Politiets lukkede åpenhet

Departementer, kommuner og offentlige institusjoner bryter Offentlighetsloven. Med jevne mellomrom avgir Sivilombudsmannen uttalelser om lovbrudd, særlig når det gjelder å holde søkere borte fra den offentlige søkerlisten. Også fylkesmenn har fått advarsler for å være for lemfeldig med fritaksbestemmelsene.

Nå sist er det blitt kjent at fire søkere brukte lovverket for at deres søknader om å få det øverste ansvaret for politiets offentlighetsarbeid (!) ikke skulle bli kjent. Bestemmelsen i Offentlighetsloven åpner for at det kan unntas opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren ber om dette. Dette er et unntak fra offentlighetslovens hovedregel om at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Forvaltningen plikter imidlertid å vurdere om de hensynene som begrunner unntaksregelen gjør seg tilstrekkelig gjeldende sammenholdt med de hensynene som taler for offentliggjøring.

«Jeg skjønner at det blir stilt spørsmål om at søknaden min ble unntatt offentlighet, men her gjelder det å kunne ha to tanker i hodet samtidig: Politidirektoratet godtok de grunnene jeg hadde for å be om at søknaden ble unntatt, samtidig som jeg ser frem til å jobbe for økt offentlighet i politiet hver eneste dag», sier Margrete Halvorsen til Aftenposten.no.

Har politiets øverste myndighet her holdt seg til norsk lov, eller har man brukt bekvemmelighetsvarianten?

Halvorsen er byråkrat i Helsedirektoratet. Det er derfor interessant lese Justisdepartementets «Veileder i offentlighetsloven»:
«Samtidig skal det legges betydelig vekt på den enkeltes søkers behov for at det ikke gjøres kjent at han eller hun har søkt en stilling, især om det kan skade søkerens nåværende arbeidssituasjon om det blir kjent at hun eller han har søkt en annen stilling. I denne vurderingen vil det ofte være større grunn til å unnta opplysninger om søkere som arbeider i det private næringsliv, enn søkere som arbeider i det offentlige. At det kan oppleves som ubehagelig for den enkelte om det blir kjent at man har søkt en ny stilling, vil ha liten betydning når det gjelder stillinger av stor offentlig interesse.»
Halvorsen arbeider i det offentlige.

Det er lett å være prinsipielt enige med Norsk Presseforbund om at det som her har skjedd gir så et feil signal om hva slags informasjonspolitikk som skal drives. Dette lover ikke godt for hvordan vedkommende kommer til å praktisere offentlighet i fremtiden. Nettopp en tradisjonelt lukket etat som politiet bør bestrebe seg på å vise åpenhet om søkerlisten for en så sentral stilling som kommunikasjonsdirektør.

Når dette er sagt, så synes jeg samtidig at det singler litt i presseglasshusene. I de fleste sammenhenger er toppjobben i en avis langt viktigere for et distrikt enn svært mange offentlige stillinger der søkerlistene kreves offentliggjort. Sjelden eller aldri kommer noen informasjon ut før en redaksjonell toppleder ansettes.

Dette kan likevel ikke på noen måte unnskylde den stadig økende tendens i det offentlige til å vektlegge søkeres ønske om hemmelighet godt utover det loven åpner for. Spesielt må det gjelde dem som håndhever loven.