onsdag 6. februar 2019

Pinlig møte med fortiden. Stjerna Erna. Hvorfor har det gått galt? Mirakel mulig?

I løpet av 34 år som redaktør skrev jeg over 3000 kommentarer. Som blogger er tallet over 1000. Kvalitet og treffsikkerhet har vært så ymse. Men aldri har jeg vurdert så feil som jeg gjorde i februar 2009.
Jeg siterer:
«Erna Solberg vil ha en borgerlig regjering etter valget. Det er det også mange andre som vil, men ikke med henne som statsminister.
Det beste bidraget Erna Solberg kan yte for å få en borgerlig statsminister vil være om hun selv velger å tre til side, sier at hun ser betydningen av å løfte Høyres oppslutning opp endel prosentpoeng, at hun tror det kan gjøres best ved at hun konsentrerer all sin kraft om å bygge partiet - og at Per-Kristian Foss blir Høyres statsministerkandidat.
Slutt med mumling og famling. Slutt med å tro at det er mulig å få til ekteskap mellom Frp og Venstre/KrF, selv om politikk ofte skaper merkelige sengekamerater. Det er helt patetisk når Solberg ikke vil ta inn over seg Venstres og KrFs blanke avvisning av regjeringssamarbeid med Frp. Hun lever dessverre opp til antagelsen om at strutsen er det eneste dyret som har en offisielt anerkjent sans for politikk.
For å holde oss i dyreriket: reven har to utganger, men kan bare bruke en om gangen. Og det nytter heller ikke å forsøke å bære havre til en død hest.»
Og eplekjekt føyde jeg til, etter et dypdykk i sitatleksikonet: ‘Charles de Gaulle sender en posthum hilsen til Erna Solberg: I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake’.
Et par måneder senere stilte jeg det poetiske spørsmålet:
Stjerna Erna,
blir hun fjerna
eller verna?’
Selv sa hun våren 2009 at «Jeg vil ta kampen opp dersom noen i Høyre foreslår en annen statsministerkandidat. Den som vil drive seminar om delt ledelse, tenker ikke på hvordan vi skal få flere stemmer til Høyre til høsten».
Erna ble verna. Fire år senere ble hun statsminister. Populær. Og hun trodde - i motsetning til en enkel blogger - at det var mulig «å få til ekteskap mellom Frp og Venstre/KrF, selv om politikk ofte skaper merkelige sengekamerater».
I disse februardager bærer overskrifter og tv-innslag klare bud om en regjering som sliter, om en opposisjon som stadig blir sterkere. Hvorfor ble det slik? Et usikkert forsøk på forklaring:
1.Elendigheten begynte da Venstre brøt det svært mange av partiets velgere så som et valgløfte: Ikke i regjering med FrP. Ikke få av dem forlot partiet
2.Dette gjorde det lettere for store nok deler av KrF å bryte sitt valgløfte om ikke i regjering med KrF. Mange gikk inn og ut, andre går bare ut. Gamle høvdinger blir Drivkraft for mer fleksibel kurs.
3. Abortloven ble brukt som politisk vekslemynt og ødela for enhver diskusjon om sider ved en 40 år gammel lov. I en appellrik ordkrig ble paragraf 2 c et symbol for hele prinsippet om fri abort, bare vent til 8.mars.
4. Utvidet regjeringserklæring ble ingen avklaring. Åpenbare motsetninger kan vanskelig kompromisses. Invitasjon til (fortsatt) solospill. Ingen sans for daværende statsminister (1989-90) Jan P. Syses ord: "Vi må henge sammen eller bli hengt hver for oss".
5. Mye negativ og forståelig omtale i de siste månedene av hendelser og handlinger både hos topper og menige politikere.
Stafett er stafett, men meningsmålinger er ikke valg. Jonas Gahr Støre vil nå passere Erna Solbergi popularitet. Jeg undervurderte henne for 10 år siden. Jeg tør ikke gjøre det i dag, selv om regjeringsskyene er mørkere enn noen gang siden 2013. Mirakler har skjedd før.Blogglisten

1 kommentar:

  1. Det er imponerende at du ennå blogger i en slik voksen alder, jeg håper det står fint til.

    Jeg takker for øvrig for dine Ivar Andreas Aasen-sitater på Twitter også.

    For øvrig del 2:
    Det var en sterk og gripende artikkel hos deg her i bloggen om Roald Amundsen.
    Takk, igjen.

    SvarSlett