Sett en humanitær grense

Gledelig i Fredrikstad i går: Tvillingene Promice og William (7) og moren deres Genet Gebre på Norsk asylmottaket fikk i går beskjed om at de får bli i Norge. «Sterke menneskelige hensyn» og guttenes tilknytning til Norge gjorde at myndighetene nå lar dem få bli.

Dette er et positivt trekk i en situasjon i den senere tid der regjeringen har gjennomført en tøffere asylpolitikk enn den Fremskrittspartiet fremførte for bare noen år siden.

I september var det 399 barn som hadde tre år eller lengre botid i asylmottak og som hadde plikt til å reise ut fordi de og deres foreldre hadde fått avslag på søknaden om asyl.

-Er vi ikke mennesker? spør 16 år gamle Jasmin Tunc. Hun har vært papirløs hele sitt liv. På FN-dagen, stod hun på Litteraturhusets talerstol og fortalte om en barndom full av oppbrudd. Om å bli hentet av politiet midt på natten, om å være et barn som trøster sin gråtende mor, om drømmer som brister igjen og igjen. Hennes foreldre flyktet fra krigen i Libanon på begynnelsen av 80-tallet. De møttes i Tyskland og har siden fristet tilværelsen som papirløse migranter i en rekke land. For tiden bor familien i Lillesand, der Jasmin går på videregående. Men familien har fått endelig avslag, og skal ut av landet.

Jasmin er ikke alene. Av hensyn til innvandringspolitikken neglisjerer norske myndigheter FNs Barnekonvensjon.

Utlendingsdirektoratet foreslo allerede i 2003 at avslåtte asylsøkere, burde kunne gis opphold eksempelvis fem år etter det endelige avslaget. Det foreslo også et umiddelbart amnesti, for å løse opp i menneskelige situasjoner som lenge hadde vært fastlåst. Synspunktet er minst like gyldig i dag.

Regjeringen bør nå legalisere oppholdet for illegale migranter som har bodd i Norge i mange år, Regularisering eller legalisering av uretturnerbare asylsøkere og andre papirløse innebærer at myndighetene i et land setter en humanitær grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få en legal status, og på den måten kunne delta i samfunnslivet på lik linje med andre borgere.

Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført slike regulariseringer. Her er noen eksempler:
• Finland har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag hvis de fortsatt er i landet.
• Sverige gjennomførte en omfattende regularisering i 2006 hvor 17 000 avviste asylsøkere fikk opphold etter en ny behandling av søknaden.
• Belgia gjennomførte sin siste regularisering i 2009 hvor om lag 25 000 fikk opphold.
• Nederland sin siste regularisering i 2007 hvor cirka 30 000 fikk opphold.
• Spania legaliserte 700 000 papirløse i 2005. Resultatet var økonomisk gevinst, samt reduksjon av ulovlig innvandring
• I tillegg har en rekke land andre ordninger ved siden av regulariseringene som skiller seg fra norsk asylpraksis. I Frankrike har utenlandske borgere som fyller 18 år normalt krav på statsborgerskap hvis de har gått på skole i Frankrike i minst tre år.
”.
Konklusjon fra rapporten “Regularisations in Europe” fra 2009 fra International Center for Migration Policy Development slår fast at “More than 5.5 million persons [have been] involved in regularizations between 1996 and 2008”.

Særlig i Nansen-året trengs det at rommet mellom loven og det menneskelige må utvides betraktelig, spesielt der barn er inne i bildet.Denne saken og klimaspørsmål er der jeg har størst innvending mot den politikken de rødgrønne fører.