Blått jazzhav i Molde

 – Kast dere ut i det blå havet av jazz! Enten du bare vil duppe i overflaten eller dykke lenger ned.

Et naturlig bilde for fiskeriminister Elisabeth Aspaker, som i dag åpnet jazzfestivalen i Molde. «Jazz er et hav som rommer uendelig med rikdom. Molde jazzfestival er en 53-åring som stadig fornyer seg».

Og det skal fiskeriministeren ha, ingen tidligere festivalåpner har med slik naturlig harmoni i trinnene danset seg gjennom Storgata. I front sammen med festivalsjef Anders Eriksson og danseren Mathias Melsæther Rydjord. Og aldri har det vel vært flere mennesker samlet i Molde sentrum,

Alt er som det skal være. Alle salgsteltene satt opp, fra genuine gamle jazzplater via vevde svenske drakter og spekepølser til Sjømannsmisjonens vafler. Storgata fylles, Jazzlosjens 

unge dro i gang Street Parade, Sissel Endresen er  Artist in Residence  Og så venter vi bare på at en musiker langt borte fra skal si som Art Farmer: “This town must be next to heaven.” 

Moldefestivalen er et av de større under i norsk kulturhistorie.
Det var høsten 1960 at Rolv Wesenlund i en artikkel stilte spørsmålet om noen ville ta utfordringen om å bli Nordens Newport.). "Vi satt der og hørte denne gærningen fra Molde som snakket om å lage jazzfestival i en by som lå en dags togreise unna Oslo. Vi visste vel ikke engang hvor Molde lå, alle sammen, og vi lo av ham. At noe slikt skulle kunne arrangeres utenfor Oslo forekom oss aldeles tullete", sier Johs.Berg i Terje Mosnes' glimrende festivalreportasjebok. "Det ble jazz i en den gang liten, bortgjemt kystby på Nordvestlandet – uten tog, uten flyplass, uten konsertlokale.Men med entusiastene i Storyville, jazzklubben som hadde 450 medlemmer og en entusiastisk tro på at ”vi kan”. 

Og de kunne. Det startet i 1961 med trompetisten Benny Bailey som eneste internasjonale gjest og norsk jazz anført av Kjell Karlsens sekstett, Laila Dalseth og Karin Krog. Jeg var det året sommervikar i Romsdals Budstikke, og husker hvordan skepsisen dryppet av de fleste prektige moldensere (dem var det mange av, livet ble mye levd etter NSB-advarselen: "Len Dem ikke ut av vinduet”). 

Festivalen vokste for hvert år, ikke minst musikalsk ble den en stor inspirasjonskilde for norske musikere. Jan Garbarek var ikke gammel da han stod frem med en dyktighet som etter hvert blåste ham opp i elitedivisjonen. Duellen på tenorsax mellom Sonny Stitt og Dexter Gordon i 1963 ble det første av mange virkelig store opplevelser, og ettersom årene gikk kom de aller mest kjente stjernene til Molde og lot seg sjarmere av vennligheten, entusiasmen og ikke minst naturen.

Selv husker jeg best den legendariske nattkonserten med Miles Davis i 1984. 

Moldefestivalens historie er en spennende beretning om et kreativt miljø og pågangsmot. myndigheters erkjennelse av hvor viktig det er å gi kunsten og kulturen virkerom, og først og sist om hvordan en mindre norsk by kan hevde seg som en av verdens aller beste og mest kjente jazzfestivaler.

Molde er alle norske jazzfestivalers mor, og det er blitt mange dyktige barn etterhvert. Fra den spede begynnelsen har festivalen slått dype røtter og besfestet sin posisjon stadig sterkere.

Det flagger i byen og på havnen, skrev bysbarnet  Bjørnstjerne Bjørnson sa det. I dag jazzes det overalt. Festivalen er i gang. 

g