"Europas viktigste jazzfestival"

Om «Europas viktigste jazzfestival», kulturministeren swingte seg under landsmoderens påpasselige blikk, begynte med dryppende skepsis, kjerringa mot strømmen, mindre kommersiell, hva skjer etter knutepunktstatusen?

- Moldejazz er en av de store festivalene i verden, sa jazzgitarlegenden Pat Metheny under åpningen i dag. Han hadde selv bedt om å få si noen ord. - Jeg er virkelig glad for å være tilbake. Første gang jeg var her, var i 1974, med Gary Burton. Det gjorde et uutslettelig inntrykk.

- Hva er vel Paris og den franske riviera mot de store øyeblikk og opplevelser vi får her i Molde, sa Helleland, som droppet den planlagte Frankrike-ferien da hun ble bedt om åpne festivalen. Og kanskje mente hun det.

Jeg har sett mange statsråder i den årlige Street Parade, og Helleland Hofstad ligger nok helt i tetsjiktet når det gjelder danseferdigheter. 

Mot slutten endte hun og festivalsjef Hans-Olav Solli i en liten swing mens statsmoder Erna passet på fra valgplakaten.

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport. "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale. Men entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer, hadde  en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg startet det året et liv i pressen da jeg ble sommervikar i Romsdals Budstikke. Jeg husker godt husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere. Det har kommet seg etter hvert.

Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.

Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984.

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot, om myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.

Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere. Jeg lar Trygve Lundemo i Adresseavisen kommentere:

«Moldejazz er blitt kjerringa mot strømmen. Stikk i strid med samfunnsutviklingen på de fleste andre områder, er festivalen blitt mindre kommersiell. Jazz og improvisasjon vil aldri nå ut til de helt store publikumsmengdene, men det er den musikken som i dag gjennomsyrer festivalprogrammet.

Selv om Moldejazz helt siden starten i 1961 har hatt et usedvanlig solid jazztilbud, har kursendringen gitt festivalen en enda tydeligere jazzprofil. Det er verdifullt for norsk jazz, et miljø som høster internasjonal jubel, men som likevel kommer i skyggen av mer kommersiell musikk på hjemmebane. Kulturministeren kan feire en festival som nå har fått en så tydelig profil at deres eget slagord, «Europas viktigste jazzfestival», faktisk er en realistisk målsetning».

Kanskje kommer solen frem i morgen.