Banning og forsøpling i K-rådet

«Bannskap tolereres i NRK, men et lite korssmykke er forbudt». «Orker ikke mer banning i NRK, bl.a. i «Lillyhammer» og «Ikke gjør dette». «Språket forsøples i Stjernekamp og andre NRK-program». «Småbarnsmor reagerer på banning i programmer etter Barne-TV».

Det nye Kringkastingsrådet har sitt første møte torsdag, og blant klagebrevene som trolig vil utløse en mer prinsipiell diskusjon, er 10-15  med tema som nevnt innledningsvis. 

Stikkord: Banning.

Både i TV-sendt idrett (bl.a. flere av de norske OL-deltakerne), kulturlivet og ellers i samfunnet synes det å bli en stadig lavere terskel for banning. Kulturell miljøforsøpling? Kunstnerisk virkemiddel? Språklig kreativitet? Manglende uttrykksevne? Åndsfattigdom? Brudd på det 2.bud om ikke å misbruke Herren din Guds navn

En omvei via Sørishavet. 
Journalist Ingvar Molaug i Stavanger Aftenblad hadde skrevet en sterk historie fra en tur på hvalfangst i Sørishavet. Han hadde fulgt den lille hvalbåtens vei fra kokeriet og ut på jakt. En velskrevet og dramatisk fortelling om oppdagelsen av en hvalblåsing, jakten, en topp skjerpet hvalskytter ved harpunen, hvalen som forsvant, men kom opp igjen, innsirklingen av målet, nær nok til å skyte - og så pang! Men bom. "Å, faen!" sa skytteren.

Molaug var en stilens og skildringens mester. Aftenbladet hadde et klart forbud mot banning i spaltene, men i denne sammenhengen fikk Molaug sjefredaktørens tillatelse til å bruke hvalskytterens reaksjon da han bommet. Hverken journalist eller sjefredaktør Thomsen hadde imidlertid regnet med frøken Omdal i korrekturen. Hun kunne avisens bibel, og gjorde det hun mente hun måtte med reportasjen. Da den kom på trykk, så høydepunktet slik ut: "Å gid", sa hvalskytteren".

For 25 år siden krydret Oluf fra Raillkattlia sine betraktninger i fjernsynet med et og annet bannord. KrF-stortingsmann og indremisjonshøvding Gunnar Prestegård reagerte kraftig over dette urensede utslipp i beste sendetid, mens senere leder av Nobelkomiteen, den gang rektor ved universitetet i Tromsø, KrF'eren Ole Danbolt Mjøs, tok Oluf i forsvar: "Det dreier seg om kunstneriske virkemidler og kan ikke sees løsrevet fra den helheten de hører til."

Det er åpenbart at til tider kan bannord ha en forsvarlig, klar kunstnerisk, menneske- og miljøskildrende effekt.

Professor Asbjørn Aarseth har i forbindelse med banning sagt at "påkallelse av høyere makter og bruk av tabuord brukes som virkemiddel på visse stilnivå dramastiserende ordkunst. Men dette virkemidlets stilistiske funksjon i sosiale, ikke-litterære sammenhenger kan være både generelt språkforsterkende og miljø-indikerende ved at det signaliserer en språklig identitet, vil det i litteraturen bidra til en komisk virkning.Det vil si at banning hører til på et lavt stilnivå. En tragisk helt banner ikke: Peer Gynt banner flittig i de første aktene, men fører et sobert språk mot slutten av femte akt".

Den som lytter nøye til radio og fjernsyn anno 2014, vil vel kunne være enig i at ikke i enhver situasjon eller sinnstilstand fremstår bannord som kriterium på kunstnerisk kvalitet. Når det går inflasjon i noe, forsvinner virkningen, man må ta i mer og mer uten at man likevel oppnår annet enn skuldertrekk. Saltet har mistet sin kraft.

Jeg ville satt hvalskytterens reaksjon på trykk, og jeg holder med Ole Danbolt Mjøs når det gjelder Oluf. Jeg ser de mange gode stilistiske, kunstneriske grep, som åpningen i Kiellands "Skipper Worse":"Lauritz - din Dævelunge! - op og klar vimpelen". Og jeg synes det er en treffende personkarakteristikk når Olav Aukrust i "Bil-beistet" beskriver Per Bakkens reaksjon da hesten som er spent for et lass gjødsel (vi snakker om 1920-tallet) blir skremt av en bil full av byfolk, og løper ut med et sørgelig resultat: "Satan, han salte, fortære og søkkje døkk ende i veret, og hakke og trakke dykk møyre, slik helvites elde som døkk, det skul'n betterde køyre ut over marki som møk!" 

Det er ikke forfatteren som banner, banning blir i slike sammenhenger benyttet som personkarakteriserende eller miljøskildrende virkemiddel. Og de som er imot enhver bruk av bannord, har neppe reagert særlig over at Henrik Ibsen, ifølge litteraturviterne, nevner fanden 126 ganger i sine skuespill, pokker 37 ganger, helvede 15, dævel 32 osv. Og Bjørnstjerne Bjørnson lar personene banne 30 ganger bare i 1.akt av "Geografi og kjærlighet".

Kunstneriske virkemidler er det imidlertid vanskelig å få øye på i dataspillet fra Segas:"The House of the Dead: Overkill". Rekordorganisasjonen Guinness har nemlig talt hvor mange ganger et banneord på fire bokstaver dukker opp i løpet av kampanjedelen, og de kom til 189. I snitt blir det én gang per minutt, og ordet står for tre prosent av spillets samlede dialog. Dermed får spillet den tvilsomme æren av å være det spillet i verden med mest banning. 

Generelt: De som ikke finner andre uttrykkeformer enn tirader av bannord når de på direkten skal meddele sine reaksjoner, kan med fordel grunne over det gamle ordtaket: "Sanning treng inga banning."

Men samtidig er det nok slik at de av oss som fremholder det 2.bud, gjør klokt i å tenke over det pater Kjell Arild Pollestad har sagt: "Man kan være nærmere Vårherre blant folk som banner enn blant mennesker som ber."

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til!

PS. I en blogg for 4 år siden skrev jeg eplekjekt: «Harald Heide Steen jr. skapte i sin tid den uforlignelige Balle Klorin og Supperådet. Jeg vil ikke bruke den betegnelsen om Kringkastingsrådet. Suppe er nyttig.»

Jeg var nokså oppgitt over et politisk oppnevnt utvalg som i fullt alvor 
a) behandlet en bønn om at Hopsi Deisi, Makka Pakka og Hinkelpinkel i «Drømmehagen» måtte  få komme tilbake i de minstes faste leggerutine, og
b) i et vedtak formulerte at ”Drømmehagen bør sendes på ettermiddagen”. 
Bloggen ligger her 

Jeg er for kommende periode oppnevnt av Stortiget som varamann til rådet, og har stor tiltro til Per Edgar Kokkvold klarer å løfte rådets prestisje og nytte.

.

Personvern og terrorisme

 Om USA har overvåket Angela Merkels telefon og om de kjente Danmarks «plan B» i klimaforhandlingene, er det en «såkalt skandale», skriver pensjonert lagdommer Ivar Huitfeldt i en kronikk i Aftenposten.   Det som etter hans mening er en reell skandale er om Merkel har snakket om sensitive spørsmål på telefon og at Danmarks strategi er så lett å avdekke.

Det som synes å være omfanget av USAs avlyttinger er etter min mening en åpenbar skandale. Men jeg ser klart Huitfeldts poeng i at statsledere bør sørge for avlyttingsfri kommunikasjon.

Huitfeldts utgangspunkt er at mange  feilaktig tror at staten både kan beskytte oss mot terror og bevare personvernet. «I valget mellom de to er trygghetstiltakene viktigst.» Han mener at å snakke om personvern  som om det gjelder «overvåkingssamfunnet», er en vinkling rettet mot integritetskrenkelser preget av 1950-tallets «Storebror»-tenkning. Og han anklager mediene for å være  «fri for refleksjon over hvor uetisk det er ikke å ta i bruk overvåkingstiltak som teknologien åpner for, og som kan redde menneskeliv.»

