Krisene verden glemmer

Feltarbeidere fra Leger uten grenser fotografert i Monrovia (foto: AFP / Dominique Faget/ NTB Scanpix’

Over hele verden lider mennesker i glemte kriser. De har ingen stemme eller mulighet til å fortelle om urettferdigheten rundt dem.  Men, som Morten Rostrup i «Leger Uten Grenser» sa på en pressekonferanse i dag: – Oppmerksomhet hjelper, taushet dreper. Også i år lister han opp 10 humanitære kriser som verden synes å ha glemt – han kunne sikkert pekt på flere.

På årets liste har organisasjonen inkludert titusenvis av burundiske flyktninger som lever under uakseptable forhold i Tanzania, situasjonen i verdens største flyktningleir Dadaab i Kenya, elendige forhold i malawiske fengsler og rådyre medisiner som gjør at folk dør unødvendig av hepatitt C og lungebetennelse. I tillegg mener organisasjonen verden bør rette oppmerksomheten mot hiv-positive i Kongo, der bare én av fire smittede får behandling, grov vold mot flyktninger i Mexico og de 7.100 dødfødslene i verden hver dag.

Kirkens Nødhjelp samarbeider med lokale organisasjoner i Malawi, her fra et kombinert sykepleie- og jordmor-program i Ekwendeni (Foto: Gred Rødland Buick, KN)

Kriser som går over lang tid ser ikke ut til å ha nyhetsinteresse. Hvis noe skjer akutt og er spektakulært, som jordskjelv og tsunami, får det voldsom oppmerksomhet. Kroniske kriser, derimot, regnes til slutt som normalitet. Folk reagerer ikke og media dekker det ikke, fordi de føler seg bundet av nyhetsprinsippet som sier at en nyhet er et brudd i en tidslinje. Å akseptere en vedvarende krise som en normalitet er ekstremt farlig.

Media er mest opptatt av øyeblikket, og dessverre ser vi en del av det samme innen internasjonale hjelpeorganisasjoner.  Det er farlig hvis mediedekning er et mål i seg selv. På begynnelsen av 2000-tallet var jeg i Kosovo, der Action for Churches Together deltok i hjelpearbeidet etter krigshandlinger. Det som slo meg var den nesten uendelige mengden av hvite biler med ulike hjelpeorganisasjoners logo. En tysk hjelpearbeider sa til meg at egentlig visste de ikke helt hva de skulle gjøre, hvor det virkelig trengtes hjelpeinnsats.

En annen. en amerikaner, fortalte meg at han hadde stått midt oppe i et fruktbart utviklingsarbeid da han fikk beskjed fra sin hjemmeorganisasjon om å dra til Pristina i Kosovo. ”Men det vil kunne svekke den viktige innsatsen i Sudan”, svarte han. ”Kom deg av gårde. Det er i Kosovo at tv-kameraene er nå, vi må være synlige!” var responsen han fikk.

Katastrofehjelp er livhjelpende når ulykken skjer. Det spektakulære, det dramatiske, får oppmerksomhet, og skal ha det. Folks giverglede stimuleres. Medias beretninger åpner øyne og lommebok.

Vi må hjelpe når akutt katastrofe inntreffer. Men vi må samtidig gjøre mye mer for at den langsomme katastrofen, den løpende elendigheten, ikke blir glemt. Når tv-lampene slås av og fotoklikkene stilner, når mediaskaren og hjelpeorganisasjonene trekker seg tilbake, da er det viktig at noen vil fortsette et daglig, møysommelig arbeid som kan styrke infrastruktur og innebære hjelp til selvhjelp.
Og da er det viktig at vi også ser det glemte krisene,

Jeg har stått på flyplassen i Lokichogio i Kenya, på grensen til Sudan, og sett hvordan flyene fra World Food Program tok av med tung og livgivende last. Og WFP-sjef James Morris anklaget den rike verden for dobbeltmoral. ”Hvorfor kan vi akseptere et nivå av lidelse og håpløshet i Afrika som vi ikke aksepterer i andre deler av verden? Vi kan simpelthen ikke la dette passere”.
Ethvert økonomisk system og enhver politisk beslutning bør vurderes ut fra hvordan virkningen blir for de aller fattigste blant oss.

