Kirke på helikopters avstand

I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.

Dette er min generelle konklusjon når det gjelder kirke og politikk, aktualisert ved en uttalelse fra Helga Byfuglien, bispemøtets preses: «Dersom mottakssenter i Nord-Afrika handler om å kjøpe disse menneskene vekk fra våre land og våre liv, ja, så er det dypt umoralsk».
Jeg ville personlig ikke brukt begrepet umoral, men biskopen setter fingeren på noe vesentlig i det som er EUs største hopepine akkurat nå,

Som vanlig når mange opplever konfrontasjon mellom politikk og kristendom, opplever hun kritikk.
«Ønsker Byfuglien å legge føringer for hva det er riktig å mene som kristen? Dette utspillet, og andre, tidligere utspill, gjør at kirken virker venstrevridd», fremholder en av de stadig færre verdikonservative i Høyre, stortingsrepresentant Stefan Heggelund.
Han får svar fra nestleder i SV, Kirsti Bergstø. «Heggelund forsøker å få kirken til å tie i viktige saker i vår tid. Kirkerådets frittalende leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, påpeker at Kirken tidligere lenge har fått kritikk for å være for borgerlige.
Sterkeste angriper er nok Nils August Andresen, i Minerva: «Kirken er så overmannet av nestekjærlighet og Frp-forakt, at de ikke innser at de er venstrevridde. I tillegg uttaler kirken seg i saker den ikke har kompetanse eller forutsetning for å uttale seg i».
På lederplass introduserer Nationen et nytt moralbegrep: «Kirken avviser å hjelpe flyktninger og asylsøkere utenfor Norges grenser. Det er navlebeskuende moral.
Vårt Land konkluderer: "Vi må holde verdier og humane prinsipper høyt hevet, og finne løsninger som er innenfor rammene av internasjonal lov. Og ikke falle for løsninger som synes lettvinte. Disse kan bli dypt umoralske".

Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, Som leder Berit Agøy i Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes «Utenriksdepattement» uttrykker det: Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøker og flyktninger.

Asylsøkere og andre migranter kommer fortsatt til å komme til Norge og be om opphold her i landet, selv om det opprettes mottakssentre i asylsøkernes hjemland, Som lederen i Mellomkirkelig råd, Den norske kirkes «Utenriksdepattement» uttrykker det: Norge er et av de mest velstående og velfungerende land i Europa, og vi har kapasitet til å ta imot flere asylsøker og flyktninger.
Kirken har bedt regjeringen øke støtten til nærområdene og bidra til en forsvarlig og samordnet europeisk asyl- og flyktningpolitikk. Samtidig ber vi om at Norge gir opphold til flere mennesker med behov for beskyttelse. Vi har råd til begge deler.Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke,

Slik jeg ser det, kan Kirken gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.

Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Men det er viktig å understreke at kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Her har det vært syndet noen ganger de siste tiårene.

Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.

Kirken kan bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige. Eksempelvis: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?

I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene

(Kjetil Fredheim har en god artikkel om dette i Aftenposten 19.februar 2015, "Kirken skal ikke drive partipolitikk. Men når viktige politiske spørsmål står på dagsorden, kan ikke kirken være taus)"