Nasjonal globalisering

Finnes det noe som heter norske verdier? Geitosten, kjerringa og Oddvar Brå med staven,  fossekallen, Bjørnson, selbuvotten, Telemarksbunad, Marit Bjørgen, hytta?

17.mai er nasjonens mektige pulsslag som får det til å blåse hornmusikk i bunadkledde bryst landet rundt. Helt siden Henrik Wergelands "et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange" har vi marsjert gjennom regn eller pollen, i kuling eller mild medvind til skolekorpsenes sousa-takter. Norge i rødt, hvit og blått, men også i brunt, gult og svart

Har det mening å feire en nasjonal dag i globaliseringens tid, når nasjonalisme mange steder i verden får aggressivt uttrykk?

Negativ nasjonalisme ytrer seg gjerne på to hovedmåter: i undertrykkelsen av minoriteterinnenfor landets grenser og i territorial ekspansjon på naboens bekostning. Kanskje det på begge disse punkter historisk er et mindre skille mellom den norske og den negative nasjonalisme enn mange tror. Stikkord: samer og tatere. Og for å være aktuell, i en litt annen setting: Romfolk.

En studie av studie av skoleelevers 17. mai-taler, viser at «Norge er et unikt og flott land» er en gjenganger.

Vi kan og skal feire vår nasjonaldag hvis
- vår kjærlighet til fedreland og stolthet over vår historie ikke går på bekostning av andres rett til frihet
- vår feiring ikke sprer nasjonalismens gift
- vi feirer i ydmykhet og takknemlighet, ikke i selvgodhetens blinde triumf    

- vi unngår anklagene om» ” den klebrige sentimentaliteten og vemmelige selvforherligelsen”.
- vi forplikter oss til å kjempe for andres frihet og rett. Barnetogets vei gjennom verden er ikke maktens vei, men tillitens og tilgivelsens vei

Det er ingen motsetning mellom et sterkt nasjonalt - eller lokalt ståsted - og et vidt utsyn og forpliktende vilje til medlevende engasjement i den verden vi blir en stadig mer integrert del av. Tvert imot er det slik at dess sterkere røtter en har, jo tryggere og åpnere kan en være i møtet med det fremmede.

Det virkelig provinsielle i Norge er ikke ”Ja, vi elsker”, bunaden og det korsmerkede norske flagget, men deler av den politiske, kulturelle og akademiske elitens lille selvsikkerhet på egne og nasjonens vegne. Folk som fnyser foraktelig av det norske og skal være så internasjonale, kan raskt bli offer for så mye underlig «lærdoms vær og vind»som det står i en gammel bok.
Uten forankring er det lett å drive av med vinden - uten å vite hvor den kommer fra og uten å vite hvor den bærer.

Olav Duun skrev hele livet om Namdalen - men gjennom det favnet han alt menneskelig.
Olav H.Hauge stelte sine epletrær i Ulvik om dagen og oversatte japanske haiku-dikt om kvelden.

Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale. Nettopp i en tid preget av stadig økende globalisering, trenger vi å minnes Vinjes ord om at
"Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit" 

Opptakten til årets 17.mai ble dessverre farget av feighet og knefall for den store.
Fred og frihet forplikter til kamp mot umenneskeligheten i alle dens skikkelser og forgreninger. Mot alliansene mellom makten og dumheten, den som frembringer uretten og lar den skje. Mot selvhevdelsen på andres bekostning, mot fremmedfrykten og fremmedhatet.

Vår egen frihet kan bare overleve hvis vi deler den med andre. Derfor kan ikke 17.mai brukes på en bedre måte enn ved å spørre: Hvordan kan vi med våre handlinger, våre politiske valg, vårt pengeforbruk, vår måte å leve på, gjøre friheten større for hverandre?
Gjør vi det, kan vi trygt svinge våre norske flagg og vite at gleden over å være norsk ikke trenger å være en trussel mot alt som ikke er det.

Noen verdier blir det mindre av jo mer man deler. Det gjelder materielle verdier som penger, ting og makt. Men andre livsverdier blir det mer av jo mer man deler. Det gjelder vennskap, kjærlighet, tro, håp, såkorn og settepoteter – og også kulturarven og den forpliktende frihet.

Vår aller kosteligste kulturarv, sa vår store dikter Sigrid Undset en gang, er de moralske begreper, de gamle ordene: visdom, rettferdighet, sannhet, barmhjertighet, måtehold og tapperhet.

Frihetsdagen 17.mai er en utmerket anledning til å pusse støv av de gamle blanke ordene. De representerer verdier som hører med blant alt det som står i fare for å bli glemt – ikke om 100 år, men i morgen. Og det har vi ikke råd til.