Trekk deg, Erna Solberg!

Erna Solberg vil ha en borgerlig regjering etter valget. Det er det også mange andre som vil, men ikke med henne som statsminister.

Det beste bidraget Erna Solberg kan yte for å få en borgerlig statsminister vil være om hun selv velger å tre til side, sier at hun ser betydningen av å løfte Høyres oppslutning opp endel prosentpoeng, at hun tror det kan gjøres best ved at hun konsentrerer all sin kraft om å bygge partiet - og at Per-Kristian Foss blir Høyres statsministerkandidat.

Slutt med mumling og famling. Slutt med å tro at det er mulig å få til ekteskap mellom Frp og Venstre/KrF, selv om politikk ofte skaper merkelige sengekamerater. Det er helt patetisk når Solberg ikke vil ta inn over seg Venstres og KrFs blanke avvisning av regjeringssamarbeid med Frp. Hun lever dessverre opp til antagelsen om at strutsen er det eneste dyret som har en offisielt anerkjent sans for politikk.
For å holde oss i dyreriket: reven har to utganger, men kan bare bruke en om gangen. Og det nytter heller ikke å forsøke å bære havre til en død hest.

Det er syv måneder til valget, og den som vil forskuttere et resultat, bør lytte til Lars Sponheim når han minner om at "meningsmålingsvinnere i juni er aldri blitt valgvinnere i september". Hvis den nåværende blekrødeblekgrønne alliansen får flertall, vil den trolig fortsette, selv om jeg tror at stadig flere i Arbeiderpartiet heller vil ha en Ap-regjering i mindretall med muligheter til å søke vekslende støtte til høyre og til venstre. Hvis det blir borgerlig flertall, tror jeg valget vil stå mellom Ap i mindretall og H/KrF/V, noe avhengig av styrkeforholdet mellom dem. Men vær samtidig oppmerksom på at den sittende regjering, selv med nederlag, kan bli sittende til den får flertallet mot seg.

Mindretallsregjeringer er ikke noe dårlig alternativ. Da Jens Stoltenberg var i opposisjon fremholdt han med stor kraft at en flertallsregjerings fasthet og besluttsomhet, var en ganske annerledes garanti for ryddig og stabil maktutøvelse enn vingling, usikkerhet og stortingsregjereri.
Inge Lønning, medlem av Stortingets presidentskap, har i Dagbladet i dag en utmerket artikkel med mange eksempler på "kortsluttede beslutningsprosesser og lammede samfunnsdebatter etter hvert som det dumpes nye kommunikeer fra de lukkede rom". Og han treffer godt i sin beskrivelse av dagens koalisjonspartnerne, som " har lite annet til felles enn boligadressen og derfor bruker så lang tid og så mye energi på å snekre sårbare kompromisser og føre politiske mellomregnskaper at det blir til alvorlig skade for den åpne debatt i det offentlige rom".

Jeg tror det eneste som kan gi borgerlig regjering til høsten er at Høyre, Venstre og KrF klart sier fra at de er regjeringsalternativ.
Charles de Gaulle sender en posthum hilsen til Erna Solberg: I politikken er det viktig å vite når det er på tide å trekke seg tilbake.

* * *
Her bringer jeg noen klipp fra de siste par dagens kommentarer:

- Har du lyst til å bli Høyres statsministerkandidat?
- Jeg ber villig til å påta meg oppgaven dersom partiledelsen eller partiet ber meg om det.
Per-Kristian Foss i Oslo Høyres nominasjonskomite, ifgl. VG

- Er det formelt sett noe i veien for at landsmøtet til våren velger en annen kandidat enn partilederen som statsministerkandidat?
- Det spørsmålet synes jeg du skal stille til Høyres leder.
Per-Kristian Foss

Jeg er trygg på at Høyre har gjort sitt valg.
Erna Solberg

50,7 pst av Høyres medlemmer vil ha Per Kristian Foss som statsminister, mens bare 29,3 pst vil ha Erna Solberg.
VG

Det er utpreget misnøye i Høyre med Erna Solberg som partileder, og særlig med hennes kandidatur som statsminister. Den misnøye og usikkerhet som knytter seg tillederspørsmålet, kommer til å være en plage for Høyre fremover mot valget. Erna Solberg burde kanskje overveie å ta konsekvensen av dette.
Olav Versto i VG

Hvis Erna ble fjerna....Erna Solberg får det ikke til. Hun skaper liten eller ingen begeistring blant sine egne velgere. Og hun makter ikke å skaffe partiet sitt nye. Innhyllet av partiledererens tidvis ugjennomtrengelige taletåke, skulper Høyreskuta dvaskt rundt 14-17 prosent på meningsmålingene.
Stein Kåre Kristiansen, TV2

Jeg vil ta kampen opp dersom noen i Høyre foreslår en annen statsministerkandidat. Den som vil drive semniar om delt ledelse, tenker ikke på hvordan vi skal få flere stemmer til Høyre til høsten
Erna Solberg

Du kan ikke skylde på Erna for at andre ikke gidder å samarbeide.
Georg Stub,H, ordfører i Ski

Dette er et ikke-tema.
Tore Opdal Hansen, H, ordfører i Drammen

Jeg mener det finnes bedre løsninger enn Erna Solberg.
Bjørn Ole Gleditsch, H, ordfører i Sandefjord, til Klassekampen

Jeg har stor tro på Per-Kristian Foss som statsminister. han vil være en samlende kandidat på borgerlig side.
Øyvind Riise Jensen, H, ordfører i Larvik

Erna Solberg liker seg best i tåkeheimen. Det er ikke noe blivende sted for en partileder som vil bli statsminister. Per-Kristian Foss blir den beste statsministerkandidat Høyre aldri fikk.
Arne Strand i Dagsavisen


Velgerne har krav på å få vite om Høyre vil samarbeide med Frp eller med KrF/Venstre. Det ser ikke ut til at Erna Solberg vil foreta dette valget. Hva får egentlig velgerne hvis de legger Høyres liste i valgurnene.
Jens Stoltenberg. statsminister, ifgl. NTB

Vi vil vente til valgresultatet er klart før vi velger våre samarbeidspartnere.
Erna Solberg til VG (19.januar)

Det finst ingen lysande leiarstjerne som er den opplagte statsministerkandidaten på borgarleg side. Vi går ikkje til val med Erna Solberg som statsministerkandidat.
Lars Sponheim, Venstres leiar, til Bergens Tidende

Høgres mange krumspring er i ferd med å øydeleggja alle tenkjelege borgarlege konstellasjonar med tanke på ei borgarleg samarbeidsregjering. Åtte månader før valet er borgarleg samarbeid meir vaklevore enn på lang tid.
Olav Kobbeltveit i Bergens Tidende

Gratulerer, Klassekampen!

Jeg henter inn fem aviser hver morgen (de øvrige syv jeg har fast kommer i 11-12 tiden). Noen dager blir jeg lettere irritert når en eller to av dem mangler, jeg kommer liksom ikke i gear før 1.runde med avislesning er tilendebrakt. Klassekampen er den som oftest mangler, det er ikke det samme å få den dagen etter. Og spesielt ille er det når de gode lørdagsutgavene uteblir, slik det var nå lørdag (hører du det, redaktør Braanen, det er en aksjeeier som taler, kan du gjøre noe med distribusjonen?).

Sammen med Vårt Land og Dagens Næringsliv er Klassekampen et verdifullt tilskudd til mitt og andres verdensbilde og meningsdannelse. Det er mye A4 over lederartikler, redaksjonelle stoffvalg og vinkler i norske aviser. Klassekampen er et viktig unntak.
Jeg er en seiler på det sosialliberale hav og leser ikke Klassekampen for å få styrket mine overbevisninger. Men fordi avisen ofte har andre perspektiver, andre røster, er den utfordrende, krever refleksjon og gjennomtenkning av egne etablerte sannheter. Og den overrasker fordi det ikke sjelden kommer klare meninger eller stoff du kanskje ikke hadde ventet akkurat fra en avis som har utgangspunkt i AKM- ml, men som konstruktivt har fjernet seg fra det partibundne og nå fremstår som en uavhengig avis med klar forankring til venstre for Ap.

Når Klassekampen kjører et tema, gjøres det seriøst. Jeg har tidligere gitt avisen ros for måten den behandler religiøse spørsmål på, med unntak av Vårt Land er det ingen riksdekkende aviser som gir så vederheftig og interessant informasjon.

Alle journalister burde egentlig hatt en tid i redaksjoner som Vårt Land og Klassekampen. Der lærer du å arbeide hardt (fordi avisen er avhengig av deg om den skal komme ut), lærer å lage gode aviser under dårlige økonomiske forhold. Så har da også disse avisene levert mye godt journalistmateriale til aviser (i alle fall inntil nå) som beiter på betydelig grønnere annonseganger.

Klassekampen fyller 40 år. Det er en bedrift i seg selv. Samfunnsdebatten styrkes av avisens bidrag. Mitt jubileumsønske må være at den trosser finanskrise (og gir fortsatt gode innspill til å forklare galskapen) og ikke bare klarer å holde, men faktisk forsterke dagens kvalitet.
Gratulerer!

Politi, hijab og Sp-pin

Ja eller nei til hijab?
I VG i dag sier en av Senterpartiets kommende toppfigurer (?)Ola Borten Moe, nei til bruk av hijab i politiet, fordi han mener det er like politisk eller religiøst som å bruke en jødekalott eller en Senterparti-pin.
Justisminister Knut Storberget "er glad for at det ser ut som det er tverrpolitisk flertall for dette, med unntak fra Frp og deler av Høyre".

Siden denne debatten startet, har jeg de siste dagene prøvd å gjøre meg opp en klar mening om dette spørsmålet. Instinktivt reagerer jeg slik at når Frp og Hege Storhaug og det store flertallet av anonyme deltakere i debattene på avisenes nettsider klart og sterkt inntar et standpunkt i innvandrings-/integreringsssaker, så lander jeg på det motsatte.
Det er imidlertid et særdeles dårlig utgangspunkt for meningsdannelse og veiing av standpunkter. Dette er ikke saken for de store absolutter, det finnes gode argumenter både for ja og nei. En skal være forsiktig med å dele ut sterke karakteristikker.

Politidirektør Killengren har tvilt segt frem til ja, mens lederen for Politiets Fellesforbund, med medlemmer som kjenner gatas hverdag best, sier et klart nei.
Ordskiftet i samfunnseliten føres i såkalt dannede former. I nettdebattene går det mye uten kryss og b. Noe vil jeg kalle grums, fremmedfrykt og innvandringsmotstand, noe er direkte, åpen og velartikulert tale den ene eller andre vei. På sitt beste er nettdebatt svært nyttig og mer dekkende enn "elitedebatten".

"Att vara liberal er at vara kluven", sa den svenske redaktøren Herbert Tingsten. Det holder stikk særlig i noen spørsmål som ikke finner sin plass langs den tradisjonelle høyre-venstre aksen.
I denne saken begynte jeg som kluven, som tviler.
Bibelen definerer tro som full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser" (Hebr.11,1). Ja - og amen. Og likevel: Et men. Fordi tro uten tvil blir lett en død tro, og vi har mye å lære av tvilen. Det gjelder definitivt i religiøs sammenheng, fra blind tro er det kort vei til fanatisme. I alle sammenhenger trenger vi en djevelens advokat,og i den funksjonen er tvilen alltid nyttig. Den stiller spørsmål, og når vi leter etter svar, kan vi komme nærmere en velbegrunnet overbevisning.

Jeg tviler jeg meg langsomt frem. Jeg startet på 60-40 i ja-nei, i øyeblikket er jeg 85 pst ja og 15 pst nei.
Ja, fordi jeg tror politiet og samfunnet trenger de ressurser som muslimske kvinner representerer i en norsk hverdag som blir mer og mer multikulturell. Politiets arbeidsoppgaver blir mer omfattende, det er oppstått miljøer og tabuer der jeg tror politi i hijab, forståelse for annerledestenkende, kan være til større hjelp både for dem det gjelder og for samfunnet som helhet. Ja gir nok også en voksende gruppe signaler om integreringsønske ("Yes, we can").
Nei, fordi ordningen hos noen kan skape usikkerhet overfor politiets nøytralitet, at behovet for hijab viser størst lojalitet til egen bakgrunn og verdioppfatning. Ordningen kan også styrke noens skepsis til integreringsprosesser.

