torsdag 22. mai 2014

Tillit til media - hvor viktig?

Bare en tredel av den norske befolkningen har tillit til at mediene handler til samfunnets beste, viser fersk undersøkelse, gjengitt i Kampanje.  På verdensbasis er tilliten høyere.
Krasjer medienes vinklinger med folks virkelighetsforståelse? Er ikke mediene  opptatt av de sakene som betyr mest for folk? Blir det ikke vanskelig å fylle rollen som vaktbikkje dersom mediene har mye lavere tillit hos folk enn de institusjonene og personene mediene ser satt til å overvåke? Burde media være flinkere til å gi oss det som vi ikke vet at vi vil ha før vi får det?

Man skal møte slike tall med samme kritiske sans som man bør møte alle andre undersøkelser (kanskje et litt for pretensiøst ord): Hvor mange er spurt, når skjedde det, hvordan lyder spørsmålene, hvem er oppdragsgiver osv. Men uansett: Selvfølgelig er det viktig at mediene har tillit og troverdighet. I land der denne tilliten er brutt ned, får det store konsekvenser for det politiske og offentlige liv.

Politikerforakten svarer til politikernes forakt for folket, og pressen får ikke lenger funksjonen som medium eller formidler der politikere og opinion ikke når hverandre på en rasjonell måte. 

Dersom vi plasserer en journalist inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at de som ofte havner langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet. 

Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som svarer på spørsmål om tillit til mediene: 
Du er kommet over opplysninger som er så ømfintlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken? Jeg tror ikke at de nyhetsformidlerne som ofte ligger nederst på troverdighetsstatistikken (Dagbladet og VG) vil komme dårligst ut av en slik undersøkelse. 

Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt, eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum 

For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender. Når avisen blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, kan det gå utover dens kritiske potensiale. 

Det går også an å spørre om liten tillit i noen tilfeller kan henge sammen med at media  har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold. Ikke sjelden opplever jeg at oppslagenes større og billedbruken forarger så sterkt at de skygger for selve sakens innhold. Dette skjer mest der avisens nedslagsfelt er minst. 

For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller mot departementet.

Dette er en del av medias funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det kan kanskje stundom gjøre det vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten. 

Når dette er sagt: I de 14 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk. SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut. 

Media  har naturligvis ikke bare en kritisk funksjon. De har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet.
Problemet består i å balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre. I forhold til spørsmålet om tillit, kan dette problemet bli forsterket hvis det gir økt uttelling å nøye seg med å bekrefte og stryke nærmiljøet (både geografisk og ideologisk) over håret, mens opprivende avsløringer, som er helt nødvendige for å forebygge hele skalaen fra intern og uformell maktbruk og kameraderi til direkte korrupsjon og svindel, svekkes eller faller bort. 

Men jo skarpere avisenes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere er det at leserne føler at den ikke bare er opptatt av tilværelsens noe mørke og triste sider - det som vi sier er nyheter fordi det skiller dagen i dag fra den i går - men også fanger inn lyset, gir håp. 


Arbeider journalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver leserne vekk, svekker deres tiltro, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring? Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk. 

Journalistisk er det langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for flere, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette?


Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi et riktig bilde av helheten. Det er tillitsskapende. 

Tillitsmålingene har altså etter min mening noe tvetydig over seg. Liten tillit er ikke noe bevis på kritisk evne, like lite som stor tillit nødvendigvis er et bevis på god journalistikk. Begge resultater bør være utgangspunkt for kontinuerlig kritisk gjennomgang av egen praksis. 

Blogglisten

fredag 16. mai 2014

Nasjonal nasjonalsang

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Kjenner frihetens rytme i kroppen, fylt av glede for landet vårt.
Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange, som ønsker et demokrati. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til kjølens rand, fra Nordishavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Vårt hjerte vet vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er. Ja, vi elsker dette landet,som det stiger frem, elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst! Troskap og kjærlighed fro vi dig sverge hvergang vi nævne vor fædrenestavn. Det går et festtog gjennom tiden. svulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn.

Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du lande i trefarvet drakt, frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og sakker!

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge har satt dype spor, fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Og eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Fram på vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte, fekk han hug til sin heimlege strand.

No er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Og når liane grønskar som hager, når det lavar av blomar på strå og når netter er ljose som dagar, våre røtter de spirer og gror. Nå jubler våren!
Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt; Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland,du er vårt, du er vårt, gamle Norge. Hurra! Vi marsjerer og vi synger.




Blogglisten

Nasjonal globalisering

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven,  fossekallen, Bjørnson, selbuvotten, Telemarksbunad, Marit Bjørgen, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt, gult og svart

Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?

Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: i undertrykkelsen av minoriteterinnenfor landets grenser og i territorial ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere. Og for å være aktuell, i en litt annen setting: Romfolk.

En studie av studie av skoleelevers 17. mai-taler, viser at «Norge er et unikt og flott land» er en gjenganger.
Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf    
- vi unngår anklagene om» ” den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.
- vi forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.

Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind»som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
"Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit" 

Opptakten til årets 17.mai ble dessverre farget av feighet og knefall for den store.
Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det.

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.
Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.
Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.

Blogglisten

lørdag 3. mai 2014

Svar - Den store Påskereisen

1.Lærdal. Storbrannen i januar. Otto Blehr. Ole Richter. Paul Lange og Tora Parsberg. Trasévalg. 2. Frøya. Lyngbrann. Salmar, lakseoppdrett. Alf Tande-Petersen, Tore Strømøy. Titran-ulykken (1899), 140 fiskere forliste, Bjørnson og Nansen. 3. Røros. Per Edgar Kokkvold, Norsk Presseforbund, Kringkastingsrådet. På UNESCO-listen over verdens kulturarv. Kulturindeksen 2012 og2013 (Telemarksforskning). Femundsmarka og Forollhogna 4. Flatanger. Lyngbrann. Toralf Sandø, Den forsvundne pølsemaker og Englandsfarere. Erik Løfsnes, Knut Løfsnes, SF (1961-69). 5.Vefsn. Anette Sagen, skihopper. Inger Aufles, «jentutt’n» 1968. Mosjøen. 6. Reine. Earthtraveling.com. Landsbyer. Kjartan Fløgstad (Nordaustpassasjen), Cecilie Enger (Mors gave ) og Jon Michelet (om krigsseilerne). Eva og Karl Erik Harr 7. Cardiff. Fotballklubben, kalt the Bluebirds, måtte skifte drakter til rødt. Lars Oftedal, sjømannsprest, Stavanger Aftenblad. Roald Dahl, Sjokoladefabrikken, Roald Amundsen, Patricia Neal, The Day the Earth Stood Still, Breakfast at Tiffany’s. 8. Fleetwood. Christine McVie, født Anne Christine Perfect. Fleetwood Mac. Fleetwood Town FC, fem opprykk siden 2003. Fisherman’s Friend. 9. Hawaii. «Fridtjof Nansen». Blå 5- og 10-kroneseddel. Flåteøvelsen RIMPAC.  «Beta» og «Musca». President Barack Obama.10. Hoquiam. Nirvana, i buddhismen den tilstand man kommer i når man har nådd oppvåkning. Kurt Cobain. Aberdeen, Stavanger, olje. Nevil Shute Norway, Den siste bredd. 11. Park City. Blind. Sundance Kid, Robert Redford. Stein Eriksen, Marius-genser. 12. Peru. Delfiner; alger. Presidentfrue Nadine Heredia som mulig kandidat. Marsvin. Liv Haug. 13. Japan. Yasukuni. Tomb Raider, Lara Croft, «Endurance», Ernest Shackleton. Som far, så sønn, juryprisen i Cannes. 14. Bali. WTO-forhandlinger. Obama og Putin. Tor Helness, bridge for et Monaco-lag. Høyskoler med studieopplegg. 15. Tianjin. «Sino-Singapore Tianjin Eco City”.  Cecilie Løveid, Østerrike. Traktat om Kina og handel med utenlandske makter OL 2008. 16. Bangladesh. Tekstilfabrikk, nest største klesimportør til Norge. Rabindranath Tagore, 1913. 17. Fallujah. Irak. Al-Qaida. 18. Jesu dåpssted. Jordanelven. Joh. 1,28. Håkon Gullvåg, kongen og dronningen.  Sigurd 1 Magnusson Jorsalfare. 19. Jeriko. Lærdal. Jerikos rose. «Der roser aldri dør», Mia Marianne og Per Filip. Tolleren Sakkeus. Josva og blåseinstrumentene. Jericho. The Band. «The Last Waltz»-konserten, thanksgiving 1976.  20. Rawabi. Palestina. Israelsk, egyptisk og jordansk valuta. Ramallah. Jerusalem. 21. Qunu. Desmond Tutu fikk ikke tale i Nelson Mandelas begravelse. Fredsprisvinnere. Vilakazi Street i Soweto, Johannesburg. 22. Madagaskar. Den Norske Amerikalinje. Vaniljeis. 23. Juba. Brunost, er laget av myse, egentlig ikke en ost. Brunost no igjæn? (1972), Knutsen & Ludvigsen, Juba Juba (1983). Hilde Frafjord Johnson, FNs spesialutsending til Sør-Sudan. 24. Kurdistan. Irak. Tyrkia. Syria og Iran. 25. Limassol. Kypros. Fregattene «Yan Cheng» og «Helge Ingstad» (av Fridtjof Nansen-klassen). Krisepakke fra EU. John Fredriksen. Arne Treholt, lydbånd fra saken offentliggjøres. 26. Vevey. Sveits. Charlie Chaplin, Landstrykeren, Immigranten, Diktatoren, Rampelys. Nestlé. 27. Montreux. Bok av Hemingway fra borgerkrigen i Spania. Syria-konferanse flyttes fra Genève pga. klokkeutstilling. Manger Musikklag, Brass-EM. Festival Rose d’Or, underholdningsfestival. MRA i Caux. 28. Kiel. Kielertraktaten 1814. Etablerte Norge som selvstendig stat, utløste selvstendighetsbevegelsen. Matrosopprøret, 1. verdenskrig, novemberrevolusjonen. Seiling (1936, 1972). 29. Malmö. Anne Lise Gjersem, kunstløp. Sonja Henie. Åge Hareide, Molde, undervannsrugby, Ragnhild Mowinckel. Malmö FF. 30. Mysen. NRK-dramaet «Øyenvitne». Bing Crosby, Charles Trenet,La Mer. Jan Garbarek. Østre linje. 31. Hamar. Nytt kulturhus, NRK-overføring. «Børning». Anders Baasmo Christiansen. Kon-Tiki. Herman Watzinger. Vikingskipet. 32. Vinstra. Kjetil Jansrud, OL-gull. 3,14 km2. Ingar Kolloen, Knut Hamsun, Snåsamannen. Ylajali i Sult. Michelin-stjerne33. Lillehammer. Elefanter. Bang Bang (My Baby Shot Me Down), Cher, Nancy Sinatra, «Lilyhammer». Håkon Brusveen, OL 1960. Atle Antonsen.. 34. Gjøvik. Valborg og Ingvild (Flugstad) Østberg. Løpet over Besseggen. Norges første bil, Benz Phaeton, 1896. Avisen Samhold/Velgeren gikk inn. Mustad, fiskekroker og utstyr til mekanisk linefiske. 35. Gålå. Peer Gynt, Frank Kjosås (Bibelen på Det Norske Teatret),  Svein Tindberg (Markusevangeliet). Mads Ousdal (Mitt liv som Petter Northug). Alpinsenter. 36. Notodden. Signalbygg, Bok- og blueshus. Sigmund og Eivind Groven, NRKs pausesignal og kjenningssignal. Europas Blues Senter.  Lokalavisen Telen. 37. Rjukan. Stort solspeil 450 m oppe i fjellet. Kampen om tungtvannet (1948), The Heroes of Telemark (1965). Danny Boyle skal lage Telemark. Regjeringen søker om Rjukan-Notodden på UNESCOs verdensarvliste.






Blogglisten