Er det klokt at Thorbjørn Jagland, gen.sekr. i Europarådet, også er leder av Nobelkomiteen?
Bør nåværende eller tidligere norske politikere være medlemmer i Nobelkomiteen?
Bør komiteen fikk en sterkere internasjonal forankring?
Vil en som lever i Malawi og må klare seg med én dollar om dagen ha den samme forståelsen av fred som norske eks-politikere?
Ja. Nei. Nei. Ja. Ikke alltid
Det var Alfred Nobel som ville gi en pris til ”fredsförfäktare af ett utskott af fem personer, som väljas af Norska Stortinget." Formuleringen har vært diskutert, sammensetningen av ”utskottet” diskutert, avgjørelser bejublet og kritisert.
Dagbladet har de siste dagene full tatt opp en rekke spørsmål prisen og Nobelkomiteens sammensetning. Bakgrunnen er trolig ikke minst at to av komiteens medlemmer snart skal skiftes ut.
Artiklene er en forlengelse av det initiativ visepresident i Stortinget, Akhtar Chaudhry (SV), tok tidligere i år. Han foreslo da fire konkrete forslag for å modernisere og skape mindre kontroverser rundt Nobelkomiteens arbeid: Internasjonale komitémedlemmer, åpenhet, fireårsperioder og innspill fra folket.
Kontroversielle – og delvis ukloke? – valg av prisvinnere de senere årene har aktualisert spørsmålet. Ikke minst har mange utenfor landets grenser store problemer med å forstå at det ikke er det offisielle Norge som deler ut prisen. Tidligere meget aktive politikere sitter i komiteen, noen av dem kom direkte fra sentrale poster.
Thorbjørn Jagland overtok ledervervet i Nobelkomiteen etter Ole Danbolt Mjøs (KrF, professor), leder 2003-2008), Gunnar Berge (Ap, statsråd) 2000-2002), Francis Sejersted (H, professor)1991-99, Gidske Anderson(Ap, journalist og forfatter)1990-91, Egil Aarvik (KrF, statsråd)1982-90, John Sanness (Ap, professor 1979-81, Aase Lionæs (Ap, stortingsrepr.) 1968-78, Nils Langhelle (Ap) 1967, Gunnar Jahn, V) 1942-66, Fredrik Stang (H) 1922-41, Jørgen Løvland (V) 1901-21. Mjøs, Sejersted, Sanness og Anderson hadde ingen sentrale politiske verv.
Jagland er en politiker som har vokst og satt spor etter seg. Han har vært både statsminister og stortingspresident, og spesielt i den siste rollen markerte han seg som en perspektivrik samfunnsdebattant, og han satte på mange måter en ny standard for landets nr.2 etter kongen. Han ønsker å ha en aktiv politisk rolle i Europa, men mener at hans nye posisjon ikke svekker hans habilitet eller Nobelkomiteens uavhengige rolle.
Habilitet og uavhengighet er ikke er noe man kan tildele seg selv, det kan bare andre gjøre. Bare det at et slikt spørsmål kan stilles, burde være nok til at Jagland ga avkall på sin dobbeltrolle. Det svekker Fredsprisens status hvis lederen for en organisasjon som omfatter 50 europeiske stater kan knyttes til mulig kontroversielle tildelinger. Og generelt svekkes omverdenes oppfatning av komiteens uavhengighet dersom den, som nå, bare befolkets av tidligere toppolitikere.
Politikere har naturligvis gode forutsetninger for å sitte i Nobelkomiteen, selv om bred globale orientering og perspektiv kanskje ikke alltid har vært mest fremtredende. Men ikke minst Francis Sejersted og Ole Danbolt Mjøs viste i sine lederperioder at det også finnes svært gode Nobel-ressurser med annen erfaring og bakgrunn enn de som har deltatt i rikspolitikken.
Siden 1980 har 11 komitemedlemmer rikspolitisk bakgrunn og fem (Gidske Anderson, Else Germeten, Kaare Sandegren, Ester Kostøl og Mjøs) fra andre miljøer. Jeg tror vurderingene i komiteen kunne blitt bredere om forholdet politikere–andre ble jevnere, selv om vi siden 1980 har sett en klar bedring.
Ingen vet om Alfred Nobel mente at det bare er nordmenn som skal utpeke fredsprisvinnere. Vi vet han var helt klar på at Stortinget skulle utpeke Nobelkomiteens fem medlemmer. Men betydde dette at komiteen måtte være helnorsk? Det vet vi ikke noe, men ordlyden er ikke i veien for at utlendinger kan oppnevnes.
Nobel skrev i sitt testamente at Fredsprisen skal gå ”åt den, som har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående arméer samt bildande och spridande af fredskongresser”. Er dagens praksis en videreføring av disse kriteriene? Har Nobelkomiteen beveget seg for langt bort fra Nobels vilje? Innebærer de senere års tildelinger en utvidelse av fredsbegrepet?
Den som kraftigst har stilt spørsmålstegn ved Nobelkomiteens praksis, er Fredrik Heffermehl, tidligere t visepresident i Det internasjonale fredsbyrå (fikk fredsprisen i 1910) og president i Norges Fredsråd. Han fremholder
a) at Nobel ville utfordre militarisme og opprustning, og
b) at Nobelkomiteene etter siste krig ikke har vært innstilt på dette.
Heffermel mener at selve kjernen med prisen er Nobels ønske om å støtte de ”fredsförfäktare” som arbeider for å skape et internasjonalt rettssamfunn, utvikle folkerett og internasjonale institusjoner og en tillit hvor nasjonene trygt vil kunne ruste ned. ”Det er mange som kjemper for en slik kursendring i internasjonale relasjoner, for å bryte det militæres makt og innflytelse og det er disse som er kvalifisert for Nobels pris, uanfektet av at disse fredspolitiske ideene dessverre ikke er representert i Stortinget i dag.”
Og han understreker at testamenter skal ikke bokstavfortolkes, især ikke med vår tids språkbruk. Tolkningen thandler om å finne testators hensikt (Arveloven § 65: “Testament skal tolkast i samsvar med det testator meinte.”) Ordene er altså viktige, men ikke avgjørende.
Heffermehls og andre kritikeres konklusjon er, så langt jeg skjønner det, at Nobel ga ikke en fredspris, men en pris for å arbeide for fred på bestemte måter og områder. Men hva skal man så gjøre med de avvikende syn? Noe vet vi, noe må tolkes anno 2011.
Når alt kommer til alt vet vi også at alle politiske spørsmål, alle problemer om rett og galt, bare et spørsmål om eventuell makt, ingen eksakt vitenskap.
Stortinget er betrodd et oppdrag av Alfred Nobel. Ingen andre kan utpeke kandidater til Nobelkomiteen. Ingen mellomfolkelig domstol kan dømme komiteen til å endre eller stramme inn på tildelingskriteriene.
Det Stortinget imidlertid kan gjøre, er innhente kompetente råd og så ta tok en skikkelig debatt – slik et "styre" skal gjøre – om hva ordene folkens förbrödrande egentlig innebærer. Hvor bokstavtro bør man være, spiller det noen rolle hva vi i dag mener er rimelig å legge i formuleringene, har man beveget seg for langt bort fra prisens egentlige formål?
Stortinget kan også, og bør, diskutere Nobelkomiteens sammensetning. Jeg mener det vil styrke fredsprisens prestisje, betydning og først og fremst inntrykket av uavhengighet dersom man endret oppnevningspraksisen. Nei til tidligere folkevalgte, ja til norske og utenlandske navn med bakgrunn i freds- og konfliktarbeid.
Høyres Per Kristian Foss, også han visepresident, er mer lunken. Han vil ikke ”utelukke at vi søker utenfor landets grenser”, ”det er nå en gang en norsk komite og jeg ønsker i utgangspunktet at den skal være det”, ”ingen bindinger noen som helst vei” , ”god tradisjon for å finne egnede folk innenfor landets grenser. Thorbjørn Jagland ser heller ingemn grunn til endring.
Dette kan tyde på at alt blir ved det gamle. Som kjent er det norsk å være god. Men jeg har klart større sans for Chaudrys ønske om en så selvstendig komite som mulig, ”vekk fra makt, fra storting, fra regjering”. Men skulle det kunne bli noen endringer, er det trolig lettere å gjøre noe med sammensetning enn med innhold, men det bør kunne diskuteres.
PS. Ville det være mulig å tildele fredsprisen til en kandidat som Nobelkomiteens mektige sekretær Geir Lundestad mener ikke bør få den?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar