Historien om det "falske referatet", uforbeholden unnskyldning,ungdommelig flåsethet og bønn om statsministerens tilgivelse

Der er 10.mai  1965 og statsminister Einar Gerhardsen holder pressekonferanse. Avisen Vårt Land har liten stab og mye å gjøre, og reportasjesjefen – jeg synes det er bedre å skrive det slik enn å bruke førsteperson entall   – finner ut at avisen bør bruke meget knappe personellressurser bedre og heller la Norsk Telegrambyrå ta saken. Litt senere på dagen tar han saken, dvs, NTB-referatet, i egne hender.  Han synes det er blodfattig , og sper på med kommentarer og situasjonsbeskrivelser som om han skulle ha vært til stede. Fornøyd med seg selv sender han historien ned til 1.etasje i den gamle bedehuset i Hausmannsgate, til faktor Julius Nord.

Arbeiderbladet – i dag Dagsavisen – lar ikke Vårt Land dø i synden. En lederartikkel fra 12.mai:

«Også det kristelige Vårt land hadde i går et «referat» fra statsministerens pressekonferanse mandag Det begynte slik: «Landets statsminister og Arbeiderpartiets formann klamrer seg fremdeles til det valgtaktiske halmstrå som heter «reaksjonære krefter».

Så får vi lese om at statsministeren med «sitt berømte folkesmil og lett bekymrede landsfaderrøst» ga oss en leksjon i norsk arbeiderpartilogikk. Avisen kan fortelle oss om «den agitatoriske glød» i Gerhardsens ord og om Terje Wolds «beryktede tramp i 9.april-klaveret».

Hele «referatet» er en sammenhengende og subjektiv kommentar, som gir oss grei beskjed om Vårt Lands aversjon mot statsministeren og Arbeiderpartiet. Men leserne får ikke vite stort om det som ble sagt på pressekonferansen.

Har valgkamp-feberen angrepet Vårt Land så klart at redaksjonen glemmer de mest enkle og elementære reglene for redeligjournalistikk? Referatet var lite «kristelig», skriver Arbeiderbladet.

Neste dag har avisen vite fra Vårt Land at bladet ikke hadde noen medarbeider til stede, og «det gjør ikke saken bedre, tvert imot».

Sjefredaktør Bjarne Høye nedsetter en 5-minutters undersøkelseskommisjon, og skriver deretter at  referatet (han sløyfet hermetegnene) var lite kristelig. «Det som står igjen for oss å gjøre for å få litt kristelig skikk på blamasjen, er oppriktig å innrømme den. Det kommenterende innslag var beklagelig i sin noe ungdommelig, flåsete uærbødighet overfor statsminister Gerhardsen. Vi håper her på statsministerens forståelsesfulle tilgivelse. Den lærepenge vi her har høstet, vil bli innlemmet i VLs grunnfond».

Etter bot og håp om bedring, skriver Høye: «Bortsett fra de påtalte uheldige uttrykk gjenga vi litt forkortet det alt vesentlige av de opplysninger som ifølge NTB statsministeren fremkom med på konferansen.»

Journalistens navn ble aldri nevnt hverken i Vårt Land, Arbeiderbladet eller andre steder. Men  Romsdal Folkeblad (Ap)  i Molde et toppoppslag på 1.side, uvisst av hvilken grunn – om det da ikke skyldtes at journalisten tidligere hadde vært sommervikar i konkurrenten Romsdals Budstikker (som han senere skulle bli redaktør i, og vetter4 det sjefredaktør i Vårt Land) ) og dessuten hadde en far som hadde vært ordfører og aktiv politiker i Venstre,

Offentlig ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre

Dyktige byråkrater opplever stadig mindre handlingsrom for å ytre seg på bakgrunn av egne faglige vurderinger. Opplever at karrieremuligheter og forskningsmidler svekkes i betydelig grad. Opplever et økt konformitetspress. Senest i dag forteller en sak om SjømatNorge, Mattilsynet og landets første havbruksveterinær litt om problemstilliungen (https://www.klassekampen.no/article/20190320/ARTICLE/190329999)
En landbruksbyråkrat (fortsetter utviklingen, kan det bli like mange av dem som av aktive bønder) har sagt i Dag og Tid:
”Anten har vi så høg kompetanse på feltet at vi blir inhabile i til dømes politisk aktivitet, eller så kan vi ikke nytta kompetansen vår til samfunnets beste viss konklusjonene ikke er i tråd med dei offisielle standpunkta til overordna” .

Dette er et presis beskrivelse av et system som slår stadig trangere grenser rundt muligheten for fotfolket, for soldater og løytnanter, til å fortelle generalstabene hvor skoen trykker. Det er nok ikke bare de som har studert landbruk i fem-seks år og i tillegg gjerne har lang erfaring med praktisk gjennomføring av landbrukspolitikken, som ønsker seg en åpnere kultur for å kunne drøfte ulike ordninger av for eksempel juridisk eller økonomisk art. 
Jeg mener at det viktigste må være å holde fast på at tilsattes lojalitet først og fremst må være til deres egentlige arbeidsgiver, allmennheten, ikke til politikere og administratorer som ønsker å kontrollere informasjonstilgangen i samfunnet om hvordan de utfører jobben sin. Det er viktig å stimulerer til faglig kritikk og debatt slik at allmennheten best kan vurdere hvordan en kommune, et departement, et universitet, et sykehus,  oppfyller sitt samfunnsansvar. Alternative oppfatninger trengs i den løpende debatt, og det er uheldig hvis de stenges ute med en lojalitets-begrunnelse. 

Vi har fått stadig flere informasjonsreglementer som i praksis innebærer at fagfolk ikke får ytre seg offentlig eller uttale seg til media. Vi har fått stadig flere informasjonskonsulenter - eller direktører som flere av dem nå heter - som ofte mer opptatt av å beskytte ledelsen enn å ta vare på offentlighetens muligheter til å få vurderinger fra fagfolk også når de avviker fra ledelsens. Men nesten ingen makter på en tydelig og enkel måte å forklare forholdet mellom ytringsfrihet og lojalitetsplikt.

Lydighet og lokalitet er to forskjellige begrep. "Lydigheten er blind mens lojaliteten er kritisk, seende og verdiladet", sier professor Paul Leer-Salvesen. "Yrkesutøvere som opplever å stå i flere lojalitetsrelasjoner samtidig, må (sammen med andre) bruke etisk skjønn for å finne ut hvilken lojalitet som skal ha prioritet i den konkrete situasjonen som fordrer et moralsk valg". 

Da vi i Ytringsfrihetskommisjonens arbeid drøftet dette krysspresset, mente vi at det er et altfor omfattende krav å gi en arbeidsgiver en generell beskyttelse mot offentlig kritikk fra ansatte: "Bare ytringer som påviselig unødvendig skader arbeidsgiver - som arbeidsgiver - kan ansees som illojale". Arbeidsgiver har bevisbyrden for at det foreligger skadelig illojalitet, og ikke sjelden ligger begrunnelsen tynt an i forhold til loverket. 

Sivilombudsmannen har sagt at offentlig ansatte har ytringsfrihet på linje med alle andre: «Det er begrensningene i ytringsfriheten som må begrunnes, ikke ytringsfriheten, og grunnloven stiller sterke krav om at bare særlig tungtveiende hensyn kan begrunne innskrenkning i ytringsfriheten». Praksis viser at slike begrunnelser har ofte en tendens til å bli unødvendig omfattende, men det er klart at det ikke skal røpes forhold som kan ha konkurransemessig betydning. Tilsatte i organ som utøver offentlig myndighet og/eller er sekretariat for politiske ledere, må tåle begrensninger begrunnet i hensynet til det demokratiske systems legitimitet og funksjon. Men Ytringsfrihetskommisjonen sa klart at dette argumentet må veies opp mot offentlig ansattes plikt til lojalitet - ikke bare mot sine overordnede- men "til det demokratiske system i seg selv, herunder hensynet til en best mulig informert offentlig debatt".

For å få en slik debatt trenger vi rektorer, sosial- og barnevernsarbeidere, leger og sykepleiere, byråkrater i alle sektorer, som sier klart ifra hva som er eller kommer til å bli konsekvensene av politikeres vedtak. For noen år siden ble det foretatt en undersøkelse som viste at fire av fem rektorer ikke tør fortelle om kritikkverdige forhold. Hver femte grunnskolerektor har fått refs etter å ha uttalt seg. Om en sykehusledelse har gått ut offentlig med hvordan man planlegger å løse en bemanningskrise, kan det være av stor verdi for allmennheten å få høre om hjelpepleierne på den aktuelle avdelingen tror på sykehusets plan. 

Det bør være et skille mellom tilsatte som jobber i en form for et politisk sekretariat og tilsatte som sitter med rent faglige oppgaver. Vi trenger sterke og frimodige fagmiljøer i departementer, kommuner, høyskoler og universiteter - enten de har faglig ansvar for utdanning, helse, kommunikasjon eller forsvar, for å nevne noe - som bør ha både rett og plikt til å redegjøre for problemer, utfordringer og mulige løsninger på sitt fagfelt. De har en faktisk kompetanse som ikke må stenges ute fra det offentlige rom. Dessverre er enkelte arbeidstakere som har brukt sin kunnskap i supplerende sammenheng eller har varslet om kritikkverdige forhold, blitt truet med eller blitt utsatt for represalier i form av refs, degradering og mangelende karrieremessig utvikling.


Mediestrategier går gjerne ut på å få kontroll over tilsattes eksterne ytringer, ofte er det uttrykk for manglende toleranse for uenighet i egne rekker som ligger bak. Hensikten kan noen ganger sminkes med vakre ord om "helhet", "enhet", "felles profil", alle skal smile og være glade og ikke "skade prosjekter" eller "skade arbeidsplassens omdømme". Lojalitetsplikten grunngis ofte med at uttalelser som fører til debatt og kritikk, vil gjøre det vanskeligere å treffe og opprettholde nødvendige beslutninger, og det vil kunne skape mistillit hos allmennheten.

Hensynet til allmennheten taler for stor ytringsfrihet for de tilsatte. Kvaliteten på den offentlige debatt blir mindre verdifull når de som jobber konkret med de aktuelle sakene ikke får eller vil delta i diskusjonen. Hensynet til allmennheten taler imot strenge informasjonsrutiner og forsøk på å holde vekke viktige synspunkter fra fagfolk. .