Trenger kirken sterkere ledelse?

(Foredrag på Olavsdagene i Trondheim torsdag 30.juli)
I dagens kirke er det på individplan ikke preses, ikke de øvrige biskopene eller de lege kirkelederne som spiller den viktigste rollen, er de viktigste symbolbærere. De som tegner kirken i hverdagen er i diakonalt arbeid eller de er vanlige menighetsprester, som tar imot mennesker i glede og i sorg, ikke minst det siste. Når ulykken skjer, når livet tar katastrofale vendinger og man ikke vet hvor man skal henvende seg, da viser det seg at en trygg prest som leser ritualene og stillferdig hører på det folk har å fortelle kan være med og bære gjennom krisene. Kirken har sin bredeste kontaktflate overfor sine medlemmer ved livets begynnelse og slutt. I alle disse sammenhengene, i alt daglig kirkelig liv, spiller det ingen rolle hvilken plass presten har i det kirkelige hierarki, om hun hører til en åpen eller mer streng tradisjon, om han mener dette eller hint om aktuelle samfunnsspørsmål. Det som da betyr noe er at kirken formidler det som ligger i ritualene til den ene, alminnelige kirke, som vi bekjenner oss til.

Langt viktigere for kirkens fremtid enn kirkeordning og presesfunksjon er at barn og unge får møte en formidling av kristen tro som gir gode rammer for livstolkning og livsmestring, slik at de får kraft til det livet de skal leve og de valg de skal gjøre.

Det har foregått en stille og langsom endring fra ortodoksiens epoke til postmodernismens super-individualisme. Livsfølelse og selvforståelse er endret:
fra Gud der ute til Gud her inne i meg
fra tro som det å holde for sant til tro som tillit, trygghet, tilhørighet,
fra forståelsen av verden som et hierarkisk ordnet system med Gud øverst, til et flatt forvirrende system uten en klar forankring
fra lydighet til selvrealisering

Vi kommer fra en tradisjon hvor den ene religion eller det ene trossystem skulle deles av alle og var en usvikelig del av den nasjonale identiteten, både for nasjonen som helhet og for den enkelte. Formelt og kanskje i en god del kristenfolks bevissthet består på sett og vis denne kristne enhetskulturen fremdeles, men i praksis har den opphørt å eksistere. Den har til dels smuldret opp innenfra, og den er under angrep utenfra. Både fra de mange levende religiøse tradisjoner i vårt eget samfunn og i forhold til selve den norske statsdannelsen, slik den uttrykker sin religiøse selvforståelse i lovverk og i praktisk politikk.
Dette betyr at en 1000årig kristen enhetskultur er i ferd med å transformeres over til noe annet. Hva det vil bli og hvordan det skal uttrykkes, strever vi alle med å finne ut av.

Dette er det lange og virkelige viktige perspektivet som jeg mener det er viktig å ha i mente når vi tar for oss dagens tema, som jeg har gitt et noe bredere innhold enn overkriften

Symbol og funksjon - PRESES i Den norske kirke.

Men som Gro har sagt det: Alt henger sammen med alt, og temaet er naturlig også en tråd i den norske kirkes vev, ikke minst når det gjelder kirkens forhold til statenMitt enkle utgangspunkt er dette: Hvis vi kan snakke om mer offentlige signalbærere i den norske kirke, så dreier det seg om 11 biskoper. Først og fremst i sine egne bispedømmer. De er kirkens munn og ansikt, utad. Kirkens hender finner vi i diakonien, i Kirkens Bymisjon.

De senere års utvikling i kirken har svekket biskopenes og bispemøtets rolle som strategisk lederorgan. Og Bispemøtet har svekket sin posisjon ved å være for mye lukket og på etterskudd, være mer saksmottaker enn premissgiverSamtidig har Kirkerådet og Kirkemøtet - som i hovedsak er sammensatt av representanter fra de 11 bispedømmene - har fått en større betydning i helhetskirkelig sammenheng.
Dette avspeiles ikke i offentligheten, der er det biskopene som oppfattes som kirkelige ledere, ikke de folkevalgte rådsrepresentanter. Kirkerådsledere kommer og går, biskopene består.

Rådslinjens svake stilling i offentligheten avspeiler seg også i det faktum at Kongen som kirkens øverste leder forholder til bare til biskopene både i hverdag og fest, på slott og på festning, med unntak av at han hvert 4.år er til stede ved det nyvalgte Kirkemøtes åpning.
Bispemøtet ledes av Olav Skjevesland, biskop i Agder, valgt av de andre biskopene som preses, den første blant likemenn, frem til 2010. Hadde han vært overordnet de andre biskopene hadde han vært kirkens primas, eller erkebiskop. Men det siste er en tittel vi nærmest er vaksinert imot i kirke-Norge.

Preses er bispeembetets fremste talsperson inn i kirkestrukturen, han skal prøve å sikre balansen og samspillet mellom de ulike nivåene i kirken. Han har en nasjonal rolle med offisielle oppdrag i inn- og utland, og han har mange økumeniske oppgaver. Alt dette har ført til en altfor stor arbeidsbyrde og at hans bispedømme lider under dobbeltfunksjonen., Både kirke og politikere er åpne for en 12. biskop. Men der stanser enigheten. Nettopp derfor er det viktig at det brukes tid og gis muligheter for innspill, en prosess forhåpentlig også dette seminaret kan være en del av.
Stortinget sier til en 12.biskop, men venter på Regjeringens avklaring av noen spørsmål. Han har lovet at kirkens organer først skal få behandlet saken grundig.

Blant de uavklarte spørsmål: Fortsatt ambulerende eller fast preses? Skal en 12.biskop få et eget bispedømme? I hvor stor grad skal preses også symbolisere kirkens presens? Hvilke funksjoner skal kirkens preses ivareta, skal han få en sterkere posisjon enn i dag? I så fall: Skal en fast preses bare velges blant biskopene, eller bør Kirkemøtet eller et sentralkirkelig tilsettingsråd under Kirkemøtet også være med? (I en parentes: Jeg er ikke tilhenger av fremtidstankene om direkte bispevalg. Jeg tror det beste vil være at et tilsettingsråd tok avgjørelsen, med en forutgående rådgivende lokal avstemning. Vi bør også kunne drøfte en åremålsordning og mulig vanlig utlysing av bispeembetet).

Og endelig: en øvelse der nordmenn ligger i verdenseliten: Lokaliseringsspørsmålet
1. Hvor skal en eventuell fast preses plasseres?
2. I forlengelsen av dette: Må vi ha en såkalt kirkehovedstad, og bør den å så fall ligge et annet sted enn i Oslo der kirkebyråkrati og de øvrige makter og myndigheter er plassert?

For 472 år siden måtte Olav Engelbrektson rømme fra landet og ble den siste romersk-katolske erkebiskop i Norge. Skal denne ordningen gjenopprettes? Og i så fall: Skal de andre biskopene da strippes for litt av sin individuelle makt?
Dagens blandede bispekor synger i beste gregorianske stil med felles liturgiresitasjon - i alle fall enn så lenge - og samtidig med frie, svevende rytmer, ubundet av ethvert taktskjema. Vil en sterkere presesfunksjon eller primas, en erkebiskop innebære at dirigentpinnen svinges med større suverenitet og det musikalske uttrykk i de 11 røstene tvinges inn i fastere former uten for mye kryss og b?

Den enkelte biskop har avgjørelsesmyndigheten i de fleste saker. Et vedtak i Bispemøtet som gjelder forhold som er lagt til biskopen, vil derfor ikke være bindende for den enkelte biskop. .Da er det ikke alltid lett for preses å sikre samhandling med den folkevalgte rådslinjen. I 1998 ble Gunnar Stålsett ny Oslo-biskop etter Andreas Aarflot , og Odd Bondevik i Møre ble kirkens første preses utenfor Oslo. I 2002 ble Finn Wagle i Nidaros valgt, mens Skjevesland i Agder overtok 2006.

