Historien om det "falske referatet", uforbeholden unnskyldning,ungdommelig flåsethet og bønn om statsministerens tilgivelse

Der er 10.mai  1965 og statsminister Einar Gerhardsen holder pressekonferanse. Avisen Vårt Land har liten stab og mye å gjøre, og reportasjesjefen – jeg synes det er bedre å skrive det slik enn å bruke førsteperson entall   – finner ut at avisen bør bruke meget knappe personellressurser bedre og heller la Norsk Telegrambyrå ta saken. Litt senere på dagen tar han saken, dvs, NTB-referatet, i egne hender.  Han synes det er blodfattig , og sper på med kommentarer og situasjonsbeskrivelser som om han skulle ha vært til stede. Fornøyd med seg selv sender han historien ned til 1.etasje i den gamle bedehuset i Hausmannsgate, til faktor Julius Nord.

Arbeiderbladet – i dag Dagsavisen – lar ikke Vårt Land dø i synden. En lederartikkel fra 12.mai:

«Også det kristelige Vårt land hadde i går et «referat» fra statsministerens pressekonferanse mandag Det begynte slik: «Landets statsminister og Arbeiderpartiets formann klamrer seg fremdeles til det valgtaktiske halmstrå som heter «reaksjonære krefter».

Så får vi lese om at statsministeren med «sitt berømte folkesmil og lett bekymrede landsfaderrøst» ga oss en leksjon i norsk arbeiderpartilogikk. Avisen kan fortelle oss om «den agitatoriske glød» i Gerhardsens ord og om Terje Wolds «beryktede tramp i 9.april-klaveret».

Hele «referatet» er en sammenhengende og subjektiv kommentar, som gir oss grei beskjed om Vårt Lands aversjon mot statsministeren og Arbeiderpartiet. Men leserne får ikke vite stort om det som ble sagt på pressekonferansen.

Har valgkamp-feberen angrepet Vårt Land så klart at redaksjonen glemmer de mest enkle og elementære reglene for redeligjournalistikk? Referatet var lite «kristelig», skriver Arbeiderbladet.

Neste dag har avisen vite fra Vårt Land at bladet ikke hadde noen medarbeider til stede, og «det gjør ikke saken bedre, tvert imot».

Sjefredaktør Bjarne Høye nedsetter en 5-minutters undersøkelseskommisjon, og skriver deretter at  referatet (han sløyfet hermetegnene) var lite kristelig. «Det som står igjen for oss å gjøre for å få litt kristelig skikk på blamasjen, er oppriktig å innrømme den. Det kommenterende innslag var beklagelig i sin noe ungdommelig, flåsete uærbødighet overfor statsminister Gerhardsen. Vi håper her på statsministerens forståelsesfulle tilgivelse. Den lærepenge vi her har høstet, vil bli innlemmet i VLs grunnfond».

Etter bot og håp om bedring, skriver Høye: «Bortsett fra de påtalte uheldige uttrykk gjenga vi litt forkortet det alt vesentlige av de opplysninger som ifølge NTB statsministeren fremkom med på konferansen.»

Journalistens navn ble aldri nevnt hverken i Vårt Land, Arbeiderbladet eller andre steder. Men  Romsdal Folkeblad (Ap)  i Molde et toppoppslag på 1.side, uvisst av hvilken grunn – om det da ikke skyldtes at journalisten tidligere hadde vært sommervikar i konkurrenten Romsdals Budstikker (som han senere skulle bli redaktør i, og vetter4 det sjefredaktør i Vårt Land) ) og dessuten hadde en far som hadde vært ordfører og aktiv politiker i Venstre,