Se ikke bort fra Stoltenberg (III)

Arbeider de fire opposisjonspartiene seg tettere sammen i en borgerlig firerbande for å skape et troverdig regjeringsalternativ i 2013? Opplever vi nå for fullt rødgrønn regjeringsslitasje, kanskje av regjeringssprengende karakter? Kan valgresultatet i 2013 skape en mindretallsregjering, enten av Høyre eller Ap?

Det er ingen mangel på gode spørsmål, og kommentariet kan boltre seg i hypoteser, vurderinger, spådommer. Men intet er mer som skrift i sand, enn løfter om samhold to år før det skal prøves, som Rudolf Nilsen ville sagt det i dag. Også den nære politiske historie viser at det som er en sannhet i november 2011 kan være løgn i september 2013.

Mitt lille budskap er derfor dette: Ta det ikke for gitt at det rødgrønne prosjektet ikke vil overleve, at det blir borgerlig seier i 2013. Tre grunner: Ap-evnen til valgmobilisering. Jens Stoltenbergs posisjon. En økonomisk vanskelig situasjon.
Men hvis jeg var rødgrønn, ville jeg nok tolket tidens tegn i sykehussektoren og oljesanden som urovekkende.

Et lite knippe av sitater fra dagens aviser:
På en felles pressekonferanse mandag la de fire opposisjonslederne fram fire tiltak som de mener vil bedre situasjonen ved Oslo universitetssykehus. Bildet av fire borgerlige partiledere side om side kan være første steg på veien mot et fullverdig regjeringsalternativ, mener ekspertene.
VG

Det felles borgerlige utspillet er med tanke på pasientenes beste.
Knut Arild Hareide, KrF

Det er sakene som bærer et samarbeid.
Trine Skei Grande, V

Det er ikke vanskelig å bli enige om å bruke mer penger på gode formål. Det blir en ganske annen sak å samle seg om skattenivå og oljepengebruk.
Jens Stoltenberg, statsminister

Senterpartiet bør ikke sitte i regjering for enhver pris. Kløveren vår er blitt for rødfarget. Vi må tilbake til det grønne, til røttene og verdiene våre. Det betyr ikke at jeg nå er klar til å løpe etter partiene på høyresida, men vi må våge å ta en mye mer åpen debatt om hva som gir oss størst gjennomslag. Vi må ta stilling til dette i god tid før valget om to år. Sp er blitt veldig usynlig i regjeringen. Vi må bli tøffere i våre krav, og gjøre det klart for Ap og SV at Sp kan forlate regjeringen dersom vi ikke får tilstrekkelig gjennomslag. Vi bør ikke sitte i regjering for enhver pris.
Sandra Nygård Borch, ny leder av Senterungdommen

Diverre er ikkje det raudgrøne samarbeidet noko ideal lenger. Det har stagnert. Som ein arena for debatt og politikkutvikling har det gått i stå. På borgarleg side har tenketanken Civita levert dyktige leiarar til alt fra Venstre til Frp i fleire år. Dei deler ein langsiktig visjon som går vidare enn til å halde ein samlinsgregjering i hop. Noko slikt har ein ikkje i den raudgrøne leiren.
Johan Brox i Klassekampen

Enn felles rødgrønn konferanse kan være det vi trenger for å løfte fram diskusjonen om hva det rødgrønne prosjektet skal handle om, løfte det ut av dag-til-dag-arbeidet i regjeringen. Det kan skape entusiasme blant velgere og medlemmer hos alle tre partier.
Eskil Pedersen, AUF-leder

Det rødgrønne prosjektet må ha en breiere forankring enn bare de som deltar i regjeringssystemet. Vi har behov for et felles miljø for politikkutvikling.
Bård Vegar Solhjell, nestleder i SV

Vi har forsøkt med diverse rødgrønne nettsider, og det har vært en begrenset suksess. Det aller viktigste er å sørge for åpne kanaler partiene imellom. Vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk.
Raymond Johansen, Ap-sekretær

Olje- og energiminister Ola Borten Moe (Sp) svekker norske økonomiske interesser ved å forsvare oljesandprosjektet i Canada.
Erik Solheim,SV,miljøvernminister

I går snakka vi med 12 av SVs 19 fylkesleiarar. Alle kjem med krass kritikk av Borten Moes oljesandutspel. Fleire understrekar at dei ser på Borten Moe som ein solospelar.
Nationen

Eg synest Borten Moe framstår meir som ein lobbyist for Statoil i regjeringa enn som eit regjeringsmedlem som uttalar seg om regjeringa sin politikk. Steinar Nørstebø, leiar for SV i Hordaland.

Statsminister Jens Stoltenberg (Ap) vil ikke svare på om klimaforliket står ved lag eller om kravene til hjemlige utslippskutt blir lempet på i den flere ganger utsatte klimameldingen.
NTB

Å si som Raymond Johansen at «vi står samlet bak alle saker av betydning i norsk politikk» er trolig i nærheten av å være årets overdrivelse.Klimapolitikk er sannelig "av betydning".

Men jeg tror Thor Viksveen, men en sterk Ap-fortid, har rett når han postulerer at «Stoltenberg vil gå til valg på en ny rødgrønn regjering i 2013. Vi vil derfor se en mer kompromissvillig regjeringssjef i tiden som kommer. Han er innstilt på å gi konsesjoner, slik at SV i større grad kan kvittere ut politiske seire».

Og det vil føre til at SV under Lysbakken kommer seg godt over sperregrensen. I debatten om regjeringsdeltakelse eller ikke, vil mange i SV være realistisk og si at man må være innenfor dersom man vil ha innflytelse. Mulighetene for å presse utenfra vil være vanskelig i mange situasjoner der Ap i mindretall kan hente støtte hos sentrum (sosial- og finanspolitikk) eller høyresiden (petroleumspolitikk).

En utenfor-posisjon kan være enklere for Senterpartiet, som har en mer pragmatisk enn ideologisk tilnærming til mange spørsmål.

Og den vil være enda lettere på borgerlig side. Uansett felles opptredener i enkeltsaker, vil både KrF og Venstre prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den. De to partiene vil tidlig gjøre det helt klart at de vil stå garantister for borgerlige regjering dersom det blir rødgrønt nederlag. Avstanden til Frp på det aktuelle tidspunkt vil så avgjøre om man kan sitte i samme regjering, eller om man skal stå utenfor, og i mange saker bli viktige premissleverandører.

Men særlig med mørkere økonomiske skyer i vente advarer jeg igjen: Ikke undervurder Jens Stoltenberg.

Jeg tror det rødgrønne prosjektet vil holde frem til valget. Men å stå tettere sammen, men samtidig å ha et sterkt behov for å vise forskjeller og fremstå med en egen klar profil, er ingen enkel øvelse. I øyeblikket er derfor min spådom: Etter 2013 mindretallsregjering enten av Ap eller Høyre.

Uansett vil dette gi mer makt til Stortinget, mer spennende politikk når den ikke lenger utøver i regjeringens underutvalg, som i dag «instruerer stortingsgruppene om kva dei skal røyste i dei viktige sakene» (Johan Brox i Klassekampen)

Fornye den politiske arven?

Tidlig 70-tall. Jeg er kommet til Oslo som redaktør i Vårt Land etter 4 år som redaktør i Romsdals Budstikke. Fest i Oslo Redaktørforening. Arve Solstad vifter energisk til den unge avholdsmannen fra Molde: «Bore, kom og sette deg her». Visst kommer jeg, «tenk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag og Fridtjof Andersson».
Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det. Og slik fortsetter vi, til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.

***
50 år siden. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.
Arve Solstad (25). Bare to år eldre, det er som et lite lysår.

***
40 år siden. Venstre sprekker på Røros. Jeg bærer veska til leder Bent Røiseland opp de dobbelttunge bakkene til Røros Turisthotell. Han er lei seg, partihøvdingen, «men det måtte ende slik». Oppe på hotellet samles noen av oss i en peisestue for å snakke om Folkepartiet Nye Venstre. Men på forhånd har Dagbladets Per Vassbotn vært inne og plassert en båndopptaker inne i peisen. Ikke rart at det blir en god reportasje dagen etter.
Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud. En dyktig og fryktet kvartett.

***

Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.
Landets fremste politiske kommentator.

Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet – før VG.

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ny ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk?

”Stø kurs” er oppskriften når den allsidige og erfarne presseveteranen John Arne Markussen nå overtar. I øyeblikkets situasjon kan det være riktig, men på sikt tror jeg at Dagbladet tjener på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

På sitt beste er John O. Egeland landets beste kommentator, og når Marie Simonsen gnistrer til kan det gi leseropplevelser. Likevel: Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, i noen tilfeller, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå litt andre veier? Enn om Dagbladet gikk foran og ga oss mer skarp konfrontasjon – gjennomført av journalister med spesialkunnskaper like gjerne som fra politiske allroundere – mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker?

Og så neste gang kanskje ingen storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier - Alexandra Beverfjord?

(Litt utvidelse av en kommentar i Klassekampenlørdag 5.november)

Borten Moe - Solheim 5-0

Det er sagt om Ola Borten Moe at han er en annerledes politiker i den forstand at han faktisk tenker mens han snakker. Og det skal han ha – han er ingen A4-politiker med ferdigtygde og stundom meningsløse . Han har mot til å gå imot det store flertall, og han argumenterer utfra de spørsmål som stilles, han deltar ikke i den kommunikasjonsrådgiverinnøvde sporten å omgå substans og bygge et reisverk av floskler og gjentagelser.

