Valgkjemper noen om fylket?

Vet du hvem Ole Haabeth er? Audun Tron? Roger Rytberg? Neppe. Før rikssamlingen i 1030 hadde de vært jarl. I dag: fylkesordfører i Østfold, Oppland og Buskerud. Fylkespolitikken lever sitt eget liv borte fra velgernes bevissthet.

Vi har 18 av dem – fylkesordførerne. Oslo er i noen sammenhenger fylke og har felles fylkesmann med Akershus, i andre er den bare kommune. Fabian Jarl, lyder det ikke storslått?

«Bare én av ti vestfoldinger vet at fylkesordføreren deres heter Per-Eivind Johansen og representerer Høyre», forteller Tønsbergs Blad. Jeg synes egentlig det er et høyt tall, og det er neppe bedre i andre fylker. Johansen gir mediene hovedskylden: «Fylkeskommunen (FK) er ikke det forvaltningsnivået pressen beskjeftiger seg mest med.»

Hvorfor? Fylkeskommunen blir hengende et ubestemt sted mellom kommune og regjering. Fabian Stang, Leif Johan Sevland og Rita Ottervik er kjendiser de luxe i hjembyen. Stoltenberg, Støre og noen andre av statsrådene tapetserer spalter og skjermer. Men ikke fylkesordførerne, enda de har prektige kjeder og klipper mange snorer. Enda det dreier seg om videregående skoler, samferdsel og litt kultur, har hverken velgere eller media ordentlig interesse for fylkeskommunen unntatt når det gjelder bompenger eller lokaliseringsstrid.

Fylkesordfører uten makt
Jeg leser daglig regionavisene Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende og Adresseavisen. På papir. De gir nyttige og stundom annerledes innblikk i samfunnsutviklingen. «Dei skaper si eiga regionale offentligheit, som også den mektige nasjonale institusjonen NRK må snakke og filme seg inn i», som professor Reidar Almås sier det. Hvordan håndterer de fylkesvalget ?

Med alle forbehold så gir 11 avisdager ultimo august ingen opplevelse av at kampen om posisjoner i fylkene er særlig viktig. Kommunevalgkampen dominerer stort. Stavanger Aftenblad er fyldigst, i alt åtte større oppslag: «Venstre-forslag: La private finansiere og drifte nye skoler» (helside). Høyre om skolepolitikk, Sp om mobildekning og bredbånd. To siders intervju med fylkesordfører Tom Tvedt Ap), human vinkling om hans to blinde barn og hans kamp for universell utforming. Og enda en helside med fylkesordføreren: «Mener framtiden er nord for Boknafjorden».

Men i realiteten er Tvedt uten makt. Det illustreres i en fylkesmåling (helside), et oppslag om at Janne Johnsen (H) og Ellen Solheim (KrF) kan bli den nye toppduoen (helside) og ytterligere en halvside om at Johnsen vil vær «raus ja-dame». Disse to samarbeider med Frp om budsjettet og har den reelle makten i dag. Men Tvedt? Han ble valgt med et flertall bak seg, men ble sviktet av KrF da det ble høy temperatur og sterk uenighet om bygging av en videregående skole. Stavanger Aftenblad forteller om et politisk samarbeidsklima i fylkeshuset preget av kiving og mistillit.

Velgerne synes imidlertid å ta alt dette med stoisk ro, og statsviteren Svein Tuastad tipper at under 10 pst av rogalendingene har fått med seg hva som har skjedd.

Ett Agder-fylke?
Aftenbladet har en enklere oppgave enn de tre andre regionavisene, som alle må ta seg av to fylker. Mest liv i valgkampen finner vi definitivt i Fædrelandsvennen, men der gjelder det forholdet mellom fylker. For oss som bor utenfor Agder synes en sammenslåing av Aust og Vest, innbyggertall og størrelser tatt i betraktning, å være fornuftig. Foreningen Ett Agder peker på at ett fylke vil gi økt gjennomslag i storting og regjering, og det vil gi et åpnere og mer demokratisk styre i sør. Det foreligger også en møysommelig fremforhandlet avtale som sier at statlige arbeidsplasser, fylkesmannen inkludert, skal ligge i Kristiansand, mens hele fylkesadministrasjonen skal ligge i Arendal. En felles regionplan for hele Agder er godkjent i begge fylkesting.

Men «La Aust-Agder leve. Nei til ett Agder» har ingen sans for ekteskapet. Aksjonsleder Per Sørensen (H) tror ikke at én fylkesordfører blir bedre hørt enn to, og fremfor alt er han ikke trygg på at vestegdene fortsatt vil kjempe for et godt sykehustilbud i Arendal. Aksjonen har støtter i alle partier unntatt Venstre, som allerede har laget et samlet Agder-parti.

