse"  (Kirkefaderen Augustin")