– Største hindring mot universelle helsetjenester og utdanning til alle er ikke korrupsjon og vanstyre i fattige land, men mangel på ressurser til fattige mennesker, samt vanstyre i rike land med for mye krig og for mye sløsing, sier 

økonomiprofessor Jeffrey Sachs, rådgiver for FNs generalsekretær om de nye bærekraftmålene, der det mest ambisiøse er å utrydde fattigdom innen 2030.

Det finnes mye kunnskap i og om verden i dag, men langt fra nok visdom. Vi må arbeide for at det også blir vilje nok til at kunnskapene omsettes i konkret og nødvendig handling.

Musikkopplevelser x 5

Ja, jeg vet det. Alt var ikke bedre før. Men det er ikke det jeg ønsker å si. Når jeg, inspirert av en større oversikt jeg leser over sommerens mangehånde pop-, jazz-, kammermusikk-, country-, rock- og hvadetnåennmåtte være-festivaler, er det ikke for å måle dem mot Kygo eller Marcus&Martinus eller Isac Elliot. Men ganske enkelt for å minnes hyggelige opplevelser.

Etter at Odd Børretzen i sin unike stil som resiterende aktør med kontrollert orddiaré i 1975 kom med "Bellmann" (som han fikk Spellemannsprisen for), der han harsellerte over eldre som synes at alt var så mye bedre før, har jeg bedt om det som i den nyeste Fadervår-utgaven heter "la meg ikke komme i fristelse".
Men det er ikke lett. Jeg siterer Stavanger Aftenblads utmerkede petitskribent (det blir stadig færre og ikke fullt så gode, ikke sant?), Leif Tore Lindø: "Den fortiden vi haar nå, den er jammen med ikke noe å snakke om. Den var bedre før".

Uansett – tilgi meg en liten rusletur langs Memory Lane med små besøk på Jazzfestivalen i Molde, Charles River, Sydney-operaen, Odeon Hammersmith og Caracallas termer.  Og Graceland.

Fem live musikkopplvelser på topp – og en ved høyttalerne.

2. Miles Davis i den legendariske nattkonserten under jazzfestivalen i Molde en julinatt i 1984 . Det var da Knut Borge en stund etter midnatt sa frascenekanten: ”Gud sitter i garderoben og venter…”.

                                           
3, Friluftskonsert ved Charles River med Boston Pops til minne om deres mangeårige dirigent Arthur Fiedler like etter hans død i 1979. Her var det smell i 1812-ouvertyren med forrektige kirkeklokker, kanoner og kruttrøyk.

                                         
4. Bee Gees i det nye operahuset i Sydney like etter åpningen (1974). Gruppa var i ferd med å finne seg selv igjen etter en kraftig nedtur.

                                  
5. Aida i spektakulære omgivelser i Caracallas termer i Roma, med hester, magikk, farger, lysspill og en avsluttende scene der den øverste delen forestilte det indre av Vulkantemplet badet i lys, med en underjordisk hvelving og buegang liggende i mørke.

                                   
1. Men på topp for meg som for så mange andre: The Beatles live: Odeon Hammersmith, London januar 1965 (den dagen Churchill døde). Særlig låten fra ”A Hard Day’s Night”, gruppas første film (1964). Den kom faktisk før albumet, som også er kjent for et cover med 4x4 beatleshoder i ulike uttrykk og blå kanter.

Odeon hadde flere passasjer ned mot scenen. Og det var først da jeg så alle de unge ekstatiske jentene som hylende stormet nedover og forsøkte å komme i nærheten av bandet, at jeg egentlig fikk en slags forståelse av hvor stort dette var. En rekke muskelmenn hadde sin fulle hyre med å kaste fansen tilbake.

”A Hard Day’s Night” var tittelmelodien til filmen, som egentlig skulle hatt navnet ”Beatlesmania”. Men den ble endret av Richard Lester, inspirert av Ringo som sukket ”it has been a hard day” da gruppa i de sene kveldstimer forlot studio, og la til ” ’s night” da han så hvor mørkt det var blitt. Da John Lennon hørte om det nye navnet, sa han bestemt til Paul McCartney (dette er for øvrig det eneste albumet der alle sangene er kreditert Lennon-McCartney): ”Ligg unna – jeg vil skrive tittelmelodien”. En journalist fortalte en gang at neste dag kom Lennon med sangen, tettskrevet på baksiden av et bursdagskort til hans 1-årge sønn Julian.

