Besøk i Panmunjom

«Her står Jens i Nord-Korea» lød en overskrift i Dagbladet denne uken. «Han var teknisk sett inne i Nord-Korea, et av verdens mest lukkede land»
Statsministeren kom fra sør og var såvidt på den nordkoreanske siden av forhandlingsbordet. I fjor var det fire av oss som kom nordfra til Panmunjom, forhandlingsstedet i Koreakrigen.

Ivar, Berit, Marie og Thor Bjarne ved et minnesmerke for Korea-krigen (den begynte i 1950, de første våpenhvileforhandlingene kom i gang i juli 1951, og 27. juli 1953 ble en avtale undertegnet)


Han ønsker oss velkommen og gir en oversikt over geografi og krig


Den 38.breddegrad går tvers igjennom denne brakken, forhandlingsdelegasjonene satt på hver sin side av et bord delt på midten

Stedet er Panmunjom og her er et fire km bredt belte som skiller Nords- og Sør-Korea. En fire km bred demilitarisert sone danner skillet mellom Sør- og Nord. Her ble det i august 2000 det arrangert et kort gjenforeningsmøte mellom familier fra Nord- og Sør-Korea.
Kim Il-sungs (1912-1994) navnetrekk ved inngangen

Det var en opplevelsen for meg da jeg satt på OL-stadion i Sydney under åpningsseremonien i de olympiske lekene i 2000 og se landene marsjere inn under felles flagg. Et åpenbart tegn på tøvær. Men ting tar tid, en formell fredsavtale er ennå ikke undertegnet. Og de nordkoreanske rakettplanene har skjerpet tonen i forhold til USA.
TBB ved forhandlingsbordet

Et besøk i Nord-Korea er ikke helt enkel å få istand (journalister har forøvrig ikke adgang). Vi visste ikke om vi fikk visum før vi kom til Beijing, det samme gjaldt besøket vårt i Tibet). Du legger fra deg mobiltelefon og PC ved grensen, og under oppholdet har du følge av en guide, en ideolog og en sjåfør, du betaler for alle. De bor sammen med deg på hotellet, du får ikke gå utenfor hotellet alene, og teoretisk skal du spørre om lov når du tar bilder. Det var greit å være sammen med de tre, ideologen tødde opp etter hvert, men programmet var lagt opp og innbød ikke til improvisasjoner.


I nabolaget drives jordbruk

En dag dro vi altså til Panmunjom, der våpenhvile ble forhandlet frem i 1953. Det ga muligheter til i det minste å se jordbruk og oppleve bittelitt nordkoreansk hverdag.

Det var bryllup den dagen vi besøkte Panmunjon

Hva var Koreakrigen?
1280 år etter at Korea dannet en stat, ble den delt i 1948, med en demarkasjonslinje identisk med den 38.breddegrad. Japan okkuperte landet mellom 1905 og 1945. Da Japan kapitulerte, overga Nord-Korea seg til Sovjetunionen (det var bygget opp en sterk hær på 138.000) mens Sør-Korea (hadde en politistyrke på 954.000) henvendte seg til USA. FN ønsket et samlet korea2.verdenskrig hadde ført til sovjetisk dominans i nord (og amerikansk i sør med en politistyrke på 954.000).
Nord-Korea har laget en poster med flaggene til de 17 fiendelandene fra krighen, Norge deltok med et mobilt militærsykehus (Norwegian Mobile Army Surgical Hospital - NORMASH) som en del av FN-styrken. Norge bidro også med penger til de allierte

Kim Il-sung hadde vært i Sovjetunionen og ble oppfordret til å angripe sør for å få koreansk samling. Han slo til i juni 1950 da en stor del av politistyrken i sø hadde permisjon. Nordmannen Trygve Lie var generalsekretær i FN , og Sikkerhetsrådet (USSR var ikke medlem da og kunne derfor ikke nedlegge veto) ba medlemslandene i verdensorganisasjonen om å gi nødvendig hjelp til Sør-Korea.
Ved det store krigsmuséet i Pyongyang er krigen skildret i et 360 graders maleri med 20.000 mennesker (Alle fotos tbb)

Kina gikk inn i nord og en USA-ledet styrke var i sør. Harde kamper krevde omtrent 1,5 millioner liv. Det var i denne krigen øverstkommanderende MacArthur ville stoppe den kinesiske fremrykningen ved bruk av atomvåpen, men president Harry S. Truman ville ikke. MacArthur gikk da ut med sterk kritikk mot presidenten og ble deretter avsatt.
Truman var en klok president.

Øk habilitets-refleksjonen

For 14 år siden var nåværende statssekretær i Miljøverndepartementet, Heidi Sørensen, gjest i min 60-årsdag. Hun har også vært med familien på en utenlandstur. Bør jeg da skrive en kommentar om henne, er jeg inhabil?
Begrepet bør nok spares til mer alvorlige sammenhenger. Men kanskje er det likevel riktig å opplyse om det?

I dag reiser VG spørsmål om forholdet mellom statssekretær Heidi Sørensen (SV) og Norges Naturvernforbund. Hun var forbundets leder 1995-98. Offentlige tilskudd og støtte til Naturvernforbundet er fordoblet på få år. Forbundet ledes av vennen Lars Haltbrekken.

2005: 9 mill.kr. i offentlig støtte, hovedsaklig fra Miljøverndepartementet og UD.
2007: Sørensen tiltrådte som statssekretær, offentlig støtte på rundt 14 mill.kr.
2008: Støtten økt til 21 mill.kr.
2010:Tilskudd og støtte fra staten til Norges Naturvernforbund 30 mill.kr
Februar 2011: Sørensen ber om å få vurdert sin egen habilitet i tildelinger og saker som angår Naturvernforbundet.

Departementet konkluderer med at man på generelt grunnlag ikke kan se at statssekretæren er inhabil ved behandling av saker som gjelder Naturvernforbundet.
Denne konklusjonen deles av jusprofessor Jan Fridthjof Bernt, som sier at det at hun er medlem av og sympatiserer med Naturvernforbundet skaper ikke inhabilitet i seg selv. Et vennskap med lederen som ikke er nært og personlig, vil heller ikke være grunn til inhabilitet.

Det er ikke vanskelig å være enig i konklusjonen. Alle naturvernorganisasjoner har mulighet for å søke om støtte både generelt og til spesielle prosjekter. Men fordi Sørensen har vært leder i organisasjonen og trolig fremdeles er medlem, hadde det vært fornuftig å ta inhabilitetsspørsmålet opp på et tidlig stadium, 2007/2008.

Jeg er i større tvil om utenriksminister Jonas Gahr Støres habilitet når det gjelder omgangsvennen Felix Tschudi og hans næringsinteresser i nord. Dagbladet – som har drevet saken – illustrer i dag hvordan Gahr Støre havner i en kjedelig og klassisk situasjon fordi han i utgangspunktet forsøker å bagatelliserer det personlige forholdet til Tschudi, men presses til å innrømme at det er tettere. Han har også forsøkt å bagatellisere hva dette dreier seg om, mer opptatt av formaliteter enn realiteter angående hvem bevilgningene har gått til. Som professor Petter Gottschalk sier det generelt: «Maktmennesker prøver å innta definisjonsmakten, men blir da naturligvis utfordret og drives fra skanse til skanse».

Forvaltningsloven §6 peker på inhabilitet i forbindelse med en sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til: familie, venner. I denne saken skal man ikke undres over at en rekke juridiske eksperter sier at Støre bør få en uttalelse om sin habilitet.
Støre avslår. Det kan være at han er habil, men det ville være klokt å få det undersøkt. Bedre en gang for mye enn en for lite. Vår glimrende utenriksminister bør passe seg så han ikke ramler av sin høye hest.

