Bønn og helbredelse

Kan bønn helbrede?

Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?

Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig eller overnaturlig vis?

En sjaman og hans påstander om helbredelse. En amerikaner på «Visjon Norge med utsagn om at «kristne behøver ikke å være syke» og «funksjonshemmede barn er Guds straff for foreldrenes synd». Svein Magne Pedersen i Vennesla med visjonen Jesus Leger, holder  helbredelsesmøter i inn- og utland, og driver en betalt «kirketelefon» med forbønn for syke.

Mange hundre rullestolbrukere og tusenvis av andre pilegrimer besøkte Lourdes i går kveld. Som i forgårs. Som i morgen

Og akkurat nå er jeg i Lourdes, dit det årlig kommer 6 millioner mennesker med håp om helbredelse, i alle fall ønske om velsignelser. En kilde i en grotte skal ha legende egenskaper, som visstnok har gjort folk med uhelbredelige sykdommer friske. Mange ønsker trøst fra det spesielle fellesskapet og den erfaringen som en slik valfart kan gi.
I alt har den katolske kirken frem til i dag anerkjent 67 medisinske mirakler. Så langt bare dette fra en tittel i Vårt Land: "Noen tror at de vet. Andre vet at de tror". Det var tusener i går kveld som visste at de tror. Og kanskje følte de kvelden som en velsignelse.

Uansett.

Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt?

Helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn. Tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke stadig bør tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. om selger helbredelsesvann. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.
Snåsamannen, Jorald Gjerstad, som taler ydmykt med små bokstaver der Svein Magne Pedersen, ytrer seg i minst 96 pkt. fet Times, sier på sin måte:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.

– Men ein stad må jo krafta kome frå.    

  .

Nasjonalsangskatten på 5 minutter

                                               Foto Oslo: Audun Braastad, NRB/Scanpix

Ja, vi elsker dette vårt dyre kjempers fødeland millom bakkar og berg fra Nordishavet til Kjølens rand, kvar heim, kvar dal, kvar strand.

Gratulerer med dagen, sønner og døtre av Norge som stiger frem, furet og værbitt over de tusen hjem, svøpt i et gjenskinn av landets fargeprakt. 

Oldtid! du svandt; men din hellige Flamme, Blusser i Nordmandens Hjerte endnu: Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt: Bønder sine økser brynte, kvinner selv stod opp og strede skjønt det mørkt så ut.

Det kostad tusund Aar i Kav fraa Vaar til Vaar, Og Ljos yver Landet strøymde

17.mai er vi så glad i, moro vi har det fra morgen til kveld. Jeg roper hurra dagen så lang, synger for Norge mangen en sang. Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange. Å, eg veit meg eit land fra Vesterhavet til Kristiansand. Mot den rødmalte stuen ved veien, der har jeg hjemme og kan istemme: Mitt fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.

Jeg elsker alt som er ekte norsk, fra folkelivet til sild og torsk. Vårt hjerte vet, vårt øye ser, hvor godt og vakkert Norge er; elskede Land med de skyhøje bjerge, frugtbare dale og fiskrige kyst. Hvergang vi nævne vor fædrenestavn, vulmende hierter og glødende kinder hylde det elskte, det hellige navn. 

 Hvorhen du går i li og fjell, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, møter du

landet i trefarvet drakt.

Frihedens tempel i nordmandens dale, stander saa herligt i lye af hans fjeld. Og nok en skaal, naar det blir krevet, for Norges fjeld, for klipper, snee og bakker!  

Blant alle lande i øst og vest er fedrelandet svøpt i et gjenskinn av flaggets farveprakt, mitt hjerte nest! Her stig det stort og blaatt, det gamle Norge med klippeborge meg huger best. Sønner av Norge fekk det høgt og fritt, me fekk det vænt og vidt med hav og fjell, vaart fagre heimlands slott med tind og taarn.

Naar han kvæder Norriges Hæder, Svulmer hans Hjerte af Stolthed og Lyst. Hver ærlig Norsk, som Lænker brød, Skal evig elsket være.