Velgerne i Aust-Agder skal putte tre stemmesedler i urnene – de skal også svare ja eller nei på spørsmålet om sammenslåing. I nabokommunene til Kristiansand – Lillesand, Birkenes og Iveland – kan velgerne bruke en fjerde stemmeseddel til å svare på om de vil bytte fylke dersom det blir nei til sammenslåing. Det har vakt oppsikt at et par stortingsrepresentanter har uttalt at de ikke vil følge et eventuelt flertall for bytte.

Det visjonære må vike i nei-sidens bekymring for problemene i landets minste fylke. Men som ordfører Hans Antonsen (V) i Grimstad sier: «Det ironiske er jo at vi har disse problemene i dag, de vil ikke komme med ett Agder, det er tvert imot problemer som langt på vei kan løses med ett fylkesting.»

Fædrelandsvennen speiler debatten, driver aktiv reportasje og kommenterer.

Roligere i Hordaland og Trøndelag
I redaksjonene i Bergen og Trondheim er det ikke samme fylkesengasjement, det er langt mellom stoff direkte rettet mot den delen av valget. Meningsmålingene med tilhørende kommentarer får stor oppmerksomhet. BT har laget en flott dobbeltside om store veiprosjekter i Hordaland, sammen med en presentasjon av partienes standpunkter til vei og samferdsel i fylket. Slike oversikter i sentrale spørsmål er velgernyttige.

Bompenger er også tema i Trøndelag, men utenom galluptallene er det er bare et par-tre oppslag og en leder i Adresseavisen som er relatert direkte til fylket.

Disse stikkprøvene noen dager inviterer ikke til de store konklusjoner. Totalt sett tror jeg disse fire avisene i den aktuelle situasjon speiler ganske godt interessen blant velgerne. Så kan man drøfte om samfunnsoppdraget er oppfylt? Har velgerne fått nok dekning til at de kan gjøre seg opp en mening om at man skal stemme annerledes ved kommunevalget – her kan personfaktoren komme inn. Eller kanskje like gjerne; er det noen grunn til i fylkesvalget å stemme annerledes enn de holdningene man har til de nasjonale partiene? Avisene dekker de større konfliktene, men fylkespolitikken lever jevnt over sitt eget liv borte fra velgernes bevissthet.

Mer lokalt, intet fylke, mindre riks
Spørsmålet melder seg med økende tyngde: Trenger vi fylkeskommunen?

Mens fylkestingene tidligere besto av alle ordførere, ble det i 1975 innført direkte valg. Velgernes likegyldighet avspeiles litt i at det avgis omlag 3,5 prosent færre stemmer ved fylkes- enn ved kommunevalget. 70,3 prosent stemte i fylkestingsvalget i 1975, 57,5 prosent i 2007. Med helsereformen i 2001 ble helsetjenesten flyttet ut av fylkeskommunen og over i nyopprettede, regionale, statlige drevne helseforetak. Det har heller ikke økt interessen.

Over tid er riksmediene preget av dramaturgi og det politiske spillet, mens regionavisene også i fylkespolitikken er mer saksfokusert, mer opplysende for velgerne.

Vi trenger en solid drøfting av styringsstrukturen i Norge. I dag er fylkeskommunen i enda større grad enn kommunen et offer for et uklart ansvarsforhold. Statens makt øker, vi får stadig flere statlige krav, nasjonale standarder og øremerkede tilskudd. Folkestyret avtar – og dermed også interessen for lokale valg.

Fylkeskommunen må vekk. Kanskje bør det opprettes rundt 100 regionkommuner som får langt større selvstyre og styrker den demokratiske kontrollen. Kanskje noe annet. Men la oss få et system der staten bare trenger å ta seg av «what you ought to have, not what is nice to have», som min styreleder Terje Vareberg i sin tid formante meg.

Slike spørsmål burde stå sentrale i en kommunevalgkamp. Her er det ingen fasitløsninger, men nettopp derfor ville det være atskillig mer fremtidsrettet enn debatter på tomgang og programmerte, robotaktige svar. Gjøre det meningsfylt å delta i et valg som er reelt, ikke for å peke ut personer som mer og mer blir håndlangere for og utøvere av sentralisert reguleringsiver og styringskåthet.

(PS. Denne kommentaren er skrevet for Minerva og offentliggjort der. Rent journalistisk er det alltid en skuffelse ikke å være "først" (men leserne bryr seg jo ikke noe særlig om det). Artikkelen ble levert onsdag morgen, og tordag kom Aftenposten med et stort oppslag med samme ingresspoeng og tematikk.
Lørdag har jeg kommentar i Klassekampen om Borten Moe og regjeringens klimapolitikk. Tidlig deadline, leverte mandag og trodde jeg hadde grepet fatt i et tema som ikke var vært berørt i valgkampen. Men onsdag kom Borten Moe med sine uttalelser - og plutselig var temaet rykende aktuelt).