Platen kom på markedet tre uker før Marie og jeg giftet oss. Vi syntes nok passende låttitler kunne også være ”And I Love Her”, ”I’m Happy Just to Dance with You” og ”Things We Said Today”. Men definitivt ikke “I Should Have Known Better” og “I’ll Cry Instead”.

Uansett, denne platen vil bli spilt ”Any Time at All”, og både med plater og i livet er det slik at “Can’t By Me Love”.

Snakker vi så om utøvere kommer det her en bekjennelse: For en musikalsk enkel sjel er toppen Elvis Presley – The King. Selv sa han for øvrig at det bare fantes en konge: Jesus. Han vokste opp plant pinsevenner, med mye sang og sterke hoftevrikk, og han holdt fast på barnetroen til den siste tragiske slutt.

Min favoritt er ”How Great Thou Art”, et album fra 1966 (utgitt i 1967) som er en hyllest til kirkens største hymner og salmer, spilt inn i Grand Ole Opry i Nashville.

Det ga ham den første Grammy-prisen, også de to andre var for kristne innspillinger, den ene nettopp for tittelmelodien ”How Great Thou Art” live fra en konsert i Memphis (1974), og den andre ”albumet ”He Touched Me” (1972).

En gang jeg holdt et foredrag på et kristens møte, hadde møtelederen som avslutningssang valgt ”O store Gud, når jeg i undring aner, hva du har skapt i verden med ditt ord” – tekst av den svenske presten Carl G. Broberg i 1886, melodien er en svensk folketone. Lite ante nok Broberg at sangen 60-70 år senere skulle oversettes til engelsk med tittelen ”How Great Thou art”, bli brukt av Billy Grahams korstog og av Elvis, og bli en av verdens mest brukte salmer, sammen med ”Amazing Grace” (ifgl. Christianity Today ).

I de to CD’ene i ”Elvis Presley – Amazing Grace” (1994), er samlet 55 av hans mest kjente tolkninger av kristne sanger, bl.a. ”He Is My Everything” (1971). I Rune Larsens versjon ble ”Han er min sang og min glede” den mest spilte i Ønskekonserten i 1975 – men den var for sterk for Nitimen, som nedla publiseringsforbud....
                                  

For noen år siden besøkte jeg Graceland, Memphis, Tennessee. Rundt graven til Elvis lå det flere og hulket. Vakten fortalte at slik hadde det vært hver dag siden 1977. Men musikken lever.

Elvis skal ha blitt observert i live mer enn 280.000 ganger etter sin død. Prøv heller å lete på himmelen, etter asteroide 17059. oppkalt etter 1900-tallets største artist. Men her gir ikke Elvis mer lys fra seg enn 1/20053 av det som må til for å se den en klar natt.

Ibsen på Den Nationale Stortingsscene

Ouverture

Toralv Maurstad leser ”Soria Moria Slott” fra Norske Folkeeventyr (1843)

Byggmester Sanner

Jan Tore Sanner: Forandring er min lyst.

Marit Arnstad, Sp;  - længer og længere bort!

Jan Tore Sanner Slot over Slot sig bygger!

Opposisjonen (rapper): Luftslotte, - de er så nemme at ty ind i, de. Og nemme at bygge også.

Sp-gruppa: Vi gjør bestandig og vår plikt, - men alltid innom vårt  distrikt.

Erna Solberg: Norge er et fritt land befolket av ufrie mennesker.

Anders Anundsen, Frp: Her raader Magtsprog, ei Retfærdighed.

Telegram fra Sp-ordfører i Ja-kommune: Flertallet har aldri retten på sin side, sier jeg

Terje Breivik, V: Att og fram er like langt, inn og ut er like trangt.

Trygve Slagsvold Vedum, Sp: , Grubl ei over hva der ei kan endres...

Jan Tore Sanner: Ingenting bygget i grunnen. Og ingenting ofret for å få bygget noe heller. Ingenting, ingenting - alt sammen.

Opposisjonen: Se, det fik Sanner fordi han var dum og ikke beregned sit Publikum.

Erna Solberg: Frihed og det Heles Vel var Maalet for vår Stræben.

Regjeringen (unisont):  Inn i natten. Gjennom døden. Bakom demrer morgenrøden.

Samfundets støtter (asylpolitikk)

Sylvi Listhaug: Jeg må! Så byder meg en stemme i sjelens dyp, og jeg vil følge den. Kraft eier jeg, og mot til noe bedre, til noe høyere.

Audun Lysbakken, SV: Sannhetens og frihetens ånd, - det er samfunnets støtter.

Per Sandberg, Frp: Dikt og forbannet løgn. Det er fra meg fremskrittene må komme, ellers kommer de aldri.

Ingolf Rogstad, KrF: Per, du lyver

Christian Tybring Gjedde, Frp: Det er det store muslimflertal i vort samfund, som berøver mig min frihed.

Abid Raja, V: Jeg tror vi seiler med Lig i lasten.

Knut Arild Hareide: Onde normer råder over verden; med deres makt er ringe ifall de ikke finner hjelpere i vårt eget bryst.

Sylvi Listhaug:  Har jeg så sant en oppgave i livet, så skal jeg også utføre den!

Hans Olav Syversen, KrF ; Den dame har ei sans for argumenter.

Sylvi Listhaug: Læs tidens lov! Den tåler ingens trods. Vee Den, der har faaet et stort Kald i Livet, og ei har Styrke til at udføre det. Kallet er seg selv å være, sin egen sak til seier bære.

( Framsyninga vert avbroten av eit gruppemøte i Høgre)

Trond Helleland, H: Hvilken vei bør vi velge! Mang en vei står oss åpen; og i valget kjenner man vismann fra tåpen.

Kåre Willoch (invitert av Unge Høyre): Her må dog iallefall være noen som holder idéens fane høyt.

Røst i Høyre-gruppen: Kan du avse et ideal eller to?

Ann-Magrit Austenå (Noas, banker på ruten): Ikke tusen ord seg prenter som én gjernings spor.

Olemic Thommessen: Lite barn kan ei forstå, hva vi store voksne må.

Austenå. For barna, - de har jo mer kultur, de. Og flere fordringer til livet altså.

Fruen fra oljehavet (Siv Jensen, orienterer om budsjettarbeidet):

Se, Statens Forraad er kun tyndt; den vil Valuta for sin Mynt.

Ingen gjeld! Aldri låne! Det kommer noe ufritt, og altså også noe uskjønt, over det hjem som grunnes på lån og gjeld

Du er om deg på alle kanter for å gjøre utvei til penger; men så snart du har dem, blir de liksom borte mellom hendene på deg; du vet aldri hvor du gjør av de.

Gengangere 

Jens Stoltenberg (på  telefon fra Brussel): Jeg betragter Skandinavismen kun som et gennemgangs-stadium til en sammenslutning af hele den store germanniske stamme

Liv Signe Navarsete, Sp: EØS er kjøpt med forlis, det selges med tap

Thorbjørn Jagland (på telefon fra Strasbourg): Vi Skandinaver er, ligeoverfor Europa, endnu ikke kommen ud over sogneråds-standpunktetden tid, vi nu står i, kunde med lige så god føje betegnes som en afslutning, og at deraf er noget nyt nu i begreb med at fødes

Hemming Olaussen (leder av Nei til EU, fra galleriet): Hold Kjæft og pas din Dont!

Erna Solberg: Gaa udenom, sae Bøjgen. En faar saa her.

Kongs-Emnerne

Trond Giske, Ap: Alt skal en prøve, og velge det beste.

Helga Pedersen, Ap: Dog se, til slikt behøver vi en kraftig leder - med mot og innsikt nok. Hvor finnes han?

Jonas Gahr Støre: Krev ei, min venn, at jeg skal gåten klare. Jeg spørger helst, mitt kall er ei at svare.

Hadia Tajik: Ledende menn kan jeg ikke utstå for min død,; - jeg har fått nok av den slags folk i mine dager. En klok dronning kan virke store ting i landet.

Peer Gynt ( «Tenke det, ønske det, ville det med – men gjøre det?»)

Vidar Helgesen, miljøvernminister: Metodisk har jeg intet lært. Men jeg har tenkt og spekuleret, og lest meg til en del av ethvert.

Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet: Å love er til sist å lyve.

Frederic Hauge, Bellona: Hva skal vi med det fremmede ordet idealer når vi har det gode norske løgner?

(til oljeminister Trond Lien): At du ei kan, vil deg tilgis, men aldri at du ikke vil.

Rasmus Hansson, MDG: Håpet er skjørt som markens blomster.

Alle miljøvernorganisasjoner (til miljøvernministeren): En god vilje kjenner ingen umuligheter. Det er viljen som det gjelder! Viljen frigjør eller feller.

Sv’er (med erfaring fra den forrige regjering, mumler): Overkjørt blir vi alle sammen - en gang i livet. Men så får en reise seg opp igjen. Og late som ingenting.

Rasmus Hansson: Et glimt av sol bak tåken å bevare, det er det livsens krav en mann skal klare

Per Olaf Lundteigen, Sp: Jeg har sånn umåtelig lyst til å si: Død og pine

(Pause. Presselosjen drøfter spillet)

Magnus Takvam, NRK : Der er visdomslærere nok i denne sal; men hvor er visdommen?

Per Anders Hoel, Vårt Land: Derinde  mellom Troldenes Flok. Det heder: ”Troll, vær dig selv nok!”

Kjetil Løset, TV2: Mangt værk mægter mænds vilje at fremme; men de store gerninger styres af skæbnen

Harald Stanghelle, Aftenposten: Politikk er krig med trolde i hjertets og hjernens hvelv. Visdom er at holde dommedag over seg selv.

Frithjof Jacobsen, VG: Partiprogrammerne vrier halsen om på alle unge levedygtige sandheder.

Erling Kjekstad, Nationen:  En normalt bygget sandhed lever - lad oss sige - i regelen en 17 - 18, højst 20 år– sjelden længe.

Arne Strand, Dagsavisen: For en partihøvding er liksom en ulv, ser De - han er liksom en forsluken gråben; - han behøver så og så mange stykker småfe om året hvis han skal bestå.

Berit Aalborg, Vårt Land: Et parti, det er liksom en kjøttkvern, det; det maler alle hodene sammen til en grøt; og derfor så blir de også grøthoder og kjøtthoder, alle i hop!

John Olav Egeland, Dagbladet: Jeg får mere og mere bekræftelse på at der ligger noget demoraliserende i at befatte sig med politik og i at slutte sig til partier.

Jens Kihl, Klassekampen: Tar du spørretimen fra en gjennomsnittsrepresentant, tar du lykken fra ham med det samme.

Marie Simonsen, Dagbladet: Mediene ejer Tiden, men tiden ejer ogsaa os.

Et Dukkehjem (Nora går, eller blir hun?

Linda Hofstad Helleland, H: Familielivet er visseligen ikke alltid så rent som det burde være.

Ketil Solvik-Olsen. Frp: Ja, det er et hav av lutter fordring og lutter krav, som lite har med elskov å bestille.

Børge Brende, H (på kort Norges-besøk): Vi ser at det liv vi lever med hinannen, - det er i grunnen ikke noe ekteskap.

Dagrun Eriksen, KrF: De splittet har i fiendske Lejre den Flok, som samlet skulde sejre.

Erna Solberg: Nuomstunder skilles trætten av et magtsprog ret og slet

Frp-stortingsgruppa (kommer på besøk): Når verden snurrer, så snurrer vi med.

Torbjørn Røe Isaksen: Vær ikke ett i dag, i går, og noe annet om et år. Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt.

Frp-erne: Ja, men er det ikke et gruppemedlems plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke?

Carl I. Hagen (på Skype fra Spania): Å, almenheten behøver slet ingen nye tanker. Almenheten er best tjent med de gamle, gode, anerkjente tanker den allerede har.

Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande (fellesuttalelse etter konsuiltasjon): Frp har aldri elsket noen utenfor seg selv, - det er kjernen i det hele.

Finale

Bjørnar Moxnes, Rødt (med en fot i dørsprekken): Mitt rike, - mitt halve rike for en stortingsplass.

Sveinung Rotevatn, V: Sandhedens og frihedens farligste fiender iblandt os, det er den kompakte majoritet.

Martin Kolberg: Norge var et rige, det skal blive et Ap-folk.

Svein Aaser (hjemme i sofakroken): O, han skal føle hva hat som er mitt, et evig gjærende, et aldri mettet, kan ruge ut til hevn og forderv.

Trond Giske: Nu vekk med sorg og klager! Følg meg, venner! I lystig nachspiel vi drukner dem!

Venstre- og KrF-gruppene: Vi protesterer for all verden, men følger med på ferden.

Erna Solberg: Aldri faller det meg inn å tenke på enden. Øyeblikket nyter jeg.

Valgforskere (på plenen utenfor); Går til sin gjerning de norske velgere, viljeløst vimrende, ved ej hvorhen, - skrukker sig hjerterne, smyger sig sindene, veke, som vaggende vidjer for vindene, - kan kun om en ting i verden de enes, den, at hver storhed skal styrtes og stenes.

Henry Valen (i lydbåndopptak): Opinionen er en overmåde variabel ting.

 

Banning i pausen

NRK-seerne fikk med seg en kraftsalve da det annonserte innlegget om England og Wales ikke dukket opp i pausen av Frankrike torsdag. Både i idrettsdekning (fførst og fremst utøvere), i  kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn

En omvei via Sørishavet. 
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. En velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 27 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."

Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2016, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!" 

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel.

Generelt: De som ikke finner andre uttrykksformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber».

Storoksen er død

Arve Solstad er død.

Minnet går tilbake til 1961. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse og dagfersk avis  kom først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.S krevet av  Arve Solstad (25). Bare vel to år eldre enn meg, det er som et lite lysår.

 Siden skulle jeg bli kjent med ham, både gjennom samboerskapet mellom Vårt Land og Dagbladet noen år i Akersgaten, og personlig og faglig i Oslo redaktørforening og International Pressinstitute.

Arve Solstad. Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker. Keiseren i Dagbladet. Banebryteren. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Den fremste sosialradikale redaktørprofil i siste halvdel av 1900-tallet. Påskynder og fornyer av den politiske journalistikken sammen med de tre musketere Per Vassbotn, Gudleiv Forr og Arne Finborud. En fryktet og beundret kvartett. 

Arve Solstad  var sjefredsaktør i DFagbladet 1973-1989, politisk redaktør 1990-1995. Han fikk Fritt Ords pris for sin innsats for redaksjonell selvstendighet, og han fikk Narvesen-prisen. I 1994 ble han professor II ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Solstad var drivkraften bak oppgjøret med partipressen, der det lenge var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Han ble en sterk kritiker av et system der journalistene sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.

Arve Solstad - i mange år landets fremste politiske kommentator. Han brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken (norske myndigheter hadde samarbeidet med USA om opprettelsen av hemmelige elektroniske navigasjonsstasjoner i Norge, noe som var et brudd på Norges atom-og basepolitikk) - nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet (1990) – før VG. 

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt. 

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet, og så lenge det gir økonomiske muskler til en spennende dekning av særlig politikk og kulturliv.

 Avispremissene er annerledes i 2016 enn de siste tre tiårene i forrige århundre. Men arven etter den fremste norske sosialradikale redaktør i siste halvdel av 1900-tallet bringes best videre gjennom en journalistikk på papir og nett som skaper økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

Kanskje er ikke Dagblad-fremtidens viktigste dyr en storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier.  

(Foto: Bjørn Fjørtoft)

Storoksen er død

Arve Solstad er død.

Minnet går tilbake til 1961. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse og dagfersk avis  kom først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt. Skrevet av  Arve Solstad (25). Bare vel to år eldre enn meg, det er som et lite lysår.

Siden skulle jeg  bli kjent med ham, både gjennom samboerskapet mellom Vårt Land og Dagbladet noen år i Akersgaten, og personlig og faglig i Oslo redaktørforening og International Pressinstitute.

Arve Solstad. Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker. Keiseren i Dagbladet. Banebryteren. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken sammen med de tre musketere Per Vassbotn, Gudleiv Forr og Arne Finborud. En fryktet og beundret kvartett. 

Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.

Arve Solstad - landets i en årrekke fremste politiske kommentator. Han som brøt nye og svært viktige journalistiske veier. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken (norske myndigheter hadde samarbeidet med USA om opprettelsen av hemmelige elektroniske navigasjonsstasjoner i Norge, noe som var et brudd på Norges atom-og basepolitikk) - nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

 Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet (1990) – før VG. 

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt. 

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet, og så lenge det gir økonomiske muskler til en spennende dekning av særlig politikk og kulturliv.

Avispremissene er temmelig annerledes i 2016 enn de siste tre tiårene i forrige århundre. Men arven etter den fremste norske sosialradikale redaktør i siste halvdel av 1900-tallet bringes best videre gjennom en journalistikk på papir og nett som skaper økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

Kanskje er ikke Dagblad-fremtidens viktigste dyr en storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier.  
(Foto: Bjørn Fjørtoft)