Kongehuset og Hamsun

Er det en skandale at Dronning Sonja deltar på en feiring av 150-årsmakeringen av Knut Hamsun? Er en slik markering nærmest forræderisk ovenfor verdier vi deler som mennesker? Er det som å feire et bilde av Adolf Hitler og si at det vi gjør er å feire selve bilde, ikke motivet?

Nicolas Tozer, styremedlem i The International Raoul Wallenberg Foundation, svarer ja på alle disse spørsmålene, i et brev til Slottet. Jeg synes ikke kongehuset har noe å beklage. Ikke Dronningen, ikke Kronprinsessen - som er Hamsunårets beskytter –, og ikke Kongen, som under en slottsmiddag siterte fra ”Paa gjengrodde stier”.

Det betyr ikke at jeg ikke skjønner Tozers reaksjoner og holdningene hos mange som hadde slektninger som ble torturert og henrettet, eller som svømte i olje etter tyske torpederinger. Men generelt: Hvis vi ikke i denne sammenhengen klarer å ha to tanker i hodet samtidig, vet jeg nesten ikke hvor vi skulle ha det.

Knut Hamsun engasjerer i dag som han gjorde mens han levde. Tre nordmenn har fått Nobels litteraturpris – Bjørnstjerne Bjørnson (1903), Knut Hamsun (1920) og Sigrid Undset (1928). Av disse er Hamsun den suverent mest leste. Stadig kommer nyoversettelser av hans bøker til andre språk, og hans posisjon i den internasjonale litterære verden er sannsynligvis sterkere enn noensinne. Han leses i dag, han vil bli lest i overmorgen. Det samme gjelder for øvrig vår internasjonalt mest kjente forfatter Henrik Ibsen - hvorfor i all verden fikk ikke han prisen, og hvorfor fikk Bjørnson den? (I en parentes: Ernest Hemingway fortalte at Hamsun «lærte meg å skrive», mens en annen forfatter, Sigurd Hoel, mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge»).

I tiår etter tiår har mange forsøkt å løse ”gåten Hamsun” - både en genial forfatter og forhatt nazisympatisør. Noen fascineres av hans vektlegging av det ubevisste sjeleliv og det motsetningsfylte nåtidsmennesket, av han pulserende rytme og de fantastiske fortellingene. De viser til at Hamsun fører oss nærmere noen sannheter om grunnleggende forhold i samfunnet og menneskelivet. Andre understreker at dersom er vi i Hamsuns vold, støtter vi en dikter som både er aristokratisk og amoralsk, aksepterer vi at kunsten er fritatt for høyverdige etiske holdninger. ”Den som sier 'se denne rosen', leder deg bort fra blodflekkene på veien", skrev Georg Johannesen.

Jeg er enig med dem som sier at Hamsuns politiske holdninger, hans hyllest til Hitler osv, ikke må svekke beundringen for de litterære kvaliteter i hans forfatterskap. Men vi må ikke overse, aldri glemme hans politiske ståsted. Det er en viktig del av vår forståelse av Hamsun som person å se hvordan flere av hans romaner bærer på tankegods som ledet til nazismen.

Hamsun skal markeres. Og det viktigste ved 2009-feiringen er etter min oppfatning en slags variant av min barndomsvenn Ole Brumm: Vi blir bedre kjent både med den geniale forfatteren og det samme mennesket med en menneskesyn og livsfilosofi som førte til hans nazistiske tilnærming og feilsteg under krigen. Som Dronning Sonja presist sa det under åpningen av Hamsun-året: ”Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere”.

Hamsun-året har også reist spørsmålet om Norge er skikket til å lede opplysningssamarbeidet i Holocaust Task Force (ITF), en sammenslutning av 26 land som har som mål å øke kunnskapen om folkemordet på de europeiske jødene under Andre verdenskrig. På samme måte som Dronningen har formann Tom Vraalsent klargjort at ITF ikke feirer nazisten Hamsun: ”Det er Hamsuns litterære arbeid som blir feiret. Hans pronazistiske aktiviteter må fortsatt fordømmes på samme måte som han ble dømt og straffet i Norge etter krigen”. Den israelske ambassaden i Norge har sagt tilfreds med dette, det bør også de som snakker om antiholocaust gjøre.

Feiringen av Hamsun balanseres av de mange debattmøter og avisinnlegg i det offentlige rom. Knut Hamsun vil i oversiktlig fremtid ikke kunne få status som ukontroversielt, nasjonalt ikon. Men markeringen kan føre til at nye generasjoner blir kjent med en suveren dikter, et geni, og samtidig kunne se hans mørke sider, oppdage hvordan flere av hans romaner bar på tankegods som ledet til nazismen. Markeringen er nyttig hvis man ser disse sammenhengenene. Eller for å si det med professor Atle Kittang: Bachs «Juleoratorium» er mer interessant for den som kan noe om kristendommen, å lese «Brødrene Karamasov» er enda mer interessant om man kan noe om forholdene i Russland på den tida.




.