onsdag 22. juli 2009

Kongehuset og Hamsun

Er det en skandale at Dronning Sonja deltar på en feiring av 150-årsmakeringen av Knut Hamsun? Er en slik markering nærmest forræderisk ovenfor verdier vi deler som mennesker? Er det som å feire et bilde av Adolf Hitler og si at det vi gjør er å feire selve bilde, ikke motivet?

Nicolas Tozer, styremedlem i The International Raoul Wallenberg Foundation, svarer ja på alle disse spørsmålene, i et brev til Slottet. Jeg synes ikke kongehuset har noe å beklage. Ikke Dronningen, ikke Kronprinsessen - som er Hamsunårets beskytter –, og ikke Kongen, som under en slottsmiddag siterte fra ”Paa gjengrodde stier”.

Det betyr ikke at jeg ikke skjønner Tozers reaksjoner og holdningene hos mange som hadde slektninger som ble torturert og henrettet, eller som svømte i olje etter tyske torpederinger. Men generelt: Hvis vi ikke i denne sammenhengen klarer å ha to tanker i hodet samtidig, vet jeg nesten ikke hvor vi skulle ha det.

Knut Hamsun engasjerer i dag som han gjorde mens han levde. Tre nordmenn har fått Nobels litteraturpris – Bjørnstjerne Bjørnson (1903), Knut Hamsun (1920) og Sigrid Undset (1928). Av disse er Hamsun den suverent mest leste. Stadig kommer nyoversettelser av hans bøker til andre språk, og hans posisjon i den internasjonale litterære verden er sannsynligvis sterkere enn noensinne. Han leses i dag, han vil bli lest i overmorgen. Det samme gjelder for øvrig vår internasjonalt mest kjente forfatter Henrik Ibsen - hvorfor i all verden fikk ikke han prisen, og hvorfor fikk Bjørnson den? (I en parentes: Ernest Hemingway fortalte at Hamsun «lærte meg å skrive», mens en annen forfatter, Sigurd Hoel, mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge»).

I tiår etter tiår har mange forsøkt å løse ”gåten Hamsun” - både en genial forfatter og forhatt nazisympatisør. Noen fascineres av hans vektlegging av det ubevisste sjeleliv og det motsetningsfylte nåtidsmennesket, av han pulserende rytme og de fantastiske fortellingene. De viser til at Hamsun fører oss nærmere noen sannheter om grunnleggende forhold i samfunnet og menneskelivet. Andre understreker at dersom er vi i Hamsuns vold, støtter vi en dikter som både er aristokratisk og amoralsk, aksepterer vi at kunsten er fritatt for høyverdige etiske holdninger. ”Den som sier 'se denne rosen', leder deg bort fra blodflekkene på veien", skrev Georg Johannesen.

Jeg er enig med dem som sier at Hamsuns politiske holdninger, hans hyllest til Hitler osv, ikke må svekke beundringen for de litterære kvaliteter i hans forfatterskap. Men vi må ikke overse, aldri glemme hans politiske ståsted. Det er en viktig del av vår forståelse av Hamsun som person å se hvordan flere av hans romaner bærer på tankegods som ledet til nazismen.

Hamsun skal markeres. Og det viktigste ved 2009-feiringen er etter min oppfatning en slags variant av min barndomsvenn Ole Brumm: Vi blir bedre kjent både med den geniale forfatteren og det samme mennesket med en menneskesyn og livsfilosofi som førte til hans nazistiske tilnærming og feilsteg under krigen. Som Dronning Sonja presist sa det under åpningen av Hamsun-året: ”Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere”.

Hamsun-året har også reist spørsmålet om Norge er skikket til å lede opplysningssamarbeidet i Holocaust Task Force (ITF), en sammenslutning av 26 land som har som mål å øke kunnskapen om folkemordet på de europeiske jødene under Andre verdenskrig. På samme måte som Dronningen har formann Tom Vraalsent klargjort at ITF ikke feirer nazisten Hamsun: ”Det er Hamsuns litterære arbeid som blir feiret. Hans pronazistiske aktiviteter må fortsatt fordømmes på samme måte som han ble dømt og straffet i Norge etter krigen”. Den israelske ambassaden i Norge har sagt tilfreds med dette, det bør også de som snakker om antiholocaust gjøre.

Feiringen av Hamsun balanseres av de mange debattmøter og avisinnlegg i det offentlige rom. Knut Hamsun vil i oversiktlig fremtid ikke kunne få status som ukontroversielt, nasjonalt ikon. Men markeringen kan føre til at nye generasjoner blir kjent med en suveren dikter, et geni, og samtidig kunne se hans mørke sider, oppdage hvordan flere av hans romaner bar på tankegods som ledet til nazismen. Markeringen er nyttig hvis man ser disse sammenhengenene. Eller for å si det med professor Atle Kittang: Bachs «Juleoratorium» er mer interessant for den som kan noe om kristendommen, å lese «Brødrene Karamasov» er enda mer interessant om man kan noe om forholdene i Russland på den tida.




