Det jazzes i byen og på havnen

I går var det fotball, i dag er det jazz i Molde, rosenes (og innimellom også selvrosens) by.

Terje i Mosnes i Dagbladet – en av dem som har fulgt Moldefestivalen gjennom mange, mange år – kan også i år berette i spaltene at han har inntatt sitt rom 503 på Alexandra hotell. Jeg bebor Seilet, Moldes svar på Burj Al Arab, rom 1111.
1 = Norges vakreste byutsikt
1 = Rosenes by
1 = Jazzfestivalen som åpner i dag
1 = gårsdagens spektakulære seier over Brann

Solen titter av og til frem fra det som kalles skiftende skydekke, stort sett oppholdsvær. Kl.12 drar den store Street Parade i gang den 49.Molde International Jazzfestival, og byen forvandles til et spektakulært skue, og ikke minst ørenslyst i lydutfoldelse i et spenn over tid og retninger fra OtomoYoshihide til Reidar Larsen og Leonard Cohen.

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie. Verdens 4. lengstlevende jazzfestival bare slått av Newport (53) og Monterey (52) i USA og Ljubljana (50) i Slovenia.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport. Flere vurderte tanken, blant dem Bohemian Jazz Club i Stavanger, men der droppet man planene da man ikke kunne tilby så fine betingelser som Molde (de besto så vidt ildsjelene husker i innkvartering og billigste reisemåte). Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen, populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsadal Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av). Og den holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon) i Sunnmørsposten skrev i 1965 om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark.

Uanfektet av dette, festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig STORE opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen. Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.

I 1966 kom det første offentlige bidraget, 20 000 kr fra Norsk Kulturfond (med Fremskrittspartiet ved makten hadde det neppe vært verken Kulturfond eller Moldefestival), men de økonomiske problemene vokste, og i 1968 sto hele festivalens fremtid på spill.
Jeg var den gang redaktør i Romsdals Budstikke (da jeg var 15 skrev jeg stil om ”Hva vil du bli”: "Hjemme har vi tre aviser, Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad, jeg håper jeg kan bli journalist i en av dem”. Etter hvert ble jeg sjef i alle tre, det må vel kalles overoppfylte ønsker). Jeg kommenterte situasjonen slik: «Hvis stat og kommune nå ikke kjenner sin besøkelsestid - ja, da står det sannelig skralt til med kulturforståelsen hos våre bevilgende og bestemmende myndigheter. Da skal man i hvert fall spare seg de store, «forståelsesfulle» og rosende ord for fremtiden. Skjønt fremtid? Uten støtte, neppe flere festivaler. I så fall bør man reise en minnesten i Alexandraparken, en skammens sten for offentlig mangel på kulturforståelse.»

Heldigvis, både kommunale og statlige myndigheter så lyset – og i 1970 kom festivalen inn som fast post på statsbudsjettet. 30 år senere ble den også knutepunktfestival. Hele tiden har den vokst, i år er det 130 arrangementer (60 av dem er gratis). Festivalen har 5-6 heltidsansatte og 750 frivillige. Trompetisten Arve Henriksen er årets Artist in Residence, han nevnes i samme åndedrag som Don Cherry og Miles Davis, og er blitt plassert i rekken av fornyere av trompeten, sammen med størrelser som Louis Armstrong og Miles Davis. Teatersjef Arne Nøst ved Rogaland Teater er oppvokst i Molde, og han har en fortid som maler, grafiker, illustratør, scenograf og musiker, og han har en utstilling av arbeider som viser hans kreative evner som mange vil kjenne fra tegninger i Dagbladet. Festivalen har fått flere kunstuttrykk.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø, pågangsmot, myndigheters erkjennelse hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde som seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Stavanger fikk i 1989 sin MaiJazz, og fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt. Det er også store festivaler i Kongsberg og Oslo, Bergen har sin Nattjazz, Haugesund har sildajazzen, vi har fått Canal Street i Arendal (den eneste med konsert på kirkegården!), det er vossajazz og Dølajazz og mye mer.

Et av de mer ”folkelige”innslagene hvert år i Molde er kirkekonsertene i stappfull domkirke. Også kristenfolket trykker nå festivalen til sitt bryst, her har det virkelig skjedd store ting siden 1961 – kirke og kristenfolk har fått et helt annet syn på kunst og kultur. Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden. ”Men”, sa han , ”det er en voksende lengsel etter annen tilnærming Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken”.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Dessverre var erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. I vår kirke vektlegges ofte det å tenke og høre. Budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.
En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet. Inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner. Kunst og kultur er mer enn et bilde, mer enn en sang eller en salme. Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. Hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan gjøre det?

Det swinger i Moldes domkirke, men først og fremst jazzes det både i byen og på havnen uken til ende. Og bedre start enn triumfen over Brann kunne neppe tenkes!.