Men som Frp-politiker Ketil Solvik-Olsen sier på twitter i dag: «Det fine med Borten Moe er at miljøbevegelsen kommer til å feire når FrP inntar regjeringskontorene". Det er ikke mye Sp-grønt å finne i Borten Moes energipolitikk.

Han tror ikke på konklusjonene fra FNs miljøpanel, tror ikke på
et EU-direktiv for drivstoffkvalitet som fraråder bruken av drivstoff der ukonvensjonell olje som oljesand er råstoffet. "Direktivet verken er opplyst eller vitenskapelig». Der fikk EU den. Det EU er for, er Borten Moe tradisjonelt imot.

Vi fikk et statsbudsjett som ikke inneholder noe som kan snu den norske utslippsveksten,tvert imot fikk oljeindustrien et betydelig gjennomslag for sine ønsker. Energifondet. Norges viktigste verktøy for energieffektivisering og utvikling av fornybare energikilder, skal reduseres. Støtteordningen til private familier som vil spare strøm, skal avvikles. Grunnfondet for fornybar energi står på stedet hvil. Midler til opptrapping av klimarelatert forskning uteblir. Men kullkraftverket på Svalbard skal styrkes.

Det er et sørgelig faktum at de norske investeringene i fornybar energi er under 10 prosent av investeringene i oljesektoren, og de er synkende.

Mindre enn halvparten av de kjente (2009) og økonomisk utnyttbare reserver av kull olje og gass kan brukes om man skal hae n realistisk sjanse til å nå togradersmålet for global temperaturstigning.

Realitetene er en stuasjon der oljeselskapene og oljeministrene – godt heiet frem av ulike regjeringer – gjør alt de kan for at oljealderen skal vedvare, mens miljøvernministrene og miljøorganisasjonene og forskerne argumenterer ut fra forskning og forsøker å stanse klimaendringene og redusere oljeforbruket.

Målet må ikke være å ta ut mer olje, målet må være å gjøre oljen overflødig og bruke opparbeidet ekspertise og arbeidskraft i arbeidet for å utvikle ny energi.

Erik Solheim er miljøvernminister og skjønner sammenhengene. Han arbeider det han kan for å Norges omdømme internasjonalt og anseelse i det verdensomspennende klimaarbeidet. Men han innrømmer at når det gjelder norske klimautslipp «ligger det få verktøy hos meg». Nei, de ligger hos Sigbjørn Johnsen i finans, Magnhild Meltveit Kleppa i samferdsel, Kristin Halvorsen i kunnskap og selvfølgelig Ola Borten Moe i olje og energi.

Han har utvilsomt statsministeren i ryggen. Derfor kommer spenningene mellom Borten Moe og Solheim til å øke. Derfor kommer norske økonomiske interesser i realpolitikkens verden fremdeles til å være langt viktigere enn hensynet til klimautfordringene. Derfor vil våre barnebarn med stor rett kunne si: Tilgi dem ikke, de visste hva de gjorde.

En nyhetsmelding i dag forteller at fra januar kan norske studenter som skal ta en doktorgrad innen finansiell økonomi på et eliteuniversitet få en sum på 200.000 kroner i året fra Oljefondet.I et fremtidsperspektiv trenger vi de beste hjernene til å forske videre på alternativ energi - hva med stipender til dem også?

Verdenskjent landbruksforsker og mormoner fra Titran og Utah

-Jeg vil gjerne gi deg noe mer verdifullt enn ny såle på skoene til sønnen din. Jeg kan lære deg Herrens plan for å frelse sine barn Jeg kan vise deg hvordan du skal finne lykken i livet og forberede deg for det kommende liv. Jeg kan fortelle deg hvorfor du er på jorden og hvor du skal etter døden. Jeg kan vise deg bedre enn noe du har hørt hvordan Gud elsker sine barn på jorden.
- Hvem er du?
- Jeg er medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, vi kaller oss mormonere.

Tiden: Våren 1881. Stedet: Trondheim. Skomaker Olaus Johnsen. Besøkende: Anna Widtsø, enke etter John Andersen Widtsø, som i 1878 døde 37 år gammel i Namsos.


Denne replikkvekslingen satte i gang en prosess som endte med at Annas sønn, John Andreas Widtsoe, ble en internasjonalt anerkjent vitenskapsmann, en av verdens største autoriteter innen landbruksbruksforskning, president ved to universiteter, og en av mormonerkirkens øverste ledere. Et liv som begynte i Titran på Frøya og endte i Salt Lake City i Utah.

John A. Widtsoes far, John Andersen Widtsø, var født i Hemne i 1840. Moren døde da han var 11 år gammel, etterhvert ble han en liten villstyring, litt av en rabagast: Dro hjemmefra og endte på Frøya, fikk hjelp til å dra til seminaret på Klæbu mot et løfte om å komme tilbake. Det gjorde han, ble umåtelig populær, forlovet seg med Anna Karine Gaarden, tok to år til i Klæbu, så tilbake til Frøya og bygget hus på Dalø, ble viet av presten Brodtkorb i Dolmen-kirken på Hitra, åpnet privatbiblioteket for innbyggerne, startet poesigrupper, planla og samlet penger til et åttekantet forsamlingshus. “Han vekket sambygdingene fra søvnen”, skrev en annen lærer.


Traktater i skoen
31. Januar 1872 kom John Andreas til verden, født med et håndledd vokset sammen med hodet. Ingen doktor på øya, atskillelsen brutal og blodig, faren rodde over til Hitra og kom tilbake med en prest som foretok dåp.
I 1875 dro familien til Namsos for nye utfordringer. John Andreas ble fast bidragsyter til lokalavisen, og presten fikk ham til å lede kirkekoret.
Men familens lykke ble brått avsluttet da han døde plutselig.
Anna dro tilbake til Frøya, mistrivdes, og dro til Trondheim der hun og de to sønnene (Asbjørn var en yngre bror av John Andreas) bosatte seg i Steensbakken. Hun og søsteren Petroline begynte som skreddersker, men oppdragelsen av John Andreas hadde førsteprioritet. Han ble en bokorm, som 8-åring leste han ”Kjøpmannen i Venedig” .

I sin sorg søkte den strengt luthersk oppdratte Anna trøst i Bibelen, men fant ikke den trøst hun håpet. Og så kommer skomaker Johnsen inn i bildet. Han la traktater inn i skoene han reparerte, og Anna fattet interesse, fant svar på noen av sine spørsmål i mormonenes lære. To år senere ble hun døpt av Eldste Anthon L. Schanche og i samvær med Christian H. Steffensen, Niels H. Børresen, Thorvald A. Thoresen og Hans O. Magleby fikk hun kraft til å møte de sterke reaksjonene fra venner og familie.

I 1882 dro hun sammen med 20 andre mormonere til sitt Sion: Logan i Utah, der med få unntak alle fem tusen innbyggere var mormonere. John A. ble plassert i 2.klasse fordi han nesten ikke kunne engelsk, men etter en uke ble han flyttet opp i 7.klasse. 17 år gammel begynte han på Brigham Young College, og gjorde det så godt at en lærer fikk ordnet med lån, slik at han to år senere kunne begynne på Harvard, verdens beste og mest prestisjefylte universitet, etablert 1636.


Toppkarakter på Harvard
Da John A. tok eksamen etter tre års studier i kjemi og biologi, fikk han karakteren summa cum laude, den beste eksamen på tiår. På en plakett i Beehive Hall of Fame står følgende: “John A. Widtsoe tok eksamen etter bare tre år med høyeste karakterer, inkludert to utmerkelser som aldri tidligere hadde blitt gitt til samme student: en for fremragende kunnskapsbredde, en for fremragende kunnskapsdybde på sitt felt”.

Broren Asbjørn (Osborne) utmerket seg med språkkunnskaper, han behersket 28 språk, ble professor i engelsk ved University of Utah, men døde forholdsvis ung.

John Andreas giftet seg med Leah Eudora Dunford, et barnebarn av Brigham Young mormonernes andre profet og president, grunnlegger av Salt Lake City) og fikk sin doktorgrad i biokjemi ved universitetet i Göttingen, 27 år gammel. Etter studier i Zürich og London ble han professor og leder ved Utah State Agricultural College. Gjennom tusenvis av forsøk ble han en internasjonal kjent jordbruksforsker, en spesialist og foregangsmann med å stimulere til bruk av kunstig vanning og “dryland farming” i tørre strøk, ved utnyttelse av fuktighet og så lite årlig årlig regn som 220 mm.

Han var svært opptatt av at hans forskning skulle være nyttig, og hadde utallige møter med konservative bønder for å overbevise dem om nytten ved å gjøre ting på en ny måte og hvordan de kunne få bedre og større avlinger. Han fant bedre metoder for å utvinne roesukker, noe som skapte stimulans til Utahs økonomi. I løpet av 10 år ble jordbruksarealet i staten firedoblet på grunn av økt kunnskap om dyrking og kunstig vanning, i løpet av 25 år var avkastninger pr. acre doblet, og i løpet av 20 år økte verdiene av farmene nesten 400 prosent.


“Kunstig vannings far”
Widtsoe ble bedt om å skrive fagbøker som senere ble brukt i alle verdensdeler, han ble av USAs regjering utnevnt til leder av en kommisjon som arbeidet med utvikling av de store, tørre landområdene i Vesten, og han fikk navnet “kunstig vannings far”. Han fortsatte dette arbeidet da han ble leder av jordbruksutdannelsen ved Brigham Young University, men gjennom all hans akademiske virksomhet gikk det en rød tråd: popularisering og formidling slik at ny kunnskap kunne implementeres i folks hverdag. Etter hvert ble bøndene i Utah de faglig dyktigste i Vesten.