Den norske kirke kan være sårbar fordi mange instanser taler på vegne av kirken. Noen mener at med en sterkere preses vil Kirken stå frem med en klarere stemme.
Da jeg begynte å arbeide med dette foredraget, la jeg ut et spørsmål på Twitter : Trenger kirken (Dnk) en talsmann/ "erkebiskop", eller er det best at hver biskop synger med sitt nebb?
Jeg siterer noen av svarene:
1. Jepp, kirken trenger en "erkebiskop", men vi bør vente med utnevnelsen til vi blir kvitt Giske.
2. Ikke gjør kirken trangere enn nødvendig. Mange sanger blir bedre.
3. Kirken har jo en erkebiskop. En som bestemmer over alle. Giske.
4. Den norske kirke trenger definitivt samordning. Er i ferd med å bli 11 frittstående bispedømme-kirker...
5. En sjefsbiskop vil kunne opptre med større autoritet i forhold til staten, og derved

Disse ulike reaksjonene avspeiler nettopp dilemmaet: Kirken med èn røst, eller en avspeiling av de reelle forhold, og flere sanger
Noen tror at en styrket preses, en primas eller erkebiskop, vil gi mer tyngde overfor mediene, vil føre til at kirken fremstår med èn stemme overfor medier og offentlighet i de store og viktige sakene.
Det tror jeg kan være riktig et stykke på vei. Men det vil først og fremst være overfor de mer interesserte i Kirke-Norge at en slik presensfunksjon vil kunne få økt betydning, kunne innebære mindre forvirring. Men samtidig må vi ikke glemme at mediene i stadig mindre grad lar seg ikke styre, de går dit der de tror de finner spenninger, uenigheter.

Det er ikke tittel, ikke formell posisjon, ikke det ytre, som gjør noen til symbolbærere i medial sammenheng, men personlighet, klarhet i tanke og med uttrykksform som kan oppfattes av den vanlige borger. Biskopene vraket Gunnar Stålsett som preses i 1998. Kanskje fordi han ikke hadde vært biskop tidligere, kanskje fordi de fant ham for kontroversiell. Men det er ingen tvil om at det var han, og ikke Odd Bondevik, som fremsto som kirkens viktigste premissleverandør utad, i den offentlige debatt. Stålsett formulerte seg på en måte som møtte mediesamfunnets krav, selv om han ikke alltid representerte et flertallssyn, og dette i noen sammenhenger førte til reaksjoner innad i kollegiet. I min tid som redaktør i Vårt Land, gikk vi langt sjeldnere til preses og syv andre biskoper enn til Alex Johnson og Per Lønning. De hadde klare meninger. Lønning begynte som regel med å diktere ingressen.

Preses uttaler seg når bispemøtet har gjort vedtak. Hun vil kunne få større oppmerksomhet når preses/biskopene selv tar initiativet (ikke minst hvis Mellomkirkelig Råd har gjort et godt forarbeid). Men selv en fast preses når oftest ut bare i de få riksmediene - og sitt egen bispedømme. Den norske kirke blir mer og mer regional. Både de store regionavisene og i enda større grad lokalavisene er interessert i sin egen biskop - og stort sett punktum. Regionalt og lokalt er biskopene mer synlige enn i nasjonalt perspektiv.

Medieverdenen oppsøker biskopene når det gjelder samboende homofile prester, prester som nekter samboende å være fadder, kirkens tjenere som begår overgrep av seksuell karakter, ekteskapslovgivning, dødshjelp, åpne plantesentra på Langfredag og 1.påskedag, osv.osv. Men er det saker som har interesse utover bispedømmene, kommer gjerne preses inn i bildet . Nyhetskriteriet er det som er annerledes enn det normale, det som skiller dagen i dag fra den i går. I stadig mindre grad blir mediene dagbok for kirkelige begivenheter.

Hva med kirkens folkevalgte ledere og media? De fleste journalister vet knapt at det er noe som heter Kirkeråd og enda mindre hvem som måtte være leder. En bispedømmerådsleder blir nok interpellert hvis rådet av helt uforståelige grunner bare nominere menn som bispekandidater. Ellers sjelden, det måtte da være en i høyprofilert personkonflikt.
Et utspill eller kommentar om for eksempel oljeboring i nord, høyhastighetstog, Israels brudd på menneskerettighetene i Gaza, innvandringspolitikk osv. alt slikt får langt større oppmerksomhet når det kommer fra en biskop enn fra lege tillitsvalgte.
Men i tillegg til styrket sekretariatshjelp om teologi og samfunn, kunne det nok stundom også være nyttig med en medierådgiver for biskopene.

Biskopene må ha tro på sin symbolfunksjon. Det må ikke bety pompøsitet og oppblåst kirkelig pondus – det er ikke tiden for det. Men det må være en selvfølgelig trygg selvtillit, forankret i en tjenestefunksjon som går tilbake til oldkirken. Biskopen skal representere evangeliet, rettferdigheten og omsorgen for de svake(este). Uten sammenlikning for øvrig: Det er dette som fortsatt preger den katolske kirke – særlig tydelig i pavens person selvfølgelig. Under den forrige pavens siste påskemesse kunne man observere hvordan hodet hang på halv stang, han siklet, han snøvlet, han måtte bæres og stelles med – det gjorde ingen ting. Tvert om: Folket elsket det – de gråt og lo og klappet – for dette svakhetens menneske med den enorme åndelige styrke.
Dette igjen beror på at integritet er viktigere enn teologiske meninger og kirkepolitikk. Biskopenes lederprofil må være at man løfter seg over dette i en grunnleggende omsorg for mennesket – og skaperverket som helhet.
Trosbekjennelsens ”en hellig, allminnelig (katolsk) kirke” er forankret i den treenige Gud, og er å forstå som en tros-sak. Det er en størrelse vi bekjenner, selv om vi ikke alltid ser den. Det kan være grunn til å peke på krefter som ”sprer” kirken, sentrifugalkrefter, om man vil, som fjerner ulike deler av kirken fra hverandre.

Én slik kraft er en tanke som i utgangspunktet er konstruktiv: At kirken må kontekstualiseres. Den skal ha et sted-egent preg, som det heter i liturgi-arbeidet. Dette er en viktig tanke: kirken vil alltid ta farge av sine omgivelser, og nasjon og kultur skal prege kirken. At afrikanske og latin-amerikanske menigheter har et kulturelt preg som skiller seg frå våre menigheter, er en rikdom. Det samme gjelder de lokale forskjeller mellom sør og nord, by og land osv. i vårt egen land. Men kontekstualiseringen må ikke skape skiller som blir et problem. Vi må gjenkjenne noe i alle kontekster. Mange eldre adiafora-debatter gjorde små ting til store skiller. I dag er det snarere smak, kulturell tilhørighet som skaper skiller. Det å tenke med utgangspunkt i kirkens enhet må balansere dette.

En annen splittende kraft ligger i kampen mellom teologiske retninger. Den vil alltid pågå. Men det er en fare at dersom vi får en rasjonalistisk teologi som gjør kirkens budskap identisk med sin egen kirkelige retning, så faller kirken fra hverandre i ulike meningsleirer. Motkraften mot dette må være å tenke seg at kirkens budskap er større enn vår forstand. Vi må skille mellom kirkens budskap og vår tolkning; det første hører til det vi bekjenner oss til og tror på, det andre er vår skrøpelige tilegnelse. Spenningene mellom ulike retninger i kirken vil alltid være der. Men dersom vi får en biskop for hver retning, er vi på vei til ulike kirkesamfunn, og da oppgir vi kirkens enhet. En bekymring i dagens kirke er at vi kan få ulike menings-menigheter. Det kan vi ikke løse ved å tvinge til enighet eller lage kompromisser, men ved å bekjenne en enhet som ligg dypere enn enigheten; forankret i det mysteriøse ved kirken, det sakramentale både i Ordet og i sakramentene.
Derfor tror jeg Kirkemøtet og Bispemøtet bør vurdere om ikke en sterkere innflytelse for en fast preses kan utvirke at kollegiet mer markert utad symboliserer fellesskap i troen og i den kirkelige tjeneste på tross av ulike meninger, vurderinger og praksis. En preses må ha sitt utgangspunkt i denne enheten, og være drivkraften for å skape enhet og helhet knyttet til gudstjeneste og sakrament.

