Rollene var velkjente og innøvde. Tomgang. Slik sett kunne jeg ha skrevet manuskriptet for alle opptredende på forhånd.
Den reelle valgkampen ble skildret og fant sted i regionale og lokale medier. I riksdebattene opptrådte stort sett partitoppene, endog som en slags støttekontakter da man tok sjansen på å slippe til lokalpolitikere. Spørsmålstemaene dreide seg oftest om rikspolitikk. De ble resirkulert etter hvert som det kom nye debatter, svarene likeså. Var det noen belysende reportasjer møtte du som oftest folk på 90 pluss som ikke får plass på sykehjem. Men ganske mange lokale problemstillinger har paralleller, har interesse langt utover lokale grenser
Vi hadde trengt flere møter med fylkes- og lokalpolitikere som i praksis skal sette ut i livet de stadig flere prioriteringer som kommer fra Oslo men sjelden følges av nok midler til å dekke opp merkostnadene ved rikspolitikeres styringsglede. Og hva med de immaterielle kostnadene når fylkes- og lokalpolitikkens tappes for innhold?
Vi har fått en situasjon der lokaldemokratiet er i ferd med å drukne i statlige handlingsplaner, forskrifter, veiledninger og retningslinjer. Rikspolitikerne deler gjerne ut «rettigheter», og de «øremerker». Lokal handlingsfrihet innskrenkes. Statlige myndigheter synes å få mindre og mindre tillit til at lokale politikere skal gjøre de «riktige» prioriteringene. Men mon ikke det er blitt slik at økt statlig styring fører til dårligere kommunale tilbud. At kravene til mer kontroll har skapt økt lokalt byråkrati eller endret ressursbruk til skade for forebyggende tiltak?
75 prosent av de nærmere 12.000 politikere i kommuner og fylker er opptatt av at fylkesmannen går for langt inn i lokal skjønnsutøvelse. Overdrives statens interesser? Er det stor nok fleksibilitet og forståelse for at forholdene kan være ganske ulike fra Vesterhavet til Kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand? Fra innerste krok og til ytterste vær, fra rikeste by og til fattigste vær? At kommunene har ulik befolkningsstruktur, ulike behov?
Har det vært riktig å drive politisk ansvarsfraskrivelse og flytte det det reelle ansvaret for sykehusene over til helseforetakene? Hvordan oppleves dette ute i landet, hva mener rikspolitikerne?
Hvor er de regionalpolitiske dimensjoner for høyere utdannelse, for kulturpolitikken? Skjer en for stor del av veksten i de nasjonale institusjonene i Oslo?
Og omvendt: Hva kan man gjøre med lokalpolitikere som i noen sammenhenger ikke ser lenger til kommune- eller fylkesgrenser, slik at planprosesser i samferdselssektoren blir ulidelig lange og blant annet hindrer rask utbygging av nødvendige stamveier nord-sør og øst-vest? Hvis stamveien skal innom hver eneste kommune og helst gjennom senteret i krabbegir, er det ikke rart at ting tar tid. Hvem har ansvaret for å drive frem et overordnet og forenklet plansystem?
Hvorfor fikk vi ingen debatt om forvaltningsnivået i Norge? Bort med fylkeskommunen? Færre, men sterkere og mer selvstendig ekommuner? Dette er spørsmål som virkelig er på sin plass i en valgkamp, selv om mange politikere helst vil slippe utover besvergelsene om sammenslåings-frivillighet.
Hvordan kan vi til enhver tid og i enhver sammenheng finne en rimelig balanse mellom på den ene siden frihet og utfoldelsesmuligheter for den enkelte og på den annen side et solidarisk ansvar for brede fellesskapsløsninger?
Vi haddde trengt mer konfrontasjon mellom rikspolitikk og lokalpolitikk, mellom de som bestemmer stadig mer på riksplan og de som må utføre velferdsoppgavene i praksis.
Mer møte mellom teori og praksis, begge veier.
Går det an å be om at vi fremover mot 2013 slipper uendelige diskusjoner om hvem som kan og ikke kan samarbeide? At det er politikkens innhold, sakene, som blir belyst. Mer sak, mindre spill, selv om det er spillet mange journalister elsker (Kanskje noen politikere også?).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar