HAR GUD SKIFTET MENING? ELLER SKAL VI HELLER SPØRRE: HAR VI SKIFTET MENING OM GUD? HVA BETYR DET Å LEVE ET ANSVARLIG LIV MED VÅR NESTE?

Jeg har fulgt utviklingen innen Den norske kirke siden 60-tallet, og det er ikke vanskelig å være enig med Trond Bakkevig og Tomm Kristansen. De  reiser det første spørsmålet i en aktuell og svært lesverdig bok med samme navn. Og det var ett av temaene på Olavsdagene i Trondheim.

 De to når beskriver godt en kirkerolle som i løpet av fem tiår er fullstendig forandret, fra å være en alvorstung bremse i samfunnsmaskineriet til å være en aktiv formidler av et sosialetisk ansvar.

I 2005 skrev jeg i en artikkel i Adresseavisen at «Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring».

Dette korresponderer godt med Bakkevig og Kristiansens klare påpekning av at det er Guds mening med Kirken at den skal forandre seg, nettopp for å holde fast i det uforanderlige. Eller som ledende biskop Helga Byfuglien så konsist formulerer det: Et endret Gudsbilde «i lys av egen samtid og livserfaring».

I Aftenposten kommenterer Harald Stanghelle – den i kommentareliten som er klart mest innsiktsfull i kirkelandskapet: «Slik forsøkes det å finne en lenke mellom evige sannheter og dagens virkelighet. Det er en utfordrende og risikofylt oppgave». Ja, sannelig. Men alle bør vi være enige i hans påpekning av at «Omsorg for et skaperverk på vei mot ødeleggelse er et av dagens kirkes tydeligste budskap», 

Utviklingen i kirken skaper har alltid skapt harde til dels bitre, diskusjoner. I den gamle enhetskulturens tid nølte man ikke med å bruke politisk makt mot andres syn. I statskirkens nyere historie har man heller ikke alltid vist stor toleranse overfor andre trossamfunn. Det er produsert splittelse, mistenkeliggjøring, og energilekkasje i store og uproduktive mengder.  

I det lange løp lønner det seg aldri å sette politisk makt bak kampen for kirkelige «sannheter» Kirken kan ikke tale toleransens sak uten å minnes denne delen av historien, men desto viktigere er lærdommen.

For min egen del følger jeg for det aller meste holdningsendringene. Men jeg er opptatt av at det nye flertall må passe seg vel for å opptre mot det nye mindretall - de som vil holde fast på kirkens syn slik det har blitt tolket gjennom tidene - på samme måte som det tidligere overveldende flertall både blant legfolk og biskoper for eksempel behandlet og omtalte den lille gruppen som gikk inn for kvinnelige prester. Ting Tar Tid.

Mens det tidligere var vanskelig å inneha en liberal posisjon i kirken, er det i dag nesten like vanskelig å ha et konservativt ståsted. Det er lite rom igjen for den teologiske høyresiden. I og med at liberale synspunkter har fått større plass, er kirken på en måte gjort smalere, mens takhøyden er hevet.

Alle må¨vi må passe oss for den intolerante toleransen, passe oss for at vi blir så opptatt av toleranse at vi ikke ser vår egen intoleranse overfor den teologiske høyresiden. Jo mer autoritær man er, og jo lenger ut på den ene eller andre siden man står, jo mindre tolerant er man gjerne for ytringer som går imot ens eget syn.  I deler av samfunnet i dag ser vi at toleranse, som skulle være et forsvar for mindretallets rett til å uttrykke og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Enhetens tid er over. Skapelsens urkraft er å tenke stort om mangfoldets muligheter. Dessverre tolker vi altfor ofte forskjellighet som uttrykk for fiendtlighet, mens Gud ville at vi skulle tolke forskjellighet som uttrykk for gudskapt, kompletterende mangfold.

Kristen tro er ikke primært er tilslutning til bestemte oppfatninger eller konformitet med eller akseptasjon av bestemte moralske normer, selv om troen må ha et presist - og evangelisk - innhold. Kristne fester ikke troen sin i lovens krav, men i evangeliets gave og tilsigelse.

Det er en alvorlig utfordring at så mange i dag oppfatter kirken først og fremst som forvalter av bestemte normer. Mange opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de får inntrykk av at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

 Med forankring i vårt fellesskap om det sentrale som er gitt oss gjennom Guds gaver, bør det være lettere å leve sammen med uenighet om etiske spørsmål, som for eksempel likekjønnet ekteskap.

Det dreier seg ikke om Guds gaver gjennom evangeliet, men om hvordan vi forstår hva det er å leve et ansvarlig liv med vår neste. Dersom slike etiske spørsmål bindes for tett til kirkens forkynnelse av evangeliet, står vi i fare for å gjøre evangeliet til lov, og dermed også å gjøre mennesker fremmede for hva som er det sentrale i kristen tro,

Det er en del av vår rikdom som kirke at vi har sjansen til å se ting fra ulike vinkler. Vi bør ikke for raskt avfeie den som mener noe annet enn oss som umoralsk eller som en som ikke tar Guds ord alvorlig. Et mangfold av stemmer er et bedre middel til å fremme innsikter som kan virke forpliktende for folk, enn en monolog der alt tas som selvsagt og en ikke kan eller vil gå i dybden for å utvikle en forståelse av hva som er rett.