Er det slik at vi bare må godta mer og mer overvåking?  Skal vi ha en ”frihet” som gjennom mange små og kanskje i hverdagen umerkelige skritt leder oss inn i en falsk trygghetssfære, men der privatlivet etter hvert kan forvitre? Personvern innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter.  Når det gjelder Datalagringsdirektivet (DLD) som de to største partiene våre gladelig aksepterer trass i mange betenkeligheter ute i Europa,  var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet.

I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et klart anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Tidligere leder i Datatilsynets, den verdifulle vaktpost mot dataovergrep ,Georg Apenes, har sagt om DLD at det er som  å “konservere høystakker for det tilfelle at det skulle vise seg at det er en nål i en av dem”.

Veien til helvete er generelt brolagt med gode hensikter. Så også her. Det var terrorbombingene i London og Madrid som utløste arbeidet med direktivet. I alle register- og overvåkingssaker kan politikerne vise til gode intensjoner – begrense kriminalitet, samle data til forskning, slåss mot terrorisme - men til sammen blir dette et massivt anslag mot retten til et privatliv, min rett til å selv kontrollere hvilke opplysninger om meg som registreres.

Ingen hevder at dataregisteret nødvendigvis kommer til bli misbrukt, men faren er absolutt til stede. At EU og norske politikere forsikrer oss om at registrene bare skal brukes til å forfølge mennesker som har begått alvorlig kriminalitet, er en liten trøst. 

.Det er et  legitimt krav at staten skal beskytte oss mot kriminalitet og terror.  Jeg innser at personvern av og til må vike i kampen mot terror og organisert kriminalitet. Men vi må ha demokratisk kontroll med det som skjer.

 Når presset mot personvernet blir stadig sterkere, må det stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør. Overvåking av bevegelser gjør etterforskning enklere, men må veies mot retten til reell bevegelsesfrihet.

Jeg støtter forslaget om et eget, nytt menneskerettighetskapittel i Grunnloven. Det må styrke beskyttelsen av individets grunnleggende friheter, som retten til privatliv, personvern og privat kom­munikasjon.

Det må stilles strenge krav til lagring, bruk og videreformidling av informasjon som er innhentet elektronisk, uavhengig av aktør.  Retten til å kommunisere uten overvåking må sikres, slik at telefon- og internettrafikk ikke skal kunne utleveres til politiet uten rettslig kjennelse. De må også være rettslig kjennelse for at politiet skal kunne ha adgang til avlytting, og slike etterforskningsmetoder må avgrenses  til alvorlige forbrytelser.

Vi trenger ikke lete lenge i massemedia før vi ser tydelige eksempler på at rettsstaten stadig sterkere utfordres av organisert kriminalitet som preges av vold, trusler og represalier, tar i bruk avansert teknologi, og har internasjonale forgreninger. Derfor må politiet settes i bedre stand til å kunne bekjempe denne utviklingen, og politisamarbeidet mellom land må styrkes. Men alltid må det være slik at arbeidet med å bekjempe kriminalitet og terror skjer på rettsstatens grunn.

Overvåking på grunnlag av politisk tilhørighet er et kraftig overgrep. Før det vedtas nye tiltak i kam­pen mot terror, bør man vurdere og dokumentere eventuell effekt av de tiltakene som allerede er innført det siste tiåret. Man må avvise alle forslag til tiltak som det ikke foreligger dokumentert behov for, og som heller ikke står i rimelig forhold til formålet man ønsker å oppnå.

Forfatteren Eugen Semjatin skriver i boken «Vi» (1936) at det overhodet ikke er problemer knyttet til å forebygge kriminalitet hvis man bare vil bruke de nødvendige, radikale virkemidler: «Det som trengs er bare at vi opphever friheten».

Vi må ikke få et samfunn der alle skal overvåkes i tilfelle du skulle gjøre noe ulovlig.
Terrorister ønsker å spre frykt og å undergrave vårt åpne og liberale samfunn. Hvis vi stadig innskrenker personvernet i terrorbekjempelsens navn lar vi dessverre terroristene vinne kampen.