Når lovens givere og utøvere bør straffes

Offentlighetsloven er blitt strengere, men departementene og andre offentlige institusjoner gjør det stadig vanskeligere å å kontrollere forvaltningen, nå sist påvist av Riksrevisjonen. Regjeringer har gjennom årene ansatt stadig flere informasjonsmedarbeidere, men det virker som om de er mer opptatt av hindre medias kontroll av og tilgang til politikere og embetsmenn enn av å informere. Det hjelper slett ikke at de får finere titler.

Gjennom et langt avisliv opplevde jeg at myndigheter og politikere bryter norsk lov - men krever at vanlige borgere skal være lovlydige. En som har gjort en liten tabbe i forhold til pensjonsbestemmelsene, men gjør oppmerksom på det så snart man bli klar over det, straffes ubønnhørlig. Offentlige ledere som bryter Offentlighetsloven og enkelte ganger til og med nekter Sivilombudsmannen innsyn i dokumenter, burde være mer kvalifisert til straff. Kanskje degraderes?

Når ikke myndigheter på ulike plan vil følge norsk lov, gir det ytterst uheldige signaler.
Det er nedbrytende for samfunnsmoralen når
- rektor ved Universitetet i Tromsø i sin tid sa (som mange andre ledere stadig sier) at ”jeg er fullt klar over at vi begår lovbrudd ved ikke å offentliggjøre kandidatene” (søkerne til en stilling). For henne var ”universitetes beste” viktigere enn norsk lov. Denne bestemmelsen blir mer og mer gjennomhullet, og hvis politikerne ønsker det sik, bør de heller åpent stå frem og kreve lovendring.
- en ordfører på Jæren forteller til lokalavisen at han stadig vekk bryter Offentlighetsloven
- sivilombudsmannen har slått fast at den rådende holdningen i svært mange etater er at mest mulig bør unndras fra offentlighet, og dermed setter eget skjønn over lovens
- kommuner unnlater å journalføre e-post i henhold til arkivloven

Folk sitter igjen med et inntrykk av at politikere ikke er så veldig nøye med å respektere lover som de selv pålegger andre å følge 

Lovens givere og lovens utøvere har et spesielt ansvar.