Kontantstøtte og garantier i sand

Politikerne er særlig i valgtiden blitt handelsreisende i løfter, stundom også i utstedelse av garantier. Men all erfaring viser at et politisk løfte er lett å bryte, og en politisk garanti er ikke en garanti lenger enn til kompromissets bitre dag. Intet er mer som skrift i sand eller i vann enn politiske løfter og garantier. Her er det klokt å følge Forkynneren (Predikeren som det het i den gamle Bibelen: ”Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord”.

Sps nestleder Trygve Slagsvold Vedum sier at ”det er kjempeviktig for oss at det blir slått fast i en ny Soria Moria-avtale at kontantstøtten skal videreføres. Dette er helt avgjørende”.
Det er en klar forskjell mellom ”kjempeviktig” og ”helt avgjørende? Hva mener egentlig SP? Er dette et ultimatum? Vil Sp vil trekke seg fra samarbeidet dersom en ny blekrødblekgrønn treparti-regjering ikke ønsker å videreføre kontantstøtten? I så fall: Si dette helt klart.

SV er forsiktigere. ”Vårt mål er at kontantstøtten skal bort”, sier nestleder Bård Vegard Solhell. Det betyr at partiet vil arbeide for at så skal skje, men han uttrykker ikke noe ultimatum. Det samme gjelder SVs holdning til oljeboring i Lofoten. På et spørsmål fra Dagbladet om ikke ”du og Sp-leder Liv Signe Navarsete bare bli enige om at det ikke kommer på tale med oljeboring i Lofoten og Vesterålen?” svarer en klok partileder som har lært av mange miljønederlag i regjeringen: ”Jo, men vi må passe oss for å ikke framprovosere noen ultimative krav fra Ap, Høyre eller Frp i denne saken. Da er saken tapt før valget”.

Kristin Halvorsen sitter i regjeringsposisjon, og hennes ord er en lett omskrivning av stortingsmann Celius: "I Regjeringen, SV’ere, der er det godt å sitte". Men en av Celius plussfaktorer var denne: ”Tenk dig de lange, lyse måneder da vi sitter på Stortinget” I dag ville nok mange stortingsrepresentanter si: ”sitter og kjeder oss”.

En lobbyundersøkelse fra Geelmuyden.Kieses viser at bare en av tre stortingsrepresentanter mener at Stortinget er den viktigste politiske arenaen. ”Den Stoltenbergske parlamentarismen har flyttet makten fra nasjonalforsamlingens åpne saler til regjeringskvartalets lukkede etasjer”.

Koalisjonsregjeringen har ført til en mer lukket politisk debatt, sakene avgjøres mest av Jens, Kristin og Liv Signe. Og når kompromissene er ferdigsnekret av denne trioen, blir regjeringspartienes representanter i Stortinget redusert til stemmekveg. Det er mer enn vanskelig for opposisjonen å nå frem med argumenter som i alle fall i noen sammenhenger har en del for seg.

SV trives i regjering selv om partiet taper - særlig i miljøsektoren - langt flere slag enn det vinner - når det gjelder barnehagedekning kan partiet med stor grunn triumfere. Dette fordi partiet gjennom kompromisser får gjennomslag for mer SV-politikk enn ved å stå utenfor. Inge Lønning beskrevet situasjonen slik: "Et lite mindretall i en koalisjonsregjering får vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene".

SV kjenner maktens behagelig varme, og fordøyer derfor kamelrettene . Enn så lenge. Med et dårlig valgresultat kan dette komme til å endre seg.

I valgkampen må partiene kjempe for sine kjernesaker. De kan love at de vil kjempe for å få dem gjennomført om de kommer i regjering. Men lover de, garanterer de, at en sak skal få gjennomslag, er de usannferdige. Det et parti kan love, kan garantere, er at dersom de kommer i posisjon og lider nederlag, kan de fremsette et ultimatum eller trekke seg.

Venstre har lovet at partiet ikke vil sitte i regjering med Fremskrittspartiet, og det har - i motsetning til SV - lovet at partiet ikke vil delta i en regjering som gir grønt lys for olje i Lofoten. Nå er nok sjansene for at SV kommer i regjering også de neste fire årene, litt større enn at Venstre skal gjøre det. Men - hvis Venstre skulle bryte så klart uttalte løfter, er all troverdighet borte, vil mange medlemskap forsvinne. Også mitt - og det er en garanti.

Kristin Halvorsen beskyldte i 2005 Bondevik II-regjeringen for manglende politisk vilje overfor fattigdommen, den kunne utslettes ”med et pennestrøk.” Men Statisk Sentralbyrå sier at det er blitt flere fattige de siste fire årene. Hvor ble det av pennestrøket?

La det ikke bli slik at en politiker kan kjennes på løftene som ikke holdes. Det bør være i politikk som med vennskap: Løfter kan skaffe deg venner, men det er gjerningene som pleier vennskapet og gjør at det varer.




.