mandag 25. juni 2018

Hjallis og yrkesvalget

Jeg møter Hjallis –  skøytekongen Hjalmar Andersen  – i  Kongens gate i Trondheim. Ingen over, ingen ved siden.16.45.4, 16.32.6,  8.07.3. Tre OL-gull i 1952.  NM, EM oog VM i 1950, -51 og 52. Han som sa det eviggyldige «Dæm kan itj’ gå på null heller». Amatøren som da han kom hjem etter å ha satt verdensrekord på 5000m, fant en pose kaffe fra Kjeldsberg på trappen.
Det store idolet for oss som vokste opp på tidlig 50-tallet. Den første store etterkrigskjendis, sammen med Rolf Kirkvaag. Kanskje var det hans feilskjær på10 000 m i EM i 1951 som førte til at jeg havnet i pressen og ikke valgte matematikken.
Jeg snakket nylig med en oppvakt ungdom tidlig i 20-årene. Han påsto han var rimelig sportsinteressert. Rimelig? Han hadde ikke hørt om Hjallis! Tempora mutantur, nos et mutamur in illis (tidene forandrer seg, og vi med dem).

Jeg og min generasjon erkjenner at magien rundt ”to indre og vekk me’n” og ”to etter Liaklev” er forsvunnet. Idrettsopplevelses-tilbudet er blitt uendelig større. NRK tapetserer vinterhelgene. Skiskyting er kommet til. Langrenn var i min tid barske trøndere og hedmarkinger som stakk inn i skogen og kom ut igjen etter en time eller tre og ble meldt på Gratishaugen . Fåmælte og trauste – det var en sensasjon da Hallgeir Brenden etter gull på 15 km i Cortina i 1956, og bildet da han klemte Sophia Loren (eller var det kanskje omvendt?) gikk Europa rundt.

Det skulle vært i oppveksten! Kommentarer var ikke så viktige, men skøytefacts var hellige, også for oss som gikk på søndagsskolen. Vi (i hvert fall endel av oss) noterte ned parsammensetningen før mesterskapene – den ble trykket i avisene – og kladdebøkenes tallkolonner av rundetider, slutt-tider og sammenlagt poengsum sto for enhver saumfaring. Mesterskapsoverføringene i radio var høydepunktene – Per Jorsett og Knut Bjørnsen var ikke i nærheten av å nyte samme ærbødighet, respekt og beundring som legendariske Niff  (Finn Amundsen)– vi fulgte hvert skjær og feilskjær.

Og nå: Over til Bislett i 1951: Lørdag vant den nye skøytekometen Hjalmar Andersen både 500 m og 5000m, og leder klart foran Wim van der Voort. Nå ventet parademarsjen. Men så dristet nederlenderen seg til å slå Hjallis med et par meter i samløp på 1500m. Og den nasjonale skuffelsen over Geir Karlstads fall i Calgary i 1988, er for intet å regne målt med det mismot som spredte seg da Hjallis falt på 10.000 m, ble forbiløpt av van der Voort og senere brøt løpet.

Det ble murring. Var det en fotoblits som hadde ødelagt for Hjallis? Dagbladets Johan Brun hadde montert en ekstra blits på en stang i svingen. Hjallis fikk en skøyte borti en jernstang ved indre bane. Skøyten ble slått skjev og ble helt umulig å gå med.

Brun fikk beskjed om å fremkalle filmen snarest. Det viste seg at Hjallis var i balanse da bildet ble fotografert, men han hadde øynene lukket. Da løpsledelsen fikk beskjed om dette, ble det bestemt at Hjallis måtte ha blitt blendet av blitsen, og at han derfor skulle få gå løpet omigjen vel en halv time senere. Da vant han distansen så vidt foran svenskenes Carl- Erik Asplund.

På gutterommet i Parkveien tumlet 13-åringen over livets store spørsmål: Var det riktig at Hjallis fikk gå omigjen? Ville det ha skjedd om den var van der Voort som hadde falt? Var det nasjonalsjåvinismen som slo ut? Tvil og usikkerhet flyttet skøyteløp et lite hakk ned fra det opphøyde.

For første gang etter en sportsbegivenhet var det ikke teksten jeg kastet meg over da Oslo-avisene kom til Molde tirsdag 30.januar (utenbys aviser kom alltid dagen etter den gang, tog Oslo-Åndalsnes og båt videre). Jeg gransket Dagblad-fotograf Johan Bruns bilde med lupe. Men det kunne ikke gi noe svar. Og om så var, at blitzen ødela, skulle Hjallis egentlig fått en ny sjanse? Det sto det mye om i spaltene.

Jeg ble interessert i journalistikken og dens vesen. Aldri før hadde jeg vel reflektert over at det var mulig å montere en blits på en stang i svingen for å få akkurat det bildet sportsredaktøren hadde bedt om av fotvekslingen til Hjallis. At det gikk av å planlegge på den måten (tidligere VG-redaktør Hans Chr. Vadset har sagt dette om nyere avistid: ”Planlegging var noe VG drev med. I Dagbladet hadde vi det bare gøy på jobb”).

Var kanskje journalistikk noe mer enn å møte frem ved store begivenheter for å skrive om og fotografere det som foregikk? Pressedebatten etterpå åpnet øynene også for pressens rolle som kritisk spørsmålsstiller.

En prosess ble satt i gang. Da jeg to år senere skrev stil om ”hva vil du bli når du blir stor?”, var matematikken forlatt. Jeg ville bli journalist i en av de tre avisene vi hadde hjemme: Romsdals Budstikke, Vårt Land og Stavanger Aftenblad.
I årenes løp ble jeg sjef i alle tre avisene. Det må vel kalles overoppfyllelse av et ønske. Men det begynte med Hjallis og Johan Brun

PS. I ettertid har fagsjef Einar Engebretsen hos Interfoto funnet ut at blitsen på stolpen fungerte ikke, det måtte ha vært blitsen på Bruns Rolleiflex som hadde gått av. Men hvem bryr seg vel om blitser som smalt eller ikke smalt i går?


Blogglisten

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar