2.Selv om utviklingen blir mer normal, er det en risikosport å tro at det er duket for en regjering Solberg.
3. Høyre kommer fortsatt til å sitte rolig midt i båten, «business as usual», ikke fremme kontroversielle utspill, demonstrere ansvarlighet og fremstå som garantist for et trygt regjeringsalternativ, legge seg lavt i kritikk mot Ap men desto sterkere mot Sp og SV.
4. Hvis meningsmålingene skulle vise at dette utover 2012 hverken gir fremgang eller stabilitet på nærmere 30 pst i meningsmålingene, og Frp styrker seg fordi partiet fremstår som et klarere opposisjonsparti samtidig som dert demonstrerer større økonomisk ansvarlighet,vil dte bli uenighet og strategi.
5. Innad i Frp vil det bli en debatt om partiet er mest tjent med å være i opposisjon hvis det blir rødgrønt mindretall, eller om det viktigste vil være å ha noen fingre på regjeringsrattet. Siv Jensen vil argumenterer sterkt for det siste.
6. Det kommer til å bli et kontinuerlig massivt medie -og politisk press mot KrF og Venstre frem til 2013 om å velge side. Ap vil kjøre hardt på fellesnevnere med KrF særlig når det gjelder solidaritet og fordeling, bistand, og en restriktiv ruspolitikk. Overfor Venstre vil argumentasjonen gå på at samrøre med Frp vil være et svikt mot alt Venstre har støtt for. Det blir en forsterket kampanje etter Jonas Gahr Støre-metoden ved valget i Oslo – «en stemme til Venstre er en stemme til Frp(det er første gang jeg har registrert et slikt propagandastunt av vår fremragende utenriksminister, han kunne teoretisk/politisk gjerne fortsette i en regjering Solberg).
7. KrF vil snakke mye og vakkert om «den tredje vei», og Knut Arild Hareide vil svare ja takk begge deler, på spørsmålet «Håkken ska en go'blunke tel? Blir fløringen med Ap for stor, vil han møte en Ap-respons til slutt: «Å eg ser på deg og du ser på meg:/: å hei, og hei, å hildrande deg kor ille du hev no ha narra meg».
8. Men KrF har i realiteten bestemt seg allerede, og vil på et eller annet tidspunkt tilkjennegi at partiet velger samme posisjon som Venstre. Begge partiene garanterer en borgerlig regjering hvis det blir flertal,l og begrunner dette med at de totalt vil de kunne oppnå mer for sine hjertesaker hos H (eventuelt H/Frp) Det vil enten være som støttepartier (a la Venstre i Oslo 2007-2011), i en mindretallsregjering med Høyre, ev. i flertallsregjering med Frp, hvis Ketil Solvik-Olsen klarer den brobyggingen han har annonsert. Skei Grande og Hareide vil prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den.
9. Erna Solberg vil være mest fornøyd om KrF og Venstre drøyer med å ta standpunkt, hun tjener på usikkerhetn og regner med at de havner i en borgerlig båt uansett.
10. Audun Lysbakken vil gi SV en sterkere, mer gjenkjennelig og ideologisk profil og løfte partiet et stykke over sperregrensen. Klarere opposisjon i utenrikspolitikk vil styrke partiet vis a vis krefter lengre ute på venstresiden . Miljø- og skolepolikken skjerpes for å hente tilbake «overløpere» til Venstre og De Grønne.
11. Selv om stadig flere i Ap fremover vil føle at det hadde gitt større manøvreringsmuligheter å være alene i regjering, vil partiet se seg tjent med at de to små regjeringspartnerne får et friere forhold til regjeringsposisjonen. Man vil snakke om innhøstning på ulike teiger, og fremholde at det vil være de kryssende hensyns relative styrke som til slutt avgjør et Soria Moria III. Muligens vil de rødgrønne hente inn balansekunstneren Eskil Rønningsbakken som ressurs i en meget krevende øvelse
12. Martin Kolberg vil snakke om solidaritet – solidaritet – solidaritet, Raymond Johansen om ansvar for de svake, de svake, og Jens Stoltenberg vil fremstå som den store og samlende leder frem til 14 dager før valget,
13. Ola Borten Moe vil med uforminsket styrke fortsette en fortsatt forsiktig høyrevridning i Sp. Den vil som vil gjøre det pragmatisk enkelt å skifte side i en gitt situasjon.
14. Mediene vil også de neste 23 månedene være mye mer opptatt av mulige regjeringskonstellasjoner enn av politikkens innhold.
15. Vi får litt over 200 meningsmålinger frem til valget, litt over 200 overskrifter om frem, tilbake, ny regjering, fortsatt rødgrønt, «nå får vi uttelling for ansvarlig og fremtidsrettet politisk arbeid», «vel viser tallene en nedgang, men optimismen i partiet er stor og vi kommer sterkere igjen». «taller tall og vi har sett før at mye kan endre seg i valgkampn». Partilederne vil ikke klare å la være å kommentere slike målinger når de blir spurt.
16. Prinsipielle holdninger vil ikke ha en sjanse mot medienes eksponering av enkelttilfeller. Heller ikke denne gangen vil det lykkes å få en prinsipiell debatt om økende byråkrati, grensen for statens virkeområder, kommunenes og den tredje sektors. Alle vil si at vi trenger en debatt om kommunesammenslåing, og nesten alle vil si at det er nødvendig, «men det må skje frivillig». 2050 – hallo?
17.Det egentlige sentrum i helhetlig norsk politikk består av høyresiden i Ap, venstresiden i Høyre og Venstre.
18. Flere av disse spådommene vil ikke slå til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar