Når nødhjelpen svikter - innsatsen før under og etter katastrofen - opptatt av øyeblikket - økonomisk frihet for noen, ufrihet for andre

Når nøden er størst» heter Leger Uten Grensers nye rapport, som fastslår at det humanitære systemet ofte ikke er i stand til å levere tilstrekkelig nødhjelp i kritiske faser, slik som i Jemen, der nødhjelpsorganisasjoner fortsatt har store problemer med å dekke de enorme behovene som følge av den langvarige konflikten i landet. Her går noen kvinner bombeskutte bygninger i hovedstaden Saana. Foto: AP/NTB scanpix

Den humanitære sektoren svikter i den akutte fasen av en krise, særlig i konfliktsituasjoner. Nødhjelp kommer ofte for sent fram og når ikke fram til de som trenger den mest, skriver Leger Uten Grenser i en ny rapport. Det er ofte for få aktører til stede med praktisk kapasitet og kompetanse til å levere relevant livreddende hjelp.
Dette er viktige observasjoner som bør stimuleres til økt innsats og oppmerksomhet rundt dette arbeidet.

LuG er en organisasjon med nisjekompetanse: raskt inn, raskt ut. Her har legene gjort en strålende og meget viktig innsats.
LuG har i Nigeria observert at «mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelprespons». Her har man åpenbart et poeng. Men min lille erfaring (jeg var styreleder i Kirkens Nødhjelp 2002-2006) er at særlig der hvor en organisasjon har vært inne over lengre tid med utviklingsarbeid, er man nyttige også når katastrofen kommer. Et eksempel kan være Nepal, der KN og Det lutherske verdensforbund (LWF) i flere år arbeidets sammen med lokalsamfunn om utvikling og beredskap - det viset seg å være en stor fordel da jordskjelvet kom.

Verdien av det langsiktige arbeidet kan også illustreres ved en hendelse i Sør-Sudan under en katastrofe. Flyktninger samlet seg i store skarer på kirkebakken, mens en FN-leir like i nærheten sto nesten tom. «KN har alltid vært her. FN kjenner vi ikke».

Jeg tror ikke noen er uenig i at livreddende innsats i akutte situasjoner er uhyre viktig. Og denne innsatsen må ikke underordnes langsiktige målsettinger, verken utviklingspolitiske eller sikkerhetspolitiske. Men i det store og langsiktige bilder bør det ikke dreie seg om enten-eller.

Leger Uten Grenser peker på flere utfordringer i Nigeria: Mange organisasjoner klarte dårlig eller ikke i det hele tatt å bytte arbeidsmetode fra utviklingsarbeid til nødhjelpsrespons. Koordineringen var for dårlig, dessuten fikk man tidvis en uheldig konkurransesituasjon mellom nødhjelpsorganisasjoner

Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner. Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En annen, en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.
Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt. Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.

Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.

Økende økonomisk frihet for de rike samfunn må ikke bli ufrihet for andre samfunn eller for neste generasjon. Mer enn noensinne trengs skarpe røster inn i diskusjonen om de maktstrukturer som tjener rike land og utarmer fattige. Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss

.