Bare en tredel av den norske befolkningen har tillit
til at mediene handler til samfunnets beste, viser fersk undersøkelse, gjengitt
i Kampanje. På verdensbasis er tilliten
høyere.
Krasjer medienes vinklinger
med folks virkelighetsforståelse? Er ikke mediene opptatt
av de sakene som betyr mest for folk? Blir det ikke vanskelig å fylle rollen som
vaktbikkje dersom mediene har mye lavere tillit hos folk enn de institusjonene
og personene mediene ser satt til å overvåke? Burde media være flinkere
til å gi oss det som vi ikke vet at vi vil ha før vi får det?
Man skal møte slike tall med samme kritiske sans som man bør møte alle andre undersøkelser (kanskje et litt for pretensiøst ord): Hvor mange er spurt, når skjedde det, hvordan lyder spørsmålene, hvem er oppdragsgiver osv. Men uansett: Selvfølgelig er det viktig at mediene har tillit og troverdighet. I land der denne tilliten er brutt ned, får det store konsekvenser for det politiske og offentlige liv.
Man skal møte slike tall med samme kritiske sans som man bør møte alle andre undersøkelser (kanskje et litt for pretensiøst ord): Hvor mange er spurt, når skjedde det, hvordan lyder spørsmålene, hvem er oppdragsgiver osv. Men uansett: Selvfølgelig er det viktig at mediene har tillit og troverdighet. I land der denne tilliten er brutt ned, får det store konsekvenser for det politiske og offentlige liv.
Politikerforakten svarer til politikernes forakt for folket, og pressen får ikke lenger funksjonen som medium eller formidler der politikere og opinion ikke når hverandre på en rasjonell måte.
Dersom vi plasserer en journalist inn i Ibsens "En Folkefiende", så er det ikke vanskelig å tenke seg at avisen ville komme under kraftig press dersom den offentliggjorde doktor Stockmans undersøkelser om forgiftet vann, i og med at hele byens næringsliv stod i fare dersom dette ble kjent. Det er heller ikke umulig at de som ofte havner langt nede på tillitsmålingene, ville ha størst entusiasme for å avsløre sannheten om badevannet.
Jeg kunne tenke meg følgende tilleggsspørsmål stillet til dem som svarer på spørsmål om tillit til mediene:
Du er kommet over opplysninger som er så ømfintlige og oppsiktsvekkende at det kan bli en kjempeskandale av rikspolitisk interesse, uhumskheter i lokal politikk og næringsliv kan bli avslørt. For å få forholdene frem i lyset vil det trolig kreves utholdenhet, sterk pågangsvilje, stor journalistfaglig dyktighet og innsats. Hvilken avis ville du gå til med saken? Jeg tror ikke at de nyhetsformidlerne som ofte ligger nederst på troverdighetsstatistikken (Dagbladet og VG) vil komme dårligst ut av en slik undersøkelse.
Er egentlig lesernes tillit et ubetinget og uproblematisk mål? Er det sikkert at det er bare positivt å ha høy tillit og bare negativt å ha lav tillit hos leserne? Kan slike målinger tildekke enkelte problemene for de tillitssterke? De avisene som står sterkest, er enten aviser som har nærhet til sitt distrikt, eller aviser med ideologisk profil som knytter dem nært til sitt publikum
For slike aviser kan bindingen til eget publikum eller eget distrikt bli så sterk at den nærmer seg panegyrikken. Man bekrefter sitt eget publikum - ved å skrive positivt om felles anliggender, eller ved å angripe felles fiender. Når avisen blir talerør for sitt publikum i altfor stor grad, kan det gå utover dens kritiske potensiale.
Det går også an å spørre om liten tillit i noen tilfeller kan henge sammen med at media har utøvd kritisk og avslørende journalistikk på en så sterk måte at deler av publikum reagerer mer negativt på presentasjonen og intensiteten enn de reagerer positivt på avsløringenes innhold. Ikke sjelden opplever jeg at oppslagenes større og billedbruken forarger så sterkt at de skygger for selve sakens innhold. Dette skjer mest der avisens nedslagsfelt er minst.
For aviser som har et svært nært forhold til sitt publikum, er det alltid en fare å komme for nær den lokale eller ideologiske makteliten. For slike aviser blir alltid, i tillegg til å være nyhetsformidlere, også i stor grad seremonimestere for fødsler, bryllup og årsdager, avisene er tilstede - kanskje også som sponsor - når nye tiltak settes i verk i lokalsamfunnet, de kjemper fram veier og broprosjekter i tett allianse med lokale myndigheter, og ikke minst i kamp mot andre regioner eller mot departementet.
Dette er en del av medias funksjon som møtested for det samfunnet de betjener, og det gir uten tvil tillit. Men det kan kanskje stundom gjøre det vanskeligere å øve kritikk mot dem som sitter sentralt i den samme makteliten.
Når dette er sagt: I de 14 årene som er gått siden jeg sluttet som aktiv pressemann, har det skjedd svært mye positivt i norsk presse, ikke minst i mindre og mellomstore aviser, når det gjelder undersøkende journalistikk. SKUP (stiftelsen for kritisk journalistikk) får stadig flere gode bidrag når priser skal deles ut.
Media har naturligvis ikke bare en kritisk funksjon. De har en sterk integrerende og sammenbindende funksjon, og det er ikke noen oppgave å skamme seg over. De skal være både lupe og lim i samfunnet.
Problemet består i å
balansere den kritiske og bekreftende funksjonen mot hverandre. I forhold til
spørsmålet om tillit, kan dette problemet bli forsterket hvis det gir økt
uttelling å nøye seg med å bekrefte og stryke nærmiljøet (både geografisk og ideologisk)
over håret, mens opprivende avsløringer, som er helt nødvendige for å forebygge
hele skalaen fra intern og uformell maktbruk og kameraderi til direkte
korrupsjon og svindel, svekkes eller faller bort.
Men jo skarpere avisenes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere er det at leserne føler at den ikke bare er opptatt av tilværelsens noe mørke og triste sider - det som vi sier er nyheter fordi det skiller dagen i dag fra den i går - men også fanger inn lyset, gir håp.
Arbeider journalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver leserne vekk, svekker deres tiltro, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring? Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.
Journalistisk er det langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for flere, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette?
Men jo skarpere avisenes kritiske og oppsøkende funksjon profileres, desto viktigere er det at leserne føler at den ikke bare er opptatt av tilværelsens noe mørke og triste sider - det som vi sier er nyheter fordi det skiller dagen i dag fra den i går - men også fanger inn lyset, gir håp.
Arbeider journalister så ensporet ut fra et konfliktskjema at de på en måte skyver leserne vekk, svekker deres tiltro, fordi de enten ikke kjenner igjen hverdagen eller de ikke orker all elendighet og uenighetshamring? Det er ikke all tematikk som lar seg bøye - eller radbrekke - etter konfliktens monotone grammatikk.
Journalistisk er det langt vanskeligere å levendegjøre trivselen, lykken, fremgangen og freden - enn å skildre konflikten, fallitten, katastrofen og ulykken. Men hvorfor skulle ikke avslørende journalistikk også innebære å finne ut hva som lykkes, tiltak som gir en bedre hverdag for flere, hvem som får det til, hva andre kan lære av dette?
Ikke bare tror jeg dette er riktig, jeg tror faktisk også at det er kommersielt, at det er et visst lesersug etter "positive nyheter". Ikke på bekostning av, ikke i stedet for den kritiske overvåkning av all maktutøvelse, men for å gi et riktig bilde av helheten. Det er tillitsskapende.
Tillitsmålingene har altså etter min mening noe tvetydig over seg. Liten tillit er ikke noe bevis på kritisk evne, like lite som stor tillit nødvendigvis er et bevis på god journalistikk. Begge resultater bør være utgangspunkt for kontinuerlig kritisk gjennomgang av egen praksis.