”Kirken må bli politisk i klimakampen” skriver gen.sekr. Atle Sommerfeldt i en kronikk i Bergens Tidende lørdag 25.oktober (www.bt.no/meninger/kronikk/article650145.ece)
I min tid som styreleder i Kirkens Nødhjelp (2001-2006) hadde jeg gleden av å arbeide sammen med Atle, som er en av de sterkeste og mest kunnskaps- og perspektivrike røstene i norsk utviklingsdebatt. Og jeg deler helt ut hans ord om at det er tid for kirkene til å utfordre velgerne og politikerne til å ta ansvar for at det ved FNs toppmøte i København i 2009 blir inngått en global avtale som bidrar til å løse både fattigdoms- og klimakrisen.
Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke, så langt jeg ser det.
Kirken kan gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.
Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Den vil noen ganger bli beskyldt for å drive med politikk. Det er som oftest en indikasjon på at noen ikke liker det kirken sier – og det kan være en god ting. Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.
To prinsipper mener jeg er viktige for kirkens deltakelse i samfunnsdebatten:
1. Kirken taler ikke for å sette seg selv på dagsordenen, men for å fremme andres sak.
2. Kirken bør bidra med perspektiver som ellers ikke uten videre er tilgjengelige i debatten.
Til det første prinsippet om ikke bare å tale egen sak: I debatten om stat–kirke er det maktpåliggende at ikke det argumenteres på en slik måte at det kan oppfattes som om Den norske kirke er opptatt av å beholde privilegier på bekostning av andre, eller på en måte som gir den en politisk og økonomisk særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn i Norge.
Til det andre prinsippet om å bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.
I min tid som styreleder i Kirkens Nødhjelp (2001-2006) hadde jeg gleden av å arbeide sammen med Atle, som er en av de sterkeste og mest kunnskaps- og perspektivrike røstene i norsk utviklingsdebatt. Og jeg deler helt ut hans ord om at det er tid for kirkene til å utfordre velgerne og politikerne til å ta ansvar for at det ved FNs toppmøte i København i 2009 blir inngått en global avtale som bidrar til å løse både fattigdoms- og klimakrisen.
Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke, så langt jeg ser det.
Kirken kan gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.
Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Den vil noen ganger bli beskyldt for å drive med politikk. Det er som oftest en indikasjon på at noen ikke liker det kirken sier – og det kan være en god ting. Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.
To prinsipper mener jeg er viktige for kirkens deltakelse i samfunnsdebatten:
1. Kirken taler ikke for å sette seg selv på dagsordenen, men for å fremme andres sak.
2. Kirken bør bidra med perspektiver som ellers ikke uten videre er tilgjengelige i debatten.
Til det første prinsippet om ikke bare å tale egen sak: I debatten om stat–kirke er det maktpåliggende at ikke det argumenteres på en slik måte at det kan oppfattes som om Den norske kirke er opptatt av å beholde privilegier på bekostning av andre, eller på en måte som gir den en politisk og økonomisk særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn i Norge.
Til det andre prinsippet om å bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar