Venter på far

Heldigvis - stundom kan urett rettes opp.I dag ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstolen mener utvisningen av Kamuran Kaplan i 2011 var konvensjonsstridig, i motsetning til hva UDI, UNE og Norges høyesterett mente. 

Norge ble klagd inn for domstolen i Strasbourg for brudd på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 om respekt for privat- og familieliv. Og tapte.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt på.

Jeg skrev i 2010 om saksforholdene:  Det dreier seg om fem år gamle, sterkt funksjonshemmede Ronjin. Far er hennes viktigste omsorgsperson. Han, kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan, flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og tre barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag.

Men Kamuran skulle utvises og kan ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering.

Kanskje ikke så rart for en familiefar som i 10 år hadde fast jobb, fått skattekort, betalt to millioner kroner i skatt, blitt “ skiftleder og nøkkelmedarbeider, har tilegnet seg spesialkompetanse som krever lang opplæring” (fremholdt av arbeidsgiver), bodde på forskjellige adresser hos (UDI) i alle år siden og hver måned betalte UDI husleie for bolig.

Borgarting lagmannsrett så saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sier at Kaplan må få bli, ”Ronjins krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.

UNE anket til Høyesterett. Lagmannsretten måtte ikke komme her og komme her Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad gir UNE medhold i lovforståelsen. Kaplan må ut.

Høyesterett er uenig med lagmannsretten. Slik er systemet, det må vi akseptere. Men er lagmannsretten helt på jordet, kan dens avgjørelse overhode ikke aksepteres, er den helt i strid med loven? Ville det være brudd med lovens bestemmelser om lagmannnsrettens avgjørelse fikk stå selv om Høyesterett finner en annen tolkning mer korrekt? Skal ikke barna skjebne, deres sterke tilknytning til Norge, telle svært tungt?

”Det ser ut til at Kaplan er en slik innvandrer vi ønsker oss. Han har lært seg norsk og han har forsørget familien i mange år, sa Solveig Horne, stortingsrepr. Frp.

Det er politikere som gir lover. Jo mindre presise de er og jo mindre de klarer å ta opp i seg ulike situasjoner, dess større spillerom har jussen.
Det regelverket politikerne har satt opp kan altså tolkes slik at hensynet til barns skjebne ikke veier tungt nok i saker der alminnelig fornuft og medmenneskelighet tilsier at et hovedprinsipp må avvikes. Når norske par skilles, skal ikke en av foreldrene flytte langt av gårde med felles barn. Her gjelder det mor og tre barn som har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag – men vil miste far i alle fall i fem år. Humanitært?

Lokale politikere som kjente saken, engasjerte seg til familiens fordel. Det er bra, men norsk asylpolitikk kan ikke styres gjennom reaksjoner på konkrete saker. Det er lover og retningslinjer som må bli klarere eller endres. Byråkratiet har fått for stor makt, og det bør alvorlig vurderes om UNE skal avvikles. 

17.juni 2011 kom fire politimenn for å ta Kaplan kl.04.00 om natten (advokaten hans var på ferie. Tilfeldig?) Men når en asylsøker er så dum at han aldri forsøkteå skjule seg, kunne han vel ikke vente noe annet. Som han sa, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Saken er nå formelt sett ferdig i rettsvesenet, men familiens advokat frykter det kan bli en ny runde i Strasbourg, frykter at myndighetene vil trenere saken videre. Solveig Hornes partifelle, Anders Anundsen er nå justisminister. Hvor lenge skal Kaplans familie vente på far, vente på far, trykke seg mot uten, vente på far?

Blått jazzhav i Molde

 – Kast dere ut i det blå havet av jazz! Enten du bare vil duppe i overflaten eller dykke lenger ned.

Et naturlig bilde for fiskeriminister Elisabeth Aspaker, som i dag åpnet jazzfestivalen i Molde. «Jazz er et hav som rommer uendelig med rikdom. Molde jazzfestival er en 53-åring som stadig fornyer seg».

Og det skal fiskeriministeren ha, ingen tidligere festivalåpner har med slik naturlig harmoni i trinnene danset seg gjennom Storgata. I front sammen med festivalsjef Anders Eriksson og danseren Mathias Melsæther Rydjord. Og aldri har det vel vært flere mennesker samlet i Molde sentrum,

Alt er som det skal være. Alle salgsteltene satt opp, fra genuine gamle jazzplater via vevde svenske drakter og spekepølser til Sjømannsmisjonens vafler. Storgata fylles, Jazzlosjens 

unge dro i gang Street Parade, Sissel Endresen er  Artist in Residence  Og så venter vi bare på at en musiker langt borte fra skal si som Art Farmer: “This town must be next to heaven.” 

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale.Men med entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsdals Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”). 

Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.

Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984. 

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot. myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.

Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere.

Det flagger i byen og på havnen, skrev bysbarnet  Bjørnstjerne Bjørnson sa det. I dag jazzes det overalt. Festivalen er i gang. 

g