Etter hvert kom han over i ledende akademiske stillinger, ble president ved University of Utah, ærespresident ved to amerikanske universiteter, og medlem av en rekke innen- og utenlandske institusjoner. Han foreleste ved mange universiteter og høyskoler, og flere universitetsbygg fikk hans navn. Med jevne mellomrom ble han rådspurt av USAs landbruksmyndigheter.

I 1921 ble Widtsoe kalt til å være en av de 12 apostlene i mormonerkirken, fikk etterhvert ansvar for misjonsvirksomheten i Europa, var i mange år redaktør av organisasjonens blad, endte som kirkens visepresident, og skrev over 30 bøker relatert til mormonerkirken.

Fikk opphevet norsk forbud
John A. Widtsoe var stolt over å være norskamerikaner, og han “spoke the Norwegian tongue with ease and power, using a forceful and convincing language” (Improvement Era). I 1899 besøkte han hjemlandet og skrev at “Trondheim brakte tilbake barndomsminner, og ute på den ytterste øy kunne jeg gjenopplive ferieopplevelser. Jeg er stolt over min opprinnelse“. Like stolt var han ikke over Norges holdning til mormonske misjonærer.
Menigheten i Trondheim feiret for et par år siden 150 årsjubileum, de første trønderne som mottok mormonenes dåp var Marit og Lorense Græsli. Misjonærene som kom fra USA ble forfulgt, stundom arrestert. I begynnelsen av 1900-tallet ble de nektet å preke i Norge etter påtrykk fra Den norske kirke, “prestene har et sterk grep på landet, derfor er det en stor motstand mot mormonere”(JAW).

Sammen med senator Reed Smoot dro Widtsoe til Norge i 1923. Den amerikanske presten i Oslo hjalp dem til å få møte Kong Haakon, utenriksminister Christian Fredrik Michelet og kirkeminister Ivar B. Sælen. Samme høst opphevde Norge forbudet mot mormonske misjonærer.

Da han besøkte slekt og menighet i Trondheim i 1933, skrev han i dagboken: “Lykkelige dager i Trondheim. Har med meg over 2000 navn på forfedre og mange tusen andre”.
Mormonerne forkynner evangeliet også for de døde og driver derfor utstrakt slektsforskning. (Jeg har besøkt forskningssenteret i Salt Lake City og er meget imponert over de enorme arkivene. I hyllene fant jeg en stor mengde bygdebøker, bl.a. svigerfars fire bind om Stadsbygd).

Widtsoe døde 29.november 1952. New York Times og andre store aviser hadde lange minneartikler der hans store innsats som “en av de lærdeste innvandrere i Den nye verden” ble berømmet.

“John A. Widtsoe var enestående som vitenskapsmann, administrator og kirkeleder. Han er en historisk bauta i Utahs utvikling, han var en verdenskjent forsker og fremstår som en av de store ledere i mormonkirken”, sa forfatteren Widtsoes biografi 2003) , Alan K.Parrish, da jeg møtte ham i Salt Lake City.

Sett en humanitær grense

Gledelig i Fredrikstad i går: Tvillingene Promice og William (7) og moren deres Genet Gebre på Norsk asylmottaket fikk i går beskjed om at de får bli i Norge. «Sterke menneskelige hensyn» og guttenes tilknytning til Norge gjorde at myndighetene nå lar dem få bli.

Dette er et positivt trekk i en situasjon i den senere tid der regjeringen har gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden.

I september var det 399 barn som hadde tre år eller lengre botid i asylmottak og som hadde plikt til å reise ut fordi de og deres foreldre hadde fått avslag på søknaden om asyl.

-Er vi ikke mennesker? spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. På FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen. Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land. For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.

Jasmin er ikke alene. Av hensyn til innvandringspolitikken neglisjerer norske myndigheter FNs Barnekonvensjon.

Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. Det foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. Synspunktet er minst like gyldig i dag.

Regjeringen bør nå legalisere oppholdet for illegale migranter som har bodd i Norge i mange år, Regularisering eller legalisering av uretturnerbare asylsøkere og andre papirløse innebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.

Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført slike regulariseringer. Her er noen eksempler:
• Finland har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag hvis de fortsatt er i landet.
• Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden.
• Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor om lag 25 000 fikk opphold.
• Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor cirka 30 000 fikk opphold.
• Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var økonomisk gevinst, samt reduksjon av ulovlig innvandring
• I tillegg har en rekke land andre ordninger ved siden av regulariseringene som skiller seg fra norsk asylpraksis. I Frankrike har utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
”.
Konklusjon fra rapporten “Regularisations in Europe” fra 2009 fra International Center for Migration Policy Development slår fast at “More than 5.5 million persons [have been] involved in regularizations between 1996 and 2008”.

Særlig i Nansen-året trengs det at rommet mellom loven og det menneskelige må utvides betraktelig, spesielt der barn er inne i bildet.Denne saken og klimaspørsmål er der jeg har størst innvending mot den politikken de rødgrønne fører.

To slags moral samtidig

Forfatteren George Bernard Shaw spurte ved en middag sin borddame:
– Vil du gå til sengs med meg for en million pund?
– Selvfølgelig, tror du jeg er dum?
– Vil du gå til sengs med meg for 10 pund?
– Hva tar du meg for?
– Det har vi allerede fastslått, nå diskuterer vi bare prisen!

Tre varianter i nyhetsflommen i dag:
(I): «Statoil er medlem av en amerikansk bransjeorganisasjon som driver lobbyvirksomhet mot klimatiltak i USA. På hjemmesiden sin skriver organisasjonen API at det er usikkert i hvor stor grad den globale oppvarmingen er menneskeskapt, og har lenge drevet lobbyvirksomhet for å hindre at det innføres handel med CO2-kvoter i USA. -Vi er med der fordi vi totalt sett mener det gagner Statoil, sier selskapets sjef Helge Lund.» (Dagens Næringsliv)

Det var Statoil som true Litauens regjering med masseoppsigelser dersom forbudet mot nattsalg av brennevin på selskapets 66 bensinstasjon ble opprettholdt.

Det var Statoil som sa ja til ”Norges engasjement i den farlig, skitne og destruktive utvinningen av tjæresand” (Dr. James E. Hansen, klimaforsker).
Olje- og energidepartementet mener at det her utelukkende dreier seg om en "rent forretningsmessige beslutning". Men det er ikke mye "rent" over en operasjon der CO2-utslippet pr. fat er nesten ti ganger så høyt som på norsk sokkel.

Olje- og energidepartementet lyder her som et ekko av Ayn Rand, Frp-ideologen fremfor noen. Hun anbefaler å leve et produktivt liv med verdiskapning som den sentrale aktivitet,foreta handlinger som er slik at man selv vil tjene på dem på lang sikt.

I dette tilfelle: Statoil, og dermed Staten. Dette kalles også egoisme. Staten lar Statoil handle uetisk fordi Staten selv tjener på handlingen.

II): «Utenriksdepartementet (UD) godkjente i 2009 at et norskutviklet dataprogram ble eksportert til Muammar Gaddafis elitestyrker i Libya. Programvaren var en del av et britisk kommunikasjonssystem som skulle eksporteres fra Storbritannia til bruk i den såkalte 32. brigade, en hæravdeling bestående av Muammar Gaddafis mest betrodde menn" (Aftenposten).

Vi har strenge regler for våpeneksport i. Norske våpen ikke skal selges til land som deltar i væpnet konflikt eller til land der det er grove brudd på menneskerettighetene. Men vi har ikke kontroll på hvor norske våpen havner, stiller ikke krav om at det skal kreves en sluttbrukererklæring ved salg av våpen til NATO-allierte. Det ville bedre sikre at kjøperland ikke selger våpen videre til land som Norge ikke tillater som mottakere . Nato-allierte står fritt til å eksportere videre til land som Sri Lanka, Kongo, Saudi Arabia, Sudan, Liberia og Israel uten at Norge legger seg opp i dette.

Ingen bestemmelser er fullkomne Der det finnes penger, finnes det kynisme, krokveier, bestikkelser, tyverier osv. Det viktige er at Norge gjør mest mulig for å sikre at norskproduserte våpen og ammunisjon ikke blir videresolgt til land som begår grove brudd på menneskerettighetene og hvor sivile er truet av væpnet konflikt.

I Libya-saken sier Teleplan Globe fornuftig nok: «Vi tar selvkritikk. For oss vil denne saken bli en viktig referanse i fremtidige vurderinger».
Utenriksdepartementet sier ingenting.

(III): "Norge framstår med en progressiv profil i regnskogsbevarende arbeid, mens vi tjener penger gjennom investeringer som undergraver akkurat de samme tiltakene. Norge har 14 milliarder kroner investert i aktiv regnskogødelegging. Det er mer enn det vi til sammen har lagt på bordet for å rydde opp. Det blir mer og mer påtakelig" (lederen for Regnskogfondet, Lars Løvold, til Dagsavisen).

Ifølge nye tall fra Environmental investigation agency (EIA) tjente Oljefondet i fjor hele fem ganger mer på investeringer i hogst-, plantasje- og gruveselskaper som er beskyldt for å være ansvarlig for store skogsødeleggelser i Indonesia, enn det Norge overførte som del av skogbevaringsavtalen med regnskogslandet.

(I)+ (II) + (III): «Norge har to slags moral samtidig: en som vi prediker, men ikke praktiserer, og en som vi praktiserer, men ikke prediker" (fritt etter Bertrand Russel).

"Venta på så lenge"

«Ja, dette har vi venta på så lenge…»- i alle fall siden 1987.

I mine spådommer for 2011 skrev jeg at «Molde vinner ikke seriemesterskapet».
Sjelden har jeg vært så glad for en feiltagelse.

I jubileumsåret (1911-2011) kom det første seriegullet – etter syv sølv, tre bronse og to cupgull.

1987? Det var annus horribilis, året da Molde FK i siste seriekamp i Eliteserien bare trengte uavgjort på hjemmebane mot Moss FK for å ta mesterskapet. Jeg var der. En forferdelig opplevelse. Som så mange ganger før og siden: Molde hadde overtaket spillemessig og mange store sjanser. Men motstanderen vant.

I år har Molde i en rekke jevne kamper hatt evnen til å vinne dem, og derfor ble det mesterskap.
Ole Gunnar Solskjær? Selvfølgelig.
Espen Bugge Pettersen? Utvilsomt. En så god keeper er gull verd.
Daniel Berg Hestad? Prototypen på den gode klubbspiller. Alltid til å stole på. Har vært med på alt, unntatt å bli seriemester. Spilleren som har nest flest kamper i Eliteserien gjennom tidende (bare Roar Strand har flere).
Magne Hoseth? Også han en lokal kjempe. Kan som ingen andre score på vakkert skrudde frispark og spektakulære mål fra egen banehalvdel.

Molde – den minste kommunen som har hatt en seriemester i norsk toppfotball. I norsk fotballelite siden 1974. Cuptriumf mot Lyn i 1994 og Lillestrøm 2005, tap mot Viking 1989 og – forsmedelig – mot Aalesund i 2009. Sølv i 1974, 1987, 1995, 1998, 1999, 2002, 2009 – alle gangene etter Rosenborg, unntatt altså i 1987.

Molde – eneste norske lag utenom Rosenborg som har spilt i Champions League. Frem til siste sommer den minste byen i Europa som hadde hatt et lag i serievinnercupen. Det var en nærmest elektrisk stemning på Molde stadion høsten 1999 da over 10.000 tilskuere fikk oppleve seier 3-2 over Olympiakos med 3-2 og knepent tap 0-1 mot Real Madrid, etter 4-0 over CSKA Moskva og 1-1 mot Mallorca.

Molde - 19 landslagsspillere, derav 10 helt lokale.
Min store opplevelse individuelt var da jeg var i Drammen høsten 1976 og så Jan Fuglset score seks mål mot Strømsgodset. Da hans bror Tor kom på landslaget i 1970, ble det sagt: ”Beste debut siden Kniksen”. Dessverre var han plaget av en hjertefeil og måtte legge opp tidlig.

Molde – laget med et klassisk eksempel på hva enkeltpersoner har betydd. Jeg tenker på Mikal Fosseide. Omtrent hver eneste dag, i år etter år etter år var han daglig på stadion og tok seg av alt som var av forefallende arbeid, men først og fremst nedla han et kjempearbeid for klubbens yngste. Ingen var for liten, ingen hadde for svake ferdigheter til at ikke Mikal så dem, inspirerte dem, utviklet dem. Han var klubbens "vaktmester", med oppmerking av banen til alle kamper, og med å holde orden i garderoben. En av norsk idretts ildsjeler, av uvurderlig betydning.

Mikal begynte som aktiv spiller som 17-åring i 1924, spilte aktivt på A-laget i 14 år, før han ble trener på alle plan, og dommer. Den gang hadde Norges Fotballforbund noe som het Gull-, Sølv- og Bronseballen. De ble utdelt etter tekniske ferdigheter, og Mikal ble aldri lei av å terpe teknikk, "det er selve basisen for å bli en god spiller", påpekte han. Jeg våger å påstå at den innsatsen han la ned blant de unge, er kanskje den viktigste grunn til at det stod frem spillere som Torkild Brakstad, Harry Hestad, Jan og Tor Fuglset, Odd og Jan Berg, Stein Olav Hestad (ja da, dette er slekten til dagens meget solide MFK-klippe, Daniel Berg Hestad), velkjente navn i norsk toppfotball som var med og førte MFK opp i eliten.
Etterhvert fikk klubben 6 NM for junior (Jo Nesbø var med på vinnerlaget i 1978!).

Administrativt har det også kommet sterke krefter fra Molde. For noen år siden var Sondre Kåfjord president i Norges Fotballforbundet, Åge Hareide var landslagstrener og Olav Boksasp ledet Norsk Toppfotball. De bodde bare noen hundre meter fra hverandre. Og i Olympiatoppen satt moldenseren Jarle Aambø.

Ingen kan leve på fortidens bragder. 2012 blir året da Molde igjen skal ut i Europa. Da Solskjær vil fortsette sin politikk med å satse på lovende, unge norske spillere. Og med et par kjøp av etablerte klassespillere?

Jeg gleder meg til oppturene, frykter nedturene. Søndag ettermiddag er alltid en prøvelse, nervøsiteten stiger jevnt. Marie planlegger alltid alternativ beskjeftigelse på kampdager. Dessuten heier hun på Rosenborg.

Så får jeg bare vente og se og komme i hu at et stort hinder for lykken er å håpe på for stor lykke

Politiets lukkede åpenhet

Departementer, kommuner og offentlige institusjoner bryter Offentlighetsloven. Med jevne mellomrom avgir Sivilombudsmannen uttalelser om lovbrudd, særlig når det gjelder å holde søkere borte fra den offentlige søkerlisten. Også fylkesmenn har fått advarsler for å være for lemfeldig med fritaksbestemmelsene.

Nå sist er det blitt kjent at fire søkere brukte lovverket for at deres søknader om å få det øverste ansvaret for politiets offentlighetsarbeid (!) ikke skulle bli kjent. Bestemmelsen i Offentlighetsloven åpner for at det kan unntas opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren ber om dette. Dette er et unntak fra offentlighetslovens hovedregel om at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Forvaltningen plikter imidlertid å vurdere om de hensynene som begrunner unntaksregelen gjør seg tilstrekkelig gjeldende sammenholdt med de hensynene som taler for offentliggjøring.

«Jeg skjønner at det blir stilt spørsmål om at søknaden min ble unntatt offentlighet, men her gjelder det å kunne ha to tanker i hodet samtidig: Politidirektoratet godtok de grunnene jeg hadde for å be om at søknaden ble unntatt, samtidig som jeg ser frem til å jobbe for økt offentlighet i politiet hver eneste dag», sier Margrete Halvorsen til Aftenposten.no.

Har politiets øverste myndighet her holdt seg til norsk lov, eller har man brukt bekvemmelighetsvarianten?

Halvorsen er byråkrat i Helsedirektoratet. Det er derfor interessant lese Justisdepartementets «Veileder i offentlighetsloven»:
«Samtidig skal det legges betydelig vekt på den enkeltes søkers behov for at det ikke gjøres kjent at han eller hun har søkt en stilling, især om det kan skade søkerens nåværende arbeidssituasjon om det blir kjent at hun eller han har søkt en annen stilling. I denne vurderingen vil det ofte være større grunn til å unnta opplysninger om søkere som arbeider i det private næringsliv, enn søkere som arbeider i det offentlige. At det kan oppleves som ubehagelig for den enkelte om det blir kjent at man har søkt en ny stilling, vil ha liten betydning når det gjelder stillinger av stor offentlig interesse.»
Halvorsen arbeider i det offentlige.

Det er lett å være prinsipielt enige med Norsk Presseforbund om at det som her har skjedd gir så et feil signal om hva slags informasjonspolitikk som skal drives. Dette lover ikke godt for hvordan vedkommende kommer til å praktisere offentlighet i fremtiden. Nettopp en tradisjonelt lukket etat som politiet bør bestrebe seg på å vise åpenhet om søkerlisten for en så sentral stilling som kommunikasjonsdirektør.

Når dette er sagt, så synes jeg samtidig at det singler litt i presseglasshusene. I de fleste sammenhenger er toppjobben i en avis langt viktigere for et distrikt enn svært mange offentlige stillinger der søkerlistene kreves offentliggjort. Sjelden eller aldri kommer noen informasjon ut før en redaksjonell toppleder ansettes.

Dette kan likevel ikke på noen måte unnskylde den stadig økende tendens i det offentlige til å vektlegge søkeres ønske om hemmelighet godt utover det loven åpner for. Spesielt må det gjelde dem som håndhever loven.

Turist i Pyongyang

BEJING: Skal klimaet mellom Sør- og Nord-Korea bli bedre, og kan det komme ny fart i samtalene om det nordkoreanske atomprogrammet i Geneve?
Gjenforeningsbuen symboliserer drømmen om at Nord og Sør skal samles igjen (Alle foto: tbb)

Jeg leser i China Daily at forholdet mellom Kina og Nord-Korea nå kan bli styrket politisk og økonomisk. De som leser kinesiskspråklige aviser sier at tonen er den samme der. Guardian meldte tidligere i år at Kina ikke ønsker å gi regimet i Nord-Korea inntrykket av at de har fullmakt til å gjøre akkurat som de vil. Uansett tror jeg en gjenforening på Korea-halvøya legger langt frmme i tid, om den i det hele tatt kommer. Forskjellene i dag er skremmende store.

Bilder av Kim Il-sung finnes overalt, han er Den Store Leder, president 1972-1994, han regnes ofte som "Nord-Koreas evige president" og de neste lederne skal ikke tituleres president

Forholdet mellom de to koreanske statene skal nå ha blitt mye bedre en de har vært siden siden nordkoreanerne skjøt mot en sørkoreansk øy høsten 2010. Før samtalene i Sveits – som skal gjøre det klarere hvor partene står, og hvilke temaer som bør prioriteres – dro visestatsminister Li Keqiang til Nord-Korea og samtalte om hvordan forhandlinger som lenge har gått i stå, kan åpnes igjen. Det viktige er at sekslandssamtalene mellom USA, Nord-Korea, Sør-Korea, Kina, Japan og Russland kan gjenopptas.

Nord-Korea har rundt 1 million mann under våpen, og 7 millioner i reserve.Den er verdens femte største hær målt etter antall soldater, og også den i verden med flest aktive soldater (49,03 per tusen innbyggere). Her er en liten gruppe i givakt foran et minnesmerke for Kim Il-sung

FN representerte en verdensvid protest da Nord-Korea prøvesprengte sin første atomladning for fem år siden. Landet signerte samme år en avtale med Sør-Korea, USA, Russland, Kina og Japan, der Nord-Korea forpliktet seg til å stenge ned Yongbyonreaktoren i bytte mot økonomisk hjelp og energi. Men da landet følte at det ikke skjedde noe positivt, ble det gjennomførte en ny slik prøvesprengning i mai 2009

Fra Nord-Koreas hovedstad Pyongyang.Størstedelen av byen ble ødelagt under Koreakrigen, og nesten alle bygningene er derfor reist etter 1953

Jeg var i Nord-Korea i påsken i år, men det gir ingen bakgunn for dypere analyser. Jeg var der som turist så det jeg fikk se. Rapporter og beretninger forteller et barskt bilde, men jeg kan ikke legge noe til eller trekke fra i slike sammenhenger.

Eskorten besto av en ideolog fra partiapparatet, en guide og en sjåfør. Du betaler alle utgifter for disse tre, det er standard opplegg for alle turister, etter det jeg har forstått. Det ble en god stemning betterhvert som vi ble trygge på hverandre, og jeg spurte, stort sett, hver gang jeg hadde lyst om det var OK å ta et bilde. Det korte opplegget hadde utgangspunkt i Pyongyang, med en dags utflukt til demarkasjonslinjen, den 38.breddegrad,i Panmunjon. Her ble det forhandlet under Koreakrigen, og her forhandles det fremdeles. I prinippet er Nord- og Sør-Korea fremdeles i krig.

Arbeid på markene i Panmunjon

Det er ikke mange turister å se, rundt 2000 i året fra land utenom Asia. Jeg hadde ikke noe løfte om visum, først da jeg besøkte et turistkontor i Beijing som har de beste relasjoner til Nord-Korea, ble det ordnet.

Du leverer fra deg mobiltelefon og PC ved grensen, og du får aldri bevege deg alene. Er du heldig, får du bo i den hotelletasjen der det er mulig å se BBC World Service. I et detaljert program for oppholdet er opplyst om når vi skal besøke hva, hvor det skal legges ned blomster, hvor de kan kjøpes og hvor mye de koster.
Kim Il-sung minnet ved inngangen til det store kunstgalleriet i Pyongyang.

Av institusjonene som besøkes, er et enormt universitetsbibliotek. I avdelingen for musikk spør jeg hva de har fra Norge, og de finner frem opptak av 100 år gamle arbeidersanger.

Dette monumentet ble åpnet i april 1972 til Kims 60-årsdag. I sentrum en 20 meter høy bronsestatue av ham, og på begge sider enorme bronsetablåer med glimt fra den revolusjonære kampen. Hele monumentet har en samlet grunnflate på 240 000 kvm

Koreakrigen preger fremdeles Nord-Korea. På den ene siden stod Nord-Korea støttet av Kina og Sovjetunionen, på den andre Sør-Korea støttet av en USA-ledet FN-styrke. Etter at Japan hadde styrt landet siden 1910, bestemte USA, Storbritannia og Sovjetunionen i 1945 at Koreahalvøya skulle deles i to okkupasjonssoner langs den 38. breddegrad. Både USA og Sovjetunionen styrte gjennom koreanske regjeringer,men i 1950 ble motsetningene mellom de to systemene som sterke at de utløste en borgerkrig i 3 år. Dette er en del av et 360 graders maleri fra kampene under Koreakrigen, med 20.000 inntegnede soldater

Norge deltok i Koreakrigen med penger til de allierte og et mobilt militærsykehus i Normash som en del av FN-styrken. I et rom som deles av den 38.breddegrad, henger på nord-koreansk side en oversikt over de 17 fiendelandene



Et viktig innslag er Kim Il-sungs opprinnelige residens som av sønnen og etterfølgeren Kim Jong-il er omdannet til et mausoleum, det største i den kommunistiske verden. All fotografering inne er strengt forbudt.

Først kjører vi trikk frem til selve bygningen. Etter et par hundre meter på transportbånd er vi i en stor marmorhall der en hvit steinstatus av Kim er badet i dus rødfarve og dempet spilles det noe jeg vil karakterisere som amerikansk romantisk filmmusikk. Vi stilles på linje for å kontemplere, og kommer så inn i et rom der vi får en liten spiller og høretelefoner som gir oss en dramatisk og svært høystemt beretning om folkets sorg da Den Store Leder døde. Vi er så klare for heisen opp til maskinen som blåser støver av oss før vi kan gå inn i rommet der Kim ligger balsamertpå lit de parade. Vi sendes inn i grupper på fire og blir bedt om å stoppe og bukke ved alle sarkofagens fire sider.

Dette går kontinuerlig hver dag, det er alltid kø av nordkoreanske skoleelever eller lokale grupper som er ute på det vi i andre sammenhenger ville kalle pilegrimsreise. I all sin ateisme en dette en eneste stor sekulærreligiøs hyllest i takknemlighet til han som i 1948 proklamerte Den demokratiske folkerepublikken Korea, bygget bl.a. på tanken om selvberging, juche, som etterhvert ble den dominerende økonomiske ideologi. Kim Il-sungs regime myrdret anslagsvis 1,6 millioner mennesker, men det er blitt helt borte i hans egen og folkets aksepterte fremstilling av seg selv som en konfutsiansk farsfigur som fortjente hele folkets totale respekt og kjærlighet. En holdning han kan ha arvet fra de mange år under japansk styre.
De gifter seg, de har sine drømmer, lite vet de om verden utenfor Nord-Korea, et av verdens mest lukkede land

Etiopia (5): Verdens 8. underverk

Verdens 8.underverk er fjellkirkene i Lalibela i Etiopia. Ikke hørt om dem? Det hadde ikke jeg heller da jeg besøkte dem første gang for 5-6 år siden, selev om de kom på UNESCOs verdensarvliste i 1978. 11 kirker grav ut av et lite fjellområde med rødlig, vulkansk masse og en mørkt grå basalt i bunnen. 2800 m.o.h, rundt 70 mil fra Addis Abeba. Ble jeg nødt til å velge mellom Petra og Lalibela, ville sistnevnte være den største opplevelsen.

Jeg skal spare leserne for alle adjektiver som kunne være på sin plass. Reis og se selv!
Utsikt fra veien opp til Labibela fra flyplassen(alle fotos TBB)

Det begynte med kong Lalibela rundt år 1200. Men egentlig var det dronningen av Saba som startet det hele. (De fleste mener nok at hun hørte hjemme i det som nå er Jemen, men la oss se like stort på det som etioperne). Hun var en gavmild dame, og 2. Krønikebok forteller at hun dro til Jerusalem for å hilse på kong Salomo. Og dte ble ganske vellykket: «Kong Salomo gav dronningen av Saba alt det hun hadde lyst på og hadde bedt om, foruten verdien av det hun hadde hatt med til konge.» Han ga henne til å med en gave som først ble åpenbart 9 måneder senere, da hun var kommet hjem. Kong Menelek I for også til Jerusalem,,og for å understreke sin store takknemlighet tok han like godt med seg Paktens Ark og plasserte den i Aksum. (I dette har han full historisk støtte fra det etiopiske turistvesenet).Der oppbevares den fremdeles i et kapell ved katedralen og bevoktes døgnet rundt og livet ut av en spesielt utdannet vokter. Bare arkens vokter får lov til å se den utilhyllet.

Uansett legende og tvilsom historiefortelling, kirkene er et faktum, de står der. Lalibela konverterte til kristendommen, rundt år 1200 dro han på pilegrimsreise til Jerusalem. Inspirert av dette og den muslimske erobring av Jerusalem i 1187 – noen mener også at han i et syn fikk en klar beskjed fra Gud om å bygge 10 kirker i fjellet. Lalibela så gjorde , den 11, kom fordi Etiopias skytshelgen St. George ble såret og sint over at det skulle bygges så mange kirker uten at en eneste var til
hans ære. Der er for øvrig denne som er den mest fotograferte av de 11, den ligger litt til side for de øvrige og har en stor «gårdsplass» og svært gode fotomuligheter. Toppen av St.Georg-kirken, i høyde med fjellflaten

Noen sier at kirkene ble bygget av 40.000 arbeidere i løpet av 23 år. De mer legendeorienterte vil føye til at engler hjelp til på dagtid og arbeidet dobbelt så mye om natten. Og atter andre vil mene at de er bygget over atskillig lengre tid.

Ikke noe av dette er imidlertid viktig,kirkene står der. Stig ned, følg guidene, bli
med til Bet Medhane Alem. Verdens frelsers hus, er verdens største monolittiske kirke med 11,5 meter under taket. De 1o kirkene er forbundet med trange
passasjer og ikke alltid like enkelt passerbare tunneller, og de har alle et effektiv cisterneopplegg. De ligger på hver sin side av den kunstige, underjordiske elven Jordan. De på en ene siden symboliserer det jordiske Jerusalem, de på den andre «det himmelske Jerusalem med murer av jaspis, gater av gull gjennomsiktig som glass, og 12 porter, hver av dem laget av en eneste perle» (Johannes Åpenbaring).

50-60 munker bor i området, og det holdes messer hver dag.
Guidene er kunnskapsrike, og det er mange detaljer å fordype seg i for den interesserte. Men når en har glemt det en har hør , vil synsinntrykkene ligge i hukommelsen.

Lalibela har 3000 innbyggere. Her er alle ortodokse kristne, generelt i Etiopia er tallene ca. 55-60 pst kristne og 30-35 pst muslimer. De lever i fred og fordragelighet, understreker guiden, og for å demonstrere dette viser han oss i Addis Abeba en kirke og en moské som har en felles vegg.

Infrastrukturen har bedret seg kraftig på de 5-6 årene sidene jeg var her første gang, flere av hotellene har meget fin standard.
Ikke glem å ta en stopp eller tre under den 30-40 km lange veien fra flyplassen, utsikten er fin.

Frem mot 2013

1.Hvis verden går inn i en ny økonomisk krise, er sjansen for at en regjering Stoltenberg fortsetter i en eller annen form større enn en regjering Solberg.

2.Selv om utviklingen blir mer normal, er det en risikosport å tro at det er duket for en regjering Solberg.

3. Høyre kommer fortsatt til å sitte rolig midt i båten, «business as usual», ikke fremme kontroversielle utspill, demonstrere ansvarlighet og fremstå som garantist for et trygt regjeringsalternativ, legge seg lavt i kritikk mot Ap men desto sterkere mot Sp og SV.

4. Hvis meningsmålingene skulle vise at dette utover 2012 hverken gir fremgang eller stabilitet på nærmere 30 pst i meningsmålingene, og Frp styrker seg fordi partiet fremstår som et klarere opposisjonsparti samtidig som dert demonstrerer større økonomisk ansvarlighet,vil dte bli uenighet og strategi.

5. Innad i Frp vil det bli en debatt om partiet er mest tjent med å være i opposisjon hvis det blir rødgrønt mindretall, eller om det viktigste vil være å ha noen fingre på regjeringsrattet. Siv Jensen vil argumenterer sterkt for det siste.

6. Det kommer til å bli et kontinuerlig massivt medie -og politisk press mot KrF og Venstre frem til 2013 om å velge side. Ap vil kjøre hardt på fellesnevnere med KrF særlig når det gjelder solidaritet og fordeling, bistand, og en restriktiv ruspolitikk. Overfor Venstre vil argumentasjonen gå på at samrøre med Frp vil være et svikt mot alt Venstre har støtt for. Det blir en forsterket kampanje etter Jonas Gahr Støre-metoden ved valget i Oslo – «en stemme til Venstre er en stemme til Frp(det er første gang jeg har registrert et slikt propagandastunt av vår fremragende utenriksminister, han kunne teoretisk/politisk gjerne fortsette i en regjering Solberg).
7. KrF vil snakke mye og vakkert om «den tredje vei», og Knut Arild Hareide vil svare ja takk begge deler, på spørsmålet «Håkken ska en go'blunke tel? Blir fløringen med Ap for stor, vil han møte en Ap-respons til slutt: «Å eg ser på deg og du ser på meg:/: å hei, og hei, å hildrande deg kor ille du hev no ha narra meg».

8. Men KrF har i realiteten bestemt seg allerede, og vil på et eller annet tidspunkt tilkjennegi at partiet velger samme posisjon som Venstre. Begge partiene garanterer en borgerlig regjering hvis det blir flertal,l og begrunner dette med at de totalt vil de kunne oppnå mer for sine hjertesaker hos H (eventuelt H/Frp) Det vil enten være som støttepartier (a la Venstre i Oslo 2007-2011), i en mindretallsregjering med Høyre, ev. i flertallsregjering med Frp, hvis Ketil Solvik-Olsen klarer den brobyggingen han har annonsert. Skei Grande og Hareide vil prøve å få forståelse for resonnementet om at det viktigste er hva slags politikk en regjering vil føre og hvilke muligheter de får til å påvirke regjeringen, ikke om hvilke partier som sitter i den.

9. Erna Solberg vil være mest fornøyd om KrF og Venstre drøyer med å ta standpunkt, hun tjener på usikkerhetn og regner med at de havner i en borgerlig båt uansett.

10. Audun Lysbakken vil gi SV en sterkere, mer gjenkjennelig og ideologisk profil og løfte partiet et stykke over sperregrensen. Klarere opposisjon i utenrikspolitikk vil styrke partiet vis a vis krefter lengre ute på venstresiden . Miljø- og skolepolikken skjerpes for å hente tilbake «overløpere» til Venstre og De Grønne.

11. Selv om stadig flere i Ap fremover vil føle at det hadde gitt større manøvreringsmuligheter å være alene i regjering, vil partiet se seg tjent med at de to små regjeringspartnerne får et friere forhold til regjeringsposisjonen. Man vil snakke om innhøstning på ulike teiger, og fremholde at det vil være de kryssende hensyns relative styrke som til slutt avgjør et Soria Moria III. Muligens vil de rødgrønne hente inn balansekunstneren Eskil Rønningsbakken som ressurs i en meget krevende øvelse

12. Martin Kolberg vil snakke om solidaritet – solidaritet – solidaritet, Raymond Johansen om ansvar for de svake, de svake, og Jens Stoltenberg vil fremstå som den store og samlende leder frem til 14 dager før valget,

13. Ola Borten Moe vil med uforminsket styrke fortsette en fortsatt forsiktig høyrevridning i Sp. Den vil som vil gjøre det pragmatisk enkelt å skifte side i en gitt situasjon.

14. Mediene vil også de neste 23 månedene være mye mer opptatt av mulige regjeringskonstellasjoner enn av politikkens innhold.

15. Vi får litt over 200 meningsmålinger frem til valget, litt over 200 overskrifter om frem, tilbake, ny regjering, fortsatt rødgrønt, «nå får vi uttelling for ansvarlig og fremtidsrettet politisk arbeid», «vel viser tallene en nedgang, men optimismen i partiet er stor og vi kommer sterkere igjen». «taller tall og vi har sett før at mye kan endre seg i valgkampn». Partilederne vil ikke klare å la være å kommentere slike målinger når de blir spurt.

16. Prinsipielle holdninger vil ikke ha en sjanse mot medienes eksponering av enkelttilfeller. Heller ikke denne gangen vil det lykkes å få en prinsipiell debatt om økende byråkrati, grensen for statens virkeområder, kommunenes og den tredje sektors. Alle vil si at vi trenger en debatt om kommunesammenslåing, og nesten alle vil si at det er nødvendig, «men det må skje frivillig». 2050 – hallo?

17.Det egentlige sentrum i helhetlig norsk politikk består av høyresiden i Ap, venstresiden i Høyre og Venstre.

18. Flere av disse spådommene vil ikke slå til.

Bibelen og skråsikkerheten

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud».
I dag lanseres en ny bibeloversettelse. En kulturbegivenhet. Men en ny bibeloversettelse betyer ikke at kristne i mange spørsmål, særlig av etisk art, vil lese ordene på samme måte. Ingen leser Bibelen uten briller. Vi har alle vår egen historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle bagasje. Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Historien bør vise at holdninger som er blitt utlagt som konsekvenser av ”Guds klare ord”, må revideres fordi man i likhet med Peer Gynt ”kom senere hen til andre resultater”.

Kirken skal ikke tilpasse seg ethvert skifte i kultur og samfunn. Også i saker hvor kirken har forandret syn, forblir Skriften en kritisk prøvende norm.
Men det som tidligere ble oppfattet som et entydig ”Guds ord”, er blitt modifisert og nyansert slik at det er åpnet for en ny holdning og praksis. Når en i ettertid likevel ser at bibeltekstene har klare åpninger for endring, er det en innsikt i tekstene som ble vunnet nettopp som en del av selve endringsprosessen.

Kirken er en størrelse som lever midt i menneskenes historie. Samtidsperspektivet har vært en nøkkel som åpnet Skriften. Slik ble nye sider ved budskapet oppdaget og konkretisert. Slik ble kirken i stand til å reflektere over nye sosiale og kulturelle situasjoner.

Utgangspunkter for den enkelte bør alltid være at også de som mener noe annet enn oss er drevet av et oppriktig ønske om å følge Jesu eksempel, å tolke Bibelen rett. Men ingen av oss leser Bibelen uten briller. Vi har alle våre historiske, kulturelle, kjønnsmessige og konfesjonelle briller . Ulike erfaringer, ulike uttrykk og ulik teologi kan lære oss å sette pris på vårt eget og å erkjenne at det er riktig at vi ikke har skjønt alt, men forstår stykkevis og delt. Vi ser og hører ut fra våre egne forutsetninger. Vi kan bruke de samme begrepene, men likevel snakke forbi hverandre.

I dialog med og under innflytelse av verdier og forståelsesmønster leses teksten med litt andre øyne. Det legges mer vekt på andre tekster enn de som tidligere sto sentralt i refleksjonen over et bestemt spørsmål, og vekten av andre deler av bibelmaterialet får dermed betydning for hvordan teksten skal forstås.
Kristen etikk vil stadig måtte reformuleres om den skal nå fram til samtidens mennesker.

Bibeltekster gjenspeiler sin samtids sosiale strukturer, institusjoner og holdninger. I dag er det større oppmerksomhet knyttet til hvordan tekstenes råd og formaninger ble påvirket av ulike sosiale og kulturelle forhold. I arbeidet med å forstå disse tekstene hører det derfor med å vurdere hvordan sosiale strukturer og kulturelle mønstre som den gang var utbredte og innflytelsesrike, er blitt endret og brutt opp under nye livsbetingelse.