Med utgangspunkt i den felles bekjennelse vil fast preses ha en sentral oppgave med å initiere og følge opp utfordringer når det er spørsmål om hvor mye forskjell og ulikhet det kristne fellesskapet kan tåle. Da må vi huske at det avgjørende ikke er hva vi liker eller kan tåle av uenighet, men om uenigheten gjør at vi må oppgi troen på en felles Gud.

Utfordringen til våre biskoper, og først og fremst til preses, er å få enda klarere frem at vi på tross av uenighet i enkeltsaker har noe felles som binder oss sammen tross alle skillelinjer, og som forplikter oss til å ta ansvar for hverandre. Med en lett omskrivelse av kirkefader Augustin; fellesskap i det sentrale, markering av respektfull uenighet i andre sammenhenger, kjærlighet i alt.

I dag medfører konflikt og uenighet i standpunkter bare i liten grad dissenser i bispemøtet. Derfor har mange vedtak ofte blitt forsiktige. Kirken, med biskopene som førerhunder kunne i de uenigheter som ikke har karakter av å være kirkesplittende, vise enda tydeligere at motsetninger av mange slag kan være en rikdom i seg selv, når de blir håndtert med klokskap. Trengs det en styrking av preses rolle for å få til dette, bør så skje.

Biskopenes lederfunksjon må sees i sammenheng med rådslinjen og demokratiseringsprosessen i Dnk. Det vil alltid finnes spenningspunkter mellom disse to linjene – men det gjør ikke så mye dersom ledelsen i begge linjer er i stand til å løfte seg når det kreves. Det er mange ”selvmotsigelser”, paradokser og konflikter som er til å leve med når man løfter dem opp i et litt større perspektiv. For eksempel helikopterperspektivet: Høyt nok til å få oversikt – men ikke høyere enn at man fortsatt har bakkekontakt. Derfor må det velges ledere som ikke bare er faglig flinke og kjappe i hodet samt ryddige – de må også være mennesker - vise modenhet, smidighet og romslighet.

En lederstil som jeg tror vil være konstruktiv innen kirkelig ledelse, og særlig når det gjelder en fast preses, er hva en kan kalle kombinasjonen av en imperativ og en prosessuell lederstil. Dvs. at man tar seg bryet med å gå i prosess (det tar tid!) for å lytte og lære og kartlegge og for å forankre temaet bredere enn i sitt eget hode – men når tiden er inne tar ansvaret ved å skjære gjennom med en avgjørelse. (Da er det også mindre sjanse for omkamper)
Dette er en ledelsesform som de fleste medarbeidere og samarbeidspartnere (bortsett fra kverulanter og representantene for en ekstrem flat lederstil) setter pris på. Den kan også sies å ta vare på viktige sider ved den kirkelige egenart.

Min konklusjon er altså denne: En fast preses, med en sterkere samordnende rolle enn i dag, noe som vil innebære en litt innskrenket selvstendighet for de øvrige biskopene. Det dokumentet biskopene har utarbeidet i drøftingen av denne saken er litt for opptatt av status quo.

Livligere enn en diskusjon om innholdet av presesrollen, vil lokaliseringsspørsmålet være. 10 av de 11 biskopene ser det som avgjørende at Bispemøtets kontor er samlokalisert med de sentralkirkelige råd., og oppsummerer; ”Det vil være kontraproduktivt og hemmende for Bispemøtets virksomhet dersom kontoret flyttes bort fra Kirkens Hus. Dersom en fast preses ikke blir i Oslo, kan man bare glemme hele saken. På dette siste punktet dissenterer Nidaros biskop.

Mye av preses representasjonsoppagver skjer i Oslo. Men èn viktig handling i relasjon til Slottet er lagt til Trondheim. Noe av Nidaros sterke stilling i norsk historie og kristenliv avspeiles i at Grunnloven fastslo at Kongen skulle krones og salves i Nidaros. I 1908 fjernet imidlertid Stortinget denne kroningsparagrafen. Kroningsseremonien ble betraktet som udemokratisk og foreldet.
Da Kong Haakon døde i 1957, fantes det dermed ingen lovhjemmel for kroning i Nidarosdomen. Det var imidlertid ikke noe forbud mot å arrangere en markering dersom den nye kongen skulle ønske det. Og Kong Olav V
ønsket å bli signet i Nidarosdomen for å motta Guds velsignelse over sin kongegjerning, selv om regjeringen var imot. Nidaros biskop, Arne Fjellbu, ledet den høytidelige handlingen. På denne måten la Kong Olav grunnlaget for en videreføring av tradisjonen som har røtter både tilbake til de gamle kongehyllingene på Øretinget og til kongekroningene fra 1163 til 1906.
Den 23. juni 1991 fulgte Kong Harald V og Dronning Sonja opp denne tradisjonen. Oslo biskop Andreas Aarflot talte, men Nidaros biskop Finn Wagle foretok selve velsignelsen.
De to kronprins-bryllupene fant sted i Oslo domkirke, mens prinsesse Märtha Louise og Ari Behn giftet seg i Nidarosdomen. Mens preses tidligere vigslet nye biskoper i Oslo Domkirke, er denne handlingen nå heldigvis lagt til den aktuelle domkirke

Det er naturligvis preses som best har kjent påkjenningene ved en dobbeltrolle. Av de siste fire presesene går Aarflot, Bondevik og Skjevesland inn for Oslo, mens tidligere Nidaros-biskop Wagle går for Nidaros. Tidligere preses Andreas Aarflot tror det beste for kirkens ve og vel er å skrinlegge hele prosjektet med en 12.biskop og heller styrke bispesekretariatet og samarbeide nært med kirkerådets sekretariat. Hvis man likevel finner det formålstjenlig med et særskilt presesembete , mener han at alt taler for etablering i Oslo.

Senterpartiet har programfestet at Trondheim skal være kirkehovedstad, og har sagt at dette vil være bestemmende hvordan man vil vurdere presesfunksjonen og det 12.bispedømme. Partiet vil lytte til kirken, ”men avgjørelsen skal faktisk tas i Stortinget”.
KrF vil la kirkens standpunkter være retningsgivende. De øvrige partiene nøyer seg med å avvente regjeringens tilnærming til de uløste spørsmål.

Per Lønning vil ha en fast preses til Trondheim for å demme opp mot byråkratiseringen av kirken. Han vil skape mer kirkemaktbalanse og svekke det han kaller det effektivitetskirkelige administrasjonspalass, Kirkens Hus, i Oslo. Lønning vil også ha en erkebiskop.
Forfatteren Eyvind Skeie synes at maktargumentet er dårlig egnet i denne kontekst, sitat “maktmisbruk tar bort ganske mye av glansen rundt Olavsarven og det Trondheim kunne bety som forvalter av store åndelige og kulturelle verdier“.

