I dag har jeg gått tur i under en totalt skyfri
himmel, totalt vindstille. En total opplevelse. Bedre kan vi ikke få det langs barndommens og ungdommens og nå den tidlige (?)
alderdoms dels steinete, dels sandfylte jærstrender. Det er om dette landskapet
Åse-Marie Nesse skriver:
alt strøymer imot deg her ved det opne hav
når lyset er ein spegel for ditt liv”.
#
Hun skriver om
”bitar av din barndom,
skin i fjøresteinane
som glasskuler frå søkkte garn”,
og hun er opptatt av
”steinane i ditt liv,
steinar du snåva mot,
steinar som fall frå ditt bryst;
her finn du dei att
runde
slipte av havet
som er større enn din angst”
Ute på Reve møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute aner jeg slitets og steinen og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys”.
”steinane i ditt liv,
steinar du snåva mot,
steinar som fall frå ditt bryst;
her finn du dei att
runde
slipte av havet
som er større enn din angst”
Ute på Reve møtes Norges største lavlandsslette med havet. Der ute aner jeg slitets og steinen og torvmyrenes forblåste uendelighet under Norges største og mest skiftende himmel. Der er det runde linjer og vid synsrand. Øyet kan vandre og aldri møte noe som stenger, stadig lys”.
”Det er annerledes her”, sier Sigbjørn Obstfelder.
”Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før”.
”Det er som der ute fra de vide synsrender kommer nye håp, en ser sitt liv i nye lys, en forstår meget en ikke har forstått før”.
Og visst har han rett, ute på Jærens ytterste rev får man uforglemmelige
naturopplevelser for sinnet.
Her er verden og her er himmelen. Her møter vi det
uendelige – også i oss selv.