Jeg tror ikke politi i hijab vil bli noen stor gruppe. Men minoriteter vil se at integreringsviljen er til stede. Og så sant det ikke lages andre opptakskrav eller etableres kvoteordninger eller at de verste spådeommene blir virkelighet, kan skeptikerne gradvis senke skuldrene og lukke for de sterke ordene.

I det følgende gir jeg først en del sitater fra de siste dagers debatt, deretter et dykk ned i den anonyme nettdebatten. God lesning.
(Denne bloggen er en ajourført utgave av et innlegg sist lørdag)

Uniformsreglement skal endres slik at det gis anledning til bruk av religiøst hodeplagg sammen med politiuniformen. Vi mener at hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform.Vi mener at hensynet til å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag, uavhengig av livssyn og etnisitet, må komme foran et strengt krav til en nøytral politiuniform.»
Pressemelding fra Justisdepartementet

Jeg vil bruke betegnelsen «tildekking av hår» istedenfor hijab. Vi må finne en begrenset løsning som ivaretar politiuniformens behov for nøytralitet. Det skal ikke gå an å bruke hva en selv finner for godt.
Knut Storberget, justisminister, til VG

Når politiet tar på seg uniformenrepresenterer de fellesskapet og rettsstaten. Jeg tror legitimiteten til politiet og hvem de representerer vil bli sådd tvil om, hvis politiet får lov til å bruke hijab. Jeg tror jeg ville blitt skeptisk, dersom en politibetjent iført hijab hadde kommet for å pågripe meg. For at politiet skal ha respekt i mine øyne, må jeg være sikker på at de representerer myndighetene. Det er et ekstremt viktig poeng.
Ola Borten Moe, stortingsrepr. Sp

2 av 3 nordmenn sier nei til hijab.
VG

Vi har tvilt oss frem.
Ingelin Killengren, politidirektør

Vi kan ikke gjøre politiet til en slagmark for religioner.
Elisabeth Aspaker, stortingsrepr. Høyre

Det blir ikke slik at vi får politi vi bare ser øynene på bak en stor rød burka.
Thomas Breen, justispolitisk talsmann, Ap

Flere skal integrere seg, få inntektsgivende arbeid.
Ahktar Chaudry, stortingsrepr. SV

Norge tilpasser seg muslimene, i stedet for at muslimene tilpasser seg Norge.
Per Willy Amundsen, innvandringspolitisk talsmann, Frp

Særlig i situasjoner de religiøse og politiske spenninger kan komme opp til overflaten, er det viktig at politiet oppleves av alle som nøytralt, med tjenestemenn og –kvinner som ikke representerer noe annet enn politietaten selv.
VG

Likhet for loven blir ulikhet hvis hver gruppe skal ha sitt politi. Dessuten er det fare for at dette vil svekke publikums tillit til landets sivile maktapparat.
Bergens Tidende

Ja til bruk av hijab gir flere muslimske kvinner en reell sjanse til å bli politifolk. Dette er et viktig skritt for å inkludere minoriteter.
Bushra Ishaq, leder i Muslimsk studentsamfunn, til Dagsavisen

Ja til hijab er i tråd med diskrimineringsloven.
Beate Gangås, likestillingsombud

Uniformen skal være verdinøytral, lik for alle uavhengig av religiøse verdier. Arne Johannessen, leder Politiets Fellesforbund

Er kvinner gode nok til å ofre livet for å forsvare Norges grenser, bør de også være gode nok til å forsvare Oslos gater.
Abid Raja, Venstre-kandidat i Akershus

Hvordan skulle politifolk med den jødiske kippaen
kunne roe ned sinte muslimske ungdommer mot Israels krigføring mot Gaza? Eller hvordan ville politifolk med hijab bli tatt imot av den jødiske menigheten om de ble brukt til å patruljere en jødisk barnehage- Uniforma er ein institusjonell markør for viljen til å leggje private verdioppfatningar til sides. Prinsippet om at rettsstaten er ein og felles for oss alle, bør utvitydig avspeglast i tenesteuniformene.
Gunnar Skirbekk, professor, i Dagbladet

Hijab rokker ved avgjørende frihetsverdier som Norge er tuftet på. Overalt hvor hijab presses seg frem skapes splid og konflikt. Hijab markerer at den muslimske kvinnen er underlagt mannen.
Hege Storhaug, Human Rights Service

Vi kommer ikke til å gjøre noen dårligere jobb fordi vi bruker hijab. Gi oss en sjanse til å vise hva vi kan.
Kiran og Hira til VG

Fra debatten på nettet:
Jeg må medgi at jeg ville vært påvirket av om jeg møtte en politimann med jødisk kalott. Ikke at det burde forbys, men jeg ville påvirkes av det ....
Når politiet gir beskjed om at u-norsk SYMBOLER er uønsket, sier de samtidig at u-norske HOLDNINGER er uønsket. Og det vil bidra til en (ytterligere) fremmedgjøring mellom politiet og vesentlige befolkningsgrupper, spesielt i Oslo, som verken politiet eller samfunnet som helhet på lang sikt er tjent med…..
Jeg vet ikke om politiderektoratet har fått med seg at det jobber muslimske kvinner i politiet i dag - da uten hijab. Det er en svært dårlig begrunnelse å si at muslimske kvinner blir utestengt fra en slik jobb. Det er heller de muslimske kvinnene som absolutt vil symbolisere sin tro og politikk som blir utestengt....
Se for dere en hijabkledd tjenestekvinne beordret til vakthold på den israelske ambassaden..eller megle i en krangel der en part er muslim....
Hvilken rolle vil en religiøst uniformert politbetjent ha hvis vedkommende skal ta seg av en muslimsk ungjente i opprør mot tvangsgiftende foreldre eller i opprør mot egen religion?....
Jeg er Jøde, og ut fra et religiøst standpunkt ønsker jeg faktisk å bruke kalott. Dette er noe jeg går med til daglig, og på den måten er unntatt mulighet for uniformert arbeide. Synes du det vil være greit at jeg bruker Kalott i en eventuell tjeneste som Politi?....
Hvorfor er det alltid muslimer som ikke klarer å tilpasse seg her i Norge?...
Nordmenn må vise mer forståelse og bidra mer til integrasjon, i stedet for å fremmedgjøre innvandrerne, uansett religion…...
Jeg vet hva jeg snakker om jeg som selv har innvandrer bakgrunn . Det finnes jo grenser for hvor mye man kan gi etter. Hvorfor kan ikke de folk som vil være integrert gi litt etter?..
Etter en stund blir det vel også tillat med burkha i politblått?...
Politiet må representeres av alle etnisiteter i Norge og hvis dette kan gjøres med å tillate at en går med tørkle så synes jeg det godt kan gjøres på denne måten…..
De er Nordmenn og vi må la dem få lov til å utrykke det som er “hellig” for dem….
Åpner man for religiøse symboler, så burde det kanskje også åpnes for politiske symboler som f.eks Palestina-skjerf, og for personlige identitets-symboler, som f.eks Brann-skjerf og naglebelter…..
Turban må vel være greit? Og det samme med prangende gullkors?....
Der over løven er en krone. Kronen er kronet med… Du gjettet det! Et kors. Heraldikken er forsåvidt klar i dette: Kongen er konge av Guds nåde…..
Skal vi bli kvitt alt av kristensymboler i det offentlige må det mye storvask og skurekrem til…..
Kansje kan vi nå få se Frelsessoldater i politiet gå med sin uniformshatt? Hvor skal dette ende....
Jeg studerer på politihøgskolen - jeg gleder meg ikke veldig til dagen makkeren min går med hijab og oppdraget omhandler en mistenkt som har fremmedfiendtlige holdninger. Tror neppe oppdraget blir løst så smidig det kunne ha blitt...
Symbolene er knyttet til Norge som stat, noe som betyr at alle må bære korsene uavhengig av sin personlige overbevisning. Er alle som bærer politiuniformen i dag kristne? Selvsagt ikke. Politifolk bærer likevel disse korsene fordi de er knyttet til Den Norske Stat, og en politimann/-kvinne er jo nettopp Statens og Lovens representant. En hijab er imidlertid uttrykk for en personlig overbevisning og hører således ikke hjemme i forbindelse med politiuniformen…..
Hvilket problem vil det ha for utøvelsen av en hijab-bærende politikvinne at folk ser at hun er muslim? Fordi det gir uttrykk for at hun blander sin religiøse overbevisning med sin gjerning som politikvinne. At hun videre setter eventyrboken sin og mytene sine høyere enn nøytraliteten som Statens og Lovens representant er problematisk fordi det gir et signal til omgivelsene om at hun kanskje følger andre regler enn en annen politimann eller politikvinne…..

Om å klatre ned av klesbørsten

Det er en gammel sannhet at en journalist skal finne skjelettene i skapene, mens en informasjonsmedarbeider skal vise frem skapet og få sine kolleger i mediene til å legge merke til hvor pent skapet er malt.
Noen ganger gjemmer informasjonen seg i skapet og låser innenfra.

Dagens Næringsliv kan i dag fortelle at finansminister Kristin Halvorsen i snart ett år har nektet avisen innsyn i Finansdepartementets forvaltning av Kyotoavtalen. Men Sivilombudsmannen slår fast at departementet ikke kan hemmeligholde opplysninger om hvordan Norge oppfyller avtalen.
Dette er da en historie med en lykkelig slutt etter sterke forsøk på å nekte innsyn i et såpass viktig sak som hvordan regjeringen håndterer den mest alvorlige miljøutfordring verden har stått overfor. Det burde være ganske åpenbart at ”offentlig kontroll av og informasjon om, hvordan Kyoto-protokollen oppfylles, er legitimt og ønskelig”(Sivilombudsmannen.
Ikke nok med det, Sivilombudsmannen mener Finansdepartementet har gjort en slett jobb i forhold til offentlighetsloven.

Denne saken føyer seg lite vakkert inn i serien offentlige instansers tvilsomme tolkninger som ikke bare strekker strikken så langt Offentlighetslovens unntaksbestemmelser gir muligheter til. De kjøper strikk på billigsalg.
Predikeren - som han het i Bibelen før det ble modernisert til Forkynneren - taler om at det er en tid til å tie, en til å tale. Kristin Halvorsens departement bør ikke kopiere tause Birgitte.
Finansministeren er også leder for et parti som har oppfordret lokale folkevalgte til å foreslå "regelverk som sikrer økt åpenhet og innsyn i norske kommuner og fylkeskommuner". Og i partiprogrammet fastslår SV at "åpenhet i offentlig sektor er avgjørende for demokratiet. Både lokale og sentrale myndigheter må bli bedre på dette området".
Tenke det, ville det...men gjøre det?

Da jeg i sin tid var medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, var vi opptatt av at kravene om begrensning av informasjonsfriheten ofte var preget av en sterk, nesten irrasjonell frykt for det åpne rom. Det er vanskelig å forstå at det skulle være nødvendig å legge lokk på en sak om at Norge, for å bli fritatt for å redusere utslipp av 1 million tonn CO2, har kjøpt klimakvoter i et kinesisk vannkraftprosjekt. Eller var det kanskje Dagens Næringslivs avdekking av at flere titalls millioner kroner av kjøpesummen havnet hos en britisk kvotespekulant, som utløste hemmeligholdet?

Uansett - Sivilombudsmannen er krystallklar i sin uttalelse. Alle kan ta feil, sa pinnsvinet og klatret ned av klesbørsten. Kristin Halvorsens kommunikasjonssjef er på vei ned når han sier at man "vil ta stilling til avisens innsynssbegjæring på nytt etter at den nye offentlighetsloven nå er trådt i kraft".

Men banknæringen klamrer seg fast. Bankklagenemnda kom med en klar uttalelse om de såkalte "garanterte spareprodukter". Men tro ikke at næringen tar dette spesielt alvorlig. Den mener at DnB-kunden ikke var representativ, og "vi mener det er tvilsomt å legge til grunn at denne uttalelsen uten videre kan overføres til andre klager som omhandler investering i sammensatte produkter".
Med stor interesse registrerer jeg en reportasje i Adresseavisen, der en tidligere kunderådgiver forteller om hvordan bankene med åpne øyne solgte tapsbomber
til intetanende småsparere, etterhvert som banksjefenes nye mantra ble bunnlinje og volum. Om hvordan "rådgiverne" ble selgere, lærte overtalelsesteknikk for å få kunden til å forplikte seg i løpet av en rådgivningssamtale. "Ga du kunden tid til ettertanke, var salget så godt som tapt....". Rådgiverne ble også oppfordret til "å ta "mest mulig i gebyr", plusse på den offisiell prisliste hvis kunden ikke protesterte".

Sleipt. I denne tragedien har banker prøvd å spille alle roller - men mislykkes både som rådgivende og uegennyttige. Vi piper ved teppefall og viser til 1.Tim.6,10: For kjærlighet til penger er roten til alt ondt.

Ny biskop og kirkesentrum i Trondheim?

Både VG, Dagbladet og Vårt Land kan fortelle at Regjeringen går inn for at kirken skal få en "sjefsbiskop".
Om så var, hadde det vært meget interessant. En sjefsbiskop er en biskop for sjefene. Nå kan jo mye tyde på at en egen biskop for endel i sjefskiktet ikke hadde vært så dumt, det står mye godt i Bibelen om grådighet, liv og lære, og hvordan man skal være overfor enker og faderløse.

Forslaget dreier seg nok om en sjefbiskop, slik det gleder et gammelt sjefredaktørhjerte at Stavanger Aftenblad kaller funksjonen.
En rask Google-sjekk gir ca. 889 000 "sjefredaktør", mens det er ca. 43 200 på "sjefsredaktør". Osloavisenes sjefredaktører bør kanskje gi sine medarbeidere et lite kurs.

Til saken: Bispemøtets leder kalles preses. Frem til 1998 var det tradisjon for at Oslo biskop ble valgt til leder for kollegiet.Men da Andreas Aarflot gikk av som biskop i 1998 og Gunnar Stålsett ble neste Oslo-biskop, ble de andre biskopene urolige, gjorde et grep og ble enige om at at presesfunksjonen skulle gå på omgang blant biskopene, med nyvalg hvert fjerde år. De valgte da Møre-biskopen Odd Bondevik.
Han er forøvrig Kjell Magnes fetter.
(I en parentes: Nylig avgått Nidaros-biskop Finn Wagle var for et par år siden på sykehusbesøk i Molde hos Odd Bondevik, og lurte på hvordan han hadde det. "Jo takk, ikke så verst, men jeg har et problem med at jeg bare får mat intravenøst, og da vet jeg aldri når jeg skal be bordbønn").

Bispemøtets preses har en tøff jobb. Mer administrasjon enn de andre, flere oppgaver. Det blir ikke tid til å ta seg av bispedømmet sitt så mye som han - etterhvert trolig hun, hadde Laila Riksaasen Dahl i Tunsberg sagt seg villig tror jeg hun hadde blitt ny preses ved siste valg - nok kunne ønske.

Regjeringen går altså inn for at Den norske kirke skal få en tolvte biskop med ren presesfunksjon som hovedoppgave, uten eget bispedømme.Trond Giske er en god lytter, når han vil. Og her vil han, men kanskje vil han enda mer at den nye preses skal ta med seg både bispemøtets sekretariat og Kirkerådet fra Tollbugata i Oslo til Stiftsgården i Nidaros. Alle trøndere mener jo at Den norske kirkes naturlige sentrum er Trondheim og Nidarosdomen. Du vet, Olav den helliges grav osv.
Og riktignok skrev Snorre i 1230 at Norges eneste katedral var oppført over den opprinnelige graven til Olav den hellige og konklusjonen er at hærskarer av turister i Nidarosdomen siden forrige århundre er blitt feilinformert. Ifølge sagaen ble Olav den hellige begravd på en sandbanke. Men der Nidarosdomen ble reist som en utvidelse av den opprinnelige Kristkirken, er det bare leire i grunnen. Trolig står katedralen midt i tunet til en betydelig gård.

Jeg liker ikke navnet sjefbiskop, men forslaget om mer hjelp til bispe-preses er utmerket. Vi trenger ingen som kan oppfattes som en erkebiskop, slik en del andre land har, og som vi fikk i Nidaros i 1154. Olav Engelbrektsson 1523-1537 var imidlertid den siste, etter Reformasjonen valgte Den norske kirke valgte ikke å gjeninnføre erkebispeembetet.

Forslaget om preses uten bispedømme liker jeg ikke. Vedkommende vil lett få en slags uoffisiell erkebiskop-status, bli en slags "overmener" i en rekke spørsmål i skjæringspunktet kirke/samfunn - og det trenger vi ikke. Det beste ville etter min mening være en ekstra (hjelpe)biskop i preses bispedømme, med bispeansvar for et lite område som Oslo domprosti, Stavanger by e.l. Det innebærer en biskop nr.12, helst på åremål, der funksjonen flyttes når preses kommer fra et annet bispedømme.

Alkohol, vold og politisk ansvar

Antydningen om at alkoholkranene maksimum skal være i sving til klokken 02 og ikke 03 som i dag, sender kuldegysningen gjennom enkelte bloggere etter at Dagbladet i dag skriver at regjeringen kan gjøre dette virkelig allerede i vår. Heldigvis har en del politikere en mer edruelig holdning til dette

Det dreier det seg om rødgrønne programforslag:
«Senterpartiet vil endre alkoholloven for slik å redusere maksimal skjenketid fra kl. 03.00 til 02.00» (programforslag).
«Arbeiderpartiet vil (...) vurdere innskrenkning i åpningstidenes maksimalgrense for utsalg- og skjenkesteder» (programforslag).
«Jeg vil fremme forslag til SVs nye program om en nasjonal innstramming i skjenketiden» (Karin Andersen, sosialpolitisk talskvinne)

Så langt. Her kommer Bøygen til å få det travelt.
1.bøyg: Programbehandlingen og -vedtakene på landsmøtene.
2.bøyg: Rødgrønn valgseier.
3.bøyg: Ønske det, tenke det, ville det med, men gjøre det?

Min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider utløser så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap - så mye dersom, hvis, såfremt, i fall - at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord, særlig fra partier som stemmer imot, om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av hyklerske ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede. Politikerne i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis.

Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppinhet av vold i og rundt skjenkesteder.Politimestrene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim var i 2007 blitt så bekymret over utviklingen med helgebråk, at de ba om reduksjon i salg og skjenking av alkohol.

Alkohol er ansvarlig for minst to av tre registrerte voldstilfeller i Norge, særlig uprovosert vold. Overlege Knut Steen ved Legevakten i Bergen tok doktorgraden på veldsregistreringer ved byens legevakt. Omlag 70 prosent av de mannlige voldsofrene, de fleste 15-24 år, hadde drukket alkohol. Og 70 prosent av tilfelle ble aldri anmeldt.
Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.
Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Med et stadig mer upersonlig og krevende samfunn skapes holdninger om at «det gjelder å ta omgivelsene før de tar deg». Alkohol senker toleranseterskelen og bidrar til å slette naturlige sperrer mellom slike tanker og selve voldshandlingene.

Man klager på sterk økning i helseutgiftene, men vil/tør ikke gjøre noe som kan redusere alkoholrelaterte skader og sykdommer.
I tillegg til alle sparte tragedier som deler av volden representerer, vil vi spare penger innen sosialvesenet, helsevesenets og justisvesenets. Som følge av alkoholpolitikk, må staten bruke store summer hver helg for å lønne politifolk som skal forsøke å holde orden på fulle folk ut over natten. Og i tillegg må ytterligere politi- og domstolsressurser brukes til etterforskning og straffeforfølgelse. Tenk om politiet heller kunne bruke disse ressursene på all den kriminalitet man idag ikke har kapasitet til å ta seg av?

Dagens alkoholpolitikk er et misforstått forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill. Næringspolitikk er særlig i de større byene blitt viktigere enn sosialpolitikk. Det ser vi ikke minst i NHOs sterke lobbing mot kommunene for å forsøke å forhindre en innstramning.

Kan de rødgrønne, forhåpentlig med tilslutning av Venstre og KrF, reversere grenser?
Redusere tomt snakk og handlingslammelse? Jeg frykter som skrevet at svaret er nei, og sier med Knappestøperen: «Vi sees på neste korsvei».

Skjenkereduksjon og tidligere hjem fra byen?

Vil Regjeringen sende sende deg tidligere hjem?
VG bringer en NTB-artikkel tabloidoppfrisket videre, der mitt spørsmålstegn naturligvis ikke finnes. Dagbladet antyder at dette allerede kan skje i vår.
Ser vi videre, dreier det seg om rødgrønne programforslag:
«Senterpartiet vil endre alkoholloven for slik å redusere maksimal skjenketid fra kl. 03.00 til 02.00» (programforslag).
«Arbeiderpartiet vil (...) vurdere innskrenkning i åpningstidenes maksimalgrense for utsalg- og skjenkesteder» (programforslag).
«Jeg vil fremme forslag til SVs nye program om en nasjonal innstramming i skjenketiden» (Karin Andersen, sosialpolitisk talskvinne)

Så langt. Her kommer Bøygen til å få det travelt.
1.bøyg: Programbehandlingen og -vedtakene på landsmøtene.
2.bøyg: Rødgrønn valgseier.
3.bøyg: Ønske det, tenke det, ville det med, men gjøre det?

Min foreløpige antagelse er at problemene med skjenketider utløser så mye lobbying, næringspress, opphissede ytringer og politikerfrykt for stemmetap - så mye dersom, hvis, såfremt, i fall - at resultatet blir status quo. Ledsaget av vakre ord, særlig fra partier som stemmer imot, om holdningskampanjer (hørt om noen slik kampanje som har betydd noe som helst unntatt for annonseavdelinger og reklamebyråer?). Ledsaget av hyklerske ønsker om mer forskning, som om vi ikke vet mer enn nok allerede. Politikerne i stat og kommune er bekymret over økende voldsutøvelse, samtidig velsigner de en stadig økende alhoholliberalisering. De som ikke vil se, strør rundt seg med floskler om å «lære å drikke med kultur» og om «nei til restriksjoner, ja til holdningsendring» - uten at man legger to flasker i kors i praksis.

Bruk av alkohol i samfunnet øker misbruket. Drikker du alkohol, øker sannsynligheten 13 ganger for at du skal utøve vold. Og det er overhyppinhet av vold i og rundt skjenkesteder.Politimestrene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim var i 2007 blitt så bekymret over utviklingen med helgebråk, at de ba om reduksjon i salg og skjenking av alkohol.

Alkohol er ansvarlig for minst to av tre registrerte voldstilfeller i Norge, særlig uprovosert vold. Overlege Knut Steen ved Legevakten i Bergen tok doktorgraden på veldsregistreringer ved byens legevakt. Omlag 70 prosent av de mannlige voldsofrene, de fleste 15-24 år, hadde drukket alkohol. Og 70 prosent av tilfelle ble aldri anmeldt.
Folk er nå mer ute på byen i den mest kritiske perioden i forhold til fylleskader, og skjenkestedenes sosiale kontroll er ikke alltid god nok. Fyll på restauranter og utesteder skaper 5-10 ganger så mye vold som hjemmefyll.
Det store problemet med alkoholkonsum er at berusede personer treffer på folk de ikke kjenner til, på en tid av døgnet da kollektivtrafikken har sluttet å gå og politiet har redusert kapasitet.

Med et stadig mer upersonlig og krevende samfunn skapes holdninger om at «det gjelder å ta omgivelsene før de tar deg». Alkohol senker toleranseterskelen og bidrar til å slette naturlige sperrer mellom slike tanker og selve voldshandlingene.

Man klager på sterk økning i helseutgiftene, men vil/tør ikke gjøre noe som kan redusere alkoholrelaterte skader og sykdommer.
I tillegg til alle sparte tragedier som deler av volden representerer, vil vi spare penger innen sosialvesenet, helsevesenets og justisvesenets. Som følge av alkoholpolitikk, må staten bruke store summer hver helg for å lønne politifolk som skal forsøke å holde orden på fulle folk ut over natten. Og i tillegg må ytterligere politi- og domstolsressurser brukes til etterforskning og straffeforfølgelse. Tenk om politiet heller kunne bruke disse ressursene på all den kriminalitet man idag ikke har kapasitet til å ta seg av?

Dagens alkoholpolitikk er et misforstått forsøk på å underlegge seg markedskreftenes frie spill. Næringspolitikk er særlig i de større byene blitt viktigere enn sosialpolitikk. Det ser vi ikke minst i NHOs sterke lobbing mot kommunene for å forsøke å forhindre en innstramning.

Kan de rødgrønne, forhåpentlig med tilslutning av Venstre og KrF, reversere grenser?
Redusere tomt snakk og handlingslammelse? Jeg frykter som skrevet at svaret er nei, og sier med Knappestøperen: «Vi sees på neste korsvei».

P3-harselas som råtten frukt

Er det satire å klippe og lime fra Kongens nyttårstale, slik at han sier: ”Det hender noen ganger, av og til, når det er ekstra godt å leve, ønsker jeg en jente på 17 år?”
Eller: ”Selv fikk jeg i løpet av noen viktige barneår oppleve kon takt med eldre to ganger” fulgt av antydninger om pedofile tilbøyeligheter?”

P3 i NRK synes dette er morsomt. "Harselas" postulerer de ansvarlige, de vil ”…se hvordan det fungerer i P3s målgruppe mellom 15 og 30”.
Det er VG – hvem ellers – som bringer nyheten, og minner dessuten om at NRKs Ungdomsredaksjon i fjor i en serie oppdiktede kjendisnyheter viste et sexbilde der hodet til en artist er byttet ut med kulturminister Trond Giskes (han kalles "Knulle-Trond" i programmet, og kvinnens hode med Pia Tjeltas.
Av de omlag 19 000 synsere som tilkjennega sin mening om dette, syntes 51 pst at NRK ikke gikk for langt.

Humor? Ironi? Parodi? Satire?
Jeg vet ikke hva Juvenalis (60 – 127 e.Kr.) ville sagt til innslaget i "Grovklipp". Mange regner han som tidenes største satiriker når han i fem bøker refser og spotter tidens og Romas moralske forfall og latterliggjør en rekke aktører.
I Store Norske Leksikon står det under stikkodet satire: ”I moderne litteratur brukes betegnelsen om enhver diktning som med spottens våpen angriper tidens, samfunnets eller det enkelte menneskets skrøpeligheter”.I Norge anno 2009 er det mye å ta av, og heldigvis blir endel tatt. Det er befriende med de grove overdrivelsene og karikaturene som latterliggjør og synliggjøre svakheter ved makten, dobbeltmoralen, løgnene, systemene – ” i systemene Lavinia, der er det godt å være” (fritt etter Nils Kjærs ”Den lykkelige byråkrat”)- som gjør narr av våre mange, mange laster og skrøpeligheter.

Satiren skal vise oss det som står mellom linjene. Den bør først og fremst ta dem som har eller ønsker med mange midler å få makt; slå både i midten, til høyre og til venstre (blir det ikke vel ofte til at slagene går mot høyre?)
Den bør ikke vende seg mot de forsvarsløse som f.eks.Kongen. Men rundt både Olav og Harald har det vært mye god humor, og både kongehuset og vi har satt pris på gode parodier som stundom kan ha vært skjulte kjærlighetserklæringer, eller i det minste sympati med en rolle.Selve kongedømmet som statsform kan det være all god grunn til å ironisere over.
Her som ellers: Det er ikke se som sies eller gjøres som er problemet, det er måten det gjøres på.

Den beste humoren er når vi får lyst til å le når forholdene er slik at vi egentlig burde gråte over dem, når vi tross alt ler. Mikal Rode oppsummerer på en måte med "satire er humor som skal tas på alvor. Tiden roper på satire men det er vanskelig å satirisere over en parodi".

Ordet satire betyr egentlig "blandingsrett" eller "(fruktfat med)blandet frukt". P3s kongeklipp faller inn under kategorien "råtten frukt".

PS. Prøv nettstedet satire.no. Særdeles underholdende videoklipp av bl.a. Rune Andersen, Atle Antonsen, Thomas Giertsen Harald Heide Steen jr. ("Ubåtkapteinen" slår det meste), Otto Jespersen (når han er på sitt bedre), Trond Kirkvaag, Dagfinn Lyngbø, Knut Nærum, Dag Schreiner, Pernille Sørensen (jeg savner flere av de morsomme, ironiske og parodierende kvinnelige aktører), Per Inge Torkelsen (min kollega på Venstre-benken i DStavanger bystyre, han viser der i enkelte glimt at humor i alvor kan være særdeles treffsikker), grupper som KLM og Løgnaslaget, og de internasjonale Rowan Atkinson, John Cleese og Jerry Seinfeld.
Jeg lover et velsmakende fruktfat.

Avisnærhet - og ungdom

Avisopplagene avtar. Grunnene er både enkle kompliserte.
Avisannonseringen synker - i de større avisene, i de minste lokalavisene var veksten i desember 6,8 pst og for hele 2008 var den 3,2 pst.(Dagens Næringsliv i dag. Grunnene er både enkle og kompliserte

I mitt nærområde går det så det suser for Solabladet i Sola kommune, som har 22 000 innbyggere. Her økte annonsesalget i desember med 33 pst (!), og i løpet av 2008 steg lesertallet fra 13-14 000 til 20 000 (!!). Staben kan utvides, utgivelsesfrekvensen dobles. Resepten: "Vi er begeistret for lokalsamfunnet, men lager ikke menighetsblad. Det er det enkleste i verden, å intervjue noen folk på gaten eller i rådhuset og skrive jubelsaker etterpå. Men da mister du fem tusen lesere på ett år". (Hilde Garlid, redaktør).

Stor avis, liten avis, nærhet til lesere ( "snakke med dem, ikke til dem" som han sa, Lars Oftedal som grunnla Stavanger Aftenblad i 1893, på et tidspunkt da det allerede var fire aviser i en fattig by), geografisk nedslagsfelt, redaksjonelle prioriteringer, journalisters egne interesser i relasjon til stoffvalg, vinkling, vilje og evne til å høre alle parter, tabloidisert typografi, organisering av arbeidet, osv, osv - det får ligge til en doktoravhandling.

Bare en liten observasjon fra mine to lokalaviser i dag, mandag 2.februar: Det skjer mye i avisenes nedslagsfelt i løpet av en helg. Det er umulig å dekke særlig mye av dette (jfr. bl.a. arbeidstidsbetsemmelser, overtidsbetaling, selv om det også her nok er slik at der det er vilje, er det alltid en vei). Unntaket er sporten som følger sitt felt systematisk på en måte som andre stoffområder kan lære noe av.

Denne helgen var 3000 unge deltagere og medarbeidere med på arrangementet Impuls i IMI-kirken i Stavanger, ifølge Vårt Land. Musikk, lovsang og tilbedelse sto sentralt, slik litt annerledes musikk gjør det i andre lokaliteter og slik tilbedelse også preger entusiastene foran tv-skjermen og NRK Sport, eller på tribunene.
Men også dette: "Mange ønskjer å utgjere ein forskjell i det daglege, dei ønskjer å vere noko for andre". De unge ble utfordret til handling. "Fleire kom med trillevogner inn i salen for å gje til Frelsesarmeen...Mange gav også kledee i oppsette konteinarar, på veg til eit IMI-prosjekt i Albania".

Godt stoff? Ikke for de to avisene. Og stadig er det noen som undres over hvorfor det er så vanskelig å få tak i unge avislesere.

Mødrene Norge svikter ytringsfriheten

Mødrene Norge – det har jeg tenkt om Sp-statsrådene Magnhild Meltveit Kleppa og Liv Signe Navarsete. Jordnære jenter med solid bakgrunn fra det beste i bygde-Norge. Står for en trøkk. Mange har stort vett, men disse to tilkjennegir som regel også det viktige lille vettet som skal styre det store. Begge er sentrale i norsk infrastruktur, Navarsete i samferdselen, Meltveit Kleppa i kommunene. Begge jubilerte i fjor, 50 og 60 (tilsammen bli vel det hastigheten Navarsetes sjåfør og den utsendte medarbeider fra Nationen holdt underveis på vei til Lærdal i fjor).

Navarsete fra Sogndal ble alene med to barn da hun 34 år gammel mistet ektemanne i hjerneinfarkt. På skuddårsdagen i fjor fridde hun til sin Lars, alle hjerter gledet seg og sang ”Ja, vi elsker” da de giftet seg på sjømannskirken i London nasjonaldagen 17.mai. – symbolsk nok for staute vestlendinger. Og i motsetning til
sin partifelle, den språklig noe knotende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell, er det en fornøyelse å lytte til hennes muntlige fremstillinger. Så har hun da også fått Storegutprisen for god og levende nynorsk.

Meltveit Kleppa kommer fra Fister i Ryfylke, en kommune som hadde 832 innbyggere da den i 1984 ble slått sammen med Hjelmeland. Om det er vonde minner fra dette som har skapt hennes innbitte kamp mot kommunesammenslåinger, eller om det bare er Senterpartiets generelle motstand mot å miste ordførere, er ikke godt å si. Min mening er på linje med en annen som også er født i Fister, Odd Børretsen: ”Noen ganger er det helt ålreit”.
Magnhild – oss imellom når vi treffer henne på Arneageren i hjertet av Stavanger – høstet stor og fortjent fagnad da hun sto frem som omvendt i homofilisaken, barske prinsipper måtte vike for et varmt morshjerte og vilje til nyorientering i et landskap der det mer enn de fleste steder er mange harde stabbessteiner av både mineral-, plante- og dyreriket i Ryfylke.

Så er det alltid et MEN. Og jeg må innrømme at både Navarsete og Meltveit Kleppa skuffet meg stort forrige uke. Navarsete innrømmet at det var hun, og Sp, som hadde ”tvunget Ap på kne” i blasfemisaken. Sp-hjemmesiden på nettet og e-post til Aftenposten fra partiets kommunikasjonssjef var entydig på dette. Da sitatet kom ut til offentligheten, gikk man Olaf Tufte sterkt i næringen, fossrodde og prøvde å fremstille uttalelsen som om at ”jeg står godt med at det i media fremstår som at vi har vunnet denne saken og tvunget Ap i kne”. Intet imponerende redningsforsøk – og hvorfor forsvant lydfilen med hennes tale plutselig fra Sp-hjemmesiden?

I Dagsnytt 18 fulgte Meltveit Kleppa godt opp korstoget, og var sikker på at selv om ikke om den ikke hadde vært i bruk, hadde blasfemiparagrafen virket preventivt, et slags ris bak speilet.
Her er jeg dypt uenig, slik jeg er helt uenig i regjeringens behandling av ytringsfriheten. Tvertimot tror jeg at blasfemiparagrafen har virket legitimerende av alle de forhånelser, all den ukultur vi møter for eksempel i enkelte av NRKs underholdningsprogram, all latterliggjøring av Jesu lidelser på korset, «den fjollete piggtrådhatten» osv. Ingen har villet bruke blasfemiparagrafen mot dette. Dermed har man faktisk på en måte indirekte fått aksept for at dette ikke er blasfemi. Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom i såkalt kunstnerisk sammenheng må møtes på andre måter enn med trusler om dom og straff.

I svært mange sammenhenger deler jeg Navarsetes og Meltveit Kleppas verdisyn. Men på dette punktet skulle jeg ønske at de og deres parti tar en "gjønågong" av saken med bakgrunn i de mange reaksjoner som er kommet, og foreslår i det minste at regjeringspartienes representanter kan stå fritt. Men det har Stoltenberg avvist, både SV og Sp må jo få vise frem sine triumfer så de best mulig kan skjule de mange nederlag - slik det alltid må være der det er en stor og to små partnere.

Feltherren Pyrrhos sa etter det andre slaget mot romerne ved Asculum: "En slik seier til, og jeg er fortapt". Så ille er det nok ikke, men denne hestehandelen er ikke noe pluss for Jens Stoltenberg og hans parti.

For mye TV-sport

"Drep meg, herre Konge, men ikkje med graut" kvad vikingskalden Snegle-Halle til Harald Hardråde, etter nidviser og krangel om kongens spisevaner som kulminerte i at Hardråde truet Halle til å ete grøt til han sprakk. Skalden berget livet med disse snarrådige ord, ifølge sagalitteraturen.

Men hva skal vi gjøre med sportsgrauten fra NRK-Fjernsynet?
Lørdag: 9 timer og 10 minutter direkte sending av ymse sportsbegivenheter pluss innslag i nyhetssendingene.
Søndag: 9 timer og 10 minutter direkte med enda mer av det samme, pluss en times uutholdelig spennende sprangriding fra Stokke, merkelig nok gjemt unna på NRK2, pluss nyhetsinnslag.
Neste helg blir det lørdag 7 timer og 45 minutter + 45 minutter NRK2-trav, og 30 minutter VM-kveld. Søndag er det 8 timer og 45 minutter sport på NRK1 + 3 timer 15 minutter på NRK2.

Nei, ingen skal beskylde NRK for å sluntre unna sitt folkeopplysningsansvar. Og ingen skal beskylde reporterne for manglende entusiasme.Litt vanskelig er et naturligvis når ingen med det norske flagget stiller opp i minus 18 grader( "kanskje er det under 20, som er grensen, russerne har det med å varme termometrene for å unngå avlysning") i de russiske skoger. Men gløden og intensiteten preger skjærene når man skal skape spenning rundt dagens viktigste spørsmål til alle neglebitende værbitte i de tusen hjem: Kan Norge i skøytestafett legge så mange land imellom oss og Polen at vi kvalifiserer oss til VM i Vancouver?

Men det er ikke lett å ta opp konkurransen med fortiden Da Norge slo England 2-1 i VM-kvalifiseringen i fotball i 1981, kom denne utblåsningen og ordlavaen fra vulkan Bjørge Lillelien:
"Der blåser han! Der blåser han! Norge har slått England 2-1 i fotball! Vi er best i verden! Vi er best i verden! Vi har slått England 2-1 i fotball! Det er aldeles utrolig! Vi har slått England! England, kjempers fødeland – Lord Nelson, Lord Beaverbrook, Sir Winston Churchill, Sir Anthony Eden, Clement Attlee, Henry Cooper, Lady Diana, vi har slått dem alle sammen, vi har slått dem alle sammen. Maggie Thatcher, can you hear me? Maggie Thatcher, jeg har et budskap til deg midt under valgkampen, jeg har et budskap til deg: Vi har slått England ut av verdensmesterskapet i fotball. Maggie Thatcher, som de sier på ditt språk i boksebarene rundt Madison Square Garden i New York: –Your boys took a hell of a beating! Your boys took a hell of a beating! Maggie Thatcher: Norge har slått England i fotball! Vi er best i verden!"
Uten at det har noen direkte sammenheng - i likhet med sportskommentatorer er jeg tilhenger av de frie assosiasjoner - minner jeg om Churchills karakteristikk: "En tom drosje stanset foran Parlamentet. Ut steg Clement Attlee". En annen gang sa han: "Attlee er en beskjeden mann, men så har han da også mye å være beskjeden for".
Churchill mislikte sterkt at Labour-lederen slo ham, statsministeren under den andre verdenskrig, ved parlamentsvalget like etter fredsslutningen i 1945.

Jeg er langt over middels sportsinteressert.Som 12-13 åring syklet jeg over en mil fra ferietilværelsen hos bestefar og bestemor på Bore til Kleppe på Jæren for å kjøpe Sportsmanden to ganger i uken. Jeg gjemte tre ulike ekstraaviser fra vinter-OL i Oslo i 1952(mon den ene var grønn, utgitt av Arbeiderbladet/Dagsavisen?) helt til 1970. Jeg går i høyspenn hver søndag når Molde FK kjemper, og er lite tilsnaklkelig når de taper Jeg følger intens med i de store begivenheter VM/OL, men full sportsrulle hver helg hele vintersesongen? Jeg blir overmett, det er en slags sportslig devaluering.

Jo da, det går an å skru av. Men for alle dem som ikke er spesielt interessert men likevel gjerne vil se fjernsyn i helgene, er det ikke noe annet som skjer som det er verd å bruke penger og utstyr og tid på?

Det blir i tilfelle ikke lett. Da TV-sporten for noen år siden fikk beskjed om æå spare 1,3 millioner kroner (og det var endel mer enn samme beløp i dag) og måtet droppe overføringen fra det åpne franske mesterskapet i tennis, samt et svensk hestestevne, lot en meget kjent reporter følelsene slippe løs og uttalte til VG: "Det er som å slå ihjel sine egne unger".
Skal man først bedrive ord, konkurrerer dette om førsteplassen i klassen for enestående fintfølelse og treffende sammenligninger, med eks-underholdningssjef Harald Tusergs kommentar til Stavanger Aftenblad: "Melodi Grans Prix har jeg kalt musikkens Holocaust i og med at jeg flere ganger har sett det med sjokkartet vantro, noe jeg har grøsset over".
Vi møtes foran skjermen til VM.

Reaksjoner: Ap (og Sp) svikter ytringsfriheten

Langsomt har også Stortinget innsett at religionskritikk er en sentral del av den meningsbryting som driver tanken framover (...)Men så åpnet Senterpartiet bakdøra og tvang regjeringen til å flytte religionsbeskyttelsen inn i Straffelovens paragraf 135a, den såkalte rasismeparagrafen. Den skal få et tillegg som forbyr «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn». SV kan umulig være tilhengere av et slikt forslag, Arbeiderpartiet er det ikke. Det må være litt av en kreditt Liv Signe Navarsete har opparbeidet seg i regjeringen, som har fått justisminister Knut Storberget (Ap) til å fremme et forslag som han, ifølge Aftenposten, er «dundrende uenig» i (...)
Man skal aldri undervurdere Senterpartiets ambisjoner, men det er noe himmelropende pretensiøst bak tanken om å ville beskytte Gud, Allah eller Jehova ved hjelp av en bisetning i den norske straffeloven.
Sven-Egil Omdal i Stavanger Aftenblad

Arbeiderpartiet i regjering har tidligere vist seg villig til å ofre ytringsfriheten. Med sitt nye lovforslag skjer dste igjen (...)Hvorfor opptrer ledende politikere i landets største parti så vagt og unnfallende i betente ytringsfrihetsspørsmål? Motivene er ofte lite aktverdige (...)Rushdie-saken og karikatur-striden har lært oss at "sinnet" blant verdens muslimer i stor grad blir orkestrert av tvilsomme aktører som søker politisk innflytelse. Derfor smaker det nye lovforslaget ekstra vondt. Regjeringens toppledelse har enda en gang utvist dårlig skjønn i et prinsipielt ytringsfrihetsspørsmål. Det begynner å bli en gang for mye.
Aslak Nore i VG

I 2006 fortalte Trond Giske at "Life of Brian" har vært en av hans yndlingsfilmer (...) Hvor går grensene mellom angrep og harselas? (...) To statsråder ivrer altså for å revitalisere en lov som kan gjøre dte mulig å forby kirkeministerens yndlingsfilm - fordi den er blasfemisk. Det er såpass uvanlig at påfunnet kunne vært entet fra en Monty Pyton-film. Det er det ikke. Det er fra en norsk flertallsregjerings indre hestehandlerliv
Per Anders Madsen i Aftenposten

Som alltid må vi hugsa regelen om at det mange gonger er dei som er ute etter å gjera det rette, som gjer mest skade. Ja, det er forståeleg at vi har lyst til å stogga slike som medvite er ute etter å hissa opp dei muslimske folkegruppene eller andre. Men her kan medisinen lett verta verre enn sjukdomen. Då er det lita trøyst i at departementet nyttar nokre litt diffuse formuleringar om at dette berre skal gjelda i dei mest alvorlege tilfella og ikkje råka gjennomtenkte ytringar(...)
Det kan faktisk vera slik at vi av og til bør skjella ut religiøse rørsler, og det bør i alle høve ikkje vera slik at politiet har til oppgåve å vurdera kor hardt vi har lov til å ta i. Den som meiner at til dømes scientologane er nokre sjarlatanar som berre er ute etter pengane til folk, eller at muslimsk sharialovgjeving er mellomalderleg og avskyeleg, må ha høve til å seia det. Så får andre seia frå om dei meiner at det er grovt og usant(...).
Eg trur ikkje vi vil få mange slike straffesaker for domstolane, men det er mildt sagt uansvarleg å gje påtalemakta eit så stort ansvar som det er å skilja mellom tillaten og ikkje-tillaten religions­kritikk. Men eg tilhengjar av eit lovverk som fangar opp situasjonar der einskildindivid vert ut­­sette for hatefulle ytringar med grunn i deira religiøse tru.
Jan Fridthjof Bernt, professor i jus, Universitetet i Bergen, i Dag og Tid

Sannheten er at ytringsfriheten politisk har samme status som lokalisering av statlige arbeidsplasser, dvs. et spillkort som kan byttes med noe annet man ønsker seg (...)Lovforslagets egentlige bakgrunn er angsten for etniske og religiøse konflikter i vårt nye flerkulturelle samfunn. likevel er dette å ta hjertemedisin mot hodepine (...) Ytringsfrihetens ide er at vi skal beholde noen soner i samfunnet som borgerne regulerer selv, uten innblanding fra politi eller domstoler. Det er en verdi som langt overskrider faren for at noen sier bø! til de troende.
John O. Egeland i Dagbladet

Dessverre kan det sørgelige resultatet av en luguber regjeringshestehandel komme til å få følger. Parallelt med at kommunalministeren springer rundt og leker klovn på justisministerens område (det har kun partipolitiske grunner) forsøker nemlig Utenriksministeriet å bedrive politikk.
Ute i den store verden skjer det nemlig også ting. Blant annet dette: FNs menneskerettighetsråd har vedtatt en resolusjon, (og en instruks til FNs spesialrapportør for ytringsfrihet) som i korthet går ut på at man i framtida skal konsentrere seg om såkalt «misbruk av ytringsfriheten», heller enn retten til å bruke den. Det er pakket inn i noen fraser om respekten for tro. Men det handler om frykten for maktkritikk. I forlengelsen av dette ønsker land som Libya, Iran og Pakistan (blant andre) å gjøre denne opp-ned-ytringsfriheten til FNs offisielle linje (...)
Problemet er at mens UD vandrer på stram linje og forsøker å holde på noe som ligner prinsipper ute, driver man og forbereder en dustelov her hjemme, en lov som drar i direkte motsatt retning. En ting er at det er hykleri på høyt nivå. Prinsippene er for de andre. En annen ting at det har ført til at regjeringskollektivet har sluttet å virke. Dette er Sp sitt lovforslag. Resten av regjeringen (inkludert Justisdepartementet) ser opp i taket og plystrer «jeg er likeglad»-sangen når talen kommer inn på hvordan Norges lover skal se ut i framtida.
Justisministeren tar loven like alvorlig som helseministeren tar medisinen. Han støtter seg på amatørene. Ille er det at det kan gi oss en dårlig lov. Verre at landet taler med to tunger. Og verst at det demonstrerer at vi ikke har skjønt hva ytringsfrihet handler om.
Anders Heger i Dagsavisen

En lovbestemt begrensning av ytringsfriheten på dette feltet er trolig ment å beskytte religionene, men religioner og livssyn er ikke noe som kan «krenkes». Forslaget kan også bli brukt til å stemple religiøs opposisjon som ulovlig. Det snevrer utvilsomt inn spillerommet for å drive religions- og kulturkritikk – helt grunnleggende rettigheter i et demokratisk samfunn (...)Storberget tåkelegger grunnleggende ytringsfrihetsprinsipper med sitt forslag. Det må trekkes tilbake.
Aftenposten

Krigsinnsats og rasisme

Hvis du har fått Norges høyeste utmerkelse, Krigskorset med sverd og St.Olavsmedaljen med ekegren, for din innsats under 2.verdenskrig, skal du fratas dette dersom du markerer deg som innbitt innvandringssmotstander og vil tildele 250.000 kroner til en nynazist som har vært delaktig i et rasistisk motivert drap?

Ja, mener SOS Rasisme. Nei, sier Forsvarsdepartementet, ifølge TV2. Det er jeg enig i.

Saken:
Erik Gjem-Onstad ville slåss mot tyskerne i april 1940, men fikk nei fordi han var for ung og ikke hadde militær utdannelse. Men han kom med i illegalt arbeid, reiste til Sverige, der han ble fengslet (!), dro til England, ble med i Special Forces, Norwegian Independent Company (Kompani Linge), ledet flere sprengningsaksjoner mot jernbanen i Norge. 1973-1977 var han stortingsrepresentant for Anders Langes Parti (senere Fremskrittspartiet. Han var sympatisk innstilt til nynazistiske miljøer, og han ga i sterke ordelag uttrykk for misnøye med innvandringen til Norge. Ikke alle norske statsborgere kunne kalle seg norske. «Nordmenn er en nasjon innen den hvite rase. Mange tør ikke si det, men det er realiteten».

Som forvalter av en stor arv som akulle gå til «...organisasjoner og personer som arbeider mot fremmedinnvandring til Norge», gikk han i fjor inn for å tildele 250 000kroner til den ene av Benjamin Hermansens drapsmenn. 15 år gamle Benjamin var en norsk gutt med ghanesisk far og norsk mor ble knivdrept i 2001 av personer fra den nynazistiske grupperingen BootBoys, to av dem fikk 18 og 17 års fengsel.

I statuttene for tildeling av Krigskorset iverksettes heter det bl.a.: «Hvis en som har Krigskorset viser seg uverdig til å bære det, kan H M Kongen i Statsråd frata ham korset».

SOS Rasisme reagerte sterkt: «Vi oppfordrer til dette først og fremst av respekt for Benjamin Hermansen og hans etterlatte. Men vi oppfordrer også til det av respekt for alle de andre som mottok utmerkelser etter 2. verdenskrig, som gjorde sin innsats for å forsvare Norge mot nazismen og dens menneskehat. Vi tror ikke disse setter pris på å stå skulder ved skulder med denne mannen.
Også av respekt for alle de som ikke fikk noen medalje, men som gjorde et utrettelig arbeid med livet som innsats for å hjelpe og gi beskyttelse til alle de som ble forfulgt fordi de ikke passet inn i nazismens ideologi. Det være seg mennesker som var jøder, sigøynere, psykisk funksjonshemmede, psykisk syke eller nazismens politiske motstandere».

Gjems-Onstad sa at «dersom en som er dømt drapet på Benjamin, blir bevilget penger, så er det for å hjelpe en mann i nød. Han har vært en kjempe i kampen mot innvandring, og han er, for bruke et militært uttrykk, «såret på slagmarken».

Forsvarsdepartementets talsmann sier om vedtaket: «De vurderingene som er blitt gjort av juristene, er at det ikke er grunnlag for å frata Gjems-Onstad Krigskorset, fordi vi mener de uttalelsene som ligger ved er innenfor ytringsfrihetens rammer. Men det er veldig viktig for oss å understreke at dette på ingen måte, overhodet ingen måte, er en støtte til uttalelsene som Gjems-Onstad har kommet med».

Vi må - i ytringsfrihetens navn - skille mellom ytringer og holdninger på den ene siden, og rasistiske handlinger på den andre. «Vise seg uverdig" er en definiosjon som vi helst ikke bør se i lover og regler, det blir som oftest den alminnelige mening som avgjør. Vi må tåle grove avvik, må tolerere at onde og slette tanker får offentlig uttrykk, slik at de skal kunne gjendrives. Dette gjelder mye av det mange av oss misliker. Unndras slike ytringer for offentlig kritikk, kan det føre til større utbredelse av de holdninger som ligger bak.

Gjems-Onstad fikk sine medaljer for sin innsats for Norge for snart 60 år siden. Han fortjente dem. Men han fortjener også forakt for sine holdninger når det angår innvandring. Den tidligere norgesmesteren på sykkel har kjørt omkull og havnet i reaksjonens og intoleransens skrapgrøft. La ham få være der - med sine utmerkelser.

Charles Hoff satte flere verdensrekorder i stavsprang på 1920-tallet,senere ble han leder av Nazi-idretten under krigen. Skulle navnet hans fjernes fra rekordlistene og medaljene fratas ham?
Knut Hamsun fikk nobelprisen i litteratur, skulle han strykes av listen fordi han hyllet nazi-Tyskland og Hitler? Ham hadde det ihvertfall vært umulig å frata Nobelmedaljen - fordi han sendte den til Goebbels som en personlig gave.

Ukultur, dårlig folkeskikk og forsøpling av det offentlige rom må bekjempes med ånd, ikke med trusler om dom og straff, eller som i dette tilfelle: med det som vi i guttedagene beskrev som «juksemaker pipelort, gir bort og tar igjen»,

Ja til Mette-Marit

Hurra for kronprinsesse Mette-Marit!
Og for Kirkens Bymisjon, som nå skal starte et eget helsesenter for illegale innvandrere. Et enstemmig styre har gått inn for dette. Kronprinsesse Mette-Marit sitter i styret.
Det har ikke gått upåaktet hen, og ikke uventet kan vi høre bekymrede røster i Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet - de partiene som spesielt har utmerket seg i restriktiv retning når det "verdens rikeste land" og innvandring.

"Kongehuset skal ha en samlende rolle i samfunnet, og da må man styre unna politiske stridssaker", brukes som argument i diskusjonen. Jo da, kongehuset kan ønske oss alle god jul og godt nyttår, og tale for oss alle når det ønskes fred og frihet i alle verdens land. Men stort lenger tror jeg ikke man kan komme i en "samlende rolle".
Kongens nyttårstaler blir omfavnet av det store flertall, men det har nok vært passasjer som ikke nødvendigvis ubetydelige grupper har mer enn rynket på nesen til. Mange mener at årets konge-tale var mer politisk enn statsministerens.
Og takk for det!

Kongehuset skal ta mange hensyn, men det er forfriskende når noen våger å bevege seg utenfor opptrukne besteborgerlige stier. Denne gang altså illegale innvandrere. Jeg synes det er flott at kronprinsessen er styremedlem i en organisasjon som markerer seg og vil hjelpe de vanskeligstilte for å gi svar på en ny humanitær utfordring i Norge.
Det er noe annen enn en prinsessegemal som eksponerer seg som en påfugl i ustoppelig selvopptatthet.

Vårt Land, som er prinsipielt skeptisk til kronprinsesse Mette-Marits styredeltakelse, delte like før jul ut Petter Dass-prisen nettopp til henne. Prisen er "en anerkjennelse til en person eller organisasjon som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud og til å sette den kristne tro på dagsorden i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd".
Akkurat.

Løs litt på sikkerhetsbeltet, alle dere bekymrede. Skulle Kirkens Bymisjons tiltak være et lovbrudd, er det i alle fall ikke alvorligere enn mange, mange norske politikeres, embetsmenns og andre offentlig ansatte gjentatte brudd på Offentlighetsloven.

Dagens lovverk gir helsevesenet plikt til å gi akutt livreddende hjelp til alle som henvender seg, men mange alvorlige og potensielt livstruende sykdommer kommer ikke innunder retten til akutt nødhjelp. Mange sliter med store helseplager, også smittsomme sykdommer som tuberkulose, aids og hepatitt.
Derfor er det en kristen plikt å hjelpe, og jeg støtter fullt ut gen.sekr. Sturla Stålsett når han sier: "Problemet i denne gruppen er at få tør å oppsøke lege, dermed risikerer vi at de blir veldig syke. Det viktigste er å hjelpe andre, uavhengig av om de har rett til å oppholde seg i landet. For oss er dette først og fremst medmennesker. Med eller uten papirer så er et sykt medmenneske et menneske som har krav og rett til hjelp og omsorg".


Som hivpositiv har du i Norge krav på behandling, dvs testing, medisinsk oppfølgning og gratis medisiner, selv om du er illegal innvandrer, ifølge HivNorge. Men mange av dem vil nok være skeptisk til å oppsøke lege, "Hva skjer da med meg?".

Jeg er glad for at Venstre for nesten et år siden gjorde et vedtak om at lovverket endres slik at papirløse innvandrere har rett på nødvendig helsehjelp, også når tilstanden ikke er akutt livstruende.
Frivillige organisasjoner som Kirkens Bymisjon og Røde Kors må få tilskudd til drift av lavterskel helsetilbud for utsatte grupper i de store byene. Slike tilbud må sikres tilstrekkelige midler til at helsearbeidere som bidrar også kan få lønn for innsatsen.
Anonym helsehjelp må være en mulighet ved at bl.a. journalsystemer og trygderefusjoner sikres mot innsyn fra innvandringsmyndighetene, og det må være mulig å oppnå forsvarlig helsehjelp uten å ha et personnummer.
Helsepersonell må sikres rett til å kunne yte relevant helsehjelp til papirløse innvandrere uten å risikere rettslig etterspill.
Uavhengig av oppholdsstatus må alle har alle som lever med en allmennfarlig smittsom sykdom krav på testing, medisinsk oppfølgning og gratis medisiner.

I salmesamlingen "Sorgen og gleden" skriver kronprinsessen: «En salme som bringer fram noen av kristendommens mange paradokser. (...) Vi må kjempe alvorlig og trenge oss fram, men vi får alt av bare nåde. Det fine med denne sterke teksten er at den maner oss til å gi alt for å finne kjernen, det egentlige. (...) Salmen er et opprør mot den tiden vi lever i. Den uttrykker klart en pietisktisk livsholdning, men i lys av alt det overfladiske som tar mye plass i samfunnsbildet i dag, blir raskt pietismen ganske relevant.»
En kronprinsesse som sier dette, blir vi glade i.

Hun avslutter sin salmeplate med å resitere Alt har sin tid":
en tid til å plante, en til å rykke opp (...)
en tid til å rive, en til å bygge;(...)
en tid til å kaste steiner, en til å samle dem;(...)
en tid til å tie, en til å tale;

Kirkens Bymisjon er en sosialpolitisk plogspiss.
Mette-Marit planter, bygger, samler steinene og taler humanisme med sine holdninger i denne saken.

Ballo og Hanssen mellom himmel og jord

Kan bønn helbrede?
Finnes det mer mellom himmel og jord enn Human-Etisk Forbund?
Kan man få hjelp mot lidelser på uforklarlig ellere overnaturlig vis?

En problematikk som har vært gjenstand for mye diskusjon gjennom tidene, får ny stimulans når politikere, Snåsamann og tabloidpressen ghår opp i en høyere enhet.
"Blødninger kan stanses med religiøse vers" forkynner VG i dag over 2 sider samt størestedelen av 1.siden. Dagbladet.no nøyer seg med å bygge på VG, mens papiravisen Dagbladet kan oppvise en annen politiker som ikke trenger vitenskapelige beviser for alt. "Jeg blir provosert av forskere som avviser Snåsamannens evner", sier Ap-nestleder Helga Pedersen. Hun går gjerne til healer.

Helseminister Bjarne-Håkon Hanssen har i VG fortalt om sønnen som ble helbredte pr.telefon av Snåsamannen. "Helseministeren går her god for et syn på sykdom og helse som får hans egne fagfolk til å rive seg i håret", mener Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv, og anbefaler Stoltenberg å flytte Hanssen til net annet departement.

"Er vi nødt til å presse alt inn i trange naturvitenskapelige rammer? Hvorfor er det så viktig å skulle kunne bevise alt?" spør Simen Ekern i en kritisk artikkel i Dagbladet.Professor Jan Mæhlen sier til VG at "uvitenskapelige utsagn, enten det kommer fra prester, sjuamaner eller Snåsamannen, bør ikke være ebn legitim del av helsevesenet".

Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt? Jeg stilte det spørsmålet i forbindelses med at helbredelsespredikant Svein-Magne Pedersen like før jul kunne fortelle at han skal ”gjøre folk friske i nytt hus til 25 millioner” Fædrelandsvennen. "Jesus Heals Ministries International healing centre", intet mindre.

Beretningene om Snåsamannen Joralf Gjerstad (82) er blitt høstens boksuksess, men han taler ydmykt med små bokstaver der Pedersen ytrer seg i 96 pkt. fet Times. Jeg siterer fra et intervju med Gjerstad i Nationen:
– Du brukar aldri ordet Gud når du behandlar folk?
– Nei. Folk får tenkje det dei vil, seier Gjerstad.
– Stillhetens tanke, legg han til.
– Men ein stad må jo krafta kome frå.

Omreisende helbredelsesforkynnere stiller stadig Den norske kirke overfor dette dilemmaet: Hvordan kan vi ta alvorlig erfaringen både til hun som mener hun har opplevd at Gud har grepet inn i hennes sykdom på overnaturlig vis, og til han som strir med plager han ikke blir kvitt, til tross for at han har bedt Gud om helbredelse. Kirkens tale må være troverdig for begge.

Kirken tror på helbredelse ved bønn. Vi tror at Gud kan forandre menneskers liv. Kirken har alltid bedt for syke og vil fortsette å gjøre det. Bibelen er full av fortellinger om syke mennesker som kom til Jesus og slik fikk et nytt liv, og den forteller om hvordan disiplene i den første kristne tid la hendene på dem som var syke og ba for dem.

Noen peker at når Den norske kirke tror at Gud kan helbrede, er det ingen vesentlig forskjell mellom Kirkens praksis og omreisende mirakelshow, det er kun en forskjell i form. Men når ble form uvesentlig? Det er et hav av forskjell på en predikant som er reisende i mirakler og underholdning på den ene siden, og på den andre siden en prest som etter grundig samtale legger hånden på et menneske og ber Gud gripe inn i dette menneskets liv. Når Kirken ber Gud om helbredelse må det skje innenfor rammer som gjør situasjonen trygg for den det gjelder, og som ikke lar et øyeblikks lunefulle stemningsbølge overta ansvarlighetens plass.

Derfor er det også at Den norske kirke gjerne tar et oppgjør med dem som gjør helbredelse til show og setter seg selv i sentrum som omreisende helbredere. Den som gir mennesker løfter og falske forhåpninger om mirakler, misbruker Guds navn.
Samtidig vedkjenner vi oss troen på helbredelse.

Da jeg var leder i Kirkerådet for noen år siden (2002-2006) var jeg med på to store internasjonale kirkemøter: Konferansen av Europeiske Kirkers generalforsamling i Trondheim og Det lutherske verdensforbunds i Canada. Begge steder var helbredelse et av nøkkelordene i samtalene. Gjennom å dele innsikter fra forskjellige steder og tradisjoner hjalp kirkene hverandre til en dypere forståelse av hva helbredelse er. Når vi snakker om helbredelse i disse internasjonale kirkefellesskapene er hovedfokuset helhet på mange nivåer: I den enkeltes liv, i nære relasjoner, i samfunnet og i skaperverket som vi er en del av. Alle har erfaringer av at den helheten vi lengter etter, er ødelagt. Når vi opplever at helheten blir gjenopprettet på et område i livet, opplever vi helbredelse.

Når vi forstår helbredelse på denne måten, tar vi den enkeltes lengting etter helhet og sammenheng i livet og i tilværelsen alvorlig. For mange er frihet fra fysiske plager ett element i denne helheten, men nesten aldri det eneste.

Sunn forkynnelse sier at Gud kan gripe inn i menneskers liv og gjenopprette helheten, men at vi må være åpne for at det ikke alltid skjer slik vi hadde tenkt. Oppfatter vi Gud som en automat man kan putte penger på for å få et ønsket produkt, har vi laget oss en gud for bortskjemte unger. Bønn er ikke et språk vi bruker for å kommandere Gud til å forandre tilværelsen, men et språk som også forandrer den som ber.

Kirken skal bidra til både omsorg og helbredelse. Det er ikke nødvendig å velge mellom Gud eller sunn fornuft. Kirkens tro er ikke uvitenskapelig, men den kan heller ikke bevises med vitenskapelige metoder.

Privat og statlig skatteflukt

Bør staten være skatteflyktning?
Jeg spør fordi Dagens Næringsliv i dag kan berette at statens heleide energiselskap, Statkraft, har flyttet sin internbank til Brussel. Gunstige belgiske skatteregler gjør at selskapet betaler store beløp i skatt.
Nærings- og handelsdepartementet synes etableringen er OK. ”Når vi skaper merverdier, øker det verdiskapningen for eieren”, sier en representant for Statkraft.

Mer generelt: Dagbladet viser i en serie artikler, den siste i dag, hvordan folk utnytter skatteparadiser for å slippe å bidrag til fellesskapet. Og Dagbladet forteller i en annen artikkel at skatteetaten gransker 50 nordmenn med hemmelige konti i Lichtenstein.
Noen nordmenn med finansielle muskler i milliardklassen har fått adresser i London, Kypros og mer eksotiske steder. Rallystjerner, alpiness og fotballspillere med norsk flagg på landslagsdrakten søker skattemessig ly i Monaco.
Skattemessige bevegelser har bare tiltatt siden salig statsminister Christian Michelsen i sin tid flyttet fra Bergen til Fana for å få mindre skatt.

Belgia er ikke det store skatteparadiset, sammenlignet med Bahamas, Caymanøyene, Jomfruøyene, Kanaløyene, Monaco osv. Men husker jeg rett er det ikke lenge siden statsrådene Kristin Halvorsen og Erik Solheim meget betimelig gikk til krig mot skatteparadiser. Hvor vil de trekke paradisgrensen?

Er det forskjell mellom liv og lære når politikere med den ene munnviken snakker varmt om at alle må yte og bidra til fellesskapet, samtidig som de med den andre sier ja og amen til skattemotiverte flyttinger? Når de bruker harde ord om lederes gyldne fallskjermer, urimelige opsjoner og altfor høyt lønnsnivå, samtidig som deres styrerepresentanter ikke gjør anskrik når dette vedtas i statskontrollerte/-eide selskaper?

Har Norge et troverdighetsproblem når vi har en klar policy om at vi ikke skal investere i selskaper som lager visse typer våpen, mens vi kan handle med de samme selskapene? Forsvaret kjøper materiell fra Lockheed Martin, for eksempel noen jagerfly en gros Men Lockheed Martin produserer også klasebomber. 3.desember i fjor ble Klasebombekonvensjonen undertegnes av 107 land i Oslo Rådhus.

Mange kritiserer Israel for å bryte menneskerettigheter og oppfordrer til boikoitt av produkter derfra. Men gjennom våre statsobligasjoner investerer vi i staten Israel.
Vi ser, leser og hører mange som i dag kritiserer Israel nettopp for brudd på menneskerettigheter i Gaza. Hørte vi like sterke røster mot USAs behandling av fanger på Guantenamo?

Er det konsekvent at politikere insisterer på kjønnskvotering i politikk, bedriftsstyrer og i mange andre sammenhenger, men ikke i ekteskap?

Er det sammenheng mellom en regjerings som ser ytringsfrihet som en viktig verdi men samtidig er ivrige med å streke opp rammer som begrenser den samme ytringsfriheten?

Fremskrittspartiet vil ha et sterkt og sentralt sykehusdirektorat. Hvordan rimer det med partiets grunnholdning om et samfunn med avgrenset makt?

Er det greit med sterk lovprisning av offentlig skoler og sterk skepsis til private, hvis man selv sender barna til privatskoler? Og når vi er inne på skoler: Er det for stor avstand mellom den virkelighet elever og lærere møter i skolens hverdag på den ene siden og skolens intensjoner, og ikke minst de ressurser den tilføres, på den andre?

Jeg trenger ikke å gå lengere enn til mitt eget liv for å se det daglige sprik mellom idealer og praksis, mellom liv og lære. Hver søndag vedgår jeg i kirken at "jeg har krenket Deg i tanker, ord og gjerninger".
Poenget med denne bloggen er da heller ikke triumferende å henge ut noen, skjønt politikere som skaper for store sprik mellom valgkamp- og annen retorikk må finne seg i å bli vurdert etter sine gjerninger. Vi må holde fast på idealer, og vi må fastholde at alt ikke er relativt, ikke like godt, ikke like viktig. Likevel kan det være nyttig å rasjonere litt på våre sterke ord, vår adjektivbruk og løfter som vi vet ikke kan oppfylles. Det holder med gode intensjoner.

Kampen mellom det gode som jeg vil og det onde som jeg ikke vil, er gammel. Vi kan gå til Bibelen, og vi kan med fordel lese både den og Platons "Staten", der Kleitofon i en dialog kritiserer Sokrates for mangel på konsekvens og klarhet.
Med et sosialiberalt utgangspunkt har jeg i mange sammenhenger stor sans for den israelske forfatteren Amos Oz, når han sier: "I min verden er ordet kompromiss ensbetydende med ordet liv. Og der det er liv, er det kompromisser. Det motsatte av kompromiss er ikke integritet, det motsatte av kompromiss er ikke idealisme og det motsatte av kompromiss er ikke besluttsomhet eller fromhet. Det motsatte av kompromiss er fanatisme og død".

Når jeg leser 60- og 70-årenes debattinnlegg om kvinnelige prester, tenker på sin tids forsvar for slaveri og apartheid, husker at straffelovens forbud mot ugift samliv ble avskaffet først i 1972,osv. osv., må jeg bare erkjenne at i enkelte sammenhenger vil sannhet i en generasjon endres i den neste eller den deretter.

Så kan vi jo bare spørre: Hvilke absolutter, hvilke politiske og andre sannheter anno 2009 både i kirke og samfunn generelt, er det våre barnebarn vil sukke over og si: Ja, ja, de visste vel ikke bedre.
Sa noen miljøspørsmålet?
(Oppdatert kl.14.20)

"Takker dere mye?"

Det er vondt å miste jobben. Vondt å være 57 år og få høre at du må omskolere deg, det du har gjort i mange år er det ikke behov for lenger.

Det er vondt ikke å få lån til bedriften du leder. Vondt fordi du ikke kan ekspandere, sikre arbeidsplasser eller endog skape nye.

Det er vondt å være 98 år og bli sendt hjem fra sykehjemmet fordi du ikke er syk nok til å være der og fordi vi ikke har nok sykehjemsplasser, nok helsearbeidere.

Alenemødre, rusavhengige, arbeidsledige, sprik mellom visjon og virkelighet. Listen over de som har det vondt og det som oppleves vondt, er langt. Og så er det lett for en som sitter med en pensjon større enn svært manges arbeidsinntekt, å si at det er milliarder rundt om i verden som har det mye, mye verre enn de som har det vondt i Norge. Men fattigdom er et relativt begrep, vi måler oss alltid i forhold til andre. Hvis alle rundt oss har det like karrig, like vanskelig som oss, er det lettere å bære enn om vi kan se på nært hold alle som har det bedre, tildels mye bedre.

La meg likevel ta med et bilde, som en påminnelse i disse dager da global krise nok også har nådd norske lengde- og breddegrader, men der ikke minst ufattelig oljeflaks gjør at vi har kunnet spinne et solid sikkerhetsnett, tett, med små hull slik at ikke så mange faller helt utenfor. "Det er klart bedre å være arbeidsledig i Norge enn i jobb i Polen", sier en som har vært her mer enn et år og derfor fortjent nyter godt av gode ordninger. Vi trengte polakkene i mange år for å øke vår egen rikdom, det skulle bare mangle at de ikke fikk de samme gode ordninger når behovet for dem (midlertidig) går ned.

En påminnelse det kan være sunt å ha i bakhodet når statsbudsjettet kommer og indignerte røster samles i et mangestemt, delvis rustent kor preget av årvisse repetisjoner om velferdssamfunnets skavanker, om manglende eller feilaktige prioriteringer, "i verdens rikeste land må vi ha råd til dette".

Jeg var i Sør-Afrika. I en av de mange landsbyene som er bygget i utkanten av Cape Town av tilfeldige materialer, bølgeblikk, plankerester og steiner. Millioner som er kommet til byen fra landsbygda for å finne lykken, men så er den ikke der heller.
Jeg møtte en mann som lurte på hvordan vi hadde det i Norge. Jeg prøvde å fortelle om norsk hverdag, om våre hjem, om bokhyllene, stereoanlegget, farge-tv, hytte, sydenturer, at svært mange har egen bil, at omtrent alle voksne kan lese, om syketrygd og arbeidsledighet, osv osv.
Kontrasten til de omgivelsene vi befant oss i var naturligvis skrikende, og jeg skjønte at han ikke trodde på meg. ”Snakker du virkelig om vanlige mennesker?” spurte han med skepsisen dryppende.
Og da han var blitt overbevist, bare så han på meg, sukket og sa: ”Dere må være verdens lykkeligste folk. Dere takker vel mye for det?”
Jeg turde ikke svare ham.

Vet vi, vil vi egentlig vite, hvor heldige vi er?
Og stadig sliter vi med å få utviklingshjelpen vår opp i 1 prosent av BNP.
"Hva skulle du ønske at Gud ville si hvis du kom til himmelen?" spør Dagbladet i en liten serie.
Ja, hva vil hun si?

Ny biskop i Stavanger

120 navn er foreslått som ny biskop i Stavanger. I tillegg kan bispedømmerådet foreslå ytterligere navn før det ender opp med fem kandidater. Av de mer kjendispregede innslag vil neppe Bjørn Eidsvåg (kjendis-oppslag både i Dagbladet.no og Stavanger Aftenblad i dag), Kjell Magne Bondevik og Einar Gelius stå på den endelige listen.

Herrens veier er uransakelige, og det er kanskje bispedømmerådets også. Men noen navn peker sege naturlig ut. Jeg vet ikke om de kommer til å nevne vil si ja om de blir spurt om å stå på bispedømmerådets endelige liste, og jeg vil ikke ta med noen lokale kandidater utenom de to som jeg allerede offentlig har sagt er gode navn: sokneprest Anne Lise Aadnøy i St.Petri i Stavanger (vil neppe svare ja) og gen.sekr. Kjetil Aano i Det Norske Misjonsselskap.

Her følger en dristig oversikt over de navn utenfra som jeg tror ville ha størst sjanse til å passere nåløyet i 1.omgang før saken behandles av menighetsrådene, prestene og kirkelig ansatte i bispedømmet,landets proster,teologiske professorer, biskoper og Kirkerådet,og til slutt regjeringen.

Olav Fykse Tveit er gen.sekr. i Mellomkirkelig Råd, og burde etter min mening blitt biskop i Nidaros, men nå har han sagt at han ikke vil være aktuell i noen stilling før prosessen med å finne ny sjef i kirkenes Verdensråd er gjort unna (han er en sterk kandidat der).
Ingrid Vad Nilsen, tidligere prost og leder i Mellomkirkelig Råd, nettopp tiltrådt som ekspedisjonssjef i kirkeavdelingen i Kultur og Kirkedepartementet (KKD), har vært nevnt flere ganger tidligere ved bispenominasjoner. Jeg tipper hun vil svare nei om hun skulle bli spurt.
Berit Øksnes, sokneprest i Skiptvedt, har vært i statssekretær i KKD og var kandidat da Berit Andersen ble domprost i Stavanger.
Kari Veiteberg, prest i Kirkens Bymisjon i Oslo, var en av de fem på listen fra Bjørgvin bispedømmeråds i høst.
Herborg Finnset Heiene er domprost i Tromsø, jeg tror hun har sagt nei til nominasjon tidligere.
Elin Vangen er domprost i Bodø. Hun ble spurt i Bjørgvin, men sa nei.
Berit Laanke, res.kap. i Bakklandet i Trondheim, sto på listen ved bispevalgene både i Hamar og Nidaros, men fikk ingen stor oppsutning lokalt.
Helen Bjørnøy, tidligere miljøvernstatsråd, nå gen.sekr. i bistandsorganisasjonen Plan. Hun er forøvrig gift med en av de andre på listen, Torstein Lalim, adm.dir. ved Diakonissehuset, Lovisenberg, som kommer fra Stavanger
Kjell Nordstokke, direktør avd. misjon og utvikling Det lutherske verdensforbund, kommer også fra Rogaland.
Erling Pettersen, sokneprest i Nordstrand, Oslo, har vært misjonær i Brasil, direktør Kirkerådet, og skapte dissens i regjeringen (det skjer ikke ofte ved bispeutnevnelser) da Ole Chr. Kvarme ble biskop i Oslo.
Trond Bakkevik, prost i Vestre Aker i Oslo, var også en av kandidatene ëtter Gunnar Stålsett. Han ledet arbeidet med statskirkeutredningen "Samme kirke - ny ordning".
Ivar Braut er sokneprest i Birkeland i Fana, han var blant de nominerte til Bjørgvin bispestol.
Jens Petter Johnsen, direktør i Kirkerådet, mange år gen.sekr.i Norges kristelige student- og skoleungdomslag.
Egil Morland, rektor ved Norsk Lærerakademi, var også nominert i Bjørgvin, han har tidligere vært leder i Presteforeningen.
Bjarne Olaf Weider, prost i Øvre Romerike, var nominert både i Møre og i Sør-Hålogaland bispedømme.
Per Arne Dahl er sentrumsprest i Trefoldighet i Oslo, og er kjent som forfatter. Tror ikke han ville svare ja.
Vidar L. Haanes er rektor ved Menighetsfakultetet.
Alf Petter Hagesæther er feltprost og har tidligere jobbet ved Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå.
Svein Arne Theodorsen, prost i Sunnhordland, og Geir Sørebø, prost i Ytre Sogn, var begge godt fremme i diskusjonen i Bjørgvin, uten å nå helt opp blant de fem.

Av disse "utenfra"-kandidatene vil jeg tippe at følgende står sterkt(og det betyr slett ikke at min liste nødvendigvis ville sett slik ut)foran bispedømmerådets endelige valg, da tar jeg også hensyn til de jeg er nokså sikre på vil svare nei til eventuell forespørsel: Kari Veiteberg, Berit Øksnes, Erling Pettersen, Egil Morland, Ivar Braut, Svein Arne Theodoresen. Lokalt vil trolig Kjetil Aano, en eller to av de mange dyktige prostene og en kvinnelig kandidat ha best sjanser.

Det er ofte slik at lokale stemmer går til lokale kandidater, fordi de er best kjent i nærområdet. Når alle stemmer er talt og veid, har altså regjeringen det siste ord. Skulle det være et mer direkte bispevalg, måtte stemmene vektes. F.eks. slik at lokale prester var en gruppe, lokalt ansatte en annen, teologiske læresteder en tredje, biskopene en fjerde og kirkerådet en femte, og så er det et diskusjonstema om landets proster skal stemme ved en slik anledning.

Kirkerådet har sterkt anbefalt at den kandidat som velges bør være blant de tre som har fått mest stemmer, med det vil nok også ble vurdert hvor de ulike grupper stemmeberettigede legger sine vota. En prestestemme i Rogaland vil ikke veie like mye som Kirkerådets vurdering. Og mens man tidligere bare talte førstestemmer, vil det åpenbart gi et mer representativt uttrykk for stemningen om man i opptellingen tok med de tre første fra den enkelte stemmegiver, med ulik vekt.

Jeg spår, bispedømmerådet og valginstansene gir råd, Trond Giske får siste ord.

Barnevern, anbud, ideologi og "kvalitet"

Når Anniken har møtt sine BUF'fe troll,
og blitt bundet fast til vedtak,
Da synger de søtt i etatens fold
de vakreste ord de kjenner:
Ja,ja,ja,ja BUF, ja,ja,ja ETAT
Ja,ja,ja,ja,ja B-U-F, ja,ja,ETAT

Dette er en historie om Dreieskjevå, en tragedie med den statlige barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat/Bufdir) og Kirkens Bymisjon i hovedrollene, og statsråd Anniken Huitfeldt,lokale ordførere, politikere og fagfolk i biroller - og utsatt ungdom i taperrollen.
Om noen saker i samfunnet som ikke egner seg for New Managements anbudspraksis.
Om et skolesystem som er pålagt tilpasset undervisning, men der nye krav ikke er fulgt opp av resursser – slik vi ser det på mange andre områder. Vedlikehold og daglig drift er ikke så spennende som nye tanker, nye forsøk, nye vedtak, nye pressekonferanser.

Over til Sandnes (Norges 9.største by, omtrent like stor som Drammen, et bortimot ukjent faktum for ikke-rogalendinger). Dreieskjevå (dreieskiven) har vært en langtids barnevernsinstitusjon for ungdom 13- 20 år. For ungdom som har det vanskelig, som av ulike grunner ikke kan bo hjemme eller som ikke har fungert i fosterhjem og andre institusjoner. De har gjentatte oppbrudd knyttet til seg, de fleste har fungert dårlig i skolesystemet. Det siste skyldes nok at de ikke kan nyttiggjøre seg videregående opplæring fordi tilpasningen av undervisningen er for dårlig. Et par kontaktlærere på nesten 30 elever, som er standard på videregående skole, er for lite når så mange faller utenfor.

Tre av fire som har vært innom Dreieskjevå de siste 10 årene lever nå rimelig godt. Uten rusmisbruk, uten fengselsopphold eller opphold i psykiatriske institusjoner. På Dreieskjevå har de fått økt tro på seg selv, egne muligheter, egen verdi. Individuell behandling er prioritet, og de ansatte jobber kontinuerlig med egne fordommer, fordi de som kommer nødvendigvis føler seg i kamp med alle autoriteter.

Det er Kirkens Bymisjon som driver Dreieskjevå. Bufdir satte i høst i gang en lukket anbudskonkurranse for private ideelle organisasjoner om kjøp av plasser i barnevernsinstitusjoner. Den nye loven om offentlige anskaffelser gjorde det nødvendig med en slik konkurranse, mente departementet. Resultatet ble at alle institusjoner av denne typen i region Vest fikk beskjed om at de var for dyre, og Dreieskjevå fikk i tillegg beskjed om at kvaliteten ikke var god nok.
Hvordan Buf visste det? Hadde man vært på besøk, snakket med personale og ikke minst de unge som er der eller hadde vært der? Hva med de som hadde samarbeidet med institusjonen lokalt?

Nei. Buf hadde lest dokumenter, lest Dreieskjevås søknad. Punktum. Lokale erfaringer, andre fagfolks oppfatninger, alt dette var irrelevant. Buf lever i troen på at kunnskap om et saksforhold blir mer presist når avstanden blir stor nok og man derfor kan skjerme seg frå alle forstyrrende elementer. Deres forståelse, deres tolkning av det som stod i anbudspapirene, skulle utgjøre grunnlaget for deres vurdering. En slik metode er symtomatisk for visse miljøers verdensoppfatning, en "vi vet best-holdning" og bekjennelse til troen på sentraliseringens velsignelse. Den er et motstykke til subsidiaritetsprinsippet, norsk sammenheng forsøkt oversatt til «nærhetsprinsippet», at beslutninger skal fattes på lavest mulige effektive nivå.

Dette prinsippet er naturligvis heller ikke uproblematisk. Ideologisk ligger jeg nærmest Ole Brumms "ja takk, begge deler". men da er det viktig å få med Brumms fortsettelse: "men ikke for mye av noe". Praktiske erfaringer og tyngden i tradisjonen trampes ned når man det ris ideologiske kjepphester.

Arnfinn Fiskå i Kirkens Bymisjon har en meget presis beskrivelse av Bufferne:
"Dei har tydelegvis ikkje sett det problematiske i at det ikkje automatisk er samanfall mellom det som er meint og slik mottakaren forstår teksten. Ein skal ikkje ha arbeidd mykje med tekstar for å vita det, men i Bufdir hevar dei seg suverent over slik kunnskap. Dei les teksten slik alle fundamentalistar les, i trygg forvissing om at det ikkje er nokon avstand mellom teksten og eiga forståing av teksten".

For å gjøre en lang og trist historie kort: Buf synes styrt av ideologiske forutsetninger, og innbiller seg at virksomheten ikke er ideologi, bare fag og metode, høyt hevet over ideologi og meningsdannelse.

Skal barn med problemer settes ut på anbud? I praksis virker det slik. Men nei, sier Buf. Ikke anbud, men "konkurranse med forhandlinger, der kvalitet og ikke pris er hovedkriteriet". Jaha, men kvalitetsvurderingen lider altså av betydelige svakheter. Når institusjonene fyller kravene for godkjenning, og fylkesmannen ikke har noe å si på kvalitet, må ikke Buf sørge for at man bryter opp den enkelte unges trygghet og flytte dem rundt om i landet som annen ”pakkepost”.
Ordførere i Rogaland skriver et brev om situasjonen for barnevernet i fylket, om mangelen på langtidsplasser: "Det er noen områder i vårt samfunn som ikke egner seg for anbud, fordi de det gjelder er spesielt avhengig av kontinuitet, trygghet og kompetanse. Dette gjelder blant annet barnevern og ulike attføringstiltak. Disse brukerne trenger til enhver tid å vite at det tilbudet de har skal vare over tid".

Nå kan Dreieskjevå bli historie, det er svært vanskelig å holde på fagpersonalet i en institusjon uten kontrakt. Buf sier at man i løpet av våren vil utlyse en ny konkurranse for å dekke behovet, og det kan bli aktuelt å kjøpe plasser hos "private kommersielle aktører". Og da vil "kvaliteten" bli bedre???

Fredag besøkte barne- og likestillingsministeren Stavanger for å orientere seg om barnevernskrisen i Rogaland, som dreier seg om adskillig mer enn Dreieskjevå. Men Anniken Huitfeldt har begrenset makt i slike sammenhenger og ønsket åpenbart ikke å overprøve de vurderingene Bufdir har gjort. Det forstår jeg godt ut fra dagens system og rollefordeling fra dagens system forstå.
Denne saken er en av mange som reiser spørsmålet om hvor mye makt byråkratiet skal ha i forhold til de folkevalgte organer.

Mange tror at "den Herren gir et embete, den gir Han også forstand". Men det er ikke slik. ”Den Herren giver et Embede, den give Han også Forstand”. Siste halvpart er ønskende konjunktiv, i denne sammenheng et ønske om at Vårherre også utdeler en smule forstand blant annet til barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.