Mange er opptatt av symboler i denne saken. Jeg siterer blant mange, mange: ”Nidarosdomen er Norges hjerte”, ”Kirkeledelsen fremstår i dag som abstrakt og lite synlig, en samling på historisk grunn i Trondheim vil bli et løft”, ”det finnes ikke noe mer nærliggende sted enn Nidaros og Nidarosdomen til å hente symbolkraft”, ”ved pavebesøket var det ikke mottakelsen av Gro Harlem Brundtland på Fornebu eller middagen på Akershus slott som var høydepunkter, men Paven og biskop Bremer foran høyalteret i Domen”.
Politisk redaktør Siri Wahl Olsen i Adresseavisen minner om at en argumentasjon for Trondheim også må omhandle den plass Nidaros har i dagens og fremtidens kirkelige Norge. “Mange har en jobb å gjøre med å finne flere slike argumenter”, skriver hun.

Fylkesordfører Tore O. Sandvik i Sør-Trøndelag har en fornuftig innfallsvinkel i denne saken. Han vil bygge stein på stein, dvs. styrke Trondheims posisjon gjennom konkrete tiltak som i de neste årene gradvis vil vise at Trondheim er det naturlige kirkens tyngdepunkt i Norge. Han sa i fylkestinget at ”dette er en sak som foreløpig ikke bare kan vedtas”, og han syntes ordet kirkehovedstad er lite egnet.

Både Wahl Olsen og Sandvik har lært av Hemingway. Han sa en gang: ”Don’t tell them. Show them”. Ikke fortell, men vis i praksis.

Det er nemlig ikke slik at folk utenfor Trøndelag har noe særlig kunnskap om Olavsarven. Jeg har spurt venner og kjente i ulike deler av landet, jeg har spurt, det er primært de yngre, på Twitter og Facebok. Reaksjoner som dette er ganske typiske (jeg tar bare med noen):
1. ”Jeg testet husets 16-åring, og nei. Dette var både ukjent og ganske så uinteressant”.
2. ”Antar at eit minimum under 40 kjenner begrepet Olavsarven”,
3. ”Har ingen ide”.
4. ”Få vet, Jeg gjør det, men er kirkelig aktiv og har bodd i Trøndelag”.
5. ”Hva er det egentlig? Adgang til å kristne folk med sverd, eller å dø om så det gjelder?”
6.. ”Det er lite Olsok-feiring på Nordvestlandet”
En journalist som har jobbet i flere tiår med kirkestoff, svarer: Tipper at to promille av yngre mennesker vet hva Olavsarven er”, en kristen ungdomsleder tror det bare er en promille. En mediemann med teologisk bakgrunn, sier at ”jeg har litt problemer med dette Olavs-fokuset”. Endelig tar jeg med disse kommentaren: ”Arven etter Hellig Olav er jo en vesentlig grunn til at vi nå lever i De Heldiges samfunn”, og ”Olsok - burde ha vore på Stiklestad og i Nidarosdomen- spist rømegraut og reflektert over korleis ting heng saman”
Dette er milevis fra å være en kvalifisert meningsmåling, men jeg er nok redd for - dessverre - at reaksjonene er en god beskrivelse av situasjonen.

Fordi Olavsarvens åndelige dimensjon er så mye viktigere enn den geografiske, er det viktig å følge rådene fra Siri Wahl Olsen og Tore Sandvik. Jeg kommer litt tilbake til dette til slutt.
Hele korstogs-ideologien og kristning gjennom politisk makt er det ingenting annet å hente fra enn selvbesinnelse og kritisk selvrefleksjon.

Heller ikke det nasjonalistiske i Olavsarven er noe vi har særlig bruk for nå.
Derimot er det noe å hente fra måten Olavs-skikkelsen ble beskrevet og brukt på. I Snorres bilde av Olav blir kongen omformet fra en brutal leder til en martyr som bærer flere og flere av Kristi trekk. Det er kontekstualisering i god forstand: Snorre viser hvordan Kristi milde drag slår inn i kongen, i en likedannelse med Kristus, helt til martyrdøden er et faktum. Snorre viser hvordan kristen tro slo inn i Norge, personifisert ved Olav.

Bildet av helgenkongen løser seg mer og mer fra historien, og blir et bilde på de kristne dyder. Som Norges evige konge er Olav verken trønder, østlending, vestlending, heller ikke er han knyttet til en fromhetstype. Han er et bilde på kristendommen og dens universalisme.

Olavsarven bør kunne brukes positiv både av biskopenes preses og alle oss andre til å fremheve
- lange linjer og dype røtter i norsk kultur
- bevisstgjøring av kristenkulturen
- Guds storhet som et orienteringspunkt i tilværelsen
- viktigheten av å tenke bakover og være våken oppover
- om behovet for noe som er større enn oss selv for å bevare livskvaliteten og
få en retning på livet,
- det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver
ideologisk hjørnebutikk ellers.

Det er viktigere å få løftet frem, tydeliggjøre og levendegjøre disse aspektene, enn å bruke Olavsarven mer generelt som et grunnlag for kamp om lokalisering av kirkelige organer og instanser.
For min del tror jeg det er relativt lett å få hele Kirke-Norge med på satsingen på Nidaros som pilegrimssenter hvis man ikke overspiller Trondheims- og St.Olav-fokus, men også inkorporerer Kystleia Stavanger-Trondheim, med Utstein, Moster og Selje som de viktigste punktene.

Kirkemøtet fast til Trondheim synes jeg er en god ide - hvis det kan skaffes høvelige lokaler først og fremst hvis Øysteinsalen i erkebispegården bygges ut slik at den kan tilfredsstille kirkemøtets krav.

Jeg ønsker trønderne - og Norge - all mulig lykke i et forsøk på å få Nidarosdomen som pilegrimsmål, nasjonal signingskirke og nasjonalhelligdom, på UNESCOs verdensarvliste. Det samme gjelder offisiell status for pilegrimsveiene til Nidaros som ”European Culture Route”.

Men også jeg tror det er klokt å droppe begrepet kirkehovedstad. “Kirken skal hjem til Trondheim“ , kan minne om ropene på at fotballgullet skal “hem te Bergen”.
For å få Olavsarven mer på dagsordenen - kunne man kanskje utvide den kirkelige delen av Olavsdagens program og gjøre disse flotte dagene til en mer nasjonal kirkesamling.

Kunne det være en ide å skape kunnskap om og forståelse for innholdet i Olavsarven med å lage en egen ungdomvri? Eller: Ta kontakt med Ungdomsforbundet og prøve å
kombinerer et TT-treff med deler av et tilrettelagt Olavs-program. Eller: Ta
kontakt med kristen-Norges mestvoksende organisasjon, KRIK, Kristen
Idrettskontakt, og lage et spenstig opplegg med kirke, idrett, Olavsdager,
trønderske idrettstopper _ og så gratisbilletter til en Rosenborg-
hjemmekamp?
Og en siste tanke: Den norske kirke arrangerte for en del år
siden Norske Kirkedager - kunne det komme et opplegg fra Nidaros med
forsøk på revitalisering?
Slik kunne man kanskje bygge stein på stein.

I arbeidet med å styrke samhandling i kirkeledelsen gjelder det både å ha sans for kirkelig tradisjon og samtidig vegre seg for tradisjonsromantikk.
Jeg ser at det finnes praktiske og funksjonelle fordeler og de beste muligheter for nødvendig og god samhandling i kirken, ved å legge fast preses legges til Oslo. Men jeg ser heller ikke noen uoverstigelige problemer med preses i Nidaros. Ble hele kirkebyråkratiet flyttet, var jo saken opplagt.

Men det viktige, det som betyr noe for meg både når det gjelder innholdet i en presesrolle og lokalisering, er at det avgjørende ord må ligge hos Kirkemøtet, ikke hos politikerne. Men ut fra egen erfaring og fra de biskopene jeg kjenner rimelig bra, mener jeg at i dagens situasjon taler det praktiske og funksjonelle og de beste muligheter for nødvendig og god samhandling i kirken, for at fast preses legges til Oslo. Men det viktige for meg i denne saken er at det avgjørende ord må ligge hos Kirkemøtet. Og der er jeg meget usikker på hvordan utfallet i en avstemning om Oslo kontra Nidaros ville bli.

Politikere som i store ord snakker om å slippe kirken fri og avvikle statskirken, bør ta konsekvensen av sine ord og la Kirkens organer få det siste ordet, selv avgjøre innholdet i og plasseringen av presesrollen.
Jeg håper kirkeminister Trond Giske vil være lydhør for Kirkerådets/ Kirkemøtets røst i denne saken. Men dersom vi får en fast preses, med noenlunde samme funksjoner som i dag, lokalisert i Trondheim, mot Kirkens vilje, og det samme skulle skje med utflytting av Kirkeråd og bispemøtets sekretariat til Trondheim - da får vi en meget uheldig situasjon i Den norske kirke.
Hvis Kirkemøtet går inn for dette etter en grundig saksforberedelse - helt utmerket. Men vil det kirkelige Trøndelag applaudere en endring på politisk grunnlag? Det vil ikke være noen fordel for kirkens arbeid i folket, og vi kan i så fall få en ny kløft i Den norske kirke, en politisk/geografisk kløft, et nytt skritt tilbake til middelalderens kirkestyre. Og på en måte er vi da tilbake til en maktkamp og en strid som ikke innebærer en styrket Olavstradisjon. Jeg minner her om biskop Wagles ord om at det i Olavsarven ligger en utfordring til oppbrudd fra alle former for regional og nasjonal provinsialisme.

Den største utfordringen for alle som lever i spennet fra Stiklestad til Nidarosdomen må være å bli preget av spiritualitet som har bærekraft for det liv vi i dag som kirke er kalt til å leve. Dette kan skje ikke minst ved å styrke pilegrimstradisjonens muligheter til å inspirere til åndelig vekst, til å finne den gode balansen mellom tradisjon og fornyelse.
Olavsarven gir rett forvaltet rike impulser for livet i samfunn og kirkemark. Den handler om seier gjennom nederlag, om å gi avkall på sitt eget – ikke for å vinne noen fortjeneste, men for å tjene en større sak, Guds sak og livets sak.
Gud til ære, oss til gavn.

Staten sviktet dykkerne

”Vår ære (nå, ja) og vår økonomiske makt har det svarte gull oss skapt” (fritt etter Nordahl Grieg). Men behandlingen av dem som var helt sentrale i startfasen, pionerdykkerne, er en skamplett i det norske samfunn.
Derfor var det gledelig at lagmannsretten i forrige uke tilkjente en 52 år gammel mann fra Stavanger i alt 5,4 mill.kr i erstatning og saksomkostninger. Retten konstaterte at de livstruende faresituasjonene pionerdykkeren var utsatt for under dykking på dypt vann i Nordsjøen fra 1980 til 1982, har ført til at 52-åringen han er 100 prosent ufør i dag.

Dykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Et nasjonalt jag etter olje- og gassressurser i Nordsjøen sendte dykkerne ned i Nordsjøens helt ned til 500 m dyp for å utføre pionerarbeid i den stadig voksende olje – og gassutvinningen på norsk sokkelunder oppbyggingen av oljeindustrien på 1960- og 70-tallet. I dag er grensen på tilsvarende arbeid 180 m.

Det høye tempoet i leting og utvikling og faglig usikkerhet utsatte dykkerne for svært høy risiko De visste ikke hvor skadelig jobben på havbunnen var. Staten som oppdragsgiver fortalte ingenting, selv om den fikk mange advarsler om farene de utsatte dykkerne for ved å la dem arbeide i dypet. Tvert imot fortsatte staten å la dem dykke uten å videreformidle advarslene til dem som ble utsatt for risikoen. Helsen ble ofret i innsatsen for å gi oljebransjen den informasjon den trengte på dypt vann.
Var det brudd på menneskerettighetene? Jeg tør ikke svare nei på det spørsmålet.

En annen seier for pionerdykkerne: Fredag dømte Oslo tingrett Staten til å betale nærmere 30 mill. kroner til tre av dem. Retten legger til grunn som uomtvistelig at i tillegg til umiddelbare skader kan trykkfallssyke medføre varige skader som skader i ryggmargen, affeksjon av hjernestammen som påvirker balanse, hørsel, svelging og øyebevegelser, samt cerebrale symptomer som blant annet nedsatt følelse, hørsel og syn, motorisk svikt og mentale problemer. Tingretten har mottatt 31 andre søksmål med den samme problemstilling.

En granskingskommisjon viste at:
- tre av fire pionerdykkere ble utsatt for dykkerulykker og dykkerrelaterte sykdommer.
- over halvparten har hatt trykkfallssyke
- hver femte har mistet bevisstheten under dykking
- et stort antall er uføretrygdet
Andre undersøkelser har vist at
- 1967 til 1990 omkom 55 dykkere i oljevirksomheten i Nordsjøen
- 98 prosent av dem som arbeidet i Nordsjøen er påført skader
- 75 prosent av nordsjødykkerne har hatt dykkersjukdommer eller vært utsatt for ulykke
- nærmere hver femte nordsjødykker har begått selvmord
- et stort antall er uføretrygdet
- mange plages av leddsmerter, synsforstyrrelser og konsentrasjonsproblemer

Staten aksepterte ikke granskingskommisjonens rapport. Lovavdelingen i Justisdepartementet konkluderte med at staten ”ikke hadde vært nok involvert”.Snakk om fraskriving av ansvar! I den årelange kampen for nordsjødykkernes rettferdighet, har staten sitter rundt bordet hele veien. Den er lovgiver, rettighetshaver, operatør og grunneier. Den har også ansvar for forskning og utdanning. Staten sitter med mange hatter og roller her.

Nordsjødykkerne har spilt en viktig rolle i arbeidet med å realisere det norske oljeeventyret. Etableringen av en ny og ukjent industri medførte betydelige utfordringer. Pionerdykkerne utførte noen av de tøffeste jobbene. For mange ble prisen for dette svært høy. Det ble etablert en kompensasjonsordning, men noe egentlig erkjennelse av ansvar var den ikke. Det viser både den siterte dommen innledningsvis og en dom fra august 2007, der Staten måtte betale 30 mill.kr. til tre pionerdykkere som deltok i dypvannsdykking.

Personlig kom jeg i berøring med dykkernes sak under mitt arbeids i Innsynsutvalget (2000-2008), der vi på grunnlag at Overvåkingspolitiets ”mapper” skulle vurdere erstatningsansvar i de tilfeller der POT ( i dag PST) hadde gått ut over retningslinjene. Et av de dokumenter som vi friga, førte til stor medieaktivitet, spørsmål i Stortinget, og ble senere en faktor i en erstatningssak reist av Nordsjø-dykkere.
Søkeren offentliggjorde dokumentet, og dette vakte oppsikt fordi det i et notat til POT het at ifølge Norsk Undervannsinstitutt fantes det ”pr.dato ingen offentlige utdanningstilbud eller sertifiseringsordning for dypdykkere i Norge. Det er heller intet utdannelsestilbud for helsepersonell på områder som fordrer behandling under trykk. Dessuten eksisterer det heller intet beredskap for ilandføring av nevnte pasientkategori.”

Disse formuleringene og påvisningen av tette bånd mellom NUI og overvåkingen ikke kom fram hos kommisjonen som gransket forholdene for dykkerne fra 1975 til 1978 (Lossius-kommisjonen, NOU 2003:5),
Daværende leder av stortingets kontroll- og konstitusjonskomite, Ågot Valle, uttalte (Stavanger Aftenblad 27.11.2004) at ”de hemmeligstemplede opplysningene tyder på at i alle fall deler av de norske myndighetene visste hvor farlig nordsjødykkernes virksomhet var.” Lederen av Stortingets kommunalkomite, Magnhild Meltveit Kleppa, sa samtidig at ”mye tyder på at Stortinget ikke hadde god nok informasjon da vi behandlet saken i sommer.”

Ellers kan jeg anbefale utstillingen ”Følelsen av dypet”, som åpnet på Norsk Oljemuseum i Stavanger i juni. Tekster og grafiske oppslag gir et interessant innblikk i dykkernes arbeid i oljevirksomheten til havs. Utstilling gir opplevelser av hvor komplisert de enkleste arbeidsoppgaver kan være også under helt noramlt forhold.

Pionerdykkernes ødelagte liv hører ikke hjemme i en rettsal. Her burde Staten på en helt annen og rausere måte ordnet opp – i i alle fall må dykkerne nå få slippe pinlige omkamper og nye runder som forlenger en strevsom og rettferdig kamp. Den burde vært avgjort utenfor rettsalen for flere år siden.

Den norske stat har dessverre en tradisjon for å være kjipe overfor hardt utsatte grupper. Nortraship-fondet er en annen sak, der ikke få mener at Staten vilje og evne til å rydde opp i sjøfolks opptjente tilgodehavender etter andre verdenskrig, var på et lavmål. Nortraship opererte over 1000 fartøy; det var verdens største rederi og og fikk æren for å bidratt avgjørende til den allierte innsatsen. Av 30 000 norske sjøfolk under krigen døde 3000. Det er dette som er den store norske krigsinnsatsen, den betydde langt mer enn Hjemmefrontens ”Gutta på skauen. Først i 1972 skar Stortinget gjennom og bevilget Stortinget 1972 og bevilget 155 mill. tilbakebetaling. Om størrelsen på denne bevilgningen, og om den i det hele tatt var dekkende for sjøfolkenes tilgodehavende hyrer, har det i ettertid vært stor strid.

Og hva skal man si om behandlingen av en norsk sjømann, som etter mange års innsats for Marinen under krigen ble etterlignet med krav om tilbakebetaling av kost- og losjipenger da han i 1945 kom hjem til Norge?

Et annet interessant poeng er at det gikk nærmere 50 år før de siste søknadene om krigspensjon ble avgjort for deltagerne i Alta Bataljon. Den påførte, sammen med utenlandske avdelinger, tyske Wehrmacht det første militære nederlag i 2. verdenskrig i kampene om Narvik i maidagene 1940.

Kongehuset og Hamsun

Er det en skandale at Dronning Sonja deltar på en feiring av 150-årsmakeringen av Knut Hamsun? Er en slik markering nærmest forræderisk ovenfor verdier vi deler som mennesker? Er det som å feire et bilde av Adolf Hitler og si at det vi gjør er å feire selve bilde, ikke motivet?

Nicolas Tozer, styremedlem i The International Raoul Wallenberg Foundation, svarer ja på alle disse spørsmålene, i et brev til Slottet. Jeg synes ikke kongehuset har noe å beklage. Ikke Dronningen, ikke Kronprinsessen - som er Hamsunårets beskytter –, og ikke Kongen, som under en slottsmiddag siterte fra ”Paa gjengrodde stier”.

Det betyr ikke at jeg ikke skjønner Tozers reaksjoner og holdningene hos mange som hadde slektninger som ble torturert og henrettet, eller som svømte i olje etter tyske torpederinger. Men generelt: Hvis vi ikke i denne sammenhengen klarer å ha to tanker i hodet samtidig, vet jeg nesten ikke hvor vi skulle ha det.

Knut Hamsun engasjerer i dag som han gjorde mens han levde. Tre nordmenn har fått Nobels litteraturpris – Bjørnstjerne Bjørnson (1903), Knut Hamsun (1920) og Sigrid Undset (1928). Av disse er Hamsun den suverent mest leste. Stadig kommer nyoversettelser av hans bøker til andre språk, og hans posisjon i den internasjonale litterære verden er sannsynligvis sterkere enn noensinne. Han leses i dag, han vil bli lest i overmorgen. Det samme gjelder for øvrig vår internasjonalt mest kjente forfatter Henrik Ibsen - hvorfor i all verden fikk ikke han prisen, og hvorfor fikk Bjørnson den? (I en parentes: Ernest Hemingway fortalte at Hamsun «lærte meg å skrive», mens en annen forfatter, Sigurd Hoel, mente at «det har aldri oppstått et rikere utrustet menneske i Norge»).

I tiår etter tiår har mange forsøkt å løse ”gåten Hamsun” - både en genial forfatter og forhatt nazisympatisør. Noen fascineres av hans vektlegging av det ubevisste sjeleliv og det motsetningsfylte nåtidsmennesket, av han pulserende rytme og de fantastiske fortellingene. De viser til at Hamsun fører oss nærmere noen sannheter om grunnleggende forhold i samfunnet og menneskelivet. Andre understreker at dersom er vi i Hamsuns vold, støtter vi en dikter som både er aristokratisk og amoralsk, aksepterer vi at kunsten er fritatt for høyverdige etiske holdninger. ”Den som sier 'se denne rosen', leder deg bort fra blodflekkene på veien", skrev Georg Johannesen.

Jeg er enig med dem som sier at Hamsuns politiske holdninger, hans hyllest til Hitler osv, ikke må svekke beundringen for de litterære kvaliteter i hans forfatterskap. Men vi må ikke overse, aldri glemme hans politiske ståsted. Det er en viktig del av vår forståelse av Hamsun som person å se hvordan flere av hans romaner bærer på tankegods som ledet til nazismen.

Hamsun skal markeres. Og det viktigste ved 2009-feiringen er etter min oppfatning en slags variant av min barndomsvenn Ole Brumm: Vi blir bedre kjent både med den geniale forfatteren og det samme mennesket med en menneskesyn og livsfilosofi som førte til hans nazistiske tilnærming og feilsteg under krigen. Som Dronning Sonja presist sa det under åpningen av Hamsun-året: ”Man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og skille mellom litteraturen og mennesket. Det er liten tvil om at Hamsun er en av landets største kunstnere”.

Hamsun-året har også reist spørsmålet om Norge er skikket til å lede opplysningssamarbeidet i Holocaust Task Force (ITF), en sammenslutning av 26 land som har som mål å øke kunnskapen om folkemordet på de europeiske jødene under Andre verdenskrig. På samme måte som Dronningen har formann Tom Vraalsent klargjort at ITF ikke feirer nazisten Hamsun: ”Det er Hamsuns litterære arbeid som blir feiret. Hans pronazistiske aktiviteter må fortsatt fordømmes på samme måte som han ble dømt og straffet i Norge etter krigen”. Den israelske ambassaden i Norge har sagt tilfreds med dette, det bør også de som snakker om antiholocaust gjøre.

Feiringen av Hamsun balanseres av de mange debattmøter og avisinnlegg i det offentlige rom. Knut Hamsun vil i oversiktlig fremtid ikke kunne få status som ukontroversielt, nasjonalt ikon. Men markeringen kan føre til at nye generasjoner blir kjent med en suveren dikter, et geni, og samtidig kunne se hans mørke sider, oppdage hvordan flere av hans romaner bar på tankegods som ledet til nazismen. Markeringen er nyttig hvis man ser disse sammenhengenene. Eller for å si det med professor Atle Kittang: Bachs «Juleoratorium» er mer interessant for den som kan noe om kristendommen, å lese «Brødrene Karamasov» er enda mer interessant om man kan noe om forholdene i Russland på den tida.




.

Kontantstøtte og garantier i sand

Politikerne er særlig i valgtiden blitt handelsreisende i løfter, stundom også i utstedelse av garantier. Men all erfaring viser at et politisk løfte er lett å bryte, og en politisk garanti er ikke en garanti lenger enn til kompromissets bitre dag. Intet er mer som skrift i sand eller i vann enn politiske løfter og garantier. Her er det klokt å følge Forkynneren (Predikeren som det het i den gamle Bibelen: ”Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord”.

