fredag 18. mai 2018

Pinse, noen kristne greier?


På nettet skriver Megg: ”Hva er Pinse egentlig? Er det noe kristne greier? Har spurt noen andre, men ingen som vet”.
 Forvirringen rundt pinse er stor, for mange er helgen en ekstra fridag og markering av en gryende sommerfølelse. I år er kombinasjonen av 17.mai på torsdag og  temperaturene slik at det dennesidige nok vektlegges enda sterkere enn vanlig,

Pinseunderet: Gjengivelse fra middelaldermanuskriptet Hortus delicarum av Herradis Landsbergensis 
Navnet pinse kommer av det greske ordet pentekost, som betyr ”femtiende”, for det er femti dager mellom påske og pinse. Den kristne kirke feirer pinse fordi Gud sendte Den Hellige Ånd til jorden på en ny og helt avgjørende måte. Ånden forvandlet disiplenes feighet til frimodighet. Fra pinsedag av fikk ordet misjon en ny og dynamisk mening. På mange måter er det riktig å kalle pinsen kirkens fødselsdag.

Den norske kirke er et resultat av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruiner etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke

I Norge er begrepet misjon blitt sterkt knyttet til noen av de religiøse bevegelsene på 18- og 1900-tallet. Å bringe evangeliet til alle folkeslag, var en hovedsak for misjonsbevegelsen. Det førte til at mange rogalendinger en tid var bedre bevandret i stedsnavn på Madagaskar enn i Norge.
Misjonsbevegelsen åpnet en lukket, nasjonal embedskirke for det folkelige, for frivillig initiativ, åpnet for verden utenforNorge og for den universelle kirke. Misjonsbevegelsen ga også viktige impulser til den strukturen som senere vokste fram gjennom de kirkelige aktivitetene i rådskirkens regi. Misjonen har vært demokratibyggende – spør bare lederskapet i Madagaskar.

Misjonsvirksomhetens plass i det vestlige ekspansjonsbildet er sammensatt og mangetydig. Den hadde et selvstendig anliggende: å utbre evangeliet til nytt liv, og den drev sin virksomhet på en måte som i det store og hele var mer kulturåpen, bevarende og fornyende enn annen vestlig innflytelse. Den bekreftet alle menneskers verdi og førte tilbetydelige sosiale reisninger. Misjonsbevegelsen fødte den økumeniske bevegelse, og den har gjort verden til et bedre sted å leve for millioner av mennesker. Samtidig var virksomheten preget av etnosentrisme (å gjøre sin egen kultur til målestokk for andre) og paternalisme i møte med ”den som er annerledes”.

Dette er en belastning hele kirken deler at misjonsbegrepet lenge ble så sterkt knyttet til Vestens ekspansjon - politisk, økonomisk, teknologisk og kulturelt. I ettertid har både samfunnet, det økumeniske kirkefellesskapet og misjonsbevegelsen tatt nødvendige oppgjør med ideologiske og praktiske sider ved denne ekspansjonen. Den norske kirke har erkjent uheldige grep i forholdet til samiske folk og Romani-folket.

Det hersker en del kunnskapsløshet om misjonen. For noen år siden var jeg i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, og den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba. Bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten eller rødvinen sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

Tyngdepunktet i kristenheten har flyttet seg, enveis-påvirkningen er blitt en tovei-kommunikasjon og har gjort at Den norske kirke har lyttet og åpnet seg for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag har fått et dynamisk, misjonerende, frimodig og sterkt preg om langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever. I dag får den norske kirke prestehjelp fra Afrika. Den ring som Det norske Misjonsselskap i Stavanger begynte å arbeide på i 1842, er blitt hel.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar