Fornye den politiske arven?

Tidlig 70-tall. Jeg er kommet til Oslo som redaktør i Vårt Land etter 4 år som redaktør i Romsdals Budstikke. Fest i Oslo Redaktørforening. Arve Solstad vifter energisk til den unge avholdsmannen fra Molde: «Bore, kom og sette deg her». Visst kommer jeg, «tenk at få dansa med Andersson, lilla jag, lilla jag og Fridtjof Andersson».
Han vil ha glasset mitt, selvsagt får han det. Og slik fortsetter vi, til glede for begge parter. Mest storstilt i Bordeaux under det årlige møte i Det Internasjonale Presseinstuttet, IPI («join the press and see the world»). Ved mottagelsen hjemme hos baron Rotschild står det 11 glass ved hver kuvert, og baronen skifter fløyelsjakke i takt med vinkuløren.

***
50 år siden. Jeg har nettopp avsluttet min første avisjobb – sommervikar i Romsdals Budstikke. Kjøper som alltid gårsdagens Dagbladet (flyforbindelse først 10 år senere). En stor artikkel om Haakon Lie fanger interessen. Så interessant. At noen tør skrive slik. Har slike kunnskaper, slik innsikt.
Arve Solstad (25). Bare to år eldre, det er som et lite lysår.

***
40 år siden. Venstre sprekker på Røros. Jeg bærer veska til leder Bent Røiseland opp de dobbelttunge bakkene til Røros Turisthotell. Han er lei seg, partihøvdingen, «men det måtte ende slik». Oppe på hotellet samles noen av oss i en peisestue for å snakke om Folkepartiet Nye Venstre. Men på forhånd har Dagbladets Per Vassbotn vært inne og plassert en båndopptaker inne i peisen. Ikke rart at det blir en god reportasje dagen etter.
Arve Solstad og hans tre musketerer: Gudleiv Forr, Per Vassbotn og Arne Finborud. En dyktig og fryktet kvartett.

***

Storoksen. Akersgatens Machiavelli. Gudfaren. Kulissenes hersker, Keiseren i Dagbladet. For min generasjon av journalister og redaktører holder det med Arve Solstad. Fra siste halvdel av 60-tallet påskynder og fornyer av den politiske journalistikken. Drivkraften bak oppgjør med partipresse der det var «mer politikeren enn pressemannen som har det avgjørende ord om hvordan en politisk nyhet skal presenteres, ja om den overhodet skal frem i lyset» (sitatet gjengitt i Christopher Hals Gylsets biografi om Solstad). Kritikk av et system der journalistene totalt sviktet sin opinionsdannende oppgave, møtte i partienes stortingsgrupper og i enkelte tilfeller ble valg til landsmøtedelegater.
Landets fremste politiske kommentator.

Arve Solstad brøt nye og svært viktige journalistiske veier, og vil bli husket for det. Som redaktør ble hans ureddhet og klart uttrykte holdning i Loran C-saken nok et eksempel for andre redaktører og et ytterligere ledd i den politiske journalistikkens frigjøringsprosess.

Men han hadde han en «vankelmodig natur, alle store avgjørelser ble til lange, omstendelige prosesser» (Gylseth) Han hadde ønsket tabloidformat 10-15 år innen det ble realisert. Hans etterfølger Bjørn Simensen, valgte nye forhandlingsveier og fikk søndagsavisen på markedet – før VG.

Solstad ble medredaktør akkurat da VG-ekspressen opplagsmessig dundret fordi i tabloidfart bl.a. takket være den fornyede sportsdekningen som Dagbladet hadde forsømt å bygge opp. Det var ikke lett å være redaktør når langsiktige interne trender med maktkamp, intrigemakeri og baksnakking hadde skapt en situasjon der VG-journalistene trivdes med å lage VG, mens journalistene over gata helst ville lage et annet Dagblad. Overlegningene om avisens sjel førte til at avislegemet ble forsømt.

Dagbladet må leve schizofrensk. Førstesiden må ha en kraftig salgsappell, og jeg rynker ikke på nesen over helse- og forbrukerstoff så lenge det holder kvalitet. Men trengs det – 50 år etter Solstads begynnelse – en ny ”ikkje revolusjon, men revisjon” (Bent Røiseland) av politisk kommentar- og særlig nyhetsjournalistikk?

”Stø kurs” er oppskriften når den allsidige og erfarne presseveteranen John Arne Markussen nå overtar. I øyeblikkets situasjon kan det være riktig, men på sikt tror jeg at Dagbladet tjener på å styrke politikksegmentet, får en sterkere identitet gjennom å fornye arven etter Solstad. Skape økt bevissthet om at å være radikal er alltid å gå til roten av noe; gjennomgripende, grundig og kraftig.

På sitt beste er John O. Egeland landets beste kommentator, og når Marie Simonsen gnistrer til kan det gi leseropplevelser. Likevel: Bør den totale kommentarvirksomheten innimellom bli litt mer uforutsigbar? Kan den flokkjakten som deler av media dyrker inntil det ekstreme, i noen tilfeller, erstattes av vilje og evne til å angripe fra andre vinkler, gå litt andre veier? Enn om Dagbladet gikk foran og ga oss mer skarp konfrontasjon – gjennomført av journalister med spesialkunnskaper like gjerne som fra politiske allroundere – mellom politikere og fagfolk i tillegg til møtene mellom politiker og politiker?

Og så neste gang kanskje ingen storokse, men en krysning av giraffens overblikk, tigerens jaktinstinkt og sporhundens evne til å finne frem på uvante veier - Alexandra Beverfjord?

(Litt utvidelse av en kommentar i Klassekampenlørdag 5.november)