Jeg besøkte Alaska året etter katastrofen i Prince Willian Sound, der rundt 40.000 tonn råolje rant ut og ødela nesten alle økosystemer og strendene i hundrevis av mils omkrets. Det var en uhyggelig opplevelse å se ødeleggelsene, og eksperter sa da at virkningene ville vare i tiår.
Hvis man en sommerdag i fjor lar seg ned på en av strendene i området, risikerte man fortsatt å ha et tynt lag olje over hele ryggen når man reiste seg.
En av de 36.000 sjøfuglene som døde etter ulykken
I dag forurenses fremdeles regionen der forliset skjedde av anslagsvis 60.000 liter olje. Bestanden av spekkhoggere i farvannene utenfor Alaska viser små tegn til å ta seg opp igjen, og sildebestanden har aldri kommet seg opp til sitt gamle nivå.
Det kan ta tiår, om ikke århundrer, før naturen har brakt seg selv helt tilbake i balanse.
Erstatningssakene etter «Exxon Valdez»-ulykken i Alaska varte i to tiår, og kostet Exxon Mobile til slutt over 4,5 milliarder dollar.
Det som skjedde i Alaska, skjedde i enda større målestokk 21 år senere da boreriggen «Deepwater Horizon» eksploderte i Mexicogolfen, men området var langt fra så isolert og vanskelig for redningsmannskaper som i Alaska.
Inntrykkene fra Prince William Sound har gjort at for meg fremstår varig vern av havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen som helt naturlig. En oljeulykke i et område så nær kysten vil kunne ende i en fatal miljøkatastrofe.
"Exxon Valdez" forgår, men skadevirkningee består. Det som ikke kunne skje, skjedde likevel. Føre-var-prinsippet bør begrense de mest utbyggingskåte i nord.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar