Bibelen og skråsikkerheten

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».
I dag lanseres en ny bibeloversettelse. En kulturbegivenhet. Men en ny bibeloversettelse betyer ikke at kristne i mange spørsmål, særlig av etisk art, vil lese ordene på samme måte. Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.

Utgangspunkter for den enkelte bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.
Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Kirken har forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sier om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.

Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.

Svært mange prester vier nåfraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser, Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

(Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)