Venter på far

I kveld har jeg gått i fakkeltog. For menneskerettighetene. For humanismen. For barns rett til å vokse opp sammen med sin far. Og – for å kjempe for at norske myndigheter umiddelbart må følge opp vedtak i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og ikke trenere, ikke drive småtriks i jussen for å hindre at Azat, Cemcit og Rojini igjen får se sin far.

Det er lett på snakke om prinsipper og konsekvens. Like enkelt blir det ikke når vi møter menneskene bak tallene, bak dommene, bak UNE-papirene. De dukker stadig opp, sakene som appellerer til vår medmenneskelighet – sakene der jussen ikke alltid entydig gir noe svar, der det finnes tolkninger. Det kommer an på hva de ulike instanser legger mest vekt.

Kurderen og aktivisten Kamuran Kaplan flyktet til Norge i 1998 i redsel for Tyrkias hemmelige politi. I 2003 kom hustru og  barn etter – de fikk endelig oppholdstillatelse i 2008 med begrunnelse i bestemmelsen om at barn med sterk til knytning til Norge skal innvilges opphold på humanitært grunnlag. Sterkt funksjonshemmede Ronjin hadde far som viktigste omsorgsperson

Borgarting lagmannsrett så saken annerledes enn UNE. ”Ronjins meget alvorlige barneautisme og oppfølgingsbehovet vil påføre familiemedlemmene en belastning langt utover det normale….mor fungerer marginalt…..far har aktivisert Ronjin i det daglige og utgjør en grunnleggende støtte… må han reise ut kan utviklingsforstyrrelsen forverres….. familien blir neppe i stand til å forsørge seg selv”. Borgarting sa at Kaplan må få bli, ”Ronjin krever kontinuerlig oppfølging, hennes særlige behov overskygger alle andre forhold”.

UNE anket til Høyesterett. Lagmannsretten måtte ikke komme her og komme her. Og dommerne Karl Arne Utgård, Bård Tønder, Kristin Normann, Aage Thor Falkanger og Liv Gjølstad ga UNE medhold i lovforståelsen.

Kaplan Kamuran skulle utvises og kunne ikke søke familiegjenforening før om fem år, mente UNE. Han reiste ikke fra Norge på eget initiativ etter avslag på asylsøknad. Men politiet varslet aldri om uttransportering.

17.juni 2011 kom fire politimenn for å ta Kaplan kl.04.00 om natten (advokaten hans var på ferie. Tilfeldig?) Men når en asylsøker er så dum at han aldri forsøkte å skjule seg, kunne han vel ikke vente noe annet. Som han sa, avdelingsdirektør Ole Johan Heir i Politiets Utlendingsenhet: “Vi foretar alltid en sikkerhetsvurdering før slike aksjoner”. Sikkert.

Heldigvis - stundom kan urett rettes opp. I juli ble det kjent at Den europeiske menneskerettsdomstolen mener utvisningen av Kamuran Kaplan i 2011 var konvensjonsstridig, i motsetning til UDI, UNE og Norges høyesterett. Den var et brudd på art.8 i menneskerettighetskonvensjonen,  om rett til familieliv.

Gjør da Norge det eneste anstendige, henter hjem Kaplan? Nei, sier UDI, det må søkes om gjenforening. .

Pinlig for Norge. Blir vi dømt i Menneskerettighetsdomstolen, må vi ta konsekvensene, erkjenne at vi har handlet feil, gjøre alt vi kan for å få rettet feilen opp. De såkalte «innvandrimgspolitiske hensyn» kan ikke komme før en konkret dom i Strasbourgh.

Hvor lenge skal Kaplans familie måtte vente på far, vente på far, trykke seg mot ruten, vente på far?