                                                     Foto Tynset: Erland Vingelsgård

Og Norig det ligg vel langt i Nord, Og vetteren varer lenge; Jeg ikke vil for fremmed vaar min norske vinter bytte. Eg lengtar så tidt dette landet å sjå, og det dreg meg så blidt, når eg langt er ifrå. Gjev eg var i eit varmare land, men når vårsol i bakkane blenkte er det i Norig atter dag med vaarsol og song i skogen. Som et regnbuens tegn under skyen skal det evig i fremtiden stå, og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå. 

Gud signe vaart dyre Fedraland som fædres kamp har hævet det af nød til sejr. Det er vaar Ættargard til Fridom bygd. Hårde tider har vi døyet, ble til sist forstøtt.

Nå lyser seirens baunebrann, utover Norges land. La det runge fra gaten og torget, over landet som nordmenn har fått: For Norge, kjæmpers fødeland, du er vårt, du er vårt, gamle Norge.

Troskap og Kjærlighed tro vi dig sverge. Landet, dei hev rudt, det vil me verja trutt, til sidste Stund

Har nasjonal identitet en verdi?

17.mai, Grunnloven og Norges selvstendighet – det var vel på Eidsvoll det begynte? Eller – var det kanskje vel så mye i København? 

«Eidsvold 1814» ble malt av Oscar Wergeland. Motivet viser Christian Magnus Falsen som leser fra Grunnloven, mens sorenskriver Wilhelm Frimann Koren Christie sitter ved siden av

Det er en ekte og sunn nasjonal glede over frigjøringsverket som preger 17.mai. Men generelt kan vi i ulike sammenhenger i den norske hverdagen enkelte ganger finne uheldige utslag av å sikre vår "nasjonale identitet": en tro på at "we are the champions", at vi er overlegne de fleste andre, at alt norsk er godt og at ingen må komme her og komme her.

Fra en fjern fortids historie mellomfag husker jeg professor Knut Myklands hyllest til kong Frederik 6. Han bodde i København, og våren 1814 påskyndet han kornforsyningene til Norge, «medens der ennu er tid, korn er det vigtigste til at opnaa Norge frelse», som han sa det Uten dette kornet og den optimismen det skapte, hadde ikke selvstendighetsreisningen vært mulig, hadde det ikke blitt riksforsamling, kongevalg eller 17.mai. Sa Knut Mykland.

Og det var fra København, eller i alle fall Danmark, de hadde røttene sine flere av fremmedarbeiderne som drev frem frihetsverket i 1814.15 av dem var enten født i Danmark eller hadde bodd der i viktige barne- og ungdomsår. 

Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen kom til Norge som voksen.
Han som fikk idéen om at representantene skulle gi hverandre hånden og erklære seg «enige og tro til Dovre faller» var kommandør Jens Schow Fabricius. Han tilhørte en berømt dansk familie og bodde i Danmark fra han var 11 til 31 år.

Familien Sverdrup kom fra Sønderjylland.
Stattholder Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg hadde bare vært på våre kanter noen få barneår da han dukket opp igjen 26 år gammel og ble en ivrig tilhenger av norsk selvstendighet.
To blad Motzfeldt og to blad Sibbern nedstammet fra fornem tysk adel, og den berømte general Diderich Hegermann var født i Hamburg, men vokste opp i Halden . Familien Anker sto sentralt i kampen for norsk selvstendighet, de var innvandrere fra Sverige.

Sjelden har det altså vært gjennomført et prosjekt i Norge så dominert av utlendinger som selvstendighetskampen i 1814. Dette kan det være viktig å ta med seg en dag som 17.mai, der en hele tiden må passe på at nasjonalisme ikke blir en holdning med skepsis til det – og ikke minst de – som kommer utenfra.

Norge har vært et land med bare små minoriteter, men både samer og kvener ble lenge diskriminert. Vår fornorskningspolitikk ble praktisert hardere og over et lengre tidsrom enn f.eks. forsvenskningen i Sverige. Først etter den 2.verdenskrig ble norsk minoritetspolitikk lagt om.

Vår behandling av tatere er ikke spesielt lystelig lesning. Og det er pinlig når vi leser om da norsk politi samlet jødene til deportasjon, da norsk embetsverk utøvde naziregjeringens påbud, da norske borgere stjal fra deportertes eiendom og kjøpte de myrdedes beslaglagte eiendeler billig på auksjon. Norsk holdning til innvandrere de siste tiår viser jo også at vi ikke skiller oss nevneverdig fra andre land. Halvrasistiske forestillinger står sterkt i deler av folket.

Så kanskje har ikke vår nasjonalisme vært så forskjellig fra den nasjonalisme vi reagerer negativt på rundt om i verden? Kanskje hadde han mer rett enn vi liker å tro, den tidligere norske ambassadør, Ole Ålgård, da han ytret betydelig skepsis til en verden befolket med nærmere 100 millioner nordmenn.

                         17,mai i Stavanger - mangfoldet hyller Norges nasjonaldag
Så lenge nasjonal identitet blir betraktet som en unik farge i et stort, internasjonalt spektrum, har den verdi. Ja ikke bare det, den kan være en positiv, formende kraft. Ingen andre kan utforme sitt språk og sine verdier akkurat på denne måten, med våre tradisjoner. Skal universelle verdier få gjennomslag hos oss, må de farges av vår hverdag, vårt språk og våre tradisjoner. Her ligger verdien av det nasjonale.

Deler av nasjonalisme-kritikken framstiller det som om man kan greie seg uten enhver nasjonal farge og lokalt preg, men dette er en illusjon. Organisasjonene som arbeider for menneskerettighetene har funnet ut at de ikke vinner gehør for de internasjonale rettighetene før de knytter an til nasjonale eller lokale normer, uttrykksmåter og verdier. Først da forstår folk at det har med dem å gjøre.

I dag er det et viktig spørsmål hvordan man kan styre internasjonal kapital, som løser seg fra nasjonale og kontinentale bånd og henter ut profitt på tvers av lokale hensyn. Det er vanskelig å tenke seg at man kan greie dette uten å knytte til de lokale og nasjonale verdiene, og la dem komme til uttrykk i politiske og økonomiske beslutningsprosesser.

Vi skal elske dette landet, som det stiger frem, men mer enn noen gang er det nødvendig at vi tar med oss Vinjes ord om at

«Vi meina og tru, det gjævaste er
at vera ein Noregs Mann
Ja, denne Heimen os fyrst er kjær
men vita vi maa, at den store Verd
er berre vaart store Federland
Dei største Tankar vi altid faa
af Verdens det store Vit;
men desse Tankar dei brjotast maa
lik Straaler af Soli, som altid faa
i kver si Bylgje ein annan Lit"

God 17.mai!
(

 

Sjamanen, Hallesby, Which Witch - om åpnere kirkerom

NEI TIL SJAMAN OG PRINSESSE - «KULTURLIVETS NYTTEVEKSTER» -«FORVALTE DET SOM IKKE ER TIL SALGS»,  «KONSERTENS POLITISKE KARAKTER», IMAMEN DANS I KIRKEGANGEN

Biskop Anne Lise Ådnøy har sagt nei til sjamanen og prinsessen i St. Petri kirke.

Mye er skrevet om dette, jeg vil med utgangspunkt i min menighet, som er St.Petri, gjerne gå litt mer inn i problematikken om hva slags kunstuttrykk, forestillinger, konserter o.l. som kan tillates i et kirkerom.

Foto: Urfremføring av «Koreografi for engler og orgel» med  Dybwig-dans og domkantor Ivan Sarajishvill ved gjenåpningsfesten av St. Petri i desember 2007. «Røde engler fylte St. Petri», skrev Stavanger Aftenblad etterpå. Fotograf: Simon Øverås, Stavanger Aftenblad 
«Jeg anerkjenner bare kulturlivets nyttevekster som jordbruk, skogbruk, hagebruk, fiske, håndverk, handel, husmoryrket, pleie av syke, barneoppdragelse osv, sa Ole Hallesby (professor, indremisjonshøvding i rundt 35 år) på Geilomøtet (årlig møtested for de evangelisklutherske  organisasjonslederne) i 1946.  «Men kulturens prydplanter som kunst, litteratur, musikk og teater kan kristne godt klare seg uten»

Hans motpol var forfatteren Ronald Fangen. Han fremholdt at på sitt beste utfolder kunsten gudgitt skapende og profetiske evne, kan kunstneriske uttrykk formidle nye inntrykk av helheten i kirkens budskap. «I så fall blir det skarpe skillet mellom nytte- og prydplaner verdiløst og kanskje også nedbrytende for kirken».

