"Venta på så lenge"

«Ja, dette har vi venta på så lenge…»- i alle fall siden 1987.

I mine spådommer for 2011 skrev jeg at «Molde vinner ikke seriemesterskapet».
Sjelden har jeg vært så glad for en feiltagelse.

I jubileumsåret (1911-2011) kom det første seriegullet – etter syv sølv, tre bronse og to cupgull.

1987? Det var annus horribilis, året da Molde FK i siste seriekamp i Eliteserien bare trengte uavgjort på hjemmebane mot Moss FK for å ta mesterskapet. Jeg var der. En forferdelig opplevelse. Som så mange ganger før og siden: Molde hadde overtaket spillemessig og mange store sjanser. Men motstanderen vant.

I år har Molde i en rekke jevne kamper hatt evnen til å vinne dem, og derfor ble det mesterskap.
Ole Gunnar Solskjær? Selvfølgelig.
Espen Bugge Pettersen? Utvilsomt. En så god keeper er gull verd.
Daniel Berg Hestad? Prototypen på den gode klubbspiller. Alltid til å stole på. Har vært med på alt, unntatt å bli seriemester. Spilleren som har nest flest kamper i Eliteserien gjennom tidende (bare Roar Strand har flere).
Magne Hoseth? Også han en lokal kjempe. Kan som ingen andre score på vakkert skrudde frispark og spektakulære mål fra egen banehalvdel.

Molde – den minste kommunen som har hatt en seriemester i norsk toppfotball. I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt altså i 1987.

Molde – eneste norske lag utenom Rosenborg som har spilt i Champions League. Frem til siste sommer den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca.

Molde - 19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale.
Min store opplevelse individuelt var da jeg var i Drammen høsten 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.

Molde – laget med et klassisk eksempel på hva enkeltpersoner har betydd. Jeg tenker på Mikal Fosseide. Omtrent hver eneste dag, i år etter år etter år var han daglig på stadion og tok seg av alt som var av forefallende arbeid, men først og fremst nedla han et kjempearbeid for klubbens yngste. Ingen var for liten, ingen hadde for svake ferdigheter til at ikke Mikal så dem, inspirerte dem, utviklet dem. Han var klubbens "vaktmester", med oppmerking av banen til alle kamper, og med å holde orden i garderoben. En av norsk idretts ildsjeler, av uvurderlig betydning.

Mikal begynte som aktiv spiller som 17-åring i 1924, spilte aktivt på A-laget i 14 år, før han ble trener på alle plan, og dommer. Den gang hadde Norges Fotballforbund noe som het Gull-, Sølv- og Bronseballen. De ble utdelt etter tekniske ferdigheter, og Mikal ble aldri lei av å terpe teknikk, "det er selve basisen for å bli en god spiller", påpekte han. Jeg våger å påstå at den innsatsen han la ned blant de unge, er kanskje den viktigste grunn til at det stod frem spillere som Torkild Brakstad, Harry Hestad, Jan og Tor Fuglset, Odd og Jan Berg, Stein Olav Hestad (ja da, dette er slekten til dagens meget solide MFK-klippe, Daniel Berg Hestad), velkjente navn i norsk toppfotball som var med og førte MFK opp i eliten.
Etterhvert fikk klubben 6 NM for junior (Jo Nesbø var med på vinnerlaget i 1978!).

Administrativt har det også kommet sterke krefter fra Molde. For noen år siden var Sondre Kåfjord president i Norges Fotballforbundet, Åge Hareide var landslagstrener og Olav Boksasp ledet Norsk Toppfotball. De bodde bare noen hundre meter fra hverandre. Og i Olympiatoppen satt moldenseren Jarle Aambø.

Ingen kan leve på fortidens bragder. 2012 blir året da Molde igjen skal ut i Europa. Da Solskjær vil fortsette sin politikk med å satse på lovende, unge norske spillere. Og med et par kjøp av etablerte klassespillere?

Jeg gleder meg til oppturene, frykter nedturene. Søndag ettermiddag er alltid en prøvelse, nervøsiteten stiger jevnt. Marie planlegger alltid alternativ beskjeftigelse på kampdager. Dessuten heier hun på Rosenborg.

Så får jeg bare vente og se og komme i hu at et stort hinder for lykken er å håpe på for stor lykke

Politiets lukkede åpenhet

Departementer, kommuner og offentlige institusjoner bryter Offentlighetsloven. Med jevne mellomrom avgir Sivilombudsmannen uttalelser om lovbrudd, særlig når det gjelder å holde søkere borte fra den offentlige søkerlisten. Også fylkesmenn har fått advarsler for å være for lemfeldig med fritaksbestemmelsene.

Nå sist er det blitt kjent at fire søkere brukte lovverket for at deres søknader om å få det øverste ansvaret for politiets offentlighetsarbeid (!) ikke skulle bli kjent. Bestemmelsen i Offentlighetsloven åpner for at det kan unntas opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren ber om dette. Dette er et unntak fra offentlighetslovens hovedregel om at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Forvaltningen plikter imidlertid å vurdere om de hensynene som begrunner unntaksregelen gjør seg tilstrekkelig gjeldende sammenholdt med de hensynene som taler for offentliggjøring.

«Jeg skjønner at det blir stilt spørsmål om at søknaden min ble unntatt offentlighet, men her gjelder det å kunne ha to tanker i hodet samtidig: Politidirektoratet godtok de grunnene jeg hadde for å be om at søknaden ble unntatt, samtidig som jeg ser frem til å jobbe for økt offentlighet i politiet hver eneste dag», sier Margrete Halvorsen til Aftenposten.no.

Har politiets øverste myndighet her holdt seg til norsk lov, eller har man brukt bekvemmelighetsvarianten?

Halvorsen er byråkrat i Helsedirektoratet. Det er derfor interessant lese Justisdepartementets «Veileder i offentlighetsloven»:
«Samtidig skal det legges betydelig vekt på den enkeltes søkers behov for at det ikke gjøres kjent at han eller hun har søkt en stilling, især om det kan skade søkerens nåværende arbeidssituasjon om det blir kjent at hun eller han har søkt en annen stilling. I denne vurderingen vil det ofte være større grunn til å unnta opplysninger om søkere som arbeider i det private næringsliv, enn søkere som arbeider i det offentlige. At det kan oppleves som ubehagelig for den enkelte om det blir kjent at man har søkt en ny stilling, vil ha liten betydning når det gjelder stillinger av stor offentlig interesse.»
Halvorsen arbeider i det offentlige.

Det er lett å være prinsipielt enige med Norsk Presseforbund om at det som her har skjedd gir så et feil signal om hva slags informasjonspolitikk som skal drives. Dette lover ikke godt for hvordan vedkommende kommer til å praktisere offentlighet i fremtiden. Nettopp en tradisjonelt lukket etat som politiet bør bestrebe seg på å vise åpenhet om søkerlisten for en så sentral stilling som kommunikasjonsdirektør.

Når dette er sagt, så synes jeg samtidig at det singler litt i presseglasshusene. I de fleste sammenhenger er toppjobben i en avis langt viktigere for et distrikt enn svært mange offentlige stillinger der søkerlistene kreves offentliggjort. Sjelden eller aldri kommer noen informasjon ut før en redaksjonell toppleder ansettes.

Dette kan likevel ikke på noen måte unnskylde den stadig økende tendens i det offentlige til å vektlegge søkeres ønske om hemmelighet godt utover det loven åpner for. Spesielt må det gjelde dem som håndhever loven.

Turist i Pyongyang

BEJING: Skal klimaet mellom Sør- og Nord-Korea bli bedre, og kan det komme ny fart i samtalene om det nordkoreanske atomprogrammet i Geneve?
Gjenforeningsbuen symboliserer drømmen om at Nord og Sør skal samles igjen (Alle foto: tbb)

Jeg leser i China Daily at forholdet mellom Kina og Nord-Korea nå kan bli styrket politisk og økonomisk. De som leser kinesiskspråklige aviser sier at tonen er den samme der. Guardian meldte tidligere i år at Kina ikke ønsker å gi regimet i Nord-Korea inntrykket av at de har fullmakt til å gjøre akkurat som de vil. Uansett tror jeg en gjenforening på Korea-halvøya legger langt frmme i tid, om den i det hele tatt kommer. Forskjellene i dag er skremmende store.

Bilder av Kim Il-sung finnes overalt, han er Den Store Leder, president 1972-1994, han regnes ofte som "Nord-Koreas evige president" og de neste lederne skal ikke tituleres president

Forholdet mellom de to koreanske statene skal nå ha blitt mye bedre en de har vært siden siden nordkoreanerne skjøt mot en sørkoreansk øy høsten 2010. Før samtalene i Sveits – som skal gjøre det klarere hvor partene står, og hvilke temaer som bør prioriteres – dro visestatsminister Li Keqiang til Nord-Korea og samtalte om hvordan forhandlinger som lenge har gått i stå, kan åpnes igjen. Det viktige er at sekslandssamtalene mellom USA, Nord-Korea, Sør-Korea, Kina, Japan og Russland kan gjenopptas.

Nord-Korea har rundt 1 million mann under våpen, og 7 millioner i reserve.Den er verdens femte største hær målt etter antall soldater, og også den i verden med flest aktive soldater (49,03 per tusen innbyggere). Her er en liten gruppe i givakt foran et minnesmerke for Kim Il-sung

FN representerte en verdensvid protest da Nord-Korea prøvesprengte sin første atomladning for fem år siden. Landet signerte samme år en avtale med Sør-Korea, USA, Russland, Kina og Japan, der Nord-Korea forpliktet seg til å stenge ned Yongbyonreaktoren i bytte mot økonomisk hjelp og energi. Men da landet følte at det ikke skjedde noe positivt, ble det gjennomførte en ny slik prøvesprengning i mai 2009

Fra Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.Størstedelen av byen ble ødelagt under Koreakrigen, og nesten alle bygningene er derfor reist etter 1953

Jeg var i Nord-Korea i påsken i år, men det gir ingen bakgunn for dypere analyser. Jeg var der som turist så det jeg fikk se. Rapporter og beretninger forteller et barskt bilde, men jeg kan ikke legge noe til eller trekke fra i slike sammenhenger.

Eskorten besto av en ideolog fra partiapparatet, en guide og en sjåfør. Du betaler alle utgifter for disse tre, det er standard opplegg for alle turister, etter det jeg har forstått. Det ble en god stemning betterhvert som vi ble trygge på hverandre, og jeg spurte, stort sett, hver gang jeg hadde lyst om det var OK å ta et bilde. Det korte opplegget hadde utgangspunkt i Pyongyang, med en dags utflukt til demarkasjonslinjen, den 38.breddegrad,i Panmunjon. Her ble det forhandlet under Koreakrigen, og her forhandles det fremdeles. I prinippet er Nord- og Sør-Korea fremdeles i krig.

Arbeid på markene i Panmunjon

Det er ikke mange turister å se, rundt 2000 i året fra land utenom Asia. Jeg hadde ikke noe løfte om visum, først da jeg besøkte et turistkontor i Beijing som har de beste relasjoner til Nord-Korea, ble det ordnet.

Du leverer fra deg mobiltelefon og PC ved grensen, og du får aldri bevege deg alene. Er du heldig, får du bo i den hotelletasjen der det er mulig å se BBC World Service. I et detaljert program for oppholdet er opplyst om når vi skal besøke hva, hvor det skal legges ned blomster, hvor de kan kjøpes og hvor mye de koster.
Kim Il-sung minnet ved inngangen til det store kunstgalleriet i Pyongyang.

Av institusjonene som besøkes, er et enormt universitetsbibliotek. I avdelingen for musikk spør jeg hva de har fra Norge, og de finner frem opptak av 100 år gamle arbeidersanger.

Dette monumentet ble åpnet i april 1972 til Kims 60-årsdag. I sentrum en 20 meter høy bronsestatue av ham, og på begge sider enorme bronsetablåer med glimt fra den revolusjonære kampen. Hele monumentet har en samlet grunnflate på 240 000 kvm

Koreakrigen preger fremdeles Nord-Korea. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, på den andre Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Etter at Japan hadde styrt landet siden 1910, bestemte USA, Storbritannia og Sovjetunionen i 1945 at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegrad. Både USA og Sovjetunionen styrte gjennom koreanske regjeringer,men i 1950 ble motsetningene mellom de to systemene som sterke at de utløste en borgerkrig i 3 år. Dette er en del av et 360 graders maleri fra kampene under Koreakrigen, med 20.000 inntegnede soldater

Norge deltok i Koreakrigen med penger til de allierte og et mobilt militærsykehus i Normash som en del av FN-styrken. I et rom som deles av den 38.breddegrad, henger på nord-koreansk side en oversikt over de 17 fiendelandene



Et viktig innslag er Kim Il-sungs opprinnelige residens som av sønnen og etterfølgeren Kim Jong-il er omdannet til et mausoleum, det største i den kommunistiske verden. All fotografering inne er strengt forbudt.

Først kjører vi trikk frem til selve bygningen. Etter et par hundre meter på transportbånd er vi i en stor marmorhall der en hvit steinstatus av Kim er badet i dus rødfarve og dempet spilles det noe jeg vil karakterisere som amerikansk romantisk filmmusikk. Vi stilles på linje for å kontemplere, og kommer så inn i et rom der vi får en liten spiller og høretelefoner som gir oss en dramatisk og svært høystemt beretning om folkets sorg da Den Store Leder døde. Vi er så klare for heisen opp til maskinen som blåser støver av oss før vi kan gå inn i rommet der Kim ligger balsamertpå lit de parade. Vi sendes inn i grupper på fire og blir bedt om å stoppe og bukke ved alle sarkofagens fire sider.

Dette går kontinuerlig hver dag, det er alltid kø av nordkoreanske skoleelever eller lokale grupper som er ute på det vi i andre sammenhenger ville kalle pilegrimsreise. I all sin ateisme en dette en eneste stor sekulærreligiøs hyllest i takknemlighet til han som i 1948 proklamerte Den demokratiske folkerepublikken Korea, bygget bl.a. på tanken om selvberging, juche, som etterhvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Kim Il-sungs regime myrdret anslagsvis 1,6 millioner mennesker, men det er blitt helt borte i hans egen og folkets aksepterte fremstilling av seg selv som en konfutsiansk farsfigur som fortjente hele folkets totale respekt og kjærlighet. En holdning han kan ha arvet fra de mange år under japansk styre.
De gifter seg, de har sine drømmer, lite vet de om verden utenfor Nord-Korea, et av verdens mest lukkede land

Etiopia (5): Verdens 8. underverk

Verdens 8.underverk er fjellkirkene i Lalibela i Etiopia. Ikke hørt om dem? Det hadde ikke jeg heller da jeg besøkte dem første gang for 5-6 år siden, selev om de kom på UNESCOs verdensarvliste i 1978. 11 kirker grav ut av et lite fjellområde med rødlig, vulkansk masse og en mørkt grå basalt i bunnen. 2800 m.o.h, rundt 70 mil fra Addis Abeba. Ble jeg nødt til å velge mellom Petra og Lalibela, ville sistnevnte være den største opplevelsen.

Jeg skal spare leserne for alle adjektiver som kunne være på sin plass. Reis og se selv!
Utsikt fra veien opp til Labibela fra flyplassen(alle fotos TBB)

Det begynte med kong Lalibela rundt år 1200. Men egentlig var det dronningen av Saba som startet det hele. (De fleste mener nok at hun hørte hjemme i det som nå er Jemen, men la oss se like stort på det som etioperne). Hun var en gavmild dame, og 2. Krønikebok forteller at hun dro til Jerusalem for å hilse på kong Salomo. Og dte ble ganske vellykket: «Kong Salomo gav dronningen av Saba alt det hun hadde lyst på og hadde bedt om, foruten verdien av det hun hadde hatt med til konge.» Han ga henne til å med en gave som først ble åpenbart 9 måneder senere, da hun var kommet hjem. Kong Menelek I for også til Jerusalem,,og for å understreke sin store takknemlighet tok han like godt med seg Paktens Ark og plasserte den i Aksum. (I dette har han full historisk støtte fra det etiopiske turistvesenet).Der oppbevares den fremdeles i et kapell ved katedralen og bevoktes døgnet rundt og livet ut av en spesielt utdannet vokter. Bare arkens vokter får lov til å se den utilhyllet.

Uansett legende og tvilsom historiefortelling, kirkene er et faktum, de står der. Lalibela konverterte til kristendommen, rundt år 1200 dro han på pilegrimsreise til Jerusalem. Inspirert av dette og den muslimske erobring av Jerusalem i 1187 – noen mener også at han i et syn fikk en klar beskjed fra Gud om å bygge 10 kirker i fjellet. Lalibela så gjorde , den 11, kom fordi Etiopias skytshelgen St. George ble såret og sint over at det skulle bygges så mange kirker uten at en eneste var til
hans ære. Der er for øvrig denne som er den mest fotograferte av de 11, den ligger litt til side for de øvrige og har en stor «gårdsplass» og svært gode fotomuligheter. Toppen av St.Georg-kirken, i høyde med fjellflaten

Noen sier at kirkene ble bygget av 40.000 arbeidere i løpet av 23 år. De mer legendeorienterte vil føye til at engler hjelp til på dagtid og arbeidet dobbelt så mye om natten. Og atter andre vil mene at de er bygget over atskillig lengre tid.

Ikke noe av dette er imidlertid viktig,kirkene står der. Stig ned, følg guidene, bli
med til Bet Medhane Alem. Verdens frelsers hus, er verdens største monolittiske kirke med 11,5 meter under taket. De 1o kirkene er forbundet med trange
passasjer og ikke alltid like enkelt passerbare tunneller, og de har alle et effektiv cisterneopplegg. De ligger på hver sin side av den kunstige, underjordiske elven Jordan. De på en ene siden symboliserer det jordiske Jerusalem, de på den andre «det himmelske Jerusalem med murer av jaspis, gater av gull gjennomsiktig som glass, og 12 porter, hver av dem laget av en eneste perle» (Johannes Åpenbaring).

50-60 munker bor i området, og det holdes messer hver dag.
Guidene er kunnskapsrike, og det er mange detaljer å fordype seg i for den interesserte. Men når en har glemt det en har hør , vil synsinntrykkene ligge i hukommelsen.

Lalibela har 3000 innbyggere. Her er alle ortodokse kristne, generelt i Etiopia er tallene ca. 55-60 pst kristne og 30-35 pst muslimer. De lever i fred og fordragelighet, understreker guiden, og for å demonstrere dette viser han oss i Addis Abeba en kirke og en moské som har en felles vegg.

Infrastrukturen har bedret seg kraftig på de 5-6 årene sidene jeg var her første gang, flere av hotellene har meget fin standard.
Ikke glem å ta en stopp eller tre under den 30-40 km lange veien fra flyplassen, utsikten er fin.

Frem mot 2013

1.Hvis verden går inn i en ny økonomisk krise, er sjansen for at en regjering Stoltenberg fortsetter i en eller annen form større enn en regjering Solberg.

2.Selv om utviklingen blir mer normal, er det en risikosport å tro at det er duket for en regjering Solberg.

3. Høyre kommer fortsatt til å sitte rolig midt i båten, «business as usual», ikke fremme kontroversielle utspill, demonstrere ansvarlighet og fremstå som garantist for et trygt regjeringsalternativ, legge seg lavt i kritikk mot Ap men desto sterkere mot Sp og SV.

4. Hvis meningsmålingene skulle vise at dette utover 2012 hverken gir fremgang eller stabilitet på nærmere 30 pst i meningsmålingene, og Frp styrker seg fordi partiet fremstår som et klarere opposisjonsparti samtidig som dert demonstrerer større økonomisk ansvarlighet,vil dte bli uenighet og strategi.

5. Innad i Frp vil det bli en debatt om partiet er mest tjent med å være i opposisjon hvis det blir rødgrønt mindretall, eller om det viktigste vil være å ha noen fingre på regjeringsrattet. Siv Jensen vil argumenterer sterkt for det siste.

6. Det kommer til å bli et kontinuerlig massivt medie -og politisk press mot KrF og Venstre frem til 2013 om å velge side. Ap vil kjøre hardt på fellesnevnere med KrF særlig når det gjelder solidaritet og fordeling, bistand, og en restriktiv ruspolitikk. Overfor Venstre vil argumentasjonen gå på at samrøre med Frp vil være et svikt mot alt Venstre har støtt for. Det blir en forsterket kampanje etter Jonas Gahr Støre-metoden ved valget i Oslo – «en stemme til Venstre er en stemme til Frp(det er første gang jeg har registrert et slikt propagandastunt av vår fremragende utenriksminister, han kunne teoretisk/politisk gjerne fortsette i en regjering Solberg).
7. KrF vil snakke mye og vakkert om «den tredje vei», og Knut Arild Hareide vil svare ja takk begge deler, på spørsmålet «Håkken ska en go'blunke tel? Blir fløringen med Ap for stor, vil han møte en Ap-respons til slutt: «Å eg ser på deg og du ser på meg:/: å hei, og hei, å hildrande deg kor ille du hev no ha narra meg».

8. Men KrF har i realiteten bestemt seg allerede, og vil på et eller annet tidspunkt tilkjennegi at partiet velger samme posisjon som Venstre. Begge partiene garanterer en borgerlig regjering hvis det blir flertal,l og begrunner dette med at de totalt vil de kunne oppnå mer for sine hjertesaker hos H (eventuelt H/Frp) Det vil enten være som støttepartier (a la Venstre i Oslo 2007-2011), i en mindretallsregjering med Høyre, ev. i flertallsregjering med Frp, hvis Ketil Solvik-Olsen klarer den brobyggingen han har annonsert. Skei Grande og Hareide vil prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den.

9. Erna Solberg vil være mest fornøyd om KrF og Venstre drøyer med å ta standpunkt, hun tjener på usikkerhetn og regner med at de havner i en borgerlig båt uansett.

10. Audun Lysbakken vil gi SV en sterkere, mer gjenkjennelig og ideologisk profil og løfte partiet et stykke over sperregrensen. Klarere opposisjon i utenrikspolitikk vil styrke partiet vis a vis krefter lengre ute på venstresiden . Miljø- og skolepolikken skjerpes for å hente tilbake «overløpere» til Venstre og De Grønne.

11. Selv om stadig flere i Ap fremover vil føle at det hadde gitt større manøvreringsmuligheter å være alene i regjering, vil partiet se seg tjent med at de to små regjeringspartnerne får et friere forhold til regjeringsposisjonen. Man vil snakke om innhøstning på ulike teiger, og fremholde at det vil være de kryssende hensyns relative styrke som til slutt avgjør et Soria Moria III. Muligens vil de rødgrønne hente inn balansekunstneren Eskil Rønningsbakken som ressurs i en meget krevende øvelse

12. Martin Kolberg vil snakke om solidaritet – solidaritet – solidaritet, Raymond Johansen om ansvar for de svake, de svake, og Jens Stoltenberg vil fremstå som den store og samlende leder frem til 14 dager før valget,

13. Ola Borten Moe vil med uforminsket styrke fortsette en fortsatt forsiktig høyrevridning i Sp. Den vil som vil gjøre det pragmatisk enkelt å skifte side i en gitt situasjon.

14. Mediene vil også de neste 23 månedene være mye mer opptatt av mulige regjeringskonstellasjoner enn av politikkens innhold.

15. Vi får litt over 200 meningsmålinger frem til valget, litt over 200 overskrifter om frem, tilbake, ny regjering, fortsatt rødgrønt, «nå får vi uttelling for ansvarlig og fremtidsrettet politisk arbeid», «vel viser tallene en nedgang, men optimismen i partiet er stor og vi kommer sterkere igjen». «taller tall og vi har sett før at mye kan endre seg i valgkampn». Partilederne vil ikke klare å la være å kommentere slike målinger når de blir spurt.

16. Prinsipielle holdninger vil ikke ha en sjanse mot medienes eksponering av enkelttilfeller. Heller ikke denne gangen vil det lykkes å få en prinsipiell debatt om økende byråkrati, grensen for statens virkeområder, kommunenes og den tredje sektors. Alle vil si at vi trenger en debatt om kommunesammenslåing, og nesten alle vil si at det er nødvendig, «men det må skje frivillig». 2050 – hallo?

17.Det egentlige sentrum i helhetlig norsk politikk består av høyresiden i Ap, venstresiden i Høyre og Venstre.

18. Flere av disse spådommene vil ikke slå til.

Bibelen og skråsikkerheten

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».
I dag lanseres en ny bibeloversettelse. En kulturbegivenhet. Men en ny bibeloversettelse betyer ikke at kristne i mange spørsmål, særlig av etisk art, vil lese ordene på samme måte. Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.

Utgangspunkter for den enkelte bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.
Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Kirken har forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sier om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.

Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.

Svært mange prester vier nåfraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser, Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

(Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)

Etiopia (3): Løpende og vennlige

De løper. Barbeint. Og ustanselig. Vi er underveis fra Addis Abeba til Debre Markos, og noen kilometer utenfor hovedstaden se vi de første. Alene og i flokk. De er tynne, med lange ben, og de holder et godt tempo.De løper på markene, til skolen, og i motbakker.

Det begynte med Abebe Bikila. Min første store utenlandske friidrettshelt. Han som kom ned fra 2500 m.o.h. og sensasjonelt vant maratonløpet i Roma-OL i 1960. Og han løp barbeint! Det avgjørende rykket satte han inn da han passerte Axum-obelisken som Mussolini hadde stjålet under okkupasjonen av Etiopia 1936-41. Abebe Bikila vant maraton i OL i 1920, den første afrikanske gullmedalje

Fire år senere repeterte Bikila suksessen og satte igjen verdensrekord, seks uker tidligere ble han operert for blindtarmen. Etter at han hadde brukket ryggen i en bilulykke var han æresgjest ved München-OL i 1972. Frank Shorter vant maratongullet, og etter medaljeseremonien gikk han rett bort til Bikila i rullestolen og hilste på tidenes kanskje største maratonløper I 1971 var Bikila invitert gjest til Ridderrennet og satt i hundeslede.

Mange snakker om Kenya når det gjelder langdistanseløp. Men etiopere har fire verdensrekorder.Menn: 5000m Kenenisa Bekele 12.37.35 og 10.000m 26.17,53. Kvinner: 5000m Tirunesh Dibaba 14.11.15 (satt på Bislet).I maraton: Haile Gebrselassie 2.04,26. Og hvem tok i 2oo8-OL gull på både 5000 m og 10.000 m? Bekebe og Tirunesh Dibaba.

Faraoene løp for å bevise sin vitalitet, antikkens Hellas løp jomfruene nakne over frodig mark for å bli fruktbare, inkaene brukte stafettløpere til å frakte beskjeder over mange miI. Etiopierne løper et levebrød i nåtiden og for fremtiden. Gebrselassie løp hver dag 10 km til skolen og 10 km hjem igjen. Han er nasjonalhelt i Etiopia, og har sagt at han satser på en karriere i politikken etter at idrettskarrieren er over.

I Etiopia er løping blitt en like viktig del av den nasjonale kulturen som langrenn i Norge. Som det sies av en kjentmann: «They are not just runners. They’re artists on speed”.

Kan en nordmann noensinne slå en etiopisk toppløper? Neppe. Bena deres er lengre, men leggene har likevel mindre volum, og en lavere gjennomsnittstykkelse enn norske gutteben, veier 400 g x 2 mindre. Å legge på seg bare 50 gram rundt ankelen, vil øke energiforbruket med én prosent, med 800 gram mindre å drasse blir utslage betydelig.

Vi har det travelt, på gummihjul og med motorkraft. Men i et kloster i Debre Libanois er det et stopp- Under den italienske okkupasjonen av Etiopia ble munkene ved klosteret mistenkt for å samarbeide med opprørsbevegelsen. Italienske styrker henretter derfor alle beboere av klosteret, mer enn 300 personer. Her ble Etiopias første patriark begravet i 1970, og her finner jeg de mest originale adgangsbestemmelser jeg noensinne har sett (se bildet).

Klosteret i Debre Libanos

Like etter klosteret er det en stans.
> En kaffeseremoni på 30-40 minutter fascinerer selv en som aldri har drukket kaffe, unntatt 3 kopper like før start i New York Maraton. Slutt-tiden tyder på at det hjalp, burde jeg vært disket for doping? Syklisten Anita Valen avla en blodprøve med for høye verdier av koffein, men ble etter en omfattende prosess frikjent for brudd på dopingreglementet.
Fra naturen rundt den tyske restauranten, et godt stoppested

Vi ruller videre, dagens mål er Debre Markos, mest kjent som stedet der 300 etiopiere/allierte beseiret over 1400 italienske tropper, et avgjørende vendepunkt I den italienske okkupasjonen. Slaget trekkes alltid frem sammen med slaget ved Adwa i 1896, det avgjørende slaget under den første italiensk-etiopiske krig.
Guiden viser i sine kommentarer under turen at etioperne er spesielt stolte over at
- her er menneskehetens vugge
- at landet er det eneste i Afrika som aldri har vært kolonisert (Liberia har heller ikke vært det, men mange afrikanere regner ikke med det siden landet er grunnlagt av afroamerikanere fra USA
- her er senteret for Den afrikanske union, derav «Afrikas hovedstad» (Nairobi er sikkert uenige)
- og altså at det er løperlandet (men der må de nok deler tittelen med Kenya)

Hotellstandarden vi opplevde på 10 dager var utmerket, mye har skjedd med infrastrukturen i landet de siste 5-6 årene. Så har da også økonomien bedres seg med 10-11 pst hvert år, mens det dessverre har gått gale veien med oppfyllelsen av menneskerettighetene.

Vi tar det med godt humør at lyset plutselig går ved 21.30 tiden. Hotellet blir stummende mørkt, vi famler oss frem og reddes av talglys. Situasjonen er nok ikke ukjent, men det er eneste gang slikt skjer underveis. Vaktmannen utenfor hotellet i Debre Markos passer godt på oss

I den dempede belysningen sitter vi og filosoferer over dagens opplevelser. Som reiseleder er det en stor glede å registrere at hittil er det bare positive låter. Over 30 mil med buss går greit unna, som det heter i et dansk ordtak: Godt følge gjør milen kort. Vi er positivt overrasket, landskapene er vakre og ikke preget av brunt men klare grønnfarger. Og fremfor alt, aldri har vi truffet et så smilende og hjertelig folkeferd.

Etiopia (2): Stevnemøte med Lucy

Jeg har hatt en date i Addis Abeba. Jeg har lest om henne, sett bilder av henne, hatt et inderlig ønske om å få møte henne. Og så endelig – en fredag ettermiddag midt i Afrikas hovedstad Addis Abeba (hovedsetet for Den afrikaske Union.

Du skal aldri spørre en kvinne om hennes alder. I Lucys tilfelle kan det dreie seg som om noen titusener fra eller til. Men hva gjør vel det når noen eksperter på den slag sier «rundt 3,18 millioner år», mens andre sier «like under».

Men du kan også si at hun fyller 37 år 24.november. For det var den på datoen i 1974 at arkeologene Donald Johanson og Tom Gray fant henne, eller rettere skjelettet av henne, i Hadar i Etiopia. Det eldste menneske man har funnet spor av. Det var Beatles som ga henne navnet, arkeologene hørte nemlig på “Lucy in the Sky with Diamonds" da man nesten ved en tilfeldighet fant et ben fra overarmen, det første tegn som ble fulgt opp av 42 knokler og man i alt haddee avdekket 4o prosent av skjelettet.

Lucys fulle navn er Australopithecus afarensis, og kan vel nærmest kalles et førmenneske, en forløper for menneskeslekten Homo. Vitenskapsmennene fremholder at at Lucy kunne både stå og gå på to bein og klatre i trær. Etter bekkenet og leddene å dømme gikk hun ikke helt likt oss mennesker. Hun må ha hatt en slags rullende gange, som trolig ikke har vært fullt så effektiv som de senere menneskearter.

På grunn av bekkenets bredde satt lårbeinet i skrå stilling, som hos mennesket. Hun var rundt en meter høy, og kunne vel ha veid vel 30 kilo. Hun hadde kortere ben og lengre armer enn oss, lemmene og leddene ligner mye på dagens sjimpansers.

I Hadar-dalen har man nå drevet utgravninger i 38 år og det er funnet over 370 fossil deler av førmennesker. Australopithecus afarensis levde mellom 3.4 og 3.0 million år siden.

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var uenig. En debatt mellom dem finnes på
http://www.nytimes.com/2011/05/10/science/10paleo.html?_r=1

Jeg fikk ikke møte Lucy, bare en kopi. Hun er lagt i en kiste, og har bare to http://www.blogger.com/img/blank.gifganger vært vist rem for etiopisk allmennhet.Men det finnes omhyggelig konstruerte kopier. For øyeblikket er hun på en 6 års turne i USA. For øyeblikket er hun i Arizona, og mer om de siste oppdagelser finnes på On their own 2 feet: Fossil reveals early human bipedalism

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var ueing. En debatt mellom dem finnes på Tracking Lineage Through a Bramble

Statistisk Sentralbyrå forteller meg at en mann på min alder, 73, bosatt i Rogaland kan i gjennomsnitt forvente å bli 85 år. Hvis alle mine forfedre hadde blitt like gamle, ville jeg ha vært 37647. ledd i Lucys stamtre. Da hjelper det ikke mye å kunne finne forferdrene på fars-og morssiden tilbake vel 500 år tilbake, nestenen utelukkende begrenset til Klepp kommune i Rogaland.

Når du møter Lucy og utstillingene og tidslinjene i det etiopiske nasjonalmuseet innser du at vårt liv på jorden representerer en snau meter av et maratonløp (42 km).
Og så...?
Utenfor Nasjonalmuseet vandrer denne skilpadden.
Den er nok ikke så gammel som erdens eldste skilpadde «Addwaitya». Han var klekket på samme tid som Mozart og ble rundt 250 år gammel. Og forhåpentlig har han det kjekkere enn skilpadden George som jeg møtte på Galapagos, han var den siste i sin slekt (en av 270 skilpaddeslekter)og så ut tilåæ ha en traurig tilværelse

Etiopia (1): Flere rike, større forskjeller

ADDIS ABEBA: Det bygges og restaureres ved siden av hotellet, på begge sider oppover hele gaten. Etiopia har det travelt. Det er syv år siden jeg var her sist, og i årene etterpå har etiopierne vært vitne til verdens femte mest raskt voksende økonomi. Landet er Afrikas nest største etter Nigeria (så vidt foran Egyp)t, og det blir trolig verdensdelens største økonomiske og politiske aktører i årene som kommer. Likevel lever 4 av 10 i fattigdom. Flere blir rike, men forskjellene blir større og stadig mer synlige.
Byggeaktiviteten er stor

Addis Abeba er Afrikas hovedstad. Byen er sete for Den afrikanske union med 54 medlemsstater – forøvrig var det Muammar al-Gadafi som for 12 år siden ble hovedarkitekten for prosjektet. «En av verdens fire største diplomatbyer sammen med New York, Brussel og Geneve», sier guiden stolt. Flagget er rødt, grønt og gult, fargene for afrikansk enhet , og de tre finnes i flaggene til 12 andre afrikanske land.

74 millioner innbyggere i 2003, i dag? Noen sier vel 80 millioner, andre nærmere 90. Dødeligheten reduseres, levealderen forlenges på grunn av bedre helsestell. Norsk Luthersk Misjonssamband har vært medvirkende til det, organisasjonen har gjort en stor innsats i oppbygginen av helsestellet. Det var ikke tilfeldig at landets marxistiske leder 1974-91, Mengistu Haile Mariam, sendte kona til et misjonshospital i stedet for til det statlige prestisjesykehuset.

Marxiststyret gjorde to positive ting: Plantet skog og satte i gang en intensiv leseopplæring – ellers kunne jo ingen lese de marxistiske skriftene. Skoledekningen ligger rundt 90 pst. Og stadig flere tar høyere utdannelse, det bygges universiteter over hele landet. Bekymringen en bare om det kan bli jobber til alle disse. Vil mange dra til utlandet? I dag er det flere etiopiske leger i Detroit enn i Etiopia.

Stor slitasje på veien ved byggeplassene

I neste uke kommer statsministeren i Etiopia til Norge. Det har i mange år, med unntak av noen år begynnelsen av 2000-tallet, vært et meget godt forhold mellom Norge og Etiopia, Noen mener dette kommer av den gode kontakten mellom keiser Haile Selassie og kong Haakon VII i begynnelsen av 2.verdenskrig (de traff hverandre keiseren flyktet til London etter italienerne angrep i 1936, og han ble værende der til 1941).

I årene like på slutten av 1940-tallet betalte Etiopia for kunnskapsoverføring og faglig rådgivning ved etableringen av et marinecollege i Massawa (som i dag ligger i Eritrea). Norsk industri er lite representert her, men Yara arbeider med planer om et stort anlegg ute i ørkenen.

Hvis du kjøper rimelige roser hos Obs! eller Mester Grønn, er det stor sannsynlighet for at de kommer fra Etiopia. Hver dag sendes store flylaster med blomster til Europa. Så betyr da også Addis Abba «ny blomst».

Nye bygg reiser seg, men grunnforhold gjør at Addis Abeba ikke reiser seg i høyden men i bredden

I de siste 30 årene har Etiopia mottatt rundt 600 mill.kr i bistand fra Norge, mye er kanalisert gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. De to første undertegnet i mai i år en avtale med den norske ambassaden i Etiopia om at hver av dem skal bruke 25 mill.kr. i kamp mot kjønnslemlestelse de neste fem årene.

-Et afrikansk ordtak lyder: "Vær tålmodig med trommene, for natten er lang". Men for etiopiske jenter er tålmodigheten over. Det skal og må bli slutt på lidelsene for etiopiske jenter og kvinner. Vi vil fortsette å slå trommene hardt gjennom natten for nulltoleranse, og for at etiopiske jenter skal få en ny dag, sier Hans Birkeland, Kirkens Nødhjelps stedlig representant de siste åtte årene. Han er født i Etiopia av misjonærforeldre, og er en av de mange 2. og 3.generasjons etterkommere som har gått i misjons- og bjstandsarbeideres fotspor.

I dag har jeg hatt en date med Lucy. Hun er 3,2 millioner år gammel og er det eldste skjelett av et forhistorisk menneske, funnet i Etiopia i 1974. Henne får jeg komme tilbake til, hvis hotellene lenger nord i dette landet,menneskehetens vugge, har like god internettforbindelse som på dette hotellet, Sioynat.

Trafikken tetner til, her som i alle andre storbyer

Vulgært fra NHO om skjenketider og statsråder

«Hvis det kuttes i serveringstilbudet, rammer de ikke bare reiselivsbedriftene, men også det fantastiske kultur- og opplevelsestilbudet som Norge representerer».

Kommunikasjonssjef i NHO Reiseliv, Kristin Gyldenskog, er i Aftenposten i dag redd for at færre skjenketimer skal redusere det fantastiske Norge som åpenbares sent på natten/tidlig på morgenen: ølglass knuses i ansikter, personran, oppgjør som ligner hverken på boksing eller bryting med mer uhemmet fristil, der blodbankene kunne tilføres store mengder neseblod, der det ikke bare er hallingdølens kniv som satt løst i hans slir, stundom ei heller skytevåpen = legevaktene må gå på høygir.
Kultur og opplevelse, synes NHO.

Det er ikke turistene som ferdes gatelangs i bygatene i 2-3-4 tiden. Ikke de kulturinteresserte som skal hente inntrykk til berikelse for sjelen. Snarere ser vel mange turister nattescenariene i større norske byer som minusopplevelser

Kommunikasjonssjef Gyldenskogs bekymring skyldes at det for første gang er kommet en vitenskapelig forskningsundersøkelse om alkolhol, åpningstider og voldsbruk. Konklusjonen er entydig: Færre skjenketimer = mindre vold. Antall voldstilfeller ville gått ned dersom utestedene stengte tidligere.

NHO-talskvinnen har ikke sett rapporten. Det synes da heller ikke nødvendig. For Kristin Gyldenskog har derimot sett i sin krystallkule: «Nå har helseminister Strøm-Erichsen fått en konklusjon som passer både henne og justisminister Knut Storberget, som for øvrig er Norges mest kjente avholdsmann». Underforstått: Styrt forskning.
Verdig en viktig organisasjon i norsk samfunnsliv som NHO?
Fantastisk.

I stedet for vulgæragitasjon kunne Kristin Gyldenskog heller ta et kurs hos Petter Nome, direktør, men først og fremst kommunikator i Bryggeri-og drikkevareforeningen. Han skriver i Aftenposten i dag på vegne av sin bransje om alkoholreklame, og gjør det på en så – jeg hadde nær skrevet edruelig – saklig måte at han er verd å lytte til.

Regjeringen vil nå vurdere om kranene skal stenges tidligere.

Min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider utløser så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap - så mye dersom, hvis, såfremt, i fall - at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord, særlig fra partier som stemmer imot, om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av hyklerske ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede.

Politikere i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis.

Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppighet av vold i og rundt skjenkesteder.
Alkohol er ansvarlig for minst to av tre registrerte voldstilfeller i Norge, særlig uprovosert vold.

Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.

Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Med et stadig mer upersonlig og krevende samfunn skapes holdninger om at «det gjelder å ta omgivelsene før de tar deg». Alkohol senker toleranseterskelen og bidrar til å slette naturlige sperrer mellom slike tanker og selve voldshandlingene.

Politikerne klager over sterk økning i helseutgiftene, men vil/tør ikke gjøre noe som kan redusere alkoholrelaterte skader og sykdommer. De burde ta et par fredagsnetter på
legevakten.

I tillegg til alle sparte tragedier som deler av volden representerer, vil vi spare penger innen sosialvesenet, helsevesenets og justisvesenets. Som følge av alkoholpolitikk, må staten bruke store summer hver helg for å lønne politifolk som skal forsøke å holde orden på fulle folk ut over natten. Og i tillegg må ytterligere politi- og domstolressurser brukes til etterforskning og straffeforfølgelse. Tenk om politiet heller kunne bruke disse ressursene på all den kriminalitet man i dag ikke har kapasitet til å ta seg av?

Dagens alkoholpolitikk er et misforstått forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill. Næringspolitikk er særlig i de større byene blitt viktigere enn sosialpolitikk. Det ser vi ikke minst i NHOs sterke lobbing mot kommunene for å forsøke å forhindre en innstramning.

Kan de rødgrønne med tilslutning av klarsynte i opposisjonen reversere grenser?
Redusere tomt snakk og handlingslammelse?

Jeg frykter repeatknappen og sier med Knappestøperen: «Vi sees ved neste korsvei».

Kan Fantomet hjelpe Heikki?

Da Heikki Holmås gikk på ungdomsskolen var han opptatt av Fantomet, som var klart for miljø og veldig rettferdighetsorientert. Han sloss for de undertrykte og mot diktatur. «Slik sett var han et ideal for meg i tenåra»

Heikki vil nå bli SV-leder og Stamus Contra Malo. Det er latin og betyr "Vi står mot det onde" evt. "Vi står mot ondskapen". Stamus Contra Malo er SV-patruljens slagord noe det har vært helt siden patruljen ble stiftet

Gjennom 50 spennende og dramatiske år har SV-patruljen arbeidet velmenende for alles vel i og utenfor Jungelen. Denne helt unike organisasjonen av veltrente elitesoldater, var lenge kjent som 68-erne, men i de senere år er de viktigste kjennetegn at man kommer fra Grünerløkka eller Vestlandet og heier på Brann.

Årstallet 1961 er inngravert ved porten til patruljens hovedkvarter i Jungelakerstien 35. Det var dette året det 6.Fantomet, Orientering, grunnla patruljen, bare 9 år gammel, med småfantomene Karl, Sigurd og Finn som støttespillere. De ga ham navnet Orientering i navneseremonien, fordi etymologisk er ordet orientering avledet av verbet orientere, som henger sammen med den religiøse forestillingen om å vende seg mot øst eller mot orienten. I forbindelsen med dommedag og endetiden (eschaton) mente Orienterings opphav at verdensfrelseren ville komme ridende inn fra øst.

Orientering stiftet patruljen i protest mot den dominerende Apandarstammens utavjungelenorienterte politikk. Under den kalde krigen mot Øst-Bengal og fraterniseringen med Vest-Bengal lanserte Orienterings fedre det tredje standpunkt: Et ønske om mest mulig uavhengighet fra både Øst og Vest. I 1961 ble gruppen ekskludert fra Apandarstammen, og i de første 25 årene stod nettopp utenrikspolitikken og opposisjon sentralt i patruljens virksomhet.

Under Erik og Kristins ledelse, siden 1987, har jungelpatruljen utviklet seg i en reformatorisk retning med større vekt på innenjungelpolitiske saker. Patruljen var nær ved å splittes i 1999, da fantområdet og grottegruppen støttet det internasjonale fantomfellesskapets krig mot tito-stammen.

Fra slagordene «Del godene», «Bærekraftig utvikling» og «Rettferdig verdensorden» på 70- og 80-tallet er jungelfokus nå mer lagt på «Barn og unge først». Patruljen har lykkes med å skaffe alle småfantomer plass i grottehagene så sant de er født i den riktige årstid. I skyggen av Apandarstammen har det ikke vært så lett å følge det gamle ordet om at «Når SV-patruljen slår til, står lynet stille».

Mens Apandarhøvdingene Einar og Håkon ekskluderte Orientering, er dagens Apandarhøvding Jens Fantomets samarbeidspartner. Jens er den store stammens leder i både hverdagslige og rituelle sammenhenger. Han har reist mye, og hans kunnskaper begrenser seg ikke bare til slikt som må til for å overleve i jungelen, han er tallkyndig,og kjenner alle stammenes språk. Han er kultivert og har kunnskaper om jakt i Gudsbrandsdalen og dykking i Mexico, og åtte av ti stammehjem han besøker har de samme Arne Jacobsen-stolene.
Jens instruerer trommeslagerne og koordinerer jungeltrommene, slik at de tilpasses ulike språk i jungelen.

Gamle Stein er jungelens historieforteller og oppslagsverk. Generasjoners visdom og erfaringer er lagret hos han. Ved hjelp av sin utømmelige viten om fantomet-myten, er han ofte i stand til å fylle huller i krønikene. Hans allsidige kunnskaper om alt mellom himmel og jord er av uvurderlig betydning for både Fantomet og alle Jungelens innbyggere.

SV-patruljen har ikke den samme spenst i bevegelsene i dag som for en del år siden. Samkvemet med Apandarstammen har vært slitsomt, og SV-patruljen har måttet begrense protestdansene på plenen foran De dype skogenes grotte. Noen av de gamle stammevokterne er meget misfornøyde og mener at patruljens opprinnelige basis er forlatt. Noen mumler også misnøye med letingen etter nye saker, og minner om politikeren som sa: "Vis meg hvor folket går, slik at jeg kan lede det".

Noen ser rødt og har trukket seg ut, patruljen er dårlige selgere av det som de vitterlig har oppnådd sammen med Apandarende og gode selgere av nederlagene. Det menige jungelfolket vet ikke helt hva de skal med patruljen.

Nå er det patruljekrig om hvem som blir Fantomets nye assistent, og det er her Heikki påberoper seg en spesiell bakgrunn ved at han for 26 år siden skrev et hyllingsdikt til Fantomet, der det bl.a. heter:

«Jeg håper jeg ikke Fantomet skjemmer
men jeg synes det ser ut som vi glemmer
at Jungelpatruljen også er blitt gammel»

Det er også SV-patruljen blitt,

Heikki Holmås har fornavnet sitt fra finske Heikki Hasu, den første utlendingen som brøt nordmenns kombinert-dominans da han i St.Moeritz-OL i 1948 tok gullet med beste nordmann, Eilert Dahl, på en særdeles skuffende 6,plass. Heikki gjentok bragden i 1950, men i 1952, i Oslo, måtte han nøye seg med sølv bak Simon Slåttvik.

Kan Fantomet hjelpe vår Heikki til å unngå sølvet? Fantomet kommer som kjent stillere enn jungelkatten har tusen øyne og tusen ører, og har ti tigrers styrke. Når jungelen sover, våker Fantomet. Og Heikki er en mester i å mobilisere.

(Med takk for noe lån fra Kjell Steen, Fantomet Norge og Karl-Johan Lie)

Medier, politikere og sex

På en øy i Hellas betrakter jeg Egeerhavets små krusninger bevege seg sakte inn mot stranden der de dør rolig ut. Via en dataforbindelse som er omtrent like ustabil som gresk økonomi registrerer jeg krappere bølger i et velkjente hjemlige farvann, pisket opp av medier og politikere (nei, jeg skrev ikke andedam). Og selvfølgelig gjelder det sex.

Generelt slår kombinasjonen sex + politiker det meste i spalter og på skjerm, og kan Fremskrittspartiet på en eller annen måte knyttes til saken, bidrar ikke det til å svekke journalistisk iver.

Denne saken er en frukt av at den nye §220,a i straffeloven slår ned på kjøp av seksuelle tjenester. Effekten av loven kan sterkr diskuteres, og helt galt bærer det i vei når den også kan benyttes utenfor landets grenser. En fremtredende politibyråkrats håndtering av surrogati-problematikken er ikke sammenlignbar, men den er sannelig heller ikke uten interesse.

På hjemmebane har vi registrert hvordan politiet i Bergen ville ta utradisjonelle metoder i bruk i tilfeller der man har mistanke om at kvinnene blir tvunget ut i prostitusjon av halliker eller utsatt for menneskehandel. Kle ut politifolk som prostituerte og plassere dem strategisk i markedet? Beslaglegge prostituertes mobiltelefon, la kvinnelig politi svare og utgir seg for å være prostituerte?

Vi har registrert hvordan politiet i Trondheim har brukt mange dagsverk til å spane på prostituerte, og der to tjenestemenn understreket behovet for at ”arbeidsgivere for mennesker i visse typer må få vite hva deres ansatte driver med på fritiden.”. Dette ønsket om en viss offentliggjøring er nå altså imøtekommet av TV2, som synes å ha tatt opp arven etter News of The World.

Jeg skal ikke her repetere mine prinsipielle betenkeligheter til den innstramming som er skjedd i lovverket og politiets bruks av resursser, de finnes her og spesielt her

Ettersom det kanskje er noen som synes at menn over 70 ikke er så mye å lytte til i slike saker, gir jeg ordet til redaktør Anne Siri Koksrud, 28, i Minerva. Jeg deler helt ut hennes synspunkter:

"Det er prinsipielt svært betenkelig å holde seg med lover som gjelder nordmenns atferd i utlandet. Slike lover bør forbeholdes alvorlige forbrytelser.
Stortingsrepresentant Bård Hoksrud har gjort noe dumt og umoralsk. Han har betalt for sex. Det er ikke regnet som et lovbrudd der han befant seg i gjerningsøyeblikket. Men i Norge er sexkjøp oppfattet som et så alvorlig lovbrudd at vi har sørget for at nordmenn kan straffes for det selv om det ikke skjer på norsk jord.

Å kunne rettsforfølge noen i ett land for noe de har gjort i et annet kan være en fornuftig løsning når det gjelder alvorlige forbrytelser som er straffbare de fleste steder. Selv om den vanligste løsningen er å utlevere forbrytere til landet de har begått forbrytelsen i, finnes det argumenter for at de også skal kunne straffeforfølges andre steder. Dette kan for eksempel gjelde kriminalitet begått mot Norge fra et annet land.

Man kan også forsvare slik praksis dersom det er snakk om å slutte seg til en internasjonal norm eller et charter som de fleste land er enige i, men som noen ikke slutter opp om eller håndhever selv. Et åpenbart eksempel er forbrytelser mot menneskeheten. Når enkelte land ikke har lovgivning på et slikt område, eller ikke følger loven, kan det være en fordel at selskaper eller personer som bryter loven straffes på hjemmebane.

En lov mot sexkjøp handler om seksualmoral. Det er svært tvilsom praksis å innføre lovregulering av seksualmoral. Vanligvis er det noe Norge kritiserer sterkt hos andre land: Lovforbud og straff mot homofili, utroskap og annen ”usømmelig atferd” er noe vi tar sterk avstand fra. Men når det gjelder å betale noen for å ha sex, har Norge funnet ut hva som er fasiten på god moral. Dette har vi implementert i en lov som gjelder alle nordmenn, uansett om de befinner seg i Norge eller ikke.

Det er selvsagt uhyrlig at noen tvinges til å selge seksuelle tjenester. Men slik tvang er allerede forbudt. I stedet for en fornyet innsats for å ta bakmenn og avsløre menneskehandel, har man valgt å innføre en lov som sørger for å sende de potensielle ofrene under jorda, hvor sjansen for å komme i kontakt med hjelpeapparat og bli klar over sine rettigheter er enda mindre. Lovforbudet mot sexkjøp er og blir en morallov, som sørger for at vi slipper å se det vi ikke liker.

Brudd på sexkjøpsloven i utlandet er dessuten mer eller mindre umulig å oppdage og etterforske – med mindre man har et ivrig pressekorps på lur, som kan fremskaffe bevis med metoder vi helst forbinder med langt mer autoritære land enn Norge. Slike bevis ville aldri blitt godkjent i en rettssak om de var fremskaffet av politiet selv.

At politiet nå bruker ressurser på å sjekke hvem politikere har hatt seg med på utenlandsreiser er mildt sagt merkelig, all den tid ranere og voldsforbrytere får går fri her hjemme på grunn av ressursmangel i politiet”.

Vel talt, Anne Siri Koksrud

Gjøre noe med Fredsprisen?

Har den norske Nobelkomiteen gjennom mange av sine tildelinger definert fredsbegrepet mye bredere enn det Alfred Nobel gjorde i sitt testamente?

Er det klokt at Thorbjørn Jagland, gen.sekr. i Europarådet, også er leder av Nobelkomiteen?

Bør nåværende eller tidligere norske politikere være medlemmer i Nobelkomiteen?

Bør komiteen fikk en sterkere internasjonal forankring?

Vil en som lever i Malawi og må klare seg med én dollar om dagen ha den samme forståelsen av fred som norske eks-politikere?

Ja. Nei. Nei. Ja. Ikke alltid

Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ”fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget." Formuleringen har vært diskutert, sammensetningen av ”utskottet” diskutert, avgjørelser bejublet og kritisert.

Dagbladet har de siste dagene full tatt opp en rekke spørsmål prisen og Nobelkomiteens sammensetning. Bakgrunnen er trolig ikke minst at to av komiteens medlemmer snart skal skiftes ut.

Artiklene er en forlengelse av det initiativ visepresident i Stortinget, Akhtar Chaudhry (SV), tok tidligere i år. Han foreslo da fire konkrete forslag for å modernisere og skape mindre kontroverser rundt Nobelkomiteens arbeid: Internasjonale komitémedlemmer, åpenhet, fireårsperioder og innspill fra folket.

Kontroversielle – og delvis ukloke? – valg av prisvinnere de senere årene har aktualisert spørsmålet. Ikke minst har mange utenfor landets grenser store problemer med å forstå at det ikke er det offisielle Norge som deler ut prisen. Tidligere meget aktive politikere sitter i komiteen, noen av dem kom direkte fra sentrale poster.

Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), leder 2003-2008), Gunnar Berge (Ap, statsråd) 2000-2002), Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF, statsråd)1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap, stortingsrepr.) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.

Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.

Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Og generelt svekkes omverdenes oppfatning av komiteens uavhengighet dersom den, som nå, bare befolkets av tidligere toppolitikere.

Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid har vært mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.

Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.

Ingen vet om Alfred Nobel mente at det bare er nordmenn som skal utpeke fredsprisvinnere. Vi vet han var helt klar på at Stortinget skulle utpeke Nobelkomiteens fem medlemmer. Men betydde dette at komiteen måtte være helnorsk? Det vet vi ikke noe, men ordlyden er ikke i veien for at utlendinger kan oppnevnes.

Nobel skrev i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Er dagens praksis en videreføring av disse kriteriene? Har Nobelkomiteen beveget seg for langt bort fra Nobels vilje? Innebærer de senere års tildelinger en utvidelse av fredsbegrepet?

Den som kraftigst har stilt spørsmålstegn ved Nobelkomiteens praksis, er Fredrik Heffermehl, tidligere t visepresident i Det internasjonale fredsbyrå (fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd. Han fremholder
a) at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning, og
b) at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette.

Heffermel mener at selve kjernen med prisen er Nobels ønske om å støtte de ”fredsförfäktare” som arbeider for å skape et internasjonalt rettssamfunn, utvikle folkerett og internasjonale institusjoner og en tillit hvor nasjonene trygt vil kunne ruste ned. ”Det er mange som kjemper for en slik kursendring i internasjonale relasjoner, for å bryte det militæres makt og innflytelse og det er disse som er kvalifisert for Nobels pris, uanfektet av at disse fredspolitiske ideene dessverre ikke er representert i Stortinget i dag.”

Og han understreker at testamenter skal ikke bokstavfortolkes, især ikke med vår tids språkbruk. Tolkningen thandler om å finne testators hensikt (Arveloven § 65: “Testament skal tolkast i samsvar med det testator meinte.”) Ordene er altså viktige, men ikke avgjørende.

Heffermehls og andre kritikeres konklusjon er, så langt jeg skjønner det, at Nobel ga ikke en fredspris, men en pris for å arbeide for fred på bestemte måter og områder. Men hva skal man så gjøre med de avvikende syn? Noe vet vi, noe må tolkes anno 2011.

Når alt kommer til alt vet vi også at alle politiske spørsmål, alle problemer om rett og galt, bare et spørsmål om eventuell makt, ingen eksakt vitenskap.

Stortinget er betrodd et oppdrag av Alfred Nobel. Ingen andre kan utpeke kandidater til Nobelkomiteen. Ingen mellomfolkelig domstol kan dømme komiteen til å endre eller stramme inn på tildelingskriteriene.

Det Stortinget imidlertid kan gjøre, er innhente kompetente råd og så ta tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om hva ordene folkens förbrödrande egentlig innebærer. Hvor bokstavtro bør man være, spiller det noen rolle hva vi i dag mener er rimelig å legge i formuleringene, har man beveget seg for langt bort fra prisens egentlige formål?

Stortinget kan også, og bør, diskutere Nobelkomiteens sammensetning. Jeg mener det vil styrke fredsprisens prestisje, betydning og først og fremst inntrykket av uavhengighet dersom man endret oppnevningspraksisen. Nei til tidligere folkevalgte, ja til norske og utenlandske navn med bakgrunn i freds- og konfliktarbeid.

Høyres Per Kristian Foss, også han visepresident, er mer lunken. Han vil ikke ”utelukke at vi søker utenfor landets grenser”, ”det er nå en gang en norsk komite og jeg ønsker i utgangspunktet at den skal være det”, ”ingen bindinger noen som helst vei” , ”god tradisjon for å finne egnede folk innenfor landets grenser. Thorbjørn Jagland ser heller ingemn grunn til endring.

Dette kan tyde på at alt blir ved det gamle. Som kjent er det norsk å være god. Men jeg har klart større sans for Chaudrys ønske om en så selvstendig komite som mulig, ”vekk fra makt, fra storting, fra regjering”. Men skulle det kunne bli noen endringer, er det trolig lettere å gjøre noe med sammensetning enn med innhold, men det bør kunne diskuteres.

PS. Ville det være mulig å tildele fredsprisen til en kandidat som Nobelkomiteens mektige sekretær Geir Lundestad mener ikke bør få den?

Vi er ikke i 2013

I går kveld fulgte jeg en partilederrunde i NRK. Det var vel fjerde gang på et døgn at de var samlet. Programlederen stilte de samme spørsmål som andre programledere hadde gjort i tidligere runder, og partitoppene svarte pliktskyldig det samme som de hadde svart. Vi ble ikke en tøddel klokere.

Rollene var velkjente og innøvde. Tomgang. Slik sett kunne jeg ha skrevet manuskriptet for alle opptredende på forhånd.

Den reelle valgkampen ble skildret og fant sted i regionale og lokale medier. I riksdebattene opptrådte stort sett partitoppene, endog som en slags støttekontakter da man tok sjansen på å slippe til lokalpolitikere. Spørsmålstemaene dreide seg oftest om rikspolitikk. De ble resirkulert etter hvert som det kom nye debatter, svarene likeså. Var det noen belysende reportasjer møtte du som oftest folk på 90 pluss som ikke får plass på sykehjem. Men ganske mange lokale problemstillinger har paralleller, har interesse langt utover lokale grenser

Vi hadde trengt flere møter med fylkes- og lokalpolitikere som i praksis skal sette ut i livet de stadig flere prioriteringer som kommer fra Oslo men sjelden følges av nok midler til å dekke opp merkostnadene ved rikspolitikeres styringsglede. Og hva med de immaterielle kostnadene når fylkes- og lokalpolitikkens tappes for innhold?

Vi har fått en situasjon der lokaldemokratiet er i ferd med å drukne i statlige handlingsplaner, forskrifter, veiledninger og retningslinjer. Rikspolitikerne deler gjerne ut «rettigheter», og de «øremerker». Lokal handlingsfrihet innskrenkes. Statlige myndigheter synes å få mindre og mindre tillit til at lokale politikere skal gjøre de «riktige» prioriteringene. Men mon ikke det er blitt slik at økt statlig styring fører til dårligere kommunale tilbud. At kravene til mer kontroll har skapt økt lokalt byråkrati eller endret ressursbruk til skade for forebyggende tiltak?

75 prosent av de nærmere 12.000 politikere i kommuner og fylker er opptatt av at fylkesmannen går for langt inn i lokal skjønnsutøvelse. Overdrives statens interesser? Er det stor nok fleksibilitet og forståelse for at forholdene kan være ganske ulike fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand? Fra innerste krok og til ytterste vær, fra rikeste by og til fattigste vær? At kommunene har ulik befolkningsstruktur, ulike behov?

Har det vært riktig å drive politisk ansvarsfraskrivelse og flytte det det reelle ansvaret for sykehusene over til helseforetakene? Hvordan oppleves dette ute i landet, hva mener rikspolitikerne?

Hvor er de regionalpolitiske dimensjoner for høyere utdannelse, for kulturpolitikken? Skjer en for stor del av veksten i de nasjonale institusjonene i Oslo?

Og omvendt: Hva kan man gjøre med lokalpolitikere som i noen sammenhenger ikke ser lenger til kommune- eller fylkesgrenser, slik at planprosesser i samferdselssektoren blir ulidelig lange og blant annet hindrer rask utbygging av nødvendige stamveier nord-sør og øst-vest? Hvis stamveien skal innom hver eneste kommune og helst gjennom senteret i krabbegir, er det ikke rart at ting tar tid. Hvem har ansvaret for å drive frem et overordnet og forenklet plansystem?

Hvorfor fikk vi ingen debatt om forvaltningsnivået i Norge? Bort med fylkeskommunen? Færre, men sterkere og mer selvstendig ekommuner? Dette er spørsmål som virkelig er på sin plass i en valgkamp, selv om mange politikere helst vil slippe utover besvergelsene om sammenslåings-frivillighet.

Hvordan kan vi til enhver tid og i enhver sammenheng finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger?

Vi haddde trengt mer konfrontasjon mellom rikspolitikk og lokalpolitikk, mellom de som bestemmer stadig mer på riksplan og de som må utføre velferdsoppgavene i praksis.
Mer møte mellom teori og praksis, begge veier.

Går det an å be om at vi fremover mot 2013 slipper uendelige diskusjoner om hvem som kan og ikke kan samarbeide? At det er politikkens innhold, sakene, som blir belyst. Mer sak, mindre spill, selv om det er spillet mange journalister elsker (Kanskje noen politikere også?).

Kommunenes avmakt må drøftes

Det store sentrum i norsk politikk er styrket, fløyene lider et klart tap. Trygghet og ansvarlighet slår an. Hjemmesitterpartier feirer nye triumfer. Diskusjon om forvaltningsnivå og forholdet stat-kommune bør drøftes mer seriøst enn til nå.

Tallene fra dette valget viser ingen store overraskelser for noen av partiene. Tendensene fra meningsmålingene siste uke før valget holdt seg: Høyres fortsetter en jevn fremgang., Ap øker, men ikke så mye som de første tallene etter 22.07 kunne tyde på. Venstre krabber over 6 pst,ikke mye, men slik at Trine Skei Grande kan glede seg over at ingen savner Lars Sponheim. Partiet har gjort det beste valget på 40 år. Det har vært få kommentarer til at ordførerpartiet Sp gikk klart tilbake, det kan bli utfordret av Høyre i mange kommuner. KrF ble redusert. SV gjorde det akkurat så dårlig som de siste målingene antydet. KrFs langtidstrend fortsetter, litt ned. Spenningsmoment: Kan De Grønne bli en faktor som på sikt må regnes med?

De rødgrønne nådde ikke målene i Oslo og Bergen, beholdt Trondheim men tapte i Tromsø.Høyre befester sitt grep i nabokommunene til Oslo, rundt 5o prosent både i Oppegård, Bærum, Asker og Drammen.

Landstrendene gjør seg heldigvis ikke gjeldene i mange av kommunene. Ap-pampeveldet og hardkjør i Halden får avløsning. Frp-dominansen i Fredrikstad ble smadret og Ap får ordføreren. I Larvik fører splittelse og kritikkverdig H-politikk til et sviende nederlag. I Nordfjord spiller sykehussaken en dominerende rolle, Venstre får 43.4 pst i Eid. Tallene fra Molde og Kristiansund speiler også sykehusstrid. Mastevalg er det i Hardanger-kommuner. I Granvin hadde Ap 42.4 pst i 2007, i år stilte ikke partiet liste, V går fra 7.6 til 35.8 og H fra 9.5 til 23.7. I Kongsberg ga flytting av høyskolen Venstre 17.6 pst mot 3.5 i 2007.

Kandidateffekten viser seg godt på Smøla, der V er redusert fra 33.4 til 19.6 fordi ordføreren fra partiet gir seg etter 24 år. I Hurdal skaper Runar Bålsrud (V) fremgang til 32.8, og Olav Kasland (V)kan bli ordfører i Bø i Telemark med en økning på 22.3 pst til 37.0. I Os i Hedmark har Arnfinn Nergård, Sp, gitt fremgang med 15,1 63,2 prosent. I Os i Hordaland brytes Frp-trenden og Terje Søviknes kommer tilbake med omtrent samme resultat, mens derimot to av partiets vinnere fra 2007 reduseres kraftig: John Karlsen i Nordreisa faller fra 49.2 til 19.3, og Frank Sve i Stranda fra 47.2 til 33.2. Den som virkeligv har gjort det godt i Frp er Helge Njåstad i Austevoll, opp 3.1 til 47.1.
Fabian Stang har ikke svekket H-resultatet i Oslo.


SV og Sp taper mer enn Ap vinner. Jens Stoltenberg vil nok forsterke sjarmoffensiven overfor KrF og Venstre uten at jeg tror det vil lykkes. Aktuelle tall kan endre seg mye frem til 2013, mellompartienes forhold til Frp er ikke blitt mindre anstrengt.

Alle hadde håpet at fremmøtet ville gi markert økning i valgdeltakelsen. Ønskene etter 22.07 ble ikke oppfylt. 62.5 pst i kommunestyrevalget og 57.8 pst i fylkene forteller om atskillig likegyldighet eller også avmakt, erkjennelse av at disse valgene egentlig betyr lite for den politikken som føres lokalt.

Enda det dreier seg om videregående skoler, samferdsel og litt kultur, har hverken velgere eller media ordentlig interesse for fylkeskommunen unntatt når det gjelder bompenger eller lokaliseringsstrid. Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak. Det har heller ikke økt interessen.

Vi trenger en solid drøfting av styringsstrukturen i Norge. Statens makt øker, vi får stadig flere statlige krav, nasjonale standarder og øremerkede tilskudd. Folkestyret avtar – og dermed også interessen for lokale valg. Jeg kan ikke skjønne at Norge behøver å holde seg med tre forvaltningsnivåer. Fylkeskommunen står laglig til for hogg, til men hva skal den i tilfelle erstatte den? Færre og større kommuner med økt selvstyre og styrket demokratisk kontroll der makt i dag er flyttet ut til interkommunale- og aksjeselskaper?

Og bør ikke politikerne nå ta debatten om manglende valginteresse også, eller kanskje først og fremst, kan skyldes for sterk sentralisering, for mye byråkrati? Hvordan gjøre det mer meningsfylt å delta i valg som blir mer meningsfulle, ikke for å peke ut personer som mer og mer blir håndlangere for og utøvere av sentralisert reguleringsiver og en merkelig tro på at man sentralt vet så mye bedre enn de som sitter nær eller midt oppe i problemene. Realiser subsisiaritetsprinsippet, dette at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

I balansen mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger, er jeg redd for at vekten i dag tipper for tung ned på den statlige siden. Vi må finne en bedre balanse mellom statlig og lokal styring, mellom hensynet til enkeltindividets frihet og til samfunnets svake.