Kirke og politikk

”Kirken må bli politisk i klimakampen” skriver gen.sekr. Atle Sommerfeldt i en kronikk i Bergens Tidende lørdag 25.oktober (www.bt.no/meninger/kronikk/article650145.ece)
I min tid som styreleder i Kirkens Nødhjelp (2001-2006) hadde jeg gleden av å arbeide sammen med Atle, som er en av de sterkeste og mest kunnskaps- og perspektivrike røstene i norsk utviklingsdebatt. Og jeg deler helt ut hans ord om at det er tid for kirkene til å utfordre velgerne og politikerne til å ta ansvar for at det ved FNs toppmøte i København i 2009 blir inngått en global avtale som bidrar til å løse både fattigdoms- og klimakrisen.
Hver gang det kommer utfordringer fra kirken, møter vi innvendinger: Dette er det ulike meninger om, her har kirken ingen spesiell stemme. Den skal forkynne budskapet og ikke blande seg inn i den aktuelle debatt. Men så enkelt er det ikke, så langt jeg ser det.
Kirken kan gi et klart og tydelig vitnesbyrd om Jesus Kristus først og fremst ved å peke på at Gud er livets Gud, og at Jesu åpenbaring av hvem Gud er, har konsekvenser for det menneskelige fellesskapet. Jesus er Guds utsendte redningsmann. Dersom ikke troen på Guds rike som Gud gave til alle mennesker får konsekvenser for hvordan vi som kirke inviterer, kommuniserer og inkluderer, er det ikke rart at mennesker spør hva det er som kan gjøre en slik tro verd å bygge livet på.
Kirken har et kall til å tale for dem som er uten stemme, eller for dem som har en stemme men står i fare for ikke å bli hørt. Kirken har ikke uten videre en særegen kompetanse i samfunnsspørsmål, og den kan ikke alltid levere svar på utfordringer som er kvalifisert på en særlig måte. Den vil noen ganger bli beskyldt for å drive med politikk. Det er som oftest en indikasjon på at noen ikke liker det kirken sier – og det kan være en god ting. Det er ikke slik at der kirken blir upopulær, skal den automatisk regne med å være på rett spor. Men en utfordrende kirke, som kan virke forstyrrende, er rimeligvis en kirke som kan få mer betydning, og kan provosere frem refleksjon som skaper mer innsikt. Helt avgjørende for kirkens troverdighet i slike sammenhenger er imidlertid at den ikke inngår i varige allianser med spesielle grupper eller partier: kirken kan stå sammen med mange, men ikke stille seg bak et spesielt parti.
To prinsipper mener jeg er viktige for kirkens deltakelse i samfunnsdebatten:
1. Kirken taler ikke for å sette seg selv på dagsordenen, men for å fremme andres sak.
2. Kirken bør bidra med perspektiver som ellers ikke uten videre er tilgjengelige i debatten.
Til det første prinsippet om ikke bare å tale egen sak: I debatten om stat–kirke er det maktpåliggende at ikke det argumenteres på en slik måte at det kan oppfattes som om Den norske kirke er opptatt av å beholde privilegier på bekostning av andre, eller på en måte som gir den en politisk og økonomisk særstilling i forhold til andre tros- og livssynssamfunn i Norge.
Til det andre prinsippet om å bidra med andre perspektiver enn dem som ellers er tilgjengelige: Selv om vi har ansatser til en kritisk diskusjon om konsumsamfunnet i offentligheten, er det lite av denne diskusjonen som stiller denne kritikken inn i et internasjonalt perspektiv. I kraft av sitt globale nettverk kan kirken bidra til å synliggjøre sammenhenger og konsekvenser som ellers ikke så lett kommer frem.
I et samfunn der markedskreftene i stadig større grad setter premissene, nyter ikke de som mister jobben på grunn av outsourcing eller blir utbrente på grunn av effektivitetspress, godt av markedets gevinster. De blir heller ikke trøstet av påstanden om at større økonomisk effektivitet er til det beste for oss alle. Retten til deltakelse og opplevelsen av anerkjennelse, som er viktige prinsipper også for å oppleve sitt menneskeverd ivaretatt, er truet fra innsiden av et moderne samfunn som i stadig større grad forankres i markedslogikk. Har kirken noe å si i den sammenhengen?
I forhold til samfunnet skal kirken være på helikopterets avstand – nær nok til å se hva som foregår, fjernt nok til å få et perspektiv på detaljene.

Høyre må velge

Høyre og Fremskrittspartiet krangler (se "Tuppen og Lillemor" i dagens sitatfangst).
Stafett er stafett og meningsmålinger er ikke valg. Finanskrisen er neppe til ugunst for den sittende regjering, og mine erfaringer som aktiv iakttager fra 1961 sier noe om skinn og bjørnejakt.
Men det vi har sett hittil av meningsmålinger (9 hver måned) antyder et ikke usannsynlig resultat av 2009-valget: Regjeringen mister flertallet, Venstre og KrF setter bom for en flertallregjering med Høyre og Frp, og vi får en mindretallsregjering av Ap eller H/V/KrF, avhengig av hvem av gruppene som blir størst.
Jeg har ingen tro på at Ap kan tenke seg å ha med SV og Sp i en mindretallsregjering, vil stå langt friere uten følge. Faktisk tror jeg mange i Arbeiderpartiet i dag ser at partiet ville tå friere alene i en mindretallsregjering og dermed kunne samarbeide til begge sider, alt ettersom.
Høyre må eller senere – helst før, og i alle fall før valget – må signalisere om partiet kan tenke seg å delta i en flertalls- eller mindretallsregjering Frp/Høyre, eller om man vil danne en plattform med V/KrF. Partiets velgere bør vite om de fire politiske kravene for et samarbeid Erna Solberg for tre uker siden fremsatte i Aftenposten, er absolutte eller gjenstand for kompromiss.
De riksdekkende media bør forlate alle tanker om statsminister-dueller bare mellom Jens og Jensen (hører du, Stein Kåre?), ikke opptre som aktører, men i praksis ta høyde for mulighetene for en mindretallsregjering litt til høyre eller litt til venstre for det tradisjonelle (men i realiteten foreldete) grenseskillet i det politiske landskap.
Med en mindretallsregjering kan Stortinget igjen bli et mye mer spennende forum ved at det oppstår en situasjon der sentrale spørsmål ikke avgjøres i dragkamp i et lukket rom mellom tre rødgrønne ledere.

Rettferdig handel

Jan Egeland skriver i en utmerket kommentar i Aftenposten at finanskrisen kommer til å gå mest utover verdens fattige. Kan den enkelte av oss være med og motvirke det?
Ja, vi kan bruke stemmeseddelen, og støtte de partier som vil motvirke de følger Egeland med rette frykter. I hverdagen kan vi støtte Fair Trade. Senest i forrige uke åpnet det en butikk i Stavanger med spennende tekstiler fra Mongolia.
Fair Trade, rettferdig handel.
Er det rettferdig at hver eneste dag mottar hver eneste ku i Vest-Europa rundt 13 kroner i subsidier, mer enn hva halve jordens befolkning har å leve for daglig? Er det rettferdig at vestlige, rike land har lagt størst toll på de to produktene som de fattigste landene kan eksportere på et internasjonalt marked: Matvarer og tekstiler?
Norge var en gang et fattig land. Men vi var rikt på naturressurser. Store skoger, mineraler i berggrunnen, rike fiskeforekomster. Fisk, tømmer, sølv og kobber skaffet Norge inntekter, og muligheter til å importere varer vi ikke produserte selv.
Dette var nøkkelen til vekst og utvikling. Da denne handelen stoppet opp var den økonomiske nedgangen størst. Det er nok å nevne nødsårene fra 1807 til 1814, som skapte handelsblokaden under Napoleonskrigene.
Burde ikke dagens fattige land få en sjanse til å selge de produkter der de har naturgitte fortrinn?
Det dreier seg ikke om veldedighet, det dreier seg om rettferdig handel.
Som styreleder i Kirkens Nødhjelp har jeg i mange år besøkt fattige land i Afrika og Asia. Budskapet til oss i det rike Vesten er krystallklart: ”Enten må fattige områder få reell markedsadgang til de rike landenes markeder for sine produkter, eller så må dere erkjenne at dere foretrekker å videreføre avhengigheten av de rike landenes veldedighet ”.
En ytterliggående markedsliberalistisk tenkning har i mange år satt stygge spor etter seg rundt kloden – økende fattigdom, større sosiale forskjeller og reduserte velferdstilbud til millioner av mennesker. Når dette skjer av hensyn til ”markedets krav” eller ”for å rette opp økonomien”, må vi protestere. Økonomien skal tjene mennesker, ikke tjene på deres fattigdom. Som enkeltmennesker føler vi ofte at utover å putte penger i innsamlingsbøsser er det ikke så mye vi kan gjøre for å rette å på forholdene.Men vi kan vise etisk ansvar, vi kan oppsøke Rettferdig handel: spennende tekstiler fra Mongolia, Max Havelar-merkene på kaffe, te, bananer, appelsinjuice, sjokolade og ris - og roser. På en enkel og billig måte påvirker vi da forhold vi ellers kan føle oss maktesløse overfor. Rettferdig Handel bidrar til at fattige land kan tjene inn nødvendig valuta og få økt kraft til å bygge sitt næringsliv. Og det betyr at produsentene av varene kan sikres et litt mer anstendig levebrød og en litt tryggere hverdag.
Når prisen på varer som kommer fra fattige land går ned, gleder norske forbrukere seg. Men produsentene, som gjennomgående får for lave priser for sine produkter, de er ofte ikke i stand til å forsørge seg selv og sine familier. Prisene som de får, dekker ofte ikke familiens mest nødvendige behov for mat, utdannelse og helse.
Når vi går i butikken og legger Fair Trade-varer i handlekurven, betyr det at barn får sjansen til å gå på skole, at småbønder kan få gratis legebehandling, at lokalmiljøer kan få rent vann, bedre veier og bedre boliger. Det skapes grobunn for en positiv utvikling for mennesker og miljø.
”Det er ikke noe marked for disse varene”, det er så få som spør etter dem”, hører vi stundom når folk møter spørsmål om rettferdig handel.
Spør ikke? Det er vel som han sa, en trønder: ”Ikke fortell meg at stringtrusen kom på markedet fordi kvinnene maste om å få gå med en tråd i rumpa! Det var moteskaperne som skapte produktet og markedet”. Slik er det vel også med rettferdige varer. De butikkene, de kjedene som virkelig ønsker å profilere seg på dette, de får det til. Din og min rolle i denne kampen er helt avgjørende. Vi kan ha innflytelse og kraft til å forandre strukturer og endre beslutninger som tas av mennesker med makt. Fra verdens toppolitikere til butikkenes innkjøpssjefer.
Å finne og kjøpe Fair Trade-varer er et klart skritt i riktig retning – mot det målet som heter: En mer rettferdig verden.
Dersom hver enkelt av oss dreier våre innkjøpsvarer i en litt mer rettferdig og miljøvennlig retning er vi med på å skape en bølge som kan påvirke selv de sterkeste markedskrefter. Vi må våge å kjempe som bevisste forbrukere. Det handler om de mange små veivalg, om stadig skritt mot større rettferdighet for våre medmennesker.