Kveldens nyhetsoppslag om tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssens prosjektbevilgning til Kirkens Bymisjon, der hans eks-kone er en av lederne, mangler detaljer som kan være viktige for helheten, men uansett burde det nok også her ha ringt en klokke, også fordi det synes å være et brudd på bestemmelsene om offentlige anskaffelser. Her vil fyldigere opplysninger være viktige, men i utgangspunktet synes det også her som om statsråden absolutt burde ha vært føre-var.

I kjølvannet til Audun Lysbakken og hans departementsråds avgang, har vi fått flere habilitetssaker på bordet. Og flere vil sikkert komme. Jeg tror politikere svært ofte har oversett eller undervurdet denne problematikken. At byråkratiet overkjøres behøver ikke å være noe problem (f.eks. Hanssen og Helsedirektoratet). Men advarsler fra byråkratiet om mulig inhabilitet eller brudd på forvaltningsskikk, bør man ta alvorlig.

Ikke alltid vil byråkratiet være kjent med mulige inhabilitetsutløsede faktorer. Spørsmålet er likevel om det er for liten bevissthet i departementet omkring statsråders habilitet ved tildeling av penger.

Jeg tror de sakene vi har sett i det siste, vil gjøre alle parter mer bevisste på habilitetsspørsmål. Både byråkrati og særlig politikere i mange posisjoner – kanskje ikke minst lokalt - bør nå tenke grundig igjennom sin praksis og sitt forhold ikke bare til habilitetsproblematikk og offentlige anskaffelser, men også til offentlighetslovens intensjoner.
Kristin Clemets tanke om en «statsrådsskole» er ikke så dum.

Cato d.e. og enkeltmålinger

Også i dag ser vi mediepresentasjoner av en politisk meningsmåling (ANB/Dagsavisen)som tar lite hensyn til det litt større bildet «Kjempebyks for Frp i ny måling» og lignende heter det i nettoverskriftene. Isolert sett er det riktig, partiet går frem fra 10,7 til 17,0. Men 10.7 var partiets laveste notering i februar, der gjennomnittet fra 9 målinger var 14,4 (høyeste notering 18,1).

Det vi altså ser er at en åpenbart for lav notering er blitt kompensert, et fenomen vi omtrent alltid opplever. Stor oppgang eller nedgang i en måned resultater i stor nedgang eller oppgang i den neste.

Jeg synes nok det er litt dristig av rikssynser Frank Aarebrot å postulere at det er partiets leder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, Anders Anundsen, som har en del av æren for Frps byks på målingen. «Frp har nemlig vært uklare i saken om asylbarna. Men den siste tidens turbulens om vennskap og kjennskap i forvaltningen vekker partiets protestvelgere. Anundsen har vært svært troverdig, og er helten»

For bare to dager siden fikk Frp 11,0 i Aftenposten. Ni målinger hittil i mars gir Frp et gjennomsnitt på 15,8. Den høyeste er 19,7 (DN 16.mars) og den laveste 11,0 (Aftenposten 20.3) Allerede i begynnelsen av mars hadde Frp målinger på 17.4 og 17,6. Gjennomsnittet for partiet hittil i mars er 14,4. For Høyre er tallet 27,9, og ser vi på de to partiene samlet er gjennomsnittet i mars 44,2, mot 42,3 i februar.

Dagens H/Frp-tall er det høyeste i mars, 47,4, gjennomsnittet er 44,2 (42,3 i februar. Et slikt resultat ville teoretisk gitt 87 mandater og stortingsflertall. Det laveste sammenlagttallet i mars er 38,8 (6.mars).

Nettstedet pollofpolls.no gir utmerkede oversikter og analyser. Der pekes det på ulikhetene i referanse og vekting, heter det at «Mars-målingene fra Sentio og Respons illustrerer noe vi har sett lenge - at Fremskrittspartiet synes å være i vekst hos byråer med 2009 som referansevalg. På den annen side er det vanskelig å se vekst hos Frp hos byråer med 2011 som referansevalg».

Hadde den romerske statsmannen Cato den eldre (han med de stadige påminnelser om Kartagos skjebne) levd i dag, ville han nok sagt at «forøvrig er det min mening at kommentarer til enkeltmålinger i politikken bør ødelegges".

"Exxon Valdez" forgår, skader består

Lørdag er det 23 år siden det amerikanske tankskipet «Exxon Valdez» gikk på grunn cirka 4 mil utenfor oljehavnen Valdez i Alaska - en av tidenes verste miljøkatastrofer. «Exxon Valdez» har vært i brukt i alle år senere, men skipet har skiftet navn fire ganger. Nå er «Oriental Nicety» solgt for 16 mill. dollar til opphugging.


Jeg besøkte Alaska året etter katastrofen i Prince Willian Sound, der rundt 40.000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og strendene i hundrevis av mils omkrets. Det var en uhyggelig opplevelse å se ødeleggelsene, og eksperter sa da at virkningene ville vare i tiår.

Hvis man en sommerdag i fjor lar seg ned på en av strendene i området, risikerte man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiste seg.


En av de 36.000 sjøfuglene som døde etter ulykken

I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser små tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.

Erstatningssakene etter «Exxon Valdez»-ulykken i Alaska varte i to tiår, og kostet Exxon Mobile til slutt over 4,5 milliarder dollar.

Det som skjedde i Alaska, skjedde i enda større målestokk 21 år senere da boreriggen «Deepwater Horizon» eksploderte i Mexicogolfen, men området var langt fra så isolert og vanskelig for redningsmannskaper som i Alaska.

Inntrykkene fra Prince William Sound har gjort at for meg fremstår varig vern av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen som helt naturlig. En oljeulykke i et område så nær kysten vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe.

"Exxon Valdez" forgår, men skadevirkningee består. Det som ikke kunne skje, skjedde likevel. Føre-var-prinsippet bør begrense de mest utbyggingskåte i nord.

Glideflukt fra demokratisk kultur

Statsråd og departement får fortjent kritikk for slomsete saksbehandling, for å tilgodese nærstående venner eller grupperinger uten å gjøre andre kjent med mulighetene for tilsvarende tilskudd, for ikke å ha fulgt opp Riksrevisjonens kritiske kommentarer. – embetsverket, den administrative institusjonelle hukommelse – både implementerer Offentlighetsloven bokstav og ånd, og sørger for å si klart ifra hvis entusiastiske og partileveringsønskende statsråder trår feil.

Inhabilitet er tradisjonelt situasjonen du havner i sak der avgjørelsen kan innebære særlig fordel, tap eller ulempe for den det gjelder eller noen som man har nær personlig tilknytning til: familie, venner, institusjoner.

Det gamle inhabilitetsbegrepet er reelt sette ikke dekkende i dag. Dagens Næringsliv hadde sist lørdag en interessant reportasje om «byggmestrene», om, dette å komme langt med et godt nettverk. Der får vi vite at langt over halvparten av alle ansettelser i dag skjer gjennom beskjentskaper (jeg håper seniorforsker Jon Rogstad i Fafo her snakker bare om det private næringsliv, ikke offentlig administrasjon).

Medlemmer i et nettverk fungerer ofte som garantister for hverandre. Nettverkene rammes vanligvis ikke av habilitetslovgivningen, men relasjonene kan være sterke: Jeg hjelper deg i dag, og regner med at du hjelper meg i morgen – og ingen av oss trenger å spørre fordi vi kjenner kodene, vet hva som gir gevinst.

Når en statsråd må be Justisdepartementets lovavdeling om en habilitetsuttalelse, har vedkommende ofte et problem – uansett svar. Det kan finnes betydelig uenighet om når det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til upartiskhet.

”Lovavdelingen er ingen objektiv autoritet. Den har til oppgave å ivareta regjeringens interesser” fremholder leder Anders Anundsen i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Jeg er enig.

Politikk er stundom mer enn juss, og juss stundom mer enn politikk. Lovavdelingen gjør et solid arbeid og er et godt avklaringsinstrument. Tolkningene er veiledende, ikke bestemmende. Regjeringen driver politikk. Men både når det gjelder saken om rederiskatten og om Opplysningsvesenets fond (innløsning og regulering av festeavgift) gikk Regjeringen – som støttet seg på lovavdelingen – på nederlag i Høyesterett. To saker der det var åpenbart at Regjeringen ønsket helt konkrete løsninger. Jussen kan aldri unnskylde manglende politisk gangsyn.

Da Hanne Bjurstrøm ble utnevnt til statsråd, trakk hennes mann seg fra sentrale og overordnete deler av arbeidet i forskningen rundt NAV-reformen. Han ønsket imidlertid å beholde deler av arbeidet på lavere nivå. Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte med at dette var heller ikke ønskelig.

I spørsmål og avgjørelser knyttet til forskningsanskaffelser i Arbeidsdepartementet ble Hanne Bjurstrøm kjent inhabil i saker der forskningsstiftelsen Fafo eller en aktør som kontrolleres av Fafo er aktuell tilbyder, og i saker som gjelder Mølla Kompetansesenter. Bakgrunnen var at daglig leder av Fafo, Jon Hippe, er nær venn av statsråd Bjurstrøm, og at statsrådens ektefelle Kåre Hagen er styremedlem i Mølla kompetansesenter.

Statsråd Rigmor Aasrud hadde profesjonell og faglig kontakt med tidl. statsråd Sylvia Brustad Brustad i mange år. Da Brustad søkte om å bli konstituert fylkesmann i Hedmark, ble Aasrud erklært inhabil til å behandle og treffe avgjørelse.

Dette var åpent og greit. Jeg synes det er langt mer problematisk med fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen. Hun har med sine eierinteresser i oppdrettssektoren klare habilitetsproblemer, selv om Justisdepartementets mener at hun er «habil i de fleste sakene». Også fiskeridirektør Liv Holmefjord er i samme situasjon. De burde unngå at egne økonomiske interesser knyttes til de private konsesjonsverdiene som kan stå i motsetning til allmennhetens interesser og viktige lover.

Oppdrettsnæringen er meget fornøyd med «sin» statsråd og «sin» fiskeridirektør. Spørsmålet er imidlertid: kan allmennheten være fornøyd? Kan tilliten svekkes eller styrkes ved denne situasjonen? Jeg synes det er ugreit med slike forhold på toppen i norsk fiskeriforvaltning. Både i landbruk og fiske burde man mest mulig unngå slike koblinger. Aller best hadde det trolig vært om disse to departementene ble lagt inn under Næringsdepartementet.

I et litt større perspektiv er det mulig spørre: Er det ønskelig at det er mer generelle og ikke sektorpolitikere som bør styrer så åpenbart næringsømfindtlige områder som fiske og landbruk? Det hadde også vært interessant med en undersøkelse som kunne fortelle om byråkratiet i disse departementene hadde spesielle sektorinteresser.

I sin tid var det en sensasjon da Lars Ramndal, Venstre, Rogaland, ble den første leder av Justiskomiteen som ikke var jurist. Slike krav bør ikke stilles, men det er viktig at det på en del felter i politikken ikke skjer en monopolisering gjennom formell utdannelse eller yrkesbakgrunn.

Jeg synes til og med rent særlig en statsminister, men også partigruppe,r ved sammensetning av regjeringer bør unngå at KrF bestyrer det departementet som har med kirkesaker å gjøre, og tilsvarende for Sp og Landbruksdepartementet.
Jan Fridtjof Bernt, en av våre aller fremste professorer på habilitetsspørsmål, mener at terskelen for inhabilitet er for høy, og at vi gjennom lovendring må få en innstramning av inhabilitetsreglene.

Jeg tror tiden er overmoden for en prinsipiell offentlig debatt med fokus på samrøre, rolleblanding, maktkonsentrasjon, karrierebygging, og utviklingen mot et korporativt og statsbærende system. Det er alvorlig for tilliten til det politiske system at det norske samfunn er inne i en negativ glideflukt fra demokratisk kultur i offentliges beslutningsprosesser.

Strengere lover og regler? Ja, Men politisk anstendighet kan ikke reguleres.