Bedehus og kirke

Om møte på bedehuset, gudstjenesteendring med for mange alternativer, og en kirke i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Bedehuset i Kjerringvik ligger litt avsides til. Men folk finner frem til sommerfest.  Flere enn vanlig denne julikvelden. Og på talerstolen står etter hvert to sentrale representanter for hovedstrømningene i norsk kristenliv – bedehuset, og (stats)kirken.

En tidligere generalsekretær i det som en gang henå Normisjon, og en biskop emeritus (etter at vi nå også får tidligere kvinneliget Det norske lutherske Indremisjonsselskap,  biskoper, får de betegnelsen biskop emerita) trekker folk både fra Telemark og vestfoldske sommerherligheter.

Kirken har sin faste liturgi. Det har bedehuset også – men det kommer litt senere. Noen vil være uenig i den første setninger. Nei, liturgien er ikke lenger fast og gjenkjennelig, vil de si. Det er blitt for mange melodivalg, for mange tekster til bønner og liturgiledd. Det er stundom vanskelig å være med når vi kommer til en kirke et annet sted, vil de si.

Jeg forstår dem. Og siden vi befinner oss i et kristent felt der bekjennelse er en naturlig del av livet, kan jeg innrømme at jeg i dag ikke synes det initiativet vi tok for 13-14 år siden, er helt vellykket. «Vi» er i dette tilfelle biskop (emeritus i dag) Finn Wagle, kirkerådsdirektør  Erling Pettersen (emeritus han også) og tbb som Kirkerådets leder. Ungdommens kirkemøte hadde sterkt anbefalt revisjon av gudstjenesteopplegget, ikke minst for å nå nye generasjoner. Vi tente på ideen i bilen ned fra et møte i Kirkerådet i Erlings hytte i Hedalen, og så begynte revisjonsballen å rulle.

Færre alternativer hadde nok vært en fordel.

Bedehuset har også sin liturgi. Med små variasjoner: Åpning (en ung prest ble en gang bedt om å åpne et møte i et menighetshus i Oslo, gikk på talerstolen og sa: Jeg erklærer med dette møtet for åpnet). Fellessang.  Små kommentarer fra møtelederen. Solosang eller duo, trio, kvartett eller en sjelden gang et kor. Introduksjon av taleren. Tale. Fellessang, Bordvers. Mat og pause. Mange kjente å hilse på. 

Åresalg. For de uinnvidde: Loddsalg, i form av trebrikker med ti nummer, 50 kroner pr. åre. Dette ror i land en del penger. Ny fellessang. Friskere melodier enn i salmeboka, en annen sangtradisjon. Mer solo, duo eller osv. Ny tale. Fellessang. Aktuelt. Fellessang. Avslutning med Fadervår. Den gamle utgaven, det viktigste med den nye er etter min mening at «led oss ikke inn i fristelse» er erstattet med «La oss ikke komme i fristelse». En endring som er litt mer enn en nyanse.

Folk likte seg i Kjerringvik bedehus. De fikk budskapet om synd og nåde, de takket talerne og følte de hadde fått noe med seg hjem. En bekreftelse, en opplevelse av fellesskap. «Det var et godt møte». Og la det være sagt: Aldri har jeg hørt en pianist spille så engasjerende til sangene at det fristet til å ta ekstra i.

Noen av oss har gjennom livet ikke tråkket ned bedehusets dørstokk. Jeg har følt meg hjemme i kirken og Skolelaget. Bedehuset har ofte hatt en mer intens forkynnelse, og spesielt i mindre samfunn har nok noen reist ut som «Guds brente barn» med en tung opplevelsesbagasje av lydighetsmoral og ekstrabud i form av krav til livsstil. Samtidig er det åpenbart at bedehuset har vært et svært viktig innslag i norsk kristenliv, et helt sentralt sted for forkynnelse, et viktig miljø for mange.

Ekteskap for likekjønnede setter samholdet i kristen-Norge på prøve. Kristne leser Bibelen med ulike briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er i noen sammenhenger blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner. Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelser,

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring. 

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Kirkehistorien forteller med all tydelighet at vi bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

En enkel tanke på veien hjem: Det kan være greit å møte litt andre miljøer enn de man vanligvis ferdes i.