For en som har prøve å følge energidebatten noen år, er det fantastisk å høre at det er «altfor få som altfor lenge har fått lov til å definere vårt verdensbilde rundt disse spørsmålene». SV, Venstre og delvis KrF har sammen med mye faglig ekspertise kjempet mot overmakten i de andre partiene og næringslivet, makter og myndigheter.
For hver ny olje- og energiminister har jeg håpet på en drivkraft i arbeidet for å utmeisle en energi-, miljø-, naturvern- og klimapolitikk som henger sammen. Sørge for at vi ikke blir nasjonen som gir oss ut for å være brannmenn som samtidig sprøyter med bensin.
De kvinnelige energistatsrådenefra Sp viste positive takter. Men når jeg hører Ola Borten Moe er det som et ekko av argumenter Sp for noen år siden sterkt kritiserte Frp for.
Klimameldingen representerer en avansert form for staurbæring. Miljøminister Erik Solheim regner med at dragkampen innad i Regjeringen om innholdet i stortingsmeldingen vil bli «svært hard». I tillegg har Roar Flåthen gjort det klart at LO har sine åpenbare interesser.
Nå skal man bort fra de store, innholdsløse ordene over til detaljer om hvor kuttene kommer og hvordan og når det skal kuttes. Departementene spiller miljø-svarteper. Hvert enkelt departement arbeider for å få en minst mulig andel av klimagasskuttene innenfor sin sektor.
Hva er viktig? Statlige ordninger som stimulerer kommunene til utslippskutt og til å føre en arealpolitikk som reduserer transportbehovet. Langt bedre kollektiv trafikk. Mindre energibruk i boliger. Tiltak for å spise mindre kjøtt og spare landbruket for produksjon som fremmer utslipp. helhetlige lavenergiløsninger. Stimuleringsbidrag for satsing på sykkel i byer og tettsteder.
Kan vi få en oppjustert Eierskapsmelding som sier at en eier har et etisk ansvar? Er Statoil i tjæresanden, er også Norge der.
Eldreomsorgen, bompenger, nasjonale prøver og eiendomsskatt har stått svært sentralt i valgkampens første fase? Men debattene går på autopilot. Hvor er sakene som kan engasjere den ungdommen som fikk økt politisk interesse etter 22.07? Miljø og kollektivtrafikk, kultur?
Samuel Becketts skuespill «Mens vi venter på Godot» utløser et eksistensielt spørsmål: Hva venter man egentlig på når man stadig utsetter å ta livets dypere muligheter på alvor?
Vi venter intenst på klimameldingen. Det haster. Stundom gjøres det størst feil ved ikke å handle. Mye venter på avklaring. Er for eksempel ikke klimaforliket mer verdt enn eldregarantien?
Men aller mest: Vi venter på Jens Stoltenberg.
Statsministeren har fått en betydelig stor politisk kapital etter sin håndtering av 22.07. Han mottas som en popstjerne av de unge, og han fortjener rosen. Men utfordringene venter, og Stoltenbergs store oppgave er å ta lederskap også her. Skjære igjennom alle sektorinteresser. Bruke all sin til dels nyvunne autoritet og pedagogiske evner til å forklare oss nødvendigheten av å få gjennomført Soria Moria 2: «En skjerping av Norges klimamål slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 prosent innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser.»
Statsministeren sier at «Vi er egentlig enige om veldig mye». Det gjelder ikke klimapolitikken. Ikke ennå. Men kanskje hvis han tar et samlende og fremtidsrettet grep, definerer virkeligheten , og lytter mye mer til Erik Solheim enn til Ola Borten Moe.
(Kommentar i Klassekampen lørdag 3.september)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar