Innvandringsdebatten: Mildere i form, sterkere i sak?

Er det mulig å få færre sterke ord og mer substans i innvandringsdebatten?
Har Siv Jensen truffet spikeren på hodet når det gjelder hovedproblemstillingene, men ødelegger debatten ved i de grader å overspille?
Gjør Frp muslimene til vår tids jøder, de som får skylden for alt som er galt i samfunnet?
Må vi nå ta en ordenlig debatt om gettoisering, om utvikling av parallelle samfunn?
Har de andre partiene latt være å ta integreringsproblemene på alvor, vært feige og preget av snillisme?

Svarene er JA, med det unntak at sammenligninger med jødene og holocaust skal man være yttert varsomme med. (Rekorden har muligens tidligere underholdningssjef i NRK-TV, Harald Tusberg, som sa til Stavanger Aftenblad: "Melodi Grand Prix har jeg kalt for musikkens Holocaust i og med at jeg flere ganger har sett på det med sjokkartet vantro, noe jeg har grøsset over").

Men jeg sier NEI til Lars Sponheim når han på spørsmålet om hvordan man kan få innvandrings- og integreringsdebatten inn på et mer konstruktivt spor, svarer:
"Sannsynligvis ved å holde Frp helt borte fra debatten". Slike utsagn kler ikke et parti som Venstre, og jeg minner om Holbergs ord: "Å undertrykke sine motstanderes ragumenter, er å gjøre sin egen sak suspekt". Meninger, uansett hvor usympatiske de måtte være, uansett hvordan det spilles på fremmedfrykt, må møtes med ord, med argumenter.

Sponheim gjorde en klok markering da han i fjor utelukket Frp som regjeringspartner. Det var et klart standpunkt som tok Frp alvorlig, på politisk grunnlag, ved å påvise hvordan Venstre og Frp står for så ulike verdier, og står så langt fra hverandre i politiske standpunkter, at samarbeid er utelukket.
At Høyre fremdeles stikker hodet i sanden og mumler om "samarbeid til alle sider", er dessverre enn holdning som mer enn noe annet ødelegger for et godt alternativ ved valget. Men hans debatt-utelukkelse skuffer meg, selv om jeg ikke har noen problemer med å forstå hvorfor han sa det.

Derimot er jeg er helt enig når Sponheim fremholder at folk som jobber med integrering må få en helt annen plass i debatten. "Hvitættede som ikke aksepterer at vi lever i et flerkulturelt samfunn er ikke et godt utgangspunkt for en god debatt om dette".
Men gjør ikke Siv Jensen til en martyr. Ta på alvor at hennes synspunkter trolig deler av i alle fall en fjerdedel av folket. Jo mer hun skjelles ut, jo sterkere forstørres egne inntrykk, jo sterkere blir overbevisningen blant disse at hun har rett.

Ansvaret for en mer nyansert debatt ligger hos såvel politikere som media, den siste gruppen har alltid hatrt en forkjærlighet for de bsterke uttrykk og karakteristikker, verbale bordtennisoppgjør med lite annet enn underholdsningsverdi.

Det er riktig at man kjenner lusa på gangen og Frp på innvandringsutspill foran nasjonale valg. Dagbladet har gjort et dykk i arkivene: "Norge er blitt et fristed for utlendingers moralske lyster" (Vidar Kleppe, 1991). "Innvandring koster Norge 26 milliarder årlig" (Hedstrøm 1995). "Dagens innvandrere kan bli fremtidas terrorister" (Gundersenn 1997). "Vi har fått galninger til landet som følge av inn vanmdring" (Sandberg 2005). "Få 24-års aldersgrense for å gifte seg med noen fra land utenfor Ejuropa" (Jensen 2007).
Og VG viser hvordan Siv Jensen kopierer Dansk Folkeparti: Nei til islam-skoler, nei til "tørklæde" i skolen, forbud mot spesialmat i institusjoner, osv.

Den beste måten å imøtegå Frp på i integreringsdebatten er å erkjenne feilgrep og manglende diagnose av de problemene som finnes - og så arrestere de til dels groteske overdrivelsene fra Frp, og brige nyttig kunnskap. Hemingways ord er en utmerket oppskrift både for journalister og debattanter: "Don't tell them, show them!"
Det er utmerket av mediere har reist til Sverige for å etterprøve Siv Jensens skrekkskildringer. Det er "flere som må si høyt at det foregår trygdejuks i minoritetsmiljøene" (Abid Raja), men at det da er viktig å finne ut hvorfor dette skjer.
Det er viktigere å finne ut hva som skjer, enn å tro. Viktig å finne ut hvem som får det til, hva som lykkes. Viktig å erkjenne den gamle sannhet om at kommunikasjon ikke er det som sies, men det som oppfattes. Viktig å konkretisere, hva er påstandene om islamisering, hva er fakta, og aller viktigst: Finne ut hvor skoen virkelig trykker, hva er de største integreringsproblemene?

Og så følge Lars Oftedal, da han i 1983 kunngjorde sitt program for det nye Stavanger Aftenblad: Man skal gi full beskjed. Og man skal snakke med leserne, ikke til dem.