Sps nestleder Trygve Slagsvold Vedum sier at ”det er kjempeviktig for oss at det blir slått fast i en ny Soria Moria-avtale at kontantstøtten skal videreføres. Dette er helt avgjørende”.
Det er en klar forskjell mellom ”kjempeviktig” og ”helt avgjørende? Hva mener egentlig SP? Er dette et ultimatum? Vil Sp vil trekke seg fra samarbeidet dersom en ny blekrødblekgrønn treparti-regjering ikke ønsker å videreføre kontantstøtten? I så fall: Si dette helt klart.

SV er forsiktigere. ”Vårt mål er at kontantstøtten skal bort”, sier nestleder Bård Vegard Solhell. Det betyr at partiet vil arbeide for at så skal skje, men han uttrykker ikke noe ultimatum. Det samme gjelder SVs holdning til oljeboring i Lofoten. På et spørsmål fra Dagbladet om ikke ”du og Sp-leder Liv Signe Navarsete bare bli enige om at det ikke kommer på tale med oljeboring i Lofoten og Vesterålen?” svarer en klok partileder som har lært av mange miljønederlag i regjeringen: ”Jo, men vi må passe oss for å ikke framprovosere noen ultimative krav fra Ap, Høyre eller Frp i denne saken. Da er saken tapt før valget”.

Kristin Halvorsen sitter i regjeringsposisjon, og hennes ord er en lett omskrivning av stortingsmann Celius: "I Regjeringen, SV’ere, der er det godt å sitte". Men en av Celius plussfaktorer var denne: ”Tenk dig de lange, lyse måneder da vi sitter på Stortinget” I dag ville nok mange stortingsrepresentanter si: ”sitter og kjeder oss”.

En lobbyundersøkelse fra Geelmuyden.Kieses viser at bare en av tre stortingsrepresentanter mener at Stortinget er den viktigste politiske arenaen. ”Den Stoltenbergske parlamentarismen har flyttet makten fra nasjonalforsamlingens åpne saler til regjeringskvartalets lukkede etasjer”.

Koalisjonsregjeringen har ført til en mer lukket politisk debatt, sakene avgjøres mest av Jens, Kristin og Liv Signe. Og når kompromissene er ferdigsnekret av denne trioen, blir regjeringspartienes representanter i Stortinget redusert til stemmekveg. Det er mer enn vanskelig for opposisjonen å nå frem med argumenter som i alle fall i noen sammenhenger har en del for seg.

SV trives i regjering selv om partiet taper - særlig i miljøsektoren - langt flere slag enn det vinner - når det gjelder barnehagedekning kan partiet med stor grunn triumfere. Dette fordi partiet gjennom kompromisser får gjennomslag for mer SV-politikk enn ved å stå utenfor. Inge Lønning beskrevet situasjonen slik: "Et lite mindretall i en koalisjonsregjering får vekslet inn en tilgodelapp fra tidligere oppgjør i den stående borgerkrig mellom regjeringspartiene".

SV kjenner maktens behagelig varme, og fordøyer derfor kamelrettene . Enn så lenge. Med et dårlig valgresultat kan dette komme til å endre seg.

I valgkampen må partiene kjempe for sine kjernesaker. De kan love at de vil kjempe for å få dem gjennomført om de kommer i regjering. Men lover de, garanterer de, at en sak skal få gjennomslag, er de usannferdige. Det et parti kan love, kan garantere, er at dersom de kommer i posisjon og lider nederlag, kan de fremsette et ultimatum eller trekke seg.

Venstre har lovet at partiet ikke vil sitte i regjering med Fremskrittspartiet, og det har - i motsetning til SV - lovet at partiet ikke vil delta i en regjering som gir grønt lys for olje i Lofoten. Nå er nok sjansene for at SV kommer i regjering også de neste fire årene, litt større enn at Venstre skal gjøre det. Men - hvis Venstre skulle bryte så klart uttalte løfter, er all troverdighet borte, vil mange medlemskap forsvinne. Også mitt - og det er en garanti.

Kristin Halvorsen beskyldte i 2005 Bondevik II-regjeringen for manglende politisk vilje overfor fattigdommen, den kunne utslettes ”med et pennestrøk.” Men Statisk Sentralbyrå sier at det er blitt flere fattige de siste fire årene. Hvor ble det av pennestrøket?

La det ikke bli slik at en politiker kan kjennes på løftene som ikke holdes. Det bør være i politikk som med vennskap: Løfter kan skaffe deg venner, men det er gjerningene som pleier vennskapet og gjør at det varer.




.

Det jazzes i byen og på havnen

I går var det fotball, i dag er det jazz i Molde, rosenes (og innimellom også selvrosens) by.

Terje i Mosnes i Dagbladet – en av dem som har fulgt Moldefestivalen gjennom mange, mange år – kan også i år berette i spaltene at han har inntatt sitt rom 503 på Alexandra hotell. Jeg bebor Seilet, Moldes svar på Burj Al Arab, rom 1111.
1 = Norges vakreste byutsikt
1 = Rosenes by
1 = Jazzfestivalen som åpner i dag
1 = gårsdagens spektakulære seier over Brann

Solen titter av og til frem fra det som kalles skiftende skydekke, stort sett oppholdsvær. Kl.12 drar den store Street Parade i gang den 49.Molde International Jazzfestival, og byen forvandles til et spektakulært skue, og ikke minst ørenslyst i lydutfoldelse i et spenn over tid og retninger fra OtomoYoshihide til Reidar Larsen og Leonard Cohen.

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie. Verdens 4. lengstlevende jazzfestival bare slått av Newport (53) og Monterey (52) i USA og Ljubljana (50) i Slovenia.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport. Flere vurderte tanken, blant dem Bohemian Jazz Club i Stavanger, men der droppet man planene da man ikke kunne tilby så fine betingelser som Molde (de besto så vidt ildsjelene husker i innkvartering og billigste reisemåte). Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale (dog, vi hadde Utstillingshallen, populært kalt The Silver Fox Hall). Men Molde hadde entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”.

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsadal Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av). Og den holdt seg lenge. Helge Flem Devold (selv aktiv utøver og deltaker i 1961, dette var før han gikk over til å kalle seg Simon) i Sunnmørsposten skrev i 1965 om narkotika på festivalen, noe som skremte mange på flat mark.

Uanfektet av dette, festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig STORE opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen. Selv husker jeg nok best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984, han ble syk i Paris og kom for sent, det var da konferansier Knut Borge meddelte oss at ”Gud venter i garderoben”.

I 1966 kom det første offentlige bidraget, 20 000 kr fra Norsk Kulturfond (med Fremskrittspartiet ved makten hadde det neppe vært verken Kulturfond eller Moldefestival), men de økonomiske problemene vokste, og i 1968 sto hele festivalens fremtid på spill.
Jeg var den gang redaktør i Romsdals Budstikke (da jeg var 15 skrev jeg stil om ”Hva vil du bli”: "Hjemme har vi tre aviser, Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad, jeg håper jeg kan bli journalist i en av dem”. Etter hvert ble jeg sjef i alle tre, det må vel kalles overoppfylte ønsker). Jeg kommenterte situasjonen slik: «Hvis stat og kommune nå ikke kjenner sin besøkelsestid - ja, da står det sannelig skralt til med kulturforståelsen hos våre bevilgende og bestemmende myndigheter. Da skal man i hvert fall spare seg de store, «forståelsesfulle» og rosende ord for fremtiden. Skjønt fremtid? Uten støtte, neppe flere festivaler. I så fall bør man reise en minnesten i Alexandraparken, en skammens sten for offentlig mangel på kulturforståelse.»

Heldigvis, både kommunale og statlige myndigheter så lyset – og i 1970 kom festivalen inn som fast post på statsbudsjettet. 30 år senere ble den også knutepunktfestival. Hele tiden har den vokst, i år er det 130 arrangementer (60 av dem er gratis). Festivalen har 5-6 heltidsansatte og 750 frivillige. Trompetisten Arve Henriksen er årets Artist in Residence, han nevnes i samme åndedrag som Don Cherry og Miles Davis, og er blitt plassert i rekken av fornyere av trompeten, sammen med størrelser som Louis Armstrong og Miles Davis. Teatersjef Arne Nøst ved Rogaland Teater er oppvokst i Molde, og han har en fortid som maler, grafiker, illustratør, scenograf og musiker, og han har en utstilling av arbeider som viser hans kreative evner som mange vil kjenne fra tegninger i Dagbladet. Festivalen har fått flere kunstuttrykk.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø, pågangsmot, myndigheters erkjennelse hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde som seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler. Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange barn etter hver. Stavanger fikk i 1989 sin MaiJazz, og fra den spede begynnelse har festivalen slått dype røtter og befestet sin posisjon stadig sterkere i både i det blomstrende lokale kulturliv og nasjonalt. Det er også store festivaler i Kongsberg og Oslo, Bergen har sin Nattjazz, Haugesund har sildajazzen, vi har fått Canal Street i Arendal (den eneste med konsert på kirkegården!), det er vossajazz og Dølajazz og mye mer.

Et av de mer ”folkelige”innslagene hvert år i Molde er kirkekonsertene i stappfull domkirke. Også kristenfolket trykker nå festivalen til sitt bryst, her har det virkelig skjedd store ting siden 1961 – kirke og kristenfolk har fått et helt annet syn på kunst og kultur. Ole Hallesby sa på Geilomøtet i 1946 at han anerkjente bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv. Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kunne kristne godt klare seg uten. Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at Ordene taler ensidig til hodet, til forstanden. ”Men”, sa han , ”det er en voksende lengsel etter annen tilnærming Når kunsten på sitt beste utfolder den gudgitte skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken”.

Jeg er enig med Ronald Fangen. Dessverre var erkjennelsen av at vi som skapninger har et gudgitt kulturoppdrag og at vi bekjenner troen på en Gud som i Jesus er blitt ett med det menneskelige, lenge forsømt som premissleverandør for hva kirken tenker om det å være menneske. Derfor har det vært i kirkens egen interesse å nytenke forholdet mellom kirke og kultur. Kulturarven er nemlig ikke entydig gitt en gang for alle. Den er alltid omstridt. Enhver generasjon og enhver tid må selv vende seg til sin fortid og finne de krefter og forestillinger som har formet den kultur de er blitt en del av. Det dreier seg både om å forstå de krefter som har båret oss dit vi er, og om å finne de krefter som kan bære oss videre.

En åpen og tilgjengelig kirke er en kirke som tar på alvor at mennesker tenker, føler og sanser. I vår kirke vektlegges ofte det å tenke og høre. Budskapet om snekkersønnen fra Nasaret sprenger også disse grenser.
En kulturåpen kirke skal ikke ha nok med seg selv og søke egen nytelse, men skal gi rom for det som oppfattes gjennom sansene og føre oss inn i sterkere erfaringer av gudsnærværet. Inn i brobyggende fellesskap med mennesker fra andre kulturtradisjoner. Kunst og kultur er mer enn et bilde, mer enn en sang eller en salme. Det handler om å fange livet i alle dets avskygninger. Menneskelivet er mangfoldig. Hvis ikke kirken kan fange opp menneskelivet i all dets glede, sorg, avmakt og jubel – hvem kan gjøre det?

Det swinger i Moldes domkirke, men først og fremst jazzes det både i byen og på havnen uken til ende. Og bedre start enn triumfen over Brann kunne neppe tenkes!.

Leve frivilligheten!

Flere hundre frivillige, noen av dem kom fra utlandet, var med og bidro til at VM i sandvolleyball i følge ekspertene ble "tidenes beste". Open Port i 2008 kunne spille på en stor skare interesserte. I gatene mange steder i landet flyr natteravner lavt og er et eksempel blant mange på at mennesker tar andres liv inn over seg, jobber for felles mål og lar seg engasjere innenfor rammer som offentlige velferdsordninger ikke alene klarer å holde ved like.

Om sommeren samles vi alle på festivalen. Det er mellom 500 og 600 av dem hvert år. Ikke alle får de store overskriftene. På Sørlandet arrangeres Eikerapen Roots Festival i en grend der syv fastboende samler syv tusen besøkende og headlinere som DDE og Hellbillies. 400 av kommunens 900 innbyggere jobber frivillig. I Skånevik i Sunnhordland bor det 750 mennesker, under Bluesfestivalen øker tallet til 15000, og du kan møte både Alice Cooper og Chuck Berry i gatene. Også her støtter man seg på frivillighet, 150 jobber gratis for bygda si.
"Festivalene gir en boost til bygdene. Musikk og kultur hindrer fraflytting, skaper arbeidsplasser, genererer stolthet og stedsutvikling, og bidrar til økt turisme", sier daglig leder i Norsk Rockeforbund til Aftenposten.

Enkeltstående spektakulære innsatser bidrar til arrangementer som styrker lokalpatriotisme, får ting til å skje som aldri hadde sett dagens lys uten
verditilførsel fra frivillige hoder, hender og føtter. Men enda viktigere er de ca. 115 000 frivillige årsverk som årlig legges ned i omsorgssektoren, korps, idrett, kirke, dugnad osv,

Frivillige organisasjoner har tatt initiativ og utviklet tilbud i forhold til behov som den offentlige forvaltning ikke har sett eller prioritert ressurser til. Slik er en lang rekke helsetiltak i Norge startet, som for eksempel sykepleierutdanning, helsestasjoner, spesialsykehus, spesialiserte behandlingstilbud, og barnehager. Når behovet er avdekket og tiltakene utviklet og vist seg virksomme, har som oftest det offentlige overtatt. Men det er stadig slik at frivillig engasjement i en del virksomhet lar seg vanskelig erstatte.

"Frivillig sektor er en kilde til kreativitet og innovasjon. Nettopp i vårt gjennomregulerte samfunn er det nødvendig med plogspisser som synliggjør, setter på dagsorden saker som betyr noe viktig", sa Åse Bakkevik Dagsland, styreleder i Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Rogaland og Rogaland A-senter, da jeg intervjuet henne til magasinet Streif.
Det norske samfunnet er bygget på en trekant, der man i tillegg til statlig/kommunal innsats og private, kommersielle tilbud, aldri må gjemme den sivile sektor, der frivillighet spiller en unik rolle. Slik innsats kan ikke erstattes av andre tilbud, men i svært mange sammenhenger er samspillet mellom myndigheter og frivillighet helt avgjørende for best mulig effekt av midlene

Alle myndigheter trenger et korrektiv, noen som hele tiden pirker borti den sosiale samvittighet og minner om ugjorte oppgaver. Både det enkelte menneske og ideelle organisasjoner kan se behov og løsninger som politikere og byråkrati ikke ser, tenker på eller vet å verdsette – eller som kan løses like godt uten politikk.

Vi har alle iboende evner, ressurser og behov, og gjennom frivillig innsats kan grunnleggende menneskelige verdier realiseres til felles beste. Frivillig arbeid tilbyr konkrete, meningsfulle og samfunnsnyttige oppgaver – dette kan ofte være et svar på den enkeltes behovet for omsorg, nærhet og tilhørighet. Slik innsats er også med på å bygge viktige sosiale nettverk. Oppgave- og interessefellesskap skaper større deltakelse i eget liv.

Det Norge vi kjenner, aktivitets-Norge, omsorgs-Norge, arrangements-Norge, organisasjons-Norge, alt dette stopper uten frivillighet.