.






Blogglisten

4 kommentarer:

  1. Hamsun, nazismen og jødene
    Den Internasjonale Raoul Wallenberg-stiftelsen gir dronning Sonja kraftig refs for hennes hyllest av forfatteren Knut Hamsun. Imens har Israels ambassade sagt seg ”meget tilfreds” med at ambassadør Tom Vraalsen , formann for Holocaust Task Force tar avstand fra Knut Hamsuns nazifortid. Hvilken nazifortid?
    Hamsun var tyskvennlig hele livet, uavhengig av styresett. Da Norge var okkupert, og landsmenn ble fengslet, gjorde han sitt beste for å hjelpe. Han kan ha reddet livet til 15-20 landsmenn. Men Terboven var stadig mindre villig til å lytte til hans bønner. I følge Torkild Hansen, ”Prosessen mot Hamsun” satset Hamsun Nobelmedaljen, og sendte den til Goebbels i håp om at den ville skaffe ham adgang til Hitler personlig. Det lyktes. Hamsun var den eneste som våget å uttrykke kritikk åpent overfor Hitler. Han forlangte at Terboven måtte fjernes fra Norge, fordi han fikk henrettet nordmenn. Det lyktes ikke for Hamsun. Hitler ble rasende. På vei hjem ble Hamsun møtt av Terboven på flyplassen, og nye propagandabilder ble tatt av de to sammen.
    Det er ikke kjent at Hamsun noen gang svek jøder. Tvert imot sørget han for at Max Tau ble reddet fra Hitlers leire to ganger. Til gjengjeld svek Max Tau Hamsun: Da Hamsun hadde bruk for Max Taus anbefaling av sin bok ”På gjengrodde stier” i Sverige, etter at Gyldendal sa nei, nektet Max Tau dette.
    Hamsun var aldri nazist i noen rimelig betydning av ordet. Juristene Anine Kierulf og Cato Schiøtz fant ved sin utredning i 2004 at det var Høyesterett som meldte Hamsun inn i Nasjonal Samling i juni 1948. I retten i Grimstad ble Hamsun frifunnet av den juridiske dommeren Sverre Eide. Det var de to lekdommerne som dømte ham.
    Per Borten husket godt rettsaken mot Hamsun: ”Jeg hadde en følelse av at det var tidsbestemt opportunisme som rådde. Hamsun var en veldig fremstående kulturpersonlighet som det var viktig for noen å få dømt. Vi så jo etter hvert hvordan straffeutmålingen kom på glid. Enkelte gikk helt fri, mens andre ble dømt. Paradoksene er mange. Vi hadde for eksempel en rådmann som oppfordret folk til å dra på tyskerarbeid på Værnes flystasjon ennå mens kampene pågikk i Nordland. O.C.Gundersen ble aldri straffet for dette. Han ble justisminister”(1945-52). Selv oppfattet Hamsun det slik at han ble rettsforfulgt i etterkrigstiden for opposisjon mot Arbeiderpartiet. Som han selv sa det på Psykiatrisk klinikk: ”Jeg er landsforræder ser De. Har skrevet noen stubber i Aftenposten og Fritt Folk de siste 5 år. Men det var jo nok. Det var ikke slik som Londonregjeringen ville ha det.”
    I.C.S

    SvarSlett
  2. Det er viktig å opprettholde bilde av jødene som de alltid forfulgte, uskyldige ofrene.

    http://800poundgorilla.100webspace.net/geeklog//staticpages/index.php?page=911

    SvarSlett
  3. SELVSASGT skal vi feire Knut Hamsund! En av vårt lands desidert størstge forfattere - og sågar en forfatter i verdensformat. Skulle vi fornekte han bare fordi han i en periode ikke var helt "politisk korrekt"...?
    Denne saken avslører vel mer at enkelte jøder tydeligvis lever i den virkelighetsforståelsen at heile verden egentlig er en stor "antisemittisk" konspirasjon, enn at den norske kongehuset skulle ha nazistiske sympatier...
    La oss feire Hamsun!
    (Og helst ikke engang nedlate oss til å besvare slike idiotiske henvendelser, uansett om de kommer fra jøder, Israel, sionister eller andre grupperinger...)

    SvarSlett
  4. Konghuset har selvsagt ikke nazistiske sympatier. Men la meg minne om Dronning Sonjas svigerfamilie måtte flykte fra den invasjonshæren Hamsun ønsket velkommen.

    Hamsun var overbevist nazist og han var landssviker. Så enkelt er det.

    SvarSlett