"Venta på så lenge"

«Ja, dette har vi venta på så lenge…»- i alle fall siden 1987.

I mine spådommer for 2011 skrev jeg at «Molde vinner ikke seriemesterskapet».
Sjelden har jeg vært så glad for en feiltagelse.

I jubileumsåret (1911-2011) kom det første seriegullet – etter syv sølv, tre bronse og to cupgull.

1987? Det var annus horribilis, året da Molde FK i siste seriekamp i Eliteserien bare trengte uavgjort på hjemmebane mot Moss FK for å ta mesterskapet. Jeg var der. En forferdelig opplevelse. Som så mange ganger før og siden: Molde hadde overtaket spillemessig og mange store sjanser. Men motstanderen vant.

I år har Molde i en rekke jevne kamper hatt evnen til å vinne dem, og derfor ble det mesterskap.
Ole Gunnar Solskjær? Selvfølgelig.
Espen Bugge Pettersen? Utvilsomt. En så god keeper er gull verd.
Daniel Berg Hestad? Prototypen på den gode klubbspiller. Alltid til å stole på. Har vært med på alt, unntatt å bli seriemester. Spilleren som har nest flest kamper i Eliteserien gjennom tidende (bare Roar Strand har flere).
Magne Hoseth? Også han en lokal kjempe. Kan som ingen andre score på vakkert skrudde frispark og spektakulære mål fra egen banehalvdel.

Molde – den minste kommunen som har hatt en seriemester i norsk toppfotball. I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt altså i 1987.

Molde – eneste norske lag utenom Rosenborg som har spilt i Champions League. Frem til siste sommer den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca.

Molde - 19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale.
Min store opplevelse individuelt var da jeg var i Drammen høsten 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.

Molde – laget med et klassisk eksempel på hva enkeltpersoner har betydd. Jeg tenker på Mikal Fosseide. Omtrent hver eneste dag, i år etter år etter år var han daglig på stadion og tok seg av alt som var av forefallende arbeid, men først og fremst nedla han et kjempearbeid for klubbens yngste. Ingen var for liten, ingen hadde for svake ferdigheter til at ikke Mikal så dem, inspirerte dem, utviklet dem. Han var klubbens "vaktmester", med oppmerking av banen til alle kamper, og med å holde orden i garderoben. En av norsk idretts ildsjeler, av uvurderlig betydning.

Mikal begynte som aktiv spiller som 17-åring i 1924, spilte aktivt på A-laget i 14 år, før han ble trener på alle plan, og dommer. Den gang hadde Norges Fotballforbund noe som het Gull-, Sølv- og Bronseballen. De ble utdelt etter tekniske ferdigheter, og Mikal ble aldri lei av å terpe teknikk, "det er selve basisen for å bli en god spiller", påpekte han. Jeg våger å påstå at den innsatsen han la ned blant de unge, er kanskje den viktigste grunn til at det stod frem spillere som Torkild Brakstad, Harry Hestad, Jan og Tor Fuglset, Odd og Jan Berg, Stein Olav Hestad (ja da, dette er slekten til dagens meget solide MFK-klippe, Daniel Berg Hestad), velkjente navn i norsk toppfotball som var med og førte MFK opp i eliten.
Etterhvert fikk klubben 6 NM for junior (Jo Nesbø var med på vinnerlaget i 1978!).

Administrativt har det også kommet sterke krefter fra Molde. For noen år siden var Sondre Kåfjord president i Norges Fotballforbundet, Åge Hareide var landslagstrener og Olav Boksasp ledet Norsk Toppfotball. De bodde bare noen hundre meter fra hverandre. Og i Olympiatoppen satt moldenseren Jarle Aambø.

Ingen kan leve på fortidens bragder. 2012 blir året da Molde igjen skal ut i Europa. Da Solskjær vil fortsette sin politikk med å satse på lovende, unge norske spillere. Og med et par kjøp av etablerte klassespillere?

Jeg gleder meg til oppturene, frykter nedturene. Søndag ettermiddag er alltid en prøvelse, nervøsiteten stiger jevnt. Marie planlegger alltid alternativ beskjeftigelse på kampdager. Dessuten heier hun på Rosenborg.

Så får jeg bare vente og se og komme i hu at et stort hinder for lykken er å håpe på for stor lykke