«SEKULARISERINGSPROSESSENS VELSIGNINGAR

Gjennom store deler av det 20.århundre var det gjensidig mistro mellom kirken og store deler av kulturlivet. De siste par tiårene har dette begynt å forandre seg. Forfatteren Paal-Helge Haugen sier det slik:

«Kyrkja er blitt meir open i sin kontakt med samtidige kulturuttrykk som ikkje nødvendigvis har forankring i kristen tru, og i samtidskunsten kjem ein religiøs dimensjon oftare til syne….,

Frå kristen ståstad har ein all grunn til å prise den historiske sekulariseringsprosessens velsigningar – først og fremst fordi den tilbyr ein effektiv vaksine mot alle former for fundamentalisme….

I ein stadig meir gjennomkommersialisert tidsalder er det kanskje dette det handlar mest om, både for kunsten og for kyrkja: Å forvalte det som ikkje er til salgs».

I protokollene til St.Petri menighetsråd synes det frem til 70-80 tallet å være liten uenighet om hvilke arrangementer utenom kirkens egne som får bruke kirken.  Frem mot slutten av århundre blir vurderingene vanskeligere – og ikke alltid helt konsistente. Med små geografiske variasjoner dekker dette datidens situasjon i norske kirker

Til GUDS ÆRE

Den norske kirkes praksis for bruk av kirkene til andre formål enn gudstjenester, har endret seg gjennom årene.  I 1991 sa Kirkemøtet at «kirken kan brukes til kirkelige konserter og andre kirkelige og kulturelle arrangementer som tjener til Guds ære og menighetens oppbyggelse».

Året før hadde det i lengre tid vært diskusjon internt i St.Petri menighet om bruken av kirken.

«Kirken er et bønnens hus, et hus for dåp og opplæring , den er et hus for nattverdmåltidet. På den ene siden ønsker vi at kirken skal bli brukt Vi ønsker ikke å lage unødvendige terskler inn til kirken. På den annen side er ikke kirken et allment kulturbygg», sier sokneprest Anders Kvalevåg i 1992. Han erkjenner at det alltid vil være ulike meninger når det skal utvises skjønn. «Og i spørsmålet om hva som er «oppbyggelse», kan man lett bli for snever og avvise uvante former for bønn eller forkynnnelse.

Vi må være strenge når det gjelder bruk av tekster og f.eks. musikk skrevet til allmenn bruk. Men vi må også være åpne når det gjelder nye uttrykksformer som f.eks. kirkespill og dans. En slik åpenhet er en åpenhet for Gud og hans tale til oss og vår tid. Den siste tids debatt har vært til nytte for menigheten. For vi er blitt mer bevisste på hva kirkerommet skal brukes til».

«HOVEDMÅLET MÅ VÆRE FORKYNNELSE»

1987: Stavanger symfoniorkester må endre programmet for en konsert

1988: Skepsis til «Dyrenes karneval» i Stavanger Janitsjar

1990: Ja til Mea Maxima Culpa konsert for orgel, dans og resitasjon,

1991: Nei til den norske musikalen «Which Witch» (Bjørnov/Adrian/Sørli) om kjærlighet og hekseri. Et mindretall stemmer nei til julesalmer med jazztoner.

Frimurernes kor får ikke delta i gudstjeneste, men «kan få synge ved en annen anledning».

1992: Etter en konsert med Morten Harket heter det at man «ikke alltid hadde vært like kritisk overfor hva som kan fremføres i en kirke». Det understrekes at «hovedmålet må være forkynnelse, det kristne budskap må ikke bli underslått».

Kristelig Folkepartis Ungdom får nei til en korkveld «på grunn av konsertens politiske karakter».

1995: En søknad fra Steinerskolen om en konsert med Anita Skorgan får nei «grunnet Steinerskolens ideologi».

Med 5 mot 4 stemmer får strykerstudentene ved Musikk-konservatoriet ja til en konsert uten kirkemusikalske innslag

1996: Koret Concentus får nei, solist Gørans Fristorps viser «egnet seg ikke, hadde ikke kristent innhold».

1997: Marinens Musikkorps slipper til, «mot at program justeres og godkjennes av organist». Det samme gjelder Secret Garden.

Ja til jazzmusikeren Jan Garbarek og  Duke Ellingtons jazzmesse.

1998: International Chamber Music Festivals åpningskonsert godkjennes, «hvis programmet fremlegges på forhånd» .

1999: Eldres kafe og kultursenter får nei «programmet hører ikke inn under kirkelig musikkrepertoar». Men etter en samtale blir programmet endret «tilpasset kirkens musikalske karakterer».

IMAMER, REVY OG DANS I MIDTGANGEN

Men det er annen bruk av kirken enn det rent musikalske som også skaper diskusjon.

1985: Pinsemengheten Zion og pastor ArnfinnClemetsens  bykampanje får  nei, det  gjør også pinsemenigheten Karisma fem år senere.

1990: Stavanger kristelige studenterforbund vil arrangere med et møte med historikeren (og Oftedal-biografen) Berge Furre med tema «Lars Oftedal og St.Petri menighet». Det godkjennes,  «forutsatt at kvelden har et kristent budskap og ikke bare er en kulturkveld».

1991: Et møte med Børre Knudsen og Ludvig  Nessa, kjent  for sine sterke virkemidler i kampen mot abort, får stengte dører. To år senere får Knudsen nei nok en gang, med 8-2 stemmer

1996: Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (politisk-religiøs organisasjon som bygger på en kristensionistisk ideologi.⁾ får nei, men får ja til to arrangementer i 2008.

1998: I forbindelse med 150-årsjubileet for Alexander Kiellands fødsel, kommer en søknad om å få plassere et skilt  4 x 2,5 m på kirkens eiendom. «Plakaten skal vekke oppsikt og provosere med et Kielland-sitat». Men menighetsrådet gir en klart begrunnet avvisning: «Som vi vet. hadde ikke Kielland særlig mye til overs for kirkens menn».

1999:  Diskusjon om offer til Israelsmisjonen. Søknaden innvilges, «organisasjonen arbeider også for forsoning mellom Palestina og Israel».

Både katolikkene (konfirmasjon i 2003 og den russisk-ortodokse kirke (påskenattsgudstjeneste 2004) møter velvillighet.

2008: Ja til messe under homofestivalen i Stavanger, «På Skeivå», i samarbeid med  Åpen kirkegruppe for kristne, lesbiske og homofile i Stavanger.

Ja til utleie og arrangement for Ramadan-festivalen «med forutsetning at representanter for St.Petri får delta i planleggingen av festivalen».

2010: Elever og lærere fra Tasta fremfører en Abba-medley fra Cats» - «til stående applaus fra publikum, mens danserne svinget seg i midtgangen» .

2011: Over 200 elever og lærere fra Tastamed  «en stor, spektakulær og profesjonell revy».

Ved avslutningen av Jens Zetlitz-året fremføres Johs Ringås «Zetlitziana», symfonisk hyllest til den fargerik kjærlighetspoet, salmedikter, folkeopplyser og selskapssanger fra Stavanger

Leonard Bernsteins opera «Mass» fremføres , første gang med en hel opera og full besetning i kirken.  Opera Bergen står som arrangør.  «En saling blanding av dei mest ulike stilartar, her er rock, soul, latin, klassiske orkesterklangar og eit naivistisk barnekor, og dansarar i svart og metall,  med rørsler som i alle fall på den tid (premiere 1971) måtte bli oppfatta som vulgære og lite passande i ei messe»,. (Rasmus Reed)

2013: Minnestund for nær 300 etiopiske flyktninger, mange av dem barn, druknet bare noen hundre meter utenfor øya Lampedusa. Rammen rundt arrangementet var kristen, både en prest og en imam deltok. -Det er fint at de vil bruke kirken, i St. Petri ønsker vi å være åpen og samlende. At også muslimer deltar og en imam kan få ordet i kirken vår, er helt i tråd med våre holdninger» (daglig leder Bjørg Leidland til Aftenbladet).

Silen har fått større hull etter hvert –men den må være der.

Foto: Urfremføring av «Koreografi for engler og orgel» med  Dybwig-dans og domkantorIvan Sarajishvill ved gjenåpningsfesten av St. Petri i desember 2007. «Røde engler fylte St. Petri», skrev Stavanger Aftenblad etterpå. Fotograf: Simon Øverås, Stavanger Aftenblad

.