Storoksen er død

Arve Solstad er død.

Minnet går tilbake til 1961. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse og dagfersk avis  kom først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.S krevet av  Arve Solstad (25). Bare vel to år eldre enn meg, det er som et lite lysår.

 Siden skulle jeg bli kjent med ham, både gjennom samboerskapet mellom Vårt Land og Dagbladet noen år i Akersgaten, og personlig og faglig i Oslo redaktørforening og International Pressinstitute.

Arve Solstad. Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker. Keiseren i Dagbladet. Banebryteren. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Den fremste sosialradikale redaktørprofil i siste halvdel av 1900-tallet. Påskynder og fornyer av den politiske journalistikken sammen med de tre musketere Per Vassbotn, Gudleiv Forr og Arne Finborud. En fryktet og beundret kvartett. 

Arve Solstad  var sjefredsaktør i DFagbladet 1973-1989, politisk redaktør 1990-1995. Han fikk Fritt Ords pris for sin innsats for redaksjonell selvstendighet, og han fikk Narvesen-prisen. I 1994 ble han professor II ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo.

Solstad var drivkraften bak oppgjøret med partipressen, der det lenge var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Han ble en sterk kritiker av et system der journalistene sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.

Arve Solstad - i mange år landets fremste politiske kommentator. Han brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken (norske myndigheter hadde samarbeidet med USA om opprettelsen av hemmelige elektroniske navigasjonsstasjoner i Norge, noe som var et brudd på Norges atom-og basepolitikk) - nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet (1990) – før VG. 

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt. 

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet, og så lenge det gir økonomiske muskler til en spennende dekning av særlig politikk og kulturliv.

 Avispremissene er annerledes i 2016 enn de siste tre tiårene i forrige århundre. Men arven etter den fremste norske sosialradikale redaktør i siste halvdel av 1900-tallet bringes best videre gjennom en journalistikk på papir og nett som skaper økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

Kanskje er ikke Dagblad-fremtidens viktigste dyr en storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier.  

(Foto: Bjørn Fjørtoft)