Kirken har forsømt seg, og i forkynnelsen latt være å vise for menigheten at det faktisk er mulig å tolke og tyde skriften på forskjellig måte. Er det derfor Bibelen blir en uinteressant bok for det moderne menneske som er lært opp til å tenke kritisk? Verre er det når mennesker opplever bibeltekster brukt mot grunnleggende verdier som sannhet, rettferdighet, menneskeverd og frihet, som vi er mange som mener er nettopp hva det bibelske syn på mennesket forkynner.

Hvis kirken skal være en etisk premissleverandør, må man våge å tilnærme seg spørsmål som også kan bli tatt for gitt blant kirkens medlemmer. Kirkens veiledning er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med folkemeningen, men må alltid være i dialog med den.

Kirken står i spenningen mellom bevaringsvilje av det den har ment og stått for før, og forandringsvilje fordi både verden og kirken og vi som hører til der, hele tiden er i endring.

Kirken har endret syn i mange ting og forhold, eksempelvis slaveri, gjengifte, skilsmisse og kvinners prestetjeneste . Slike endringer henger sammen med at en ser annerledes på skriftsteder ut fra samfunnsendringer som allerede har skjedd.
I Den norske kirke ser stadig flere at vi kan ha kvinnelige prester, til tross for at Paulus lenge har vært forstått annerledes. Jeg har siden 50- og 60-tallet opplevd en skarp uenighet hva Guds ord sier om kvinnelige prester. Det ble diskutert med de ”klare bibelord” som mange mente satte bom for kvinnelig prestetjeneste. Ordbruken var meget sterk og ligner til forveksling det som i dag høres om Guds ord og homofilt samlevendes mulighet til å inneha vigslede stillinger.

Et klart flertall i kirken avviser nå at Skriften gir grunnlag for å nekte kvinner adgang til bestemte kirkelige stillinger. Men med få unntak var kirken ingen pådriver i støtten for kvinners anerkjennelse, frigjøring og like rettigheter da slike tanker begynte å vokse fram på siste halvdel av 19. og første halvdel av 20. århundre. Tvert imot var det i kirken markante røster som gikk imot slike tanker, også med henvisning til Skriften.

Etter hvert vokste det imidlertid fram en annen måte å forstå Skriftens mening på når det gjaldt dette, slik at kirken kunne akseptere og aktivt støtte kvinners like adgang til posisjoner. Vi kan ha kvinnelige ledere, til tross for at det er bibeltekster som taler om underordning av kvinnene under mannen. Tilsvarende resonnement kan også føres overfor sterke kirkelige kretsers argumentasjon mot parlamentarismen og arbeiderbevegelsens kamp for likeverd.

Svært mange prester vier nåfraskilte, til tross for at Jesus setter tydelige grenser, Det er umulig å lese bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte i en slik situasjon uten å forholde seg til de spørsmålene som reises i mange menneskers liv. Skrifttolkningen har skjedd og skjer i en sammenheng der stadig flere av ulike grunner ikke makter å leve opp til høye idealer for samliv. Det er blitt tydeligere hvordan det å fastholde en restriktiv holdning vil kunne innebære store belastninger for dem som føler de kommer til kort i forhold til idealene. Slike trekk har vært med på å gi klangbunn for kirkens tolkning av bibeltekstene om skilsmisse og gjengifte.

En tid var selvmord uten videre den sikre vei til fortapelsen. Men mennesker for hvem den døde var en far eller mor, søster eller bror, begynte å tenke: Nei, slik er ikke Gud. Slik kan han bare ikke være. Dette er ikke Jesu røst, han som har sagt også til meg «kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, jeg vil gi dere hvile». Så ble det etter hvert en kristen begravelse også for den som endte sitt liv for egen hånd.

Menneskenes rettigheter har vokst fram gjennom en århundrelang modning av menneskesynet. Antakelig ville ikke denne ha funnet sted utenfor en kristen kulturkontekst, for den har blant annet sitt utspring i middelalderens kristne kultur. Denne modningsprosessen var medvirkende til ideen om menneskerettighetene – og en gradvis utviding av anerkjennelse for ulike menneskegrupper; slaver, kvinner, barn.

Vi trenger alvorlig besinnelse på hva som er grunnleggende og uoppgivelig, og hva som er bestemt av den historiske konteksten. Enhver tid har hatt sitt særlige kjennemerke og understreket spesielle sider av kristendommen. I enhver tid har kirkens holdning i en del etiske spørsmål vært farget av omgivelsene, av den ”alminnelige” oppfatning. Dette gir kirkehistorien tydelige vitnesbyrd om. Innser vi dette, bør vi bli varsommere med de skråsikre påstander og dommer.

Bibelen skal inspirere oss forpliktende nestekjærlighet i handlinger. Kjærligheten går ikke utenom tvilen, men gjennom den – på vei mot sannheten. Det bør skape ydmykhet i stedet for skråsikkerhet.

(Noen av resonnementene om skriftforståelse og skriftbruk bygger på uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop 2006)

Etiopia (3): Løpende og vennlige

De løper. Barbeint. Og ustanselig. Vi er underveis fra Addis Abeba til Debre Markos, og noen kilometer utenfor hovedstaden se vi de første. Alene og i flokk. De er tynne, med lange ben, og de holder et godt tempo.De løper på markene, til skolen, og i motbakker.

Det begynte med Abebe Bikila. Min første store utenlandske friidrettshelt. Han som kom ned fra 2500 m.o.h. og sensasjonelt vant maratonløpet i Roma-OL i 1960. Og han løp barbeint! Det avgjørende rykket satte han inn da han passerte Axum-obelisken som Mussolini hadde stjålet under okkupasjonen av Etiopia 1936-41. Abebe Bikila vant maraton i OL i 1920, den første afrikanske gullmedalje

Fire år senere repeterte Bikila suksessen og satte igjen verdensrekord, seks uker tidligere ble han operert for blindtarmen. Etter at han hadde brukket ryggen i en bilulykke var han æresgjest ved München-OL i 1972. Frank Shorter vant maratongullet, og etter medaljeseremonien gikk han rett bort til Bikila i rullestolen og hilste på tidenes kanskje største maratonløper I 1971 var Bikila invitert gjest til Ridderrennet og satt i hundeslede.

Mange snakker om Kenya når det gjelder langdistanseløp. Men etiopere har fire verdensrekorder.Menn: 5000m Kenenisa Bekele 12.37.35 og 10.000m 26.17,53. Kvinner: 5000m Tirunesh Dibaba 14.11.15 (satt på Bislet).I maraton: Haile Gebrselassie 2.04,26. Og hvem tok i 2oo8-OL gull på både 5000 m og 10.000 m? Bekebe og Tirunesh Dibaba.

Faraoene løp for å bevise sin vitalitet, antikkens Hellas løp jomfruene nakne over frodig mark for å bli fruktbare, inkaene brukte stafettløpere til å frakte beskjeder over mange miI. Etiopierne løper et levebrød i nåtiden og for fremtiden. Gebrselassie løp hver dag 10 km til skolen og 10 km hjem igjen. Han er nasjonalhelt i Etiopia, og har sagt at han satser på en karriere i politikken etter at idrettskarrieren er over.

I Etiopia er løping blitt en like viktig del av den nasjonale kulturen som langrenn i Norge. Som det sies av en kjentmann: «They are not just runners. They’re artists on speed”.

Kan en nordmann noensinne slå en etiopisk toppløper? Neppe. Bena deres er lengre, men leggene har likevel mindre volum, og en lavere gjennomsnittstykkelse enn norske gutteben, veier 400 g x 2 mindre. Å legge på seg bare 50 gram rundt ankelen, vil øke energiforbruket med én prosent, med 800 gram mindre å drasse blir utslage betydelig.

Vi har det travelt, på gummihjul og med motorkraft. Men i et kloster i Debre Libanois er det et stopp- Under den italienske okkupasjonen av Etiopia ble munkene ved klosteret mistenkt for å samarbeide med opprørsbevegelsen. Italienske styrker henretter derfor alle beboere av klosteret, mer enn 300 personer. Her ble Etiopias første patriark begravet i 1970, og her finner jeg de mest originale adgangsbestemmelser jeg noensinne har sett (se bildet).

Klosteret i Debre Libanos

Like etter klosteret er det en stans.
> En kaffeseremoni på 30-40 minutter fascinerer selv en som aldri har drukket kaffe, unntatt 3 kopper like før start i New York Maraton. Slutt-tiden tyder på at det hjalp, burde jeg vært disket for doping? Syklisten Anita Valen avla en blodprøve med for høye verdier av koffein, men ble etter en omfattende prosess frikjent for brudd på dopingreglementet.
Fra naturen rundt den tyske restauranten, et godt stoppested

Vi ruller videre, dagens mål er Debre Markos, mest kjent som stedet der 300 etiopiere/allierte beseiret over 1400 italienske tropper, et avgjørende vendepunkt I den italienske okkupasjonen. Slaget trekkes alltid frem sammen med slaget ved Adwa i 1896, det avgjørende slaget under den første italiensk-etiopiske krig.
Guiden viser i sine kommentarer under turen at etioperne er spesielt stolte over at
- her er menneskehetens vugge
- at landet er det eneste i Afrika som aldri har vært kolonisert (Liberia har heller ikke vært det, men mange afrikanere regner ikke med det siden landet er grunnlagt av afroamerikanere fra USA
- her er senteret for Den afrikanske union, derav «Afrikas hovedstad» (Nairobi er sikkert uenige)
- og altså at det er løperlandet (men der må de nok deler tittelen med Kenya)

Hotellstandarden vi opplevde på 10 dager var utmerket, mye har skjedd med infrastrukturen i landet de siste 5-6 årene. Så har da også økonomien bedres seg med 10-11 pst hvert år, mens det dessverre har gått gale veien med oppfyllelsen av menneskerettighetene.

Vi tar det med godt humør at lyset plutselig går ved 21.30 tiden. Hotellet blir stummende mørkt, vi famler oss frem og reddes av talglys. Situasjonen er nok ikke ukjent, men det er eneste gang slikt skjer underveis. Vaktmannen utenfor hotellet i Debre Markos passer godt på oss

I den dempede belysningen sitter vi og filosoferer over dagens opplevelser. Som reiseleder er det en stor glede å registrere at hittil er det bare positive låter. Over 30 mil med buss går greit unna, som det heter i et dansk ordtak: Godt følge gjør milen kort. Vi er positivt overrasket, landskapene er vakre og ikke preget av brunt men klare grønnfarger. Og fremfor alt, aldri har vi truffet et så smilende og hjertelig folkeferd.

Etiopia (2): Stevnemøte med Lucy

Jeg har hatt en date i Addis Abeba. Jeg har lest om henne, sett bilder av henne, hatt et inderlig ønske om å få møte henne. Og så endelig – en fredag ettermiddag midt i Afrikas hovedstad Addis Abeba (hovedsetet for Den afrikaske Union.

Du skal aldri spørre en kvinne om hennes alder. I Lucys tilfelle kan det dreie seg som om noen titusener fra eller til. Men hva gjør vel det når noen eksperter på den slag sier «rundt 3,18 millioner år», mens andre sier «like under».

Men du kan også si at hun fyller 37 år 24.november. For det var den på datoen i 1974 at arkeologene Donald Johanson og Tom Gray fant henne, eller rettere skjelettet av henne, i Hadar i Etiopia. Det eldste menneske man har funnet spor av. Det var Beatles som ga henne navnet, arkeologene hørte nemlig på “Lucy in the Sky with Diamonds" da man nesten ved en tilfeldighet fant et ben fra overarmen, det første tegn som ble fulgt opp av 42 knokler og man i alt haddee avdekket 4o prosent av skjelettet.

Lucys fulle navn er Australopithecus afarensis, og kan vel nærmest kalles et førmenneske, en forløper for menneskeslekten Homo. Vitenskapsmennene fremholder at at Lucy kunne både stå og gå på to bein og klatre i trær. Etter bekkenet og leddene å dømme gikk hun ikke helt likt oss mennesker. Hun må ha hatt en slags rullende gange, som trolig ikke har vært fullt så effektiv som de senere menneskearter.

På grunn av bekkenets bredde satt lårbeinet i skrå stilling, som hos mennesket. Hun var rundt en meter høy, og kunne vel ha veid vel 30 kilo. Hun hadde kortere ben og lengre armer enn oss, lemmene og leddene ligner mye på dagens sjimpansers.

I Hadar-dalen har man nå drevet utgravninger i 38 år og det er funnet over 370 fossil deler av førmennesker. Australopithecus afarensis levde mellom 3.4 og 3.0 million år siden.

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var uenig. En debatt mellom dem finnes på
http://www.nytimes.com/2011/05/10/science/10paleo.html?_r=1

Jeg fikk ikke møte Lucy, bare en kopi. Hun er lagt i en kiste, og har bare to http://www.blogger.com/img/blank.gifganger vært vist rem for etiopisk allmennhet.Men det finnes omhyggelig konstruerte kopier. For øyeblikket er hun på en 6 års turne i USA. For øyeblikket er hun i Arizona, og mer om de siste oppdagelser finnes på On their own 2 feet: Fossil reveals early human bipedalism

Lucy har som så mange andre kvinner utløst rivalisering. Dr. Johanson mente at Lucy vare menneskets direkte forløper, mens Richard Leakey, en av verdens mest kjente paleoanthropologister, var ueing. En debatt mellom dem finnes på Tracking Lineage Through a Bramble

Statistisk Sentralbyrå forteller meg at en mann på min alder, 73, bosatt i Rogaland kan i gjennomsnitt forvente å bli 85 år. Hvis alle mine forfedre hadde blitt like gamle, ville jeg ha vært 37647. ledd i Lucys stamtre. Da hjelper det ikke mye å kunne finne forferdrene på fars-og morssiden tilbake vel 500 år tilbake, nestenen utelukkende begrenset til Klepp kommune i Rogaland.

Når du møter Lucy og utstillingene og tidslinjene i det etiopiske nasjonalmuseet innser du at vårt liv på jorden representerer en snau meter av et maratonløp (42 km).
Og så...?
Utenfor Nasjonalmuseet vandrer denne skilpadden.
Den er nok ikke så gammel som erdens eldste skilpadde «Addwaitya». Han var klekket på samme tid som Mozart og ble rundt 250 år gammel. Og forhåpentlig har han det kjekkere enn skilpadden George som jeg møtte på Galapagos, han var den siste i sin slekt (en av 270 skilpaddeslekter)og så ut tilåæ ha en traurig tilværelse

Etiopia (1): Flere rike, større forskjeller

ADDIS ABEBA: Det bygges og restaureres ved siden av hotellet, på begge sider oppover hele gaten. Etiopia har det travelt. Det er syv år siden jeg var her sist, og i årene etterpå har etiopierne vært vitne til verdens femte mest raskt voksende økonomi. Landet er Afrikas nest største etter Nigeria (så vidt foran Egyp)t, og det blir trolig verdensdelens største økonomiske og politiske aktører i årene som kommer. Likevel lever 4 av 10 i fattigdom. Flere blir rike, men forskjellene blir større og stadig mer synlige.
Byggeaktiviteten er stor

Addis Abeba er Afrikas hovedstad. Byen er sete for Den afrikanske union med 54 medlemsstater – forøvrig var det Muammar al-Gadafi som for 12 år siden ble hovedarkitekten for prosjektet. «En av verdens fire største diplomatbyer sammen med New York, Brussel og Geneve», sier guiden stolt. Flagget er rødt, grønt og gult, fargene for afrikansk enhet , og de tre finnes i flaggene til 12 andre afrikanske land.

74 millioner innbyggere i 2003, i dag? Noen sier vel 80 millioner, andre nærmere 90. Dødeligheten reduseres, levealderen forlenges på grunn av bedre helsestell. Norsk Luthersk Misjonssamband har vært medvirkende til det, organisasjonen har gjort en stor innsats i oppbygginen av helsestellet. Det var ikke tilfeldig at landets marxistiske leder 1974-91, Mengistu Haile Mariam, sendte kona til et misjonshospital i stedet for til det statlige prestisjesykehuset.

Marxiststyret gjorde to positive ting: Plantet skog og satte i gang en intensiv leseopplæring – ellers kunne jo ingen lese de marxistiske skriftene. Skoledekningen ligger rundt 90 pst. Og stadig flere tar høyere utdannelse, det bygges universiteter over hele landet. Bekymringen en bare om det kan bli jobber til alle disse. Vil mange dra til utlandet? I dag er det flere etiopiske leger i Detroit enn i Etiopia.

Stor slitasje på veien ved byggeplassene

I neste uke kommer statsministeren i Etiopia til Norge. Det har i mange år, med unntak av noen år begynnelsen av 2000-tallet, vært et meget godt forhold mellom Norge og Etiopia, Noen mener dette kommer av den gode kontakten mellom keiser Haile Selassie og kong Haakon VII i begynnelsen av 2.verdenskrig (de traff hverandre keiseren flyktet til London etter italienerne angrep i 1936, og han ble værende der til 1941).

I årene like på slutten av 1940-tallet betalte Etiopia for kunnskapsoverføring og faglig rådgivning ved etableringen av et marinecollege i Massawa (som i dag ligger i Eritrea). Norsk industri er lite representert her, men Yara arbeider med planer om et stort anlegg ute i ørkenen.

Hvis du kjøper rimelige roser hos Obs! eller Mester Grønn, er det stor sannsynlighet for at de kommer fra Etiopia. Hver dag sendes store flylaster med blomster til Europa. Så betyr da også Addis Abba «ny blomst».

Nye bygg reiser seg, men grunnforhold gjør at Addis Abeba ikke reiser seg i høyden men i bredden

I de siste 30 årene har Etiopia mottatt rundt 600 mill.kr i bistand fra Norge, mye er kanalisert gjennom frivillige organisasjoner som Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og Norsk Folkehjelp. De to første undertegnet i mai i år en avtale med den norske ambassaden i Etiopia om at hver av dem skal bruke 25 mill.kr. i kamp mot kjønnslemlestelse de neste fem årene.

-Et afrikansk ordtak lyder: "Vær tålmodig med trommene, for natten er lang". Men for etiopiske jenter er tålmodigheten over. Det skal og må bli slutt på lidelsene for etiopiske jenter og kvinner. Vi vil fortsette å slå trommene hardt gjennom natten for nulltoleranse, og for at etiopiske jenter skal få en ny dag, sier Hans Birkeland, Kirkens Nødhjelps stedlig representant de siste åtte årene. Han er født i Etiopia av misjonærforeldre, og er en av de mange 2. og 3.generasjons etterkommere som har gått i misjons- og bjstandsarbeideres fotspor.

I dag har jeg hatt en date med Lucy. Hun er 3,2 millioner år gammel og er det eldste skjelett av et forhistorisk menneske, funnet i Etiopia i 1974. Henne får jeg komme tilbake til, hvis hotellene lenger nord i dette landet,menneskehetens vugge, har like god internettforbindelse som på dette hotellet, Sioynat.

Trafikken tetner